Komiteen,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug,
Eva Kristin Hansen og Trine Lise Sundnes, fra Høyre, Hårek Elvenes,
Ingjerd Schie Schou, Erna Solberg og lederen Ine Eriksen Søreide,
fra Senterpartiet, Marit Arnstad, Bengt Fasteraune og Ola Borten Moe,
fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Rødt, Bjørnar
Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein,
viser til at regjeringen i Prop. 73 S (2023–2024) fremmer forslag
om Stortingets samtykke til inngåelse av avtale av 2. februar 2024
om endring av vedlegg A i tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid
av 16. april 2021 (Supplementary Defense Cooperation Agreement –
SDCA). Komiteen viser til at regjeringen
i endringsavtalen foreslår å inkludere en rekke nye omforente områder
i SDCA-avtalen. Komiteen viser til at
forslaget omfatter følgende nye områder: Andøya militære flystasjon
og flyoperative flater, Bardufoss militære flystasjon og flyoperative flater,
Haakonsvern orlogsstasjon, Namsen drivstoffanlegg, Statland, Ørland
militære flystasjon og flyoperative flater, Osmarka fjellanlegg,
Setermoen garnison og skyte- og øvingsfelt samt Værnes garnison,
militære flystasjon og flyoperative flater.
Komiteen viser til
at tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid (SDCA)
ble undertegnet 16. april 2021, og at Stortinget i 2022 samtykket
til inngåelse av denne, jf. Innst. 395 S (2021–2022) til Prop. 90
S (2021–2022) samt Prop. 89 L (2021–2022). Komiteen viser
til at tilleggsavtalen er grundig redegjort for i nevnte innstilling
og proposisjoner.
Komiteen merker
seg at Norge og USA 2. februar 2024 undertegnet en avtale om endring
av vedlegg A i SDCA om inkludering av nye omforente områder. Endringsavtalen
medfører at det opprettes åtte nye omforente områder, og at disse
inkluderes i avtalens vedlegg A, med de rettigheter og forpliktelser
for områdene som følger av SDCA, jf. nærmere omtale i kapittel 5
i Prop. 90 S (2021–2022) og kapittel 8 i Prop. 89 L (2021–2022). Komiteen merker seg at ikke gjøres øvrige
endringer i avtaleverket.
Komiteen viser til
at omforente områder omfatter de fasiliteter og områder i Norge
som er oppført i vedlegg A til SDCA og som benyttes etter samtykke
fra Norge av amerikanske styrker, medfølgende, amerikanske kontraktører,
norske kontraktører og andre som partene er blitt enige om, for
de formål som er nærmere beskrevet i SDCA artikkel III nr. 1. Komiteen merker seg at etablering av
nye omforente områder under SDCA vurderes som en sak av «særlig
stor viktighet», jf. Grunnloven § 26 annet ledd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt,
er av den oppfatning at Prop. 73 S (2023–2024) legger til rette
for ytterligere videreutvikling av det norsk-amerikanske forsvarssamarbeidet
gjennom opprettelse av flere omforente områder. Flertallet understreker
at SDCA er viktig for oppfølgingen av både den kollektive og den
bilaterale dimensjonen i forsvaret av Norge i tråd med Norges vedtatte
forsvarskonsept, som nedfelt i Innst. 87 S (2020–2021) til Prop.
14 S (2020–2021) og som foreslås videreført av regjeringen i Prop.
87 S (2023–2024).
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det ingen
steder i tilleggsavtalen av 16. april 2021, heller ikke i artikkel
I – «Virkeområde og formål», konkretiseres noen forpliktelse for
USA om at styrkene de stasjonerer i Norge, skal tjene norske interesser
eller norsk sikkerhet. Disse medlemmer anser
den dermed ikke som en avtale om forsvar av norsk suverenitet, men
som en overføring av myndighet til amerikanske styrker for at de
friere skal kunne bruke norsk territorium til å hevde USAs interesser.
Disse medlemmer viser
til høringssvar fra Jacob Børresen, pensjonert flaggkommandør og
tidligere stabssjef i Sjøforsvarsstaben:
«USAs initiativ for å etablere omforente
områder i Norge bør betraktes i dette lys. Det er primært rettet mot
å konfrontere, legge press på, Russland i nord, og ikke mot mer
effektivt forsvar av Norge.
[...]Stortinget bør avvise opprettelsen
av ytterligere åtte omforente områder. Opprettelsen er unødvendig. Den
bidrar til dessuten til å undergrave norsk avspenningspolitikk i
nordområdene og er dermed også i strid med norske interesser.»
Disse medlemmer slutter
seg til dette syn. De foreslåtte åtte områdene utgjør en tredobling
av antall amerikanske baser i Norge. Sammen med de tilsvarende basene
USA har bedt om i Danmark, Sverige og Finland, vil USA gå fra å
ha én militær base på Island og én på Grønland til å disponere hele
47 baser i Norden, hvorav 15 av dem på Nordkalotten. Utvidelsen
i Norge lar seg ikke forene med prinsippet i baseerklæringen av
1949 om å ikke åpne baser for fremmede lands stridskrefter på norsk
jord i fredstid.
Disse medlemmer ber
på denne bakgrunn Stortinget avvise samtykke til avtale av 2. februar
2024 om inkludering av nye omforente områder.
Disse medlemmer viser
til at avtalen innebærer at en annen stat gis rett til å utøve myndighet,
herunder fysisk maktbruk, på norsk territorium. Overføring av myndighet
til internasjonale sammenslutninger reguleres av Grunnloven § 115,
som krever at Stortinget gir samtykke med tre fjerdedels flertall,
hvor minst to tredjedeler av representantene er til stede.
Disse medlemmer ser
ingen grunn til at Stortinget skal gi et mindre kvalifisert samtykke
til myndighetsoverføring til én stat enn til en sammenslutning av stater
hvor Norge er medlem. Disse medlemmer viser
videre til at regjeringen i Prop. 90 S (2021–2022) argumenterte
for at avståelsen var «lite inngripende» siden det dreide seg om
fire geografisk avgrensede områder, en vurdering som ikke kan stå
seg hvis antallet områder tredobles.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Samtykke til inkludering av nye
omforente områder behandles av Stortinget etter Grunnloven § 115.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Kristelig Folkeparti viser
til at de nordiske landene har en felles interesse av å avskrekke
Russland på en måte som ikke uthuler hvert enkelt lands reservasjon
mot lagring av kjernefysiske våpen. Til tross for at Danmark, Finland
og Norge har en tydelig og langvarig politikk om å ikke tillate
kjernefysiske våpen på våre territorium, og det samme framgår av
den svenske regjeringens utenrikserklæring av 15. januar 2023, eksisterer
det vesentlige forskjeller mellom avtalen USA har med Norge og de
avtalene som skal behandles i våre nabolands parlamenter. Reservasjon
mot kjernefysiske våpen omtales foreløpig ikke eksplisitt verken
i den svenske eller finske versjonen av avtalen. Det som forener
alle avtalene, er at USA kan tildeles rett til å nekte vertsnasjonen
tilgang til å inspisere hva som lagres på deler av områdene.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen inngå
dialog med Danmark, Finland og Sverige om å definere et felles syn
på lagring av kjernefysiske våpen i våre områder, samt etablere
kontrollmekanismer for å sikre etterlevelse av dette synet.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til den uttalte,
tverrpolitiske enigheten om behovet for å ruste opp den nasjonale
forsvarsevnen. Disse medlemmer anser
et troverdig, nasjonalt forsvar som forutsetningen for at Norge
forblir premissleverandøren for militær aktivitet på vårt territorium
og for å hindre at norsk grunn, luftrom og havområder blir et konfrontasjonsområde.
Tilleggsavtalen mellom Norge og USA av 16. april 2021 undergraver,
også uten en utvidelse til nye områder, disse hensyn ved å avstå
myndighet til amerikanske styrker til å treffe egne sikkerhetstiltak
mot det de selv definerer som en sikkerhetsrisiko.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget trekker tilbake sitt
samtykke til tilleggsavtalen mellom Norge og USA av 16. april 2021.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til
at SDCA-avtalen av 16. april 2021 legger til rette for videreføring
og videreutvikling av det mangeårige samarbeidet med USA. Flertallet understreker at avtalen etablerer
et helhetlig moderne rammeverk for amerikansk tilstedeværelse og
aktivitet i Norge, og er en nødvendig forutsetning for at USA skal
kunne bruke midler på større infrastrukturinvesteringer i Norge. Flertallet påpeker at avtalen også setter
våre allierte i stand til å raskere og bedre yte militære forsterkninger
av Norge og andre NATO-allierte i krise og krig. Flertallet er
av den oppfatning at avtalen er viktig i lys av Norges NATO-forpliktelser,
både i et regionalt og et transatlantisk perspektiv.
Flertallet viser
til at basepolitikken bygger på en ensidig norsk beslutning og ikke
er en internasjonal forpliktelse. Basepolitikken legger rammer for
alliert tilstedeværelse i Norge i fredstid, men flertallet understreker
at norske myndigheter har et betydelig skjønnsmessig rom til å ivareta
norske sikkerhetsinteresser i skiftende omgivelser. Rammene for
utenlandsk militær tilstedeværelse i Norge er satt gjennom basepolitikken,
samt atomvåpenpolitikken, anløpspolitikken (Bratteli-doktrinen)
og andre mer spesifikke retningslinjer. Flertallet viser
til at baseerklæringen ble utformet i forbindelse med Norges inntreden
i NATO i 1949, og fastslår at Norge ikke vil tiltre
«noen overenskomst med andre stater som
innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede
makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er
angrepet eller utsatt for trusler om angrep.»
Flertallet viser
til regjeringen Torps presisering (1951) om at basepolitikken ikke
hindrer a) utbygging av militære anlegg «slik at de er skikket til
umiddelbart å ta imot og underholde på effektivt vis allierte stridskrefter
som overføres til Norge for å bistå med forsvaret av landet», eller
b) «at Norge deltar i allierte fellesøvelser eller tar imot kortvarige
besøk av allierte stridskrefter allerede i fred». Regjeringen Nordli
fastslo (1977) at forhåndslagre også ligger innenfor basepolitikken.
Videre merker flertallet seg at regjeringen
i 2018 fastslo at rotasjonsbasert trening og øving med tilnærmet
kontinuerlig tilstedeværelse av enheter fra det amerikanske marinekorpset
(USMC) er innenfor basepolitikken. Flertallet mener
at basepolitikken dermed ikke har blitt ansett som et hinder for
forberedelser i fredstid når disse er relevante for forsvaret av
Norge, NATO eller mottak av forsterkninger.
I samsvar med de lange linjer i norsk sikkerhets-
og forsvarspolitikk, fastslås det i SDCA at avtalen ikke endrer
norsk base- og atompolitikk, anløpsregler eller norske begrensninger
på lagring av visse våpentyper på norsk territorium (atomvåpen,
landminer og klasevåpen mv.). Flertallet understreker
at regjeringen har definert at opprettelse og bruk av omforente
områder må være i tråd med norsk base-, atom- og anløpspolitikk,
samt med retningslinjene for utenlandsk aktivitet i Norge.
Videre viser flertallet til
at Sverige, Finland og Danmark har undertegnet egne bilaterale avtaler
om forsvarssamarbeid med USA. Avtalene bygger på samme overordnede
tilnærming og formål om å legge til rette for videreutvikling av
forsvarssamarbeidet med USA i en bilateral ramme. Flertallet merker
seg at de bilaterale avtalene vektlegger ulike forhold og innehar
ulike nasjonale tilpasninger. Fra norsk side har atompolitikken,
fastsatt og presisert i en stortingsmelding i 1962, blitt vektlagt.
Norsk syn på oppbevaring av kjernevåpen på norsk territorium
i fredstid ligger dermed fast.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at selv om det
er utstrakt dialog mellom de nordiske landene på mange sikkerhets-
og forsvarspolitiske områder, fremstår det etter disse
medlemmers syn ikke som aktuelt å ta til orde for en felles
nordisk politikk hva gjelder oppbevaring av kjernevåpen i fredstid.