Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kari Henriksen, Frode Jacobsen og Kirsti Leirtrø, fra Høyre, lederen Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, fra Venstre, Grunde Almeland, og fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, viser til at forslagsstillerne skriver at de vil legge til et nytt ledd i Grunnloven § 89. Forslaget innebærer at Høyesterett på eget initiativ eller basert på henvendelser fra en statsborger behandler og tar stilling til om et lovvedtak er i strid med en grunnlovsbestemmelse. Forslagsstillerne skriver at de vil la det være opp til Høyesterett selv å vurdere på fritt grunnlag om det er grunnlag for å ta opp en slik sak, og hvordan den i så fall skal behandles.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at man allerede har en godt etablert prøvingsrett som pålegger alle domstoler, ikke bare Høyesterett, en rett og plikt til å prøve saker mot Grunnloven. Denne prøvingsretten finnes nå nylig kodifisert i Grunnloven § 89. Forslaget innebærer å utelukkende gi Høyesterett en initiativrett. En slik løsning vil etter flertallets syn bryte med prinsippet om at alle domstolene, ikke bare Høyesterett, har en rett og plikt til å prøve saker mot Grunnloven.

Flertallet viser til at domstolene i Norge først tar en sak til behandling når en part velger å bringe en sak inn for domstolene. Å gi Høyesterett en egen initiativrett vil bryte også med dette prinsipielle utgangspunktet.

Flertallet viser til at Domstolkommisjonen i NOU 2020:11 s. 221 har sagt følgende om prøvingsretten:

«Kommisjonen har ikke vurdert å foreslå ytterligere endringer i den nylig reviderte bestemmelsen om domstolenes prøvingsrett i Grunnloven § 89. Dette vil etter kommisjonens syn kreve en større utredning, der det blant annet tas stilling til behovet for en rendyrket forfatningsdomstol og hvilken rolle en slik domstol skal ha i vårt rettssystem.»

Ut over de prinsipielle innvendingene stiller flertallet seg også noe spørrende til hvilket konkret behov det er for en slik initiativrett. Flertallet tilrår derfor at forslaget ikke bifalles.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartietviser til omtalen av statens tyveri fra aksjonærene i Kreditkassen under bankkrisen på 90-tallet. Dette skjedde ved at regjeringen og Stortinget ikke behandlet bankkrisen etter daværende gjeldende lovgivning, men laget en ny lov som ga myndighetene rett til å skrive aksjeverdien ned til null. Hadde gjeldende lovgivning vært fulgt, ville Kreditkassen kommet seg gjennom krisen. Med alle utlån som var erklært som av null verdi, men som noen år senere ble erklært meget verdifulle og etter hvert tilbakebetalt med renter, hadde Kreditkassen i realiteten betydelige midler. Dette medlem viser til at mange mente den nye loven var i strid med Grunnloven § 97, som forbød lover med tilbakevirkende kraft. Høyesterett kunne ikke avgjøre dette spørsmål fordi ingen påtok seg de store omkostningene ved å reise sak først i tingretten, deretter i lagmannsretten ved eventuelt tap og så videre anke til Høyesterett hvis nytt tap. Domstolene fikk derfor ingen mulighet til å prøve spørsmålet om den nye bankloven med fullmakt for myndighetene til å erklære at aksjene var verdiløse, for så selv å beslaglegge bankens reelle betydelige verdier.

Det fremsatte forslaget om et nytt annet ledd i Grunnloven § 89 ville medført en mulighet for Høyesterett til på selvstendig grunnlag å prøve og avgjøre grunnlovsspørsmålet. En slik bestemmelse vil styrke rettssikkerheten og styrke borgernes beskyttelse mot overgrep fra en stat som etter hvert har fått en enorm makt. Særlig folk flest har ikke noen mulighet til å saksøke staten på grunn av de store saksomkostninger det medfører. Folk flest vet også at staten ikke har noen problemer med å anke saker helt til Høyesterett fordi de personer i statsapparatet som bestemmer, selv ikke risikerer noe som helst ved tap, i og med at omkostninger sendes som regning til skattebetalerne. Derfor bør det også innføres et silingssystem for spørsmålet om hvorvidt staten skal anke saker til Høyesterett etter tap i tingretten og lagmannsretten. Dette kan gjøres ved å flytte spørsmålet om å anke til Høyesterett til en særskilt nemnd oppnevnt av Kongen i statsråd eller oppnevnt av Advokatforeningen, Juristforeningen og Universitetet i Oslo eller på annen måte. En slik nemnd må da vurdere om saken bør ankes, basert på en vurdering av mulighetene for å vinne frem og hvilken allmennyttig hensikt man søker å oppnå, balansert mot belastningen på motparten samt andre grunner. Dette medlem anbefaler på denne bakgrunn at forslaget bifalles:

Ǥ 89 nytt annet ledd skal lyde:

Høyesterett kan på eget initiativ eller basert på en henvendelse fra en norsk borger prøve om en lov strider mot denne grunnlov.

–

Høgsterett kan på eige initiativ eller basert på ein førespurnad frå ein norsk borgar prøve om ei lov strir imot denne grunnlova.»