Komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Kari Henriksen, Frode Jacobsen og Kirsti Leirtrø,
frå Høgre, leiaren Peter Frølich og Svein Harberg, frå Senterpartiet,
Nils T. Bjørke, frå Framstegspartiet, Carl I. Hagen, frå Sosialistisk
Venstreparti, Audun Lysbakken, frå Raudt, Seher Aydar, frå Venstre,
Grunde Almeland, og frå Miljøpartiet Dei Grøne, Lan Marie Nguyen Berg,
viser til at Stortinget har handsama grunnlovsframlegg om vern av
dyrka og dyrkande mark to gonger, jf. Innst. 131 S (2018–2019) og
Innst. 288 S (2015–2016). I begge høve var komiteen si
innstilling at framlegget skulle verte vedteke. Komiteen sine
innstillingar har fram til no ikkje fått grunnlovsmessig fleirtal.
Fleirtalet
i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, støttar
forslagsstillarane i at matjorda her til lands er ein sårbar, men
særs naudsynt ressurs. Store areal med matjord som det tek nokre
timar å skubbe vekk med maskiner, tek fleire tusen år å opparbeide.
Matjorda som Noreg har, legg til rette for matproduksjon, busetjing
og sysselsetjing over heile landet. Matjorda har ei særstilling
fordi ho i tillegg til å styrkja mattryggleiken òg er avgjerande
for anna samfunnsutvikling. Samanliknar ein Noreg med grannelanda,
har Noreg klart mindre areal med dyrka jord. Matjord utgjer berre
1 pst. av Noregs areal.
Fleirtalet viser
til at Riksrevisjonen i Dokument 3:4 (2023–2024) har undersøkt korleis
dei sentrale føresetnadene som norsk mattryggleik byggjer på, vert
sikra. Undersøkinga syner at arealressursane i jordbruket ikkje
vert forvalta på ein fullt ut berekraftig måte. Betydelege jordbruksareal
av god kvalitet vert bygde ned og omdisponerte. Det totale jordbruksarealet
i Noreg har halde seg relativt stabilt dei siste 20 åra. Men den
beste jorda – der vi kan produsere korn, potetar og grønsaker –
har vorte redusert. Store jordbruksareal av god kvalitet er ikkje
i drift. Over tid er det gjort omfattande omdisponering av dyrka
og dyrkbar jord gjennom planprosessar og dispensasjonar.
Medlemene i
komiteen frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Raudt og
Miljøpartiet Dei Grøne viser til at dette syner at matjorda
som ressurs ikkje vert sikra godt nok gjennom ordinær sektorpolitikk. Desse medlemene viser til at kontroll-
og konstitusjonskomiteen i Innst. 173 S (2023–2024) la vekt på at
utgangspunktet for matproduksjonen er arealressursane. Difor må
forvaltinga av dei ha eit evig perspektiv.
Desse medlemene støttar
at matjorda er ein så viktig ressurs at ho bør verte omtala særskilt
i Grunnlova si føresegn i § 112 første ledd andre punktum om naturressursane.
God forvalting av dyrka og dyrkande mark er grunnleggjande for matproduksjon
og dermed for menneska sin eksistens. Produksjonspotensialet til den
dyrkande jorda er i sum monaleg mindre enn for dagens jordbruksareal.
Difor har formuleringa i grunnlovsteksten med seg både dyrka og
dyrkande mark.
Desse medlemene tilrår
på denne bakgrunn at Grunnlovsframlegg 21 (2019–2020) vert vedteke,
slik at § 112 første ledd andre punktum skal lyda:
«Naturens ressurser, herunder dyrket
og dyrkbar mark, skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig
betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
–
Naturressursane, medrekna dyrka og dyrkande mark,
skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som
tryggjer denne retten òg for kommande slekter.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
mener at det er mest nærliggende å la beslutninger om jordvern og
dyrket mark tas av de som er nærmest, altså at man følger et subsidiaritetsprinsipp hvor
beslutninger skal tas på et så lavt nivå som mulig. Det er en styrke
for lokaldemokratiet og for legitimiteten til beslutningene.
Flertallet mener
derfor at dagens lovgivning gir et tilstrekkelig vern, og at det
ikke er et eksplisitt behov for et særskilt grunnlovsvern av jordressursene.
Flertallet vil på
denne bakgrunn anbefale at forslaget om endring i Grunnloven § 112
ikke bifalles.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at de fleste byer
og tettsteder i Norge er omkranset av dyrket jord, og at mye av den
beste jorda ligger der hvor utbyggingspresset er størst. Ønsket
om en mest mulig samlet utbygging rundt eksisterende byer og tettsteder
skaper utfordringer med å ivareta jordressursene for fremtiden.
Disse medlemmer viser
til at etter hvert som samfunnsutviklingen går fremover, vil noe
dyrkbar mark måtte brukes til andre gode formål. Likevel har omdisponeringen
av dyrket mark gått ned de siste årene, etter at det har blitt satt
fokus på denne problemstillingen.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet
De Grønne påpeker at å beskytte og fø befolkningen er de mest
grunnleggende oppgavene til en nasjonalstat og en selvsagt del av
vårt høyeste juridiske vern. Denne oppgaven settes under press av
flere faktorer: befolkningsvekst, geopolitikk, klimaendringer og
tap av biologisk mangfold samt mangel på vann og utarming av jord
globalt. Både av hensyn til egen matsikkerhet og internasjonal solidaritet
bør vi øke matproduksjonen på egne ressurser.
Disse medlemmer viser
til at jordbruket vårt ivaretar mange funksjoner i tillegg til den
konkrete produksjonen – rekreasjon, økologiske funksjoner, dyreliv og
fangdammer for flomvann. Vi kjenner betydningen jordbruksareal har
for å binde karbon, og den enorme betydningen jorda og grøntstrukturen
har for å redusere flomskader. Ikke minst det siste vil kunne få
økende betydning framover, med klimaendringer og forventede større
oversvømmelser og skader.
Disse medlemmer viser
til at 83 000 dekar matjord var foreslått satt av til andre formål
i kommunale arealplaner for 2022. I tillegg beregner Samferdselsdepartementet
nedbygging av rundt 1 000 dekar matjord per år de neste 6 årene,
hovedsakelig til vei.
Disse medlemmer understreker
at kommunenes selvstyrerett i de fleste tilfeller er et viktig gode,
men når det gjelder å stå imot utbyggerinteresser og gode formål
som skole- og idrettsanlegg, muligheter for næringsutvikling og
arbeidsplasser, taper matjord og natur gang på gang. Stortinget
har også vedtatt at matjord må vernes, men store muligheter for
dispensasjoner og mangel på helhetlig oversikt og kontroll fører
til en bit-for-bit-nedbygging av våre aller mest verdifulle arealer. Matjord
er en nasjonal, livsviktig naturressurs og trenger vårt sterkeste
juridiske vern mot omdisponering.
Disse medlemmer mener
at hovedmålet med norsk jordbrukspolitikk bør være å produsere mest
mulig og best mulig mat av de ressursene vi har i Norge. Dette må
skje på en måte som bygger opp jordressursene, slipper ut minst
mulig klimagasser, binder mest mulig karbon og øker naturmangfoldet.
For å oppnå en god forvaltning av matjorda til det beste for hele
landet og framtidige generasjoner trenger vi et langt sterkere nasjonalt
vern.