Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kari Henriksen, Frode Jacobsen og Kirsti Leirtrø, frå Høgre, leiaren Peter Frølich og Svein Harberg, frå Senterpartiet, Nils T. Bjørke, frå Framstegspartiet, Carl I. Hagen, frå Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, frå Raudt, Seher Aydar, frå Venstre, Grunde Almeland, og frå Miljøpartiet Dei Grøne, Lan Marie Nguyen Berg, viser til at det ligg føre to framlegg om ei grunnlovsføresegn om at retten til å hauste dei viltlevande marine ressursane høyrer fellesskapen til. Komiteen viser til Innst. 285 S (2018–2019), der kontroll- og konstitusjonskomiteen handsama tre ulike grunnlovsframlegg om å sikre at fiskeriressursane høyrer fellesskapen til. Handsaminga synte stor støtte til å grunnlovfeste dette prinsippet, men ingen av dei tre konkrete framlegga fekk grunnlovsmessig fleirtal.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, viser til at framlegget i Dokument 12:9 (2019–2020) er meint å sameine omsyna bak dei tre framlegga som vart handsama i Innst. 285 S (2018–2019). Det er ein grunnleggjande del av norsk sedvane og kultur at dei viltlevande marine ressursane høyrer fellesskapen til. Fisken er allmenningen i havet, som kystfolket har rett til å hauste av i fellesskap. Slik har det vore sidan Gulatingslova og Frostatingslova skreiv ned gamal rett på 1100-talet. Kystfolket sin rett til fisken som ressurs er med på å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur. Ei grunnlovfesting av fellesskapen sin rett til å hauste av dei marine ressursane lyfter den gamle hevdvunne retten til fisket fram som eit grunnprinsipp for forvaltinga av fiskeressursane i havet.

Komiteen viser til at prinsippet om dagens vern av ressursane kjem av havressurslova § 2 om at «[d]ei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg». Føresegna i § 2 er ei oppfølging av ein uttale næringskomiteen har kome med ved fleire høve, mellom anna i Innst. O. nr. 38 (1998–99) kapittel 2.3, der det står:

«Komiteen vil påpeke at fiskeressursene tilhører det norske folk, i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av (og tjene på) disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket.»

Komiteen viser til næringskomiteen sin uttale i Innst. O. nr. 45 (2007–2008):

«Komiteen viser til at det slås fast at retten til ressursene skal tilligge ‘fellesskapet i Norge’, og er enig i dette.»

Dette prinsippet omfattar òg hausting og bruk av andre marine ressursar.

Komiteen viser til at dette er slått fast av Høgsterett seinast i plenumsdommen i Rt. 2013 side 1345, Volstad-saken. Rettstilstanden på området er klar: Viltlevande fisk tilhøyrer fellesskapen, og den private fiskar som er tildelt kvoter, har ikkje privat eigedomsrett til dei.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener på denne bakgrunn at de marine ressursene er tilstrekkelig ivaretatt i havressurslova § 2.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, viser til at ved handsaminga av Riksrevisjonen si undersøking av kvotesystemet i kyst- og havfisket i Innst. 80 S (2020–2021) peikte kontroll- og konstitusjonskomiteen på at statsråden sitt svar til Riksrevisjonen om at havressurslova sitt føremål i § 1 «må tolkes som at fiskeripolitikken samlet sett skal gi et bidrag til fiskerienes ringvirkninger i distriktene som er større enn hva som ville ha skjedd uten en slik fiskeripolitikk», ikkje er i tråd med Stortinget sine intensjonar med lova, jf. Innst. O. nr. 45 (2007–2008). Komiteen la vekt på at føremålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvalting av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet, og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna, jf. havressurslova § 1. Fleirtalet i komiteen viste til at kvotesystemet vert styrt gjennom ei fullmaktslovgjeving der endringane i regelverket i liten grad har vore lagde fram for Stortinget:

«Det vises her til særuttalelse fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo til NOU 2016:26 om legitimitetsutfordringer ved den utstrakte bruken av fullmaktslovgiving på området, der nødvendige midlertidige tiltak i en krisesituasjon har gått over i permanente ordninger uten noen prinsipiell diskusjon.»

Ei grunnlovfesting av at retten til å hauste dei viltlevande marine ressursane høyrer fellesskapen til, gjer det tydeleg at prinsippet som i dag er nedfelt i § 2 i havressurslova, ligg til grunn for tolkinga av føremålet med lova § 1 og dei fullmaktene Stortinget har gjeve frå seg i forvaltinga av lova. Om føresegnene i havressurslova vert endra, ligg prinsippet i botn.

Fleirtalet vil understreke at føresegna ikkje er meint å etablere eigedomsrett til ressursane i tradisjonell og snever forstand. Føresegna gjev uttrykk for staten sitt ansvar for å forvalte ressursane berekraftig og til nytte for fellesskapen som eit heile, innanfor dei rammene som følgjer av dei folkerettslege forpliktingane våre.

Å grunnlovfeste fellesskapen sin eigedomsrett til dei marine ressursane set grenser for vedtaka den lovgjevande og den utøvande makta kan gjere i forvaltinga av dei marine ressursane. Slik bidreg grunnlovsendringa til at gamal rett får ein naturleg plass i forvaltinga av i dag. Allmenningen i havet blir – som han har vore – tilpassa vår eiga tid.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Venstre tilrår at grunnlovsframlegg 9 (2019–2020) vert vedteke:

«Ny § 112 a skal lyde:

De viltlevende marine ressurser, og retten til å høste disse, hører fellesskapet til.

–

Dei viltlevande marine ressursane, og retten til å hauste desse, høyrer fellesskapen til.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at Dokument 12:9 (2019–2020) innebærer å grunnlovfeste allmenningsprinsippet – at havet tilhører fellesskapet. Disse medlemmer viser videre til at det i Dokument 12:40 (2019–2020) i tillegg blir foreslått å grunnlovfeste det andre sentrale prinsippet i fiskeripolitikken: nærhetsprinsippet – at nærhet til havet gir høstingsrett.

Disse medlemmer viser til at selv om havressursene tilhører fellesskapet Norge, har det vært en århundrelang sedvane og et prinsipp om lokal førsterett. Ikke bare tilhører de godene havet gir, fellesskapet, de viltlevende marine ressursene har vært grunnlaget for kultur, bosetting og levesett langs kysten. Havressurslova formulerer dette klokt i formålsbestemmelsen. De viltlevende marine ressursene ligger til fellesskapet, og det hviler et spesielt ansvar for at ressursene skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Slik sikrer Norge verdiskapning, bosetting og kystkultur.

Disse medlemmer viser til at nærhetsprinsippet har lang rettstradisjon. Dette ble påpekt av Kystfiskeutvalget i NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark:

«Utvalget konstaterer etter dette at sterke trekk i rettshistorien peker i retning av en sedvanerett med en særlig rett til fiske i fjordene for folk i fjordene.»

Disse medlemmer viser til at dette hevdvunne prinsippet utfordres i dag, noe Riksrevisjonens gjennomgang av kvotesystemet viser med tydelighet (jf. Dokument 3:6 (2019–2020) Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket). Riksrevisjonen konkluderer blant annet med at «Etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret», og noen av hovedkonklusjonene er at:

• endringer i den minste kystflåten har negative konsekvenser for kystsamfunn.

• flere fiskeriavhengige kommuner har fått redusert fiskeriaktivitet.

• økte kvotepriser har gjort det vanskeligere å rekruttere nye fiskere.

Disse medlemmer viser til at alle disse forholdene er, slik Riksrevisjonen påpeker, i strid med nærhetsprinsippet. Det er svært spesielt, sett fra intensjonen i havressurslova, at det i dag føres en politikk som svekker sysselsettingen og bosettingen i kystsamfunnene, og som svekker kystungdommens mulighet til å delta i fiskeriene. Det viser at nærhetsprinsippet har blitt uthulet og direkte undergraves av en fiskeripolitikk som prioriterer helt andre prinsipper enn de som er nedfelt i loven.

Disse medlemmer mener at dersom tilgangen til fiskeriene styres bort fra norske kystsamfunn, svekkes også grunnlaget for kystkulturen. Dette er en kultur som Norge har vedtatt å bevare som del av norsk kultur og identitet.

Disse medlemmer viser videre til at nærhetsprinsippet dessuten griper inn i viktige spørsmål rundt Norges suverenitet over våre havområder. «Fiskerigrensesaken» gjaldt en tvist mellom Norge og Storbritannia som ble brakt inn for Den internasjonale domstolen i Haag i 1951. Tvisten gjaldt uenighet rundt fastlegging av grunnlinjer og bredden på norsk sjøterritorium (Susann Funderud Skogvang: Fiskerigrensesaken mellom Norge og Storbritannia og sakens betydning for norsk rett 60 år senere. Arctic Review on Law and Politics 3 (1) side 81–107). Disse medlemmer viser til at Norge fikk medhold på bakgrunn av det historiske grunnlaget kystbefolkningen i Norge hadde til fiskeriressursene. Det var med andre ord kystfolkets historiske bruk av havet som ble det avgjørende argumentet for at Norge vant saken, og at forholdsvis store deler av Nordsjøen er norsk territorium – noe som videre la grunnen for Norges oljeeventyr.

Disse medlemmer tilrår på denne bakgrunn at Dokument 12:40 (2019–2020) bifalles:

«Ny § 112 a skal lyde:

De viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet og skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

–

Dei viltlevande marine ressursane høyrer fellesskapen til og skal medverke til sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.»

Disse medlemmer mener at intensjonen i grunnlovsforslag 9 (2019–2020) er god, men at det ikke er dekkende for å bevare det kultur- og identitetsbærende nærhetsprinsippet. Disse medlemmer påpeker i tillegg at miljøparagrafen § 112 skal verne naturen for kommende generasjoner. Derfor mener disse medlemmer at retten til å høste ikke hører hjemme under denne paragrafen. Disse medlemmer tilrår på denne bakgrunn at grunnlovsforslag 9 (2019–2020) ikke bifalles.

Derimot mener disse medlemmer at grunnlovsforslag 40 (2019–2020) åpner for en rettighetsfesting av bærekraftig forvaltning av naturressurser, uten å peke på høsting eksplisitt. Disse medlemmer påpeker at havene, fjordene og vassdragene i Norge rommer rike økosystemer og unike naturressurser. De har vært kilde til mat, arbeidsplasser, aktiviteter og bosetting over hele landet i tusenvis av år.

Disse medlemmer mener at ivaretakelse av naturressursene for fremtidige generasjoner er fundamentalt. Retten til en levelig natur som i dag er nedfelt i § 112, legger avgjørende rammer for alle typer forvaltning. Føre-var-prinsippet må legges til grunn, både av hensyn til naturens egenverdi, mangfoldet av livet i naturen og fremtidige generasjoners mulighet til å utnytte disse ressursene. En bærekraftig forvaltning av havressursene er en forutsetning for å opprettholde kystkulturen.

Disse medlemmer mener at kystfiskeflåten skal være ryggsøylen i fiskerinæringen, med havfiskeflåten som supplement til dette. Fiskeressursene langs kysten bør forvaltes og videreforedles lokalt. Slik legger vi grunnlaget for en sterk fiskerinæring som sikrer sysselsetting og bosetting langs kysten.