1.4.2 Vi kan bli mer selvforsynte med mat ved å øke kornproduksjonen, men dagens virkemidler er ikke tilstrekkelige for å oppnå dette
Som vist over har Stortinget
lagt til grunn at matproduksjonen i Norge skal øke, jf. blant annet
Innst. 251 S (2016–2017) til Meld. St. 11 (2016–2017). Næringskomiteen
viste i innstillingen også til at det å øke matproduksjonen med
grunnlag i norske ressurser er en viktig del av vår totale beredskap.
Et relevant begrep når det gjelder produksjon
med grunnlag i norske ressurser, er selvforsyningsgrad korrigert
for fôravhengighet. Dette kalles også «jordbruksproduksjon på norske
ressurser» og angir hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer
fra jordbruket, altså eksklusiv fisk, som er produsert utelukkende
på norske fôrressurser.
I Prop. 1 S (2022–2023) for Landbruks- og matdepartementet
har regjeringen satt som mål å øke selvforsyningen justert for importert
fôr til 50 prosent. En slik økning i selvforsyningen fra dagens
nivå på 34–40 prosent vil ifølge Landbruks- og matdepartementet
kreve en betydelig vekst i jordbruksproduksjonen, tilsvarende en
økning på 20–25 prosent fra dagens produksjonsnivå. En forutsetning
for å nå et slikt mål er også forbrukernes etterspørsel. Det er
denne etterspørselen som gir produksjonsmulighetene i landbruket.
Landbruks- og matdepartementet viser til at økt matproduksjon må være
konkurransedyktig, ellers øker importen, ferdigvareproduksjonen,
grensehandelen og overgang til substitutter.
Landbruket har i stor grad opprettholdt produksjonen
siden 2000. Vi er i all hovedsak selvforsynte med kjøtt, egg og
meieriprodukter. Vi er imidlertid ikke selvforsynte med korn. Det
skyldes dels at vi importerer mye matmel og bearbeidede matvarer
som inneholder korn som ikke er underlagt noen importrestriksjon,
og dels skyldes det at produksjonen av korn ikke har holdt tritt
med befolkningsveksten.
Som vist i Dokument 3:4 (2023–2024) er mye av
vår egen matproduksjon avhengig av importert fôr. Rundt 90 prosent
av alt fôret til havbruksnæringen er importert fra utlandet. Parallelt
med veksten i havbruksnæringen har det vært en stor økning i importen
av fôr. Gitt volumet på havbruksnæringen, i tillegg til tilgangen
på villfisk, vil det norske fiskekonsumet kunne dekkes, også dersom
det oppstår forstyrrelser i importen av kraftfôr til havbruksnæringen.
Importen av fôr og fôrråvarer har imidlertid også økt i landbruket,
samtidig som andelen norske råvarer til kraftfôr har sunket. Kraftfôrforbruket har
økt, særlig på grunn av den økte produksjonen av kylling og svin.
Riksrevisjonen påpeker at importavhengigheten gjør
oss sårbare hvis det skulle skje store endringer i de internasjonale
matsystemene og tilgangen på mat og fôr skulle bli vesentlig mindre
på kort eller lang sikt.
Av typiske nordiske grønnsaker er særlig poteter
en relativt energirik matvare som kan ha stor betydning for den
totale selvforsyningen. Undersøkelsen viser at det er et agronomisk
potensial for å dyrke betydelig mer grønnsaker i Norge, spesielt
poteter. Produksjonen vil imidlertid begrenses av etterspørselen
og konkurransen med import. Potensialet for å øke selvforsyningen
i en normalsituasjon vil dermed være avhengig av at forbrukerne
ønsker å kjøpe mer norske poteter og grønnsaker. I en eventuell
krisesituasjon vil det være mulig å øke produksjonen av poteter
og grønnsaker, men det er usikkert hvor stort potensialet er.
I undersøkelsen er det gjort særlige analyser
av virkemidler som brukes for å øke produksjonen av korn. Korn ble
valgt ut fordi dette er en kaloririk matvare som utgjør en betydelig
andel av vårt forbruk av mat. Korn er derfor en viktig kilde til
mat både i en normalsituasjon og i en krisesituasjon. Som for poteter
og grønnsaker er det også når det gjelder korn behov for ytterligere
analyser og vurderinger av hvilken betydning disse matvarene har
for selvforsyningsevnen.
Undersøkelsen viser at det både er arealgrunnlag
og markedspotensial for å produsere mer korn i Norge, særlig dersom
kvaliteten på kornet forbedres. Eksempelvis kan grasarealer som
tidligere har blitt brukt til å dyrke korn, tilbakeføres til å produsere
korn. I tillegg har vi et avlingsgap for korn, det vil si at det
teoretiske avlingspotensialet er høyere enn det som faktisk høstes
på arealene. Det er gjennomført flere studier av hvordan norsk kornproduksjon
kan økes gjennom forbedret agronomisk praksis. Avlingsgapet for
korn er større i Norge enn i andre europeiske land. Vi er ikke selvforsynte
med korn, verken som menneskemat eller til bruk som dyrefôr. Det
er dermed et potensial for å bruke mer av norsk korn både til mat
og til fôr, gitt at kornet vi produserer, har god nok kvalitet.
Korn utgjør en stor del av vårt samlede energiinntak, og ved å produsere
mer korn av god kvalitet vil vi dermed kunne styrke selvforsyningen.
Høyere kvalitet på og økt bruk av grovfôr vil
også kunne gjøre oss mindre avhengig av importert kraftfôr og således
mer selvforsynte. Mer og bedre grovfôr til drøvtyggerne er dermed
en viktig del av det å øke norsk selvforsyning korrigert for importert
fôr. Med et høyere proteininnhold i grovfôret kan mer av det norskproduserte
kornet benyttes i kraftfôrblandingene til drøvtyggerne. Landbruksdirektoratet
har utredet hvordan virkemidlene på området kan forbedres, med sikte
på økt produksjon og bruk av norsk fôr – både i form av råvare i
kraftfôr, grovfôr og gjennom beite. Ifølge Landbruks- og matdepartementet
viser dette at rommet for å bruke norsk korn kan økes, særlig hvis
kvaliteten på grovfôret også bedres. Bedre grovfôrproduksjon vil
også medføre lavere behov for areal, ifølge departementet, gitt
samme produksjon.
Undersøkelsen viser at de økonomiske overføringene
til kornprodusentene er viktige for at produksjonen skal gi en økonomisk
gevinst, og for i det hele tatt å opprettholde produksjonen på dagens
nivå. Samtidig viser undersøkelsen at lønnsomheten i kornproduksjonen har
falt over tid. For å undersøke om det er en sammenheng mellom produksjonen
av korn og de viktigste økonomiske virkemidlene i jordbruksavtalen,
det vil si målprisen på korn og arealtilskuddet, har Riksrevisjonen gjennomført
en økonometrisk tidsserieanalyse. I analysen kunne Riksrevisjonen
ikke påvise noen sammenheng mellom målprisen på korn og arealtilskuddet
på den ene siden og utviklingen av kornareal på den andre i perioden
1984–2020.
Det er mange andre faktorer enn økonomi som
påvirker produksjonen av korn, som for eksempel gårdens beliggenhet
og generasjonsskifter. Mange kornbønder har dessuten annet arbeid
ved siden av som er viktig for deres samlede inntekt. Samtidig er
det begrensninger i hvordan virkemiddelapparatet kan utformes, ettersom det
må tilpasses forbrukerpreferanser, markedskonkurransen, internasjonale
forpliktelser og annen jordbruksproduksjon i Norge.
Etter Riksrevisjonens vurdering er dagens økonomiske
virkemidler viktige for å opprettholde produksjonen i jordbruket,
men Riksrevisjonen finner ingen holdepunkter for at en ren videreføring
av dagens innretning av virkemiddelapparatet vil føre til økt produksjon,
slik Stortinget forutsetter.