Regelverket og retningslinjer for kontrollen med
eksport av strategiske varer
Kontrollen med eksport av strategiske varer
er hjemlet i lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester
og teknologi mv. (eksportkontrolloven). Forskrift om eksport av
forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester (eksportkontrollforskriften) utgjør
det operative regelverket for departementets lisensierings- og kontrolloppgaver.
Utenriksdepartementet arbeider med å tydeliggjøre kontrollen med kunnskapsoverføring
i forskriften.
Begrepet «strategiske varer» er en fellesbetegnelse for
forsvarsmateriell og flerbruksvarer og er i eksportkontrolloven
definert som «varer og teknologi som kan være av betydning for andre
lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militær
bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære
evne, samt varer som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger».
Kontrollen med eksport av forsvarsmateriell
baserer seg på nasjonal politikk. Beslutninger om å tillate eksport
av forsvarsmateriell er utelukkende gjenstand for nasjonale beslutninger.
Kontrollen for å hindre spredning av flerbruksvarer og teknologi
til masseødeleggelsesvåpen (MØV) eller terrorformål er i hovedsak basert
på arbeidet i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet. Her
deles viktig informasjon om spredningstrender, anskaffelsesforsøk
og fordekte våpen- og MØV-programmer.
For å sikre en effektiv kontroll basert på Stortingets vedtak
og internasjonale forpliktelser, er det etablert retningslinjer
for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av
våpen, ammunisjon og annet militært materiell, teknologi og tjenester.
Retningslinjene baserer seg på regjeringen Gerhardsens erklæring
og Stortingets vedtak fra 1959. Det forutsettes at det skal gjøres
grundige vurderinger av de utenriks- og innenrikspolitiske forhold
i vedkommende område, og hovedsynspunktet er at Norge ikke vil tillate
salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig
truer, eller til land hvor det er borgerkrig. I 1997 samlet Stortinget
seg enstemmig om at demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende
menneskerettigheter i mottakerlandet også skal tas hensyn til.
Retningslinjene forutsetter at eksport av A-materiell
bare kan tillates etter forutgående regjeringsbehandling. I den
forbindelse foretas det landklarering, som i hovedsak baserer seg
på en bred vurdering av Stortingets vedtak av 1959 og 1997-presisering.
Tillatelse til eksport av B-materiell skal normalt gis, men også
slike søknader blir grundig vurdert innenfor rammen av retningslinjene.
Dersom en eksport anses å være uforenlig med retningslinjene vil
søknaden avslås selv om det dreier seg om et klarert land.
Stortingets 1959-vedtak og presisering i 1997
forutsetter at det gjøres en sammensatt og bred vurdering av mottakerlandet.
Dette følger særlig av 1959-vedtakets formulering om at
«det skal ved avgjørelsen legges vekt
på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger.»
Selv om kun demokratiske rettigheter og grunnleggende
menneskerettigheter nevnes konkret i 1997-erklæringen, har man i
praksis også vektlagt humanitærrettslige forhold. Retningslinjene
ble senest oppdatert i mai 2019 ved å ta inn en konkret referanse
til humanitærretten i den konsoliderte kriterielisten, som ble innarbeidet
i retningslinjene i 2014. Dette tydeliggjør hensynet til den internasjonale
humanitærretten som følger av FNs våpenhandelsavtale (ATT) artikkel
7.