2.1 Slam fra havbruksnæringen
Komiteen viser til
at ifølge Sintef slipper norsk havbruksnæring ut rundt 9–12 000
tonn fosfor i året da fiskefôret tilføres fosfor og bidrar til utslipp.
Derfor vil det være svært viktig at fosforet vil bli samlet opp
og at fosforet utnyttes, da fosfor på verdensbasis er en begrenset
ressurs som bør utnyttes bedre.
Komiteen viser til
at utslipp fra oppdrettsanlegg i dag reguleres gjennom tillatelser
etter forurensningsloven fra Statsforvalteren. Tillatelser til tradisjonelle
åpne meranlegg i sjø inneholder i dag ingen vilkår eller føringer
om eventuell oppsamling og påfølgende utnyttelse av slam og avfall
fra fiskeproduksjonen.
Komiteen viser til
at det finnes tilgjengelig teknologi for oppsamling av fiskeslam
tilpasset noen av dagens driftsformer, og havbruksnæringen har vist økende
interesse for mulighetene og potensialet som finnes i å utnytte
slammet bedre enn det gjøres i dag.
Komiteen viser til
at det norske regelverket tillater å benytte fiskeslam som fosforrik
gjødsel forutsatt at det er dokumentert trygt å bruke. I påvente
av bedre dokumentasjon tillater imidlertid ikke EUs nye gjødselregelverk
per i dag fiskeslam som råstoff i CE-merket gjødsel. Fiskeslam har
derfor inntil videre et nokså begrenset faktisk utnyttelsesområde,
og kan ikke utnyttes som eksportvare på det europeiske markedet.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det er store
investeringskostnader knyttet til kjøp, drift og vedlikehold av oppsamlingsutstyr.
Det er også krevende å få på plass en velfungerende verdikjede for
bruk av slammet. På sikt kan det være behov for myndighetskrav,
men disse medlemmer vil avvente til
teknologien er mer moden og investeringskostnadene lavere.
Komiteenviser
til at fosfor er nødvendig for all matproduksjon. Verdens kjente
forekomster av fosfor er så begrensede at det raskt blir nødvendig
for alle land å øke fosforgjenvinningen. EU har ført opp fosfor
på sin liste over kritiske råvarer.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre,
Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at
sløsing med fosfor har et sikkerhetspolitisk aspekt. Fosfor utvinnes
fra fosfatstein. Flere av de største fosfatsteinprodusentene i verden
er regimer som norsk matproduksjon ikke bør være for avhengig av.
Kina, Marokko, Russland og Jordan er i dag de største produsentene
av fosfatstein i tillegg til USA. De største fosfatreservene i verden
ligger i Marokko, der en betydelig andel ligger i det ulovlig okkuperte Vest-Sahara,
som norske myndigheter fraråder næringslivet å handle med.
Komiteen viser
til at den store økningen i matvareprisene det siste året i stor
grad er forårsaket av mangel på gjødsel og høye energipriser. Mer
gjenvinning av fosfor kan både redusere presset på verdens matvaresystemer
og gjøre Norges og verdens langsiktige matforsyning sikrere.
Komiteen har merket
seg at på tross av at fosfor er en knapp ressurs, er det lite fosfor
som gjenvinnes i Norge. I jordbruket gjenbrukes en del fosfor i
form av gjødsling med husdyrgjødsel, men mye gjenbrukes ikke. En stor
del av fosforet i mineral- og husdyrgjødsel blir ikke tatt opp av
planter og kan bli skylt ut i innsjøer, fjorder og kystområder.
Komiteen mener at
den mest nærliggende ressursen for gjenvinning av fosfor er de store
mengdene avfall og kloakk fra husdyr (både på land og i vann) og
mennesker. I Norge utgjør fiskeslam fra havbruksnæringen en stor
del av dette.
Komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet
De Grønne viser til at utslipp av fosfor i elver, innsjøer
og til dels fjorder og kystområder kan føre til overgjødsling, redusert
vannkvalitet og endring i økosystemer. I 2020 ble det tilført omtrent
12 000 tonn fosfor til kystområder i form av slam fra oppdrettsanlegg. Det
er nær fire ganger mer enn alle andre kilder til tilførsel av fosfor
til kystområder til sammen, og om lag 3 000 tonn mer fosfor enn
det jordbruket tilføres årlig gjennom mineralgjødsel.
Disse medlemmer viser
til at slam fra havbruk har flere bruksområder. Fiskeslam kan være
en ressurs for produksjon av biogass, jordforbedringsmiddel og mat
til insekter som kan inngå i fôrproduksjon. Teknologi og bedrifter
som kan utnytte dette råstoffet, eksisterer i dag. Det er mulig
å utvikle nye verdikjeder hvis tilgangen økes.
Disse medlemmer viser
til Innst. 312 S (2022–2023), der et mindretall bestående av Miljøpartiet
De Grønne, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt,
Venstre og Kristelig Folkeparti ba regjeringen om å gi Enova og/eller
Bionova mandat og ressurser til å støtte oppskalering av biogassproduksjonen
i Norge til 10 TWh innen 2035. I samme innstilling vedtok en samlet
komité å be regjeringen legge fram en plan for økt produksjon og
etterspørsel av biogass, og komme tilbake til Stortinget på egnet
måte senest i revidert nasjonalbudsjett 2024.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
utrede og innføre en ordning som påbyr eller sikrer at slam fra
havbruksnæringen samles inn, resirkuleres og kommer i bruk som ressurs
for næringsutvikling og produksjon.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre og
Kristelig Folkeparti, er positive til at regjeringen utreder
et omsetningskrav for resirkulert fosfor i gjødsel, og viser til
at NIBIO har blitt bedt om å gjennomføre en slik utredning i tildelingsbrevet
fra Landbruks- og matdepartementet i 2023.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De
Grønne erkjenner at et krav om oppsamling av slam fra sjøbaserte
anlegg vil innebære investeringskostnader for havbruksselskapene.
Men oppsamling av slam er en del av en omstilling av havbruksnæringen
som uansett vil og må presse seg fram. Havbruksnæringen er helt avhengig
av at økosystemene som er grunnlaget for verdiskapningen deres,
opprettholdes. Kontinuerlig utslipp av slam og fosfor bidrar til
å ødelegge fjordene og økosystemene som næringen lever av.
Disse medlemmer har
merket seg at flere aktører i næringen, blant andre Eide Fjordbruk,
ser og erkjenner denne problemstillingen, og at de allerede er i gang
med å omstille til lukket produksjon. Disse medlemmer mener
havbrukspolitikkens hovedoppgave bør være støtte opp om de selskapene
som går foran i omstilling til mer miljøvennlig produksjon, og ikke å
ta mest hensyn til de selskapene som ikke ønsker omstilling.