Informasjonssak om amerikanske investeringer i
infrastruktur på Rygge flystasjon
Komiteen merker
seg at etter forespørsel fra amerikanske myndigheter i januar i
år godkjente regjeringen de amerikanske investeringene i infrastruktur
på Rygge flystasjon. USA har estimert deres samlede investeringskostnader
til å være om lag 2 mrd. kroner og vil selv dekke 100 pst. av oppføringskostnadene. Komiteen noterer seg at etter at infrastrukturen
er ferdig, vil den bli norsk eiendom, men amerikanske styrker vil
ha bruksrett. Med unntak av lagerfasilitetene, som vil være for
eksklusiv amerikansk bruk, vil også norske og andre allierte styrker
kunne benytte infrastrukturen. Driftskostnader vil bli fordelt pro-rata.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til proposisjonens
informasjonssak om amerikanske investeringer i infrastruktur på
Rygge flystasjon. Rygge flystasjon er et av de fire såkalt «omforente
områdene» som ble etablert da tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid
mellom Norge og USA, Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA),
trådte i kraft. Disse medlemmer viser
til baseerklæringen fra 1949, der daværende regjering uttrykte at
den ikke ville «tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer
forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter
på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for
trusler om angrep», og at tilleggsavtalen som ligger til grunn for
USAs investeringer i infrastruktur på Rygge flystasjon, undergraver
det som har vært hovedprinsippet i basepolitikken uttrykt i denne
baseerklæringen. Disse medlemmer viser
videre til at Sosialistisk Venstreparti og Rødt stemte mot å gi
samtykke til inngåelse av denne avtalen ved behandling av Prop.
90 S (2021–2022), og viser videre til Sosialistisk Venstreparti og
Rødts merknader i Innst. 395 S (2021–2022) som redegjør nærmere
for dette standpunktet, der et sentralt element er at avtalen åpner
for at amerikanske styrker på administrativt nivå kan gis rett til
å nekte norske inspektører tilgang til deler av områdene, noe som
vil frata Norge mulighet til å kontrollere at USA respekterer Norges
reservasjon mot lagring og utplassering av kjernefysiske våpen. Disse medlemmer understreker at en slik
eksklusiv tilgang til og bruk av områdene innebærer å avgi suverenitet
til en annen stat på norsk jord, noe som også kan bety at norske
myndigheter ikke gis innsyn i hva områdene brukes til mer generelt,
herunder hva slags personell som oppholder seg der, hvilke våpentyper
som lagres der, og om det holdes fanger på området.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at det er opp til
den til enhver tid sittende regjeringen å definere basepolitikkens
innhold, så vel som andre selvpålagte, nasjonale restriksjoner. Flertallet vil understreke at disse ikke
er konstante, men har vært i utvikling helt tilbake til Norges inntreden
i NATO i 1949. Flertallet mener det
er av avgjørende betydning for Norges sikkerhet at de selvpålagte
restriksjonene, inkludert basepolitikken, forblir nettopp selvpålagte.
Et annet flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
vil understreke at den svært alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen
medfører en ytterligere skjerpet risiko for russisk utøvelse av
press mot Norge og norske interesser i nordområdene. Dette flertallet viser til at Russland
de seneste årene har økt presset mot Norge, og stadig forsøker å
flytte de sikkerhetspolitiske gjerdestolpene for å begrense norsk
og alliert handlingsrom i nordområdene, og dermed svekke Norges
sikkerhet. Dette flertallet viser her
til flere russiske utspill de seneste årene, med krav om «konsultasjoner»
med norske myndigheter om norsk myndighetsutøvelse på Svalbard,
intensiverte russiske forsøk på å påvirke det offentlige ordskiftet
om norsk basepolitikk, og tiltakende russiske protester mot fullt ut
legitime, lovlige og i god tid varslede NATO-øvelser på norsk territorium.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti, vil her understreke at ved
å ikke anerkjenne at basepolitikken defineres av den til enhver
tid sittende regjeringen, risikerer man blant annet å gi det stadig
farligere og mer uforutsigbare russiske regimet økt innflytelse
over norsk utenriks-, sikkerhets-, og forsvarspolitikk. Flertallet vil understreke at dette utelukkende
vil skade norske interesser, og ikke bidra til lavere spenning i
nord.
Flertallet understreker
at det ikke medfører riktighet at tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid
med USA (SDCA) «undergraver det som har vært hovedprinsippet i basepolitikken»,
slik Sosialistisk Venstreparti og Rødts medlemmer hevder. Flertallet viser her til Prop. 90 S (2021–2022):
«Kjernen i basepolitikken er at Norge
ikke vil tiltre «noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser
for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på
norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for
trusler om angrep». Basepolitikken har ikke vært til hinder for omfattende
alliert militær aktivitet i Norge i fredstid. Allerede 21. februar
1951 fastslo daværende forsvarsminister Jens Christian Hauge i Stortinget
at norsk basepolitikk ikke var til hinder for å bygge ut militære
anlegg «slik at de er skikket til umiddelbart å ta imot og underholde
på effektiv vis allierte stridskrefter som overføres til Norge for
å bistå med forsvaret av landet.»
Videre ble det slått fast at basepolitikken
ikke var til hinder for
«at Norge deltar i allierte fellesøvelser
eller tar imot kortvarige besøk av allierte stridskrefter allerede
i fred».
Denne linjen ble gjentatt og ytterligere konsolidert i
1977 da den daværende regjering fastslo at Norges selvpålagte begrensninger
ikke hindret etablering av
«lagre av ammunisjon og utstyr, forsyninger
o.l. for allierte styrker».
Endelig fastslo regjeringen at basepolitikken
«selvsagt ikke [må] forstås slik at
tiltak som ikke uttrykkelig er nevnt, nødvendigvis vil ha basepolitikken
som hinder. Regjeringen vil løpende måtte vurdere de praktiske tiltak
i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk».
Flertallet viser
videre til at det i samme proposisjon slås fast at all amerikansk
aktivitet etter tilleggsavtalen skal skje med full respekt for norsk
suverenitet, norske lover og Norges folkerettslige forpliktelser,
herunder norsk kjernevåpenpolitikk:
«Videre understrekes det at all amerikansk
aktivitet på norsk territorium i henhold til avtalen skal skje med full
respekt for norsk suverenitet, norske lover og Norges folkerettslige
forpliktelser, herunder når det gjelder lagring av visse våpentyper
på norsk jord. Bestemmelsen fastslår videre at ingenting i avtalen
endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn
til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium.»
Flertallet viser
til at krigsforberedelser i fredstid i form av infrastrukturinvesteringer,
i dette tilfellet amerikanske investeringer i infrastruktur på Rygge
flystasjon, historisk har ligget trygt innenfor basepolitikken, jf.
Prop. 90 S (2021–2022):
«Det har ikke vært aktuelt å tillate
permanent stasjonering av allierte stridskrefter i Norge i fredstid.
I tillegg har alliert virksomhet i Norge i hovedsak vært begrenset
til aktiviteter som forbereder forsvaret av Norge og NATO i krise
eller krig. SDCA skriver seg inn i denne forsterkningstradisjonen
og må forstås på bakgrunn av en gradvis og omfattende avvikling
av alliert infrastruktur i Norge i 1990-årene, i tillegg til et
forverret sikkerhetsklima siden 2014. Avtalen er en nødvendig forutsetning
for amerikanske infrastrukturinvesteringer i Norge, noe som er avgjørende
for at Norge skal kunne motta hjelp i krise eller krig. Historisk
har det ligget trygt innenfor rammene av basepolitikken å styrke forberedelsene
i fredstid basert på slike betingelser.»