1.1 Innledning
Trygt drikkevann
er avgjørende for liv og helse, og drikkevannsforsyning er samfunnskritisk
infrastruktur. Tilgangen til trygt drikkevann er en grunnleggende
fysiologisk forutsetning for alt liv og viktig av hygieniske grunner.
Dersom vannforsyningen svikter, vil dette få svært alvorlige konsekvenser
for samfunnets evne til å ivareta en rekke andre kritiske funksjoner
som for eksempel matproduksjon og helsevesen.
I Norge får 83 prosent
av befolkningen, omtrent 4,5 millioner mennesker, drikkevannet sitt
fra kommunal vannforsyning.
En av de største
risikoene ved drikkevannsforsyningen i Norge er at drikkevannet
kan bli forurenset i vannledningene og drikkevannsbassengene etter
at det har forlatt vannbehandlingsanlegget. Det har i lengre tid vært
kjent at store deler av drikkevannsledningene i Norge er i dårlig
forfatning og må skiftes ut. Det anslås at gjennomsnittlig en tredjedel
av det ferdig rensede drikkevannet lekker ut av vannledningene.
Dette øker risikoen for at abonnentene blir syke av drikkevannet,
fordi forurensning fra omgivelsene kan suges inn i vannledningene
ved redusert trykk eller bortfall av trykk. En høy lekkasjegrad
fører også til høyere produksjonskostnader fordi mer vann må renses
og distribueres. Klimaendringer kan dessuten føre til økt risiko
for vannmangel lokalt i Norge.
Norge har forpliktet
seg til å følge opp protokollen om vann og helse i regi av Verdens
helseorganisasjon og FNs organ for økonomisk samarbeid i Europa
(WHO og UNECE). Det ble utarbeidet nasjonale mål for vann og helse
i 2014, blant annet om drikkevannskvalitet, lekkasjer og fornyelse
i vannledningsnettet. Stortinget har understreket viktigheten av
at de nasjonale målene på drikkevanns- og sanitærområdet blir oppfylt.
Helse- og omsorgsdepartementet
har det overordnede ansvaret for å sikre trygt drikkevann gjennom
ansvaret for folkehelsen, mens Kommunal- og distriktsdepartementet
har det overordnede ansvaret for de økonomiske og juridiske rammebetingelsene
for kommunesektoren.
Kommunenes ansvar
på drikkevannsområdet er, etter folkehelseloven, å påse at innbyggerne
har tilgang til trygt drikkevann ut fra et folkehelseperspektiv.
Kommunene eier de fleste vannverkene. Som vannverkseier er kommunene
ansvarlige for å overholde drikkevannsforskriften, som er hjemlet
i matloven, helseberedskapsloven og folkehelseloven.
Drikkevannkjeden
består av flere ledd, inkludert råvannskilde, vannbehandling, distribusjonssystemet (vannledninger,
pumpestasjoner og drikkevannsbasseng) og stikkledninger fram til
abonnentene. Denne undersøkelsen omhandler hovedsakelig fasen etter at vannet
har forlatt vannbehandlingsanlegget.