Meld feil

2. Komiteens merknader

2.1 Komiteens generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Karianne B. Bråthen, Per Vidar Kjølmoen, Tobias Hangaard Linge og Solveig Vitanza, fra Høyre, Guro Angell Gimse, Olve Grotle og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Jenny Klinge, lederen Willfred Nordlund og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Meld. St. 6 (2022–2023) Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap – Statens direkte eierskap i selskaper. Komiteen viser til at eierskapsmeldingen omfatter statens direkte eierskap i ulike selskaper, og at dette eierskapet forvaltes enten av Nærings- og fiskeridepartementet eller et sektordepartement.

Komiteen viser videre til at meldingen redegjør for hva staten eier, hvorfor staten er eier, og hvordan staten skal utøve sitt eierskap, herunder forventninger til selskapene og redegjørelse for statens prinsipper for god eierutøvelse. Det er det norske folk som er eier av de selskapene meldingen omfatter, og disse verdiene skal ivaretas på en ansvarlig og profesjonell måte.

Komiteen viser til at det ble holdt åpen høring i saken 3. januar 2023, og i tillegg har komiteen mottatt skriftlige høringsinnspill. Komiteen har tatt innspillene i betraktning under behandlingen av saken.

Komiteen registrerer at meldingen drøfter rammene for statens eierutøvelse og begrunnelsen for eierskapet samt statens mål som eier.

Komiteen har merket seg at det i meldingen fremgår at staten både gjennom tilpassede virkemidler og gjennom eierskap kan bidra til å motvirke barrierer og markedssvikter og slik bidra til lokale ringvirkninger og verdiskaping i hele Norge.

Komiteen registrerer at meldingen, i tillegg til positive sider ved det direkte statlige eierskapet, også adresserer de potensielle utfordringene statlig eierskap har, og hvordan disse kan og bør håndteres.

Komiteen registrerer at det i meldingen innføres en ny kategorisering for det statlige eierskapet, der man fjerner kategorien for selskaper med statlig eierskap hvor statens eierskap ikke lenger har en særskilt begrunnelse, og følgelig reduserer antallet kategorier for det statlige eierskapet fra tre til to.

Komiteen viser til at meldingen slår fast at staten skal være en aktiv eier med et langsiktig perspektiv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Norge står overfor store oppgaver i dette tiåret. Flere må i jobb, det må skapes aktivitet i hele landet, og Norge må øke eksporten og kutte klimagassutslippene med 55 pst. Disse fire målene mener disse medlemmer må nås i fellesskap, gjennom en aktiv og fremtidsrettet næringspolitikk.

Disse medlemmer viser til at det innenfor enkelte områder er avgjørende at fellesskapet bruker statlig eierskap for å sikre nasjonal kontroll. Dette gjelder spesielt Norges energi- og naturressurser, viktig infrastruktur og strategisk viktige deler av norsk næringsliv. Disse medlemmer mener det statlige eierskapet skal utvikles og forsterkes i omstillingen av norsk økonomi, slik at fellesskapet får ta eierskap til og bidrar til vekst og utvikling innen de nye, grønne næringene. Den fremlagte meldingen bidrar til dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre stiller seg positive til at regjeringen i Meld. St. 6 (2022–2023) i stor grad viderefører regjeringen Solbergs ansvarlige og profesjonelle statlige eierskapspolitikk.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener privat eierskap burde være hovedregelen i norsk næringsliv, og mener statlig eierskap kun skal anvendes som virkemiddel der det er velbegrunnet at det er det mest hensiktsmessige verktøyet for å nå statens mål, eller selskaper som er viktige for å ivareta norske interesser. Disse medlemmer mener at det også i fremtiden burde bes om fullmakt fra Stortinget til nedsalg i selskapene der staten ikke har en særskilt begrunnelse for å være eier.

I Meld. St. 6 (2022–2023) poengteres det at statlig eierskap har flere utfordringer, deriblant å skille statens ulike roller for å sikre rettferdig konkurranse. Videre poengteres det at også andre virkemidler kan benyttes. Disse medlemmer er enig i utfordringene rundt rolleblanding som beskrives i meldingen, og mener at det sammen med målet og begrunnelsen for statlig eierskap burde fremkomme tydelig hvorfor statlig eierskap anses som det best egnede virkemiddelet for å oppnå det staten ønsker.

I tidligere eierskapsmeldinger, som f.eks. Meld. St. 8 (2019–2020), er det slått fast at staten skal være en ansvarlig eier. Begrepet ansvarlighet har blitt ment reflektert i statens forventninger til selskapene med statlig eierandel. I tidligere forventninger er det blitt presisert både å ha måloppnåelse over tid og at verdiskapingen i selskapene er bærekraftig, blant annet ved å utarbeide planer, mål og strategier som blir rapportert på. Disse medlemmer er enig i at staten skal være en ansvarlig og langsiktig eier, og at målet for selskapene i kategori 1 skal være høyest mulig avkastning, også over tid og innenfor bærekraftige rammer.

Komiteens medlemmer fra Høyre anser dette som ivaretatt i tidligere eierskapsmeldinger og dermed allerede etablert statlig eierskapspolitikk.

Disse medlemmer mener det er både viktig og riktig å ha klimaforventninger til private og statlig eide selskaper. Gjennom Meld. St. 8 (2019–2020) forventet regjeringen Solberg at statlig eide selskaper skulle arbeide for å redusere sitt klima- og miljøfotavtrykk. Disse medlemmer anser de ytterligere presiseringene om klimarapportering i Meld. St. 6 (2022–2023) som å slå inn åpne dører, da rapporteringskravene på sikt blir dekket av EUs Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD), hvis direktivforslaget gjennomføres i norsk rett. Klimarapportering er viktig på generelt grunnlag, uavhengig av om selskapet er statlig eid eller ikke. Disse medlemmer mener det burde stilles krav til klimarapportering uavhengig av type eierskap, og at rapporteringskrav til statlig eide selskaper ikke er mer omfattende enn private, og dermed kan medføre ulike konkurransevilkår.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet forutsetter at eierskapsprinsippene legges til grunn, og at statens eiermyndighet i statlig eide selskaper utøves på generalforsamlingen. Det innebærer at staten viser selskapenes styre og ledelse tilstrekkelig strategisk og operasjonell autonomi til å iverksette planer som best når selskapets mål innenfor eiernes rammer. Forventningene fra staten skal være tydelige, men skal ikke detaljstyre verken selskapenes styre eller ledelse. Gitt at styret og ledelsen i statlige eide selskaper får vist den tilliten de trenger for å ha strategisk og operasjonelt handlingsrom, mener disse medlemmer det er nødvendig med et aktivt eierskap for å sikre at statens mål med eierskapet oppnås. Føringene som legges gjennom det aktive eierskapet, burde underbygge statens mål og bero på langsiktighet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regjeringen Solberg førte en statlig eierskapspolitikk som vektla konkurransedyktige, men ikke lønnsledende, lederlønninger, med en tydelig forventning om hensynet til moderasjon. Disse medlemmer anser denne linjen som videreført i Meld. St. 6 (2022–2023), men er bekymret for mangelen på tillit regjeringen viser selskapenes styrer ved å detaljstyre kompensasjonsordningene til både topplederne og andre ledende ansatte i selskapene. Slik detaljstyring bør utredes før den gjennomføres, all den tid de foreslåtte endringene kan ha utilsiktede konsekvenser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til merknad fra de respektive partier i punkt 2.5 Forventninger til selskapene (angående statlige selskapers lønnspolitikk).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker et redusert statlig eierskap og økt privat eierskap i norsk næringsliv. Disse medlemmer mener at dagens utstrakte offentlige eierskap konsentrerer makt og innflytelse på få hender, og at politisk styring av bedrifter hemmer langsiktig tenkning og verdiskaping. Disse medlemmer viser til at reduksjon av statlig eierskap har økt verdiskaping og utvikling i selskapene, slik som delprivatiseringen av Equinor – den gang Statoil. Disse medlemmer vil derfor åpne for reduksjon av statlig eierskap i flere selskaper. Dette kan skje gradvis, med målsetting om å skape økt interesse for investering i selskapet, at selskapet skal øke sin verdiskaping, bedre sine utviklingsmuligheter og bidra til mer konkurranse i markedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg at det norske eierskapet synes å være mer omfattende enn både det svenske og det danske. Den svenske stat er aksjeeier i 45 hel- og deleide selskaper hvorav to er børsnoterte. Den danske stat er aksjeeier i 30 hel- og deleide selskaper hvorav tre er børsnoterte.

Disse medlemmer merker seg at denne regjeringen ikke lenger har som mål å redusere statens eierskap, og at dette er et markant linjeskift i forhold til den pragmatiske privatiseringspolitikken som ble ført av regjeringen Stoltenberg.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne ønsker å understreke at statlig eierskap historisk har vært en viktig pådriver for industrialisering, sysselsetting og velferd i Norge. Skal man i fellesskap klare å få til omstilling, både kan og må statlige selskaper gå i front. Den norske stat er en stor eier av viktige næringssektorer og -aktører. Disse medlemmer mener den norske stat skal være en langsiktig og tålmodig eier som stiller strenge krav til bærekraftig forvaltning, menneskerettigheter og anstendig arbeid, slik at markeder vris slik at flere aktører som i dag jakter kortsiktige investeringer og er mangelfulle på bærekraft, bidrar til rettferdig grønn omstilling av samfunnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, mener den norske stat skal være en langsiktig eier som stiller tydelige krav til bærekraft, menneskerettigheter og anstendig arbeid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at statsråden i sitt svar til næringskomiteen i brev av 30. januar 2023 skriver om statens forventninger til utslippskutt for selskapene:

«Enkelte selskaper må foreta kursendring, mens andre kan måtte endre hele forretningsmodellen.»

Målet om et globalt netto nullutslipp i 2050 fordrer at noen selskap tar en lederrolle med mer ambisiøse mål. Den norske stat har alle forutsetninger for å sikre at de statlig eide selskapene tar på seg den gule ledertrøyen. Disse medlemmer mener staten må sikre at kursendring og endring av forretningsmodell kartlegges raskt slik at de statlig eide selskapene blir ledende i den grønne omstillingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil vise til at statlig eierskap og demokratisk kontroll over økonomi og naturressurser har vært grunnlaget for industrialiseringa av Norge og fremveksten av den norske velferdsstaten. Disse prinsippene har sikret at norsk vannkraft har bygget norsk industri, og at oljefunnene på sokkelen ble til velferd for den brede befolkninga heller enn utenlandske eiere. Disse medlemmer mener at disse prinsippene også må ligge til grunn om man skal omstille norsk næringsliv fra oljeøkonomien til et lavutslippssamfunn.

I tillegg til de seks begrunnelsene for statlig eierskap som oppgis i eierskapsmeldinga, mener disse medlemmer at statlig eierskap også er viktig for å utvide den demokratiske påvirkningen i økonomien. Gjennom å eie mer av samfunnets viktigste aktiviteter i fellesskap gjennom statlig eierskap, kan man sikre at knappe ressurser utnyttes til å skape aktivitet, velferd og arbeidsplasser ut ifra samfunnets behov, fremfor aksjonærenes lommebok, og man kan sikre at verdiskapinga tilfaller fellesskapet.

Komiteens medlem fra Rødt mener at nedsalg i statlig styrte selskaper bør unngås i det lengste, med mindre det er spesielle grunner, da det er å flytte makt, eierskap og verdier fra fellesskapet til private eiere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til følgende vedtak som ble vedtatt i forbindelse med næringskomiteens behandling av Dokument 8:239 S (2020–2021):

«Stortinget ber regjeringen fastsette et mål om 11 mrd. kroners reduksjon i næringslivets administrative kostnader knyttet til pålagte regler og skjemavelde fra det offentlige innen 2025.»

Disse medlemmer merker seg at vedtaket har blitt inkludert som én av regjeringens målsettinger i Hurdalsplattformen, og mener at det vil være nyttig for Stortinget å få en orientering om hvordan regjeringen arbeider for å oppfylle dette målet – ikke minst i de statseide selskapene – i lys av stadig økende krav til næringslivet både fra EU og fra den norske stat.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2023 legge frem en forpliktende plan for hvordan målet om 11 mrd. kroner i reduserte administrative kostnader for næringslivet, knyttet til pålagte regler og skjemavelde fra det offentlige, skal oppnås.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til regjeringens energikommisjons rapport «Mer av alt – raskere», hvor det slås fast at «folkeretten, menneskerettighetene og urfolksrettighetene selvsagt må respekteres og ivaretas i energipolitikken». Disse medlemmer viser til at det hviler et særlig ansvar på staten som eier av Statkraft, Norges største energiselskap, å operasjonalisere strategier og aktsomhetsvurderinger som gjør at folkeretten, menneskerettighetene og urfolksrettighetene oppfylles og respekteres ved energiutbygginger, og at eventuelle brudd på folkeretten adresseres effektivt og innenfor juridisk sedvane om at menneskerettighetsbrudd raskt skal opphøre, og at offer for brudd skal gis oppreisning.

Disse medlemmer vil videre vise til at:

«Kommisjonen mener at det bør utredes på et mer generelt grunnlag hvordan en kan sikre prosessuelle regler som ivaretar urbefolkningens rettigheter og samtidig ivaretar hensynet til forsyningssikkerheten, klimamålene og kraftbehovet.»

Videre vil disse medlemmer vise til Høyesteretts dom 11. oktober 2021 (HR-2021-1975-S) i Fosen-saken, hvor Høyesterett i storkammer enstemmig kom frem til at reindriftssamene på Fosens rettigheter under SP 27 ble krenket av utbyggingen av vindkraft på Storheia og Roan, og at vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse derfor er ugyldige. Dette er av avgjørende viktighet for staten, ikke bare som objekt under folkeretten og ansvarlig for saksbehandling ved energiutbygginger, men også som eier av Statkraft, som eier 52,1 pst. av vindkraftanlegget på Fosen. Disse medlemmer mener det er svært uheldig for Norge som rettsstat, og for statens omdømme som eier av fornybare energiselskaper, at høyesterettsdommen enda ikke er fulgt opp.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en kan sikre prosessuelle regler for energipolitikken som sikrer at energiutbygginger ikke er i strid med folkeretten, menneskerettighetene og urfolksrettighetene.»

2.2 Hvorfor statlig eierskap

Komiteen viser til de utfordringene Norge står overfor de neste årene med tanke på å få flere i jobb, skape aktivitet i hele landet, øke eksporten og kutte klimagassutslipp. Et aktivt og langsiktig statlig eierskap har en viktig funksjon, spesielt når det gjelder energi- og naturressurser, viktig infrastruktur og strategisk viktige deler av norsk næringsliv.

Komiteen registrerer at meldingen begrunner ønsket om statlig eierskap med samfunnsmessige behov knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap, energi og naturressurser, hovedkontorfunksjoner i Norge, hensyn til infrastruktur, monopoler og tildelte rettigheter, tilrettelegging for bærekraftig omstilling og økt verdiskapning, samt fellesgoder og/eller sosial og geografisk fordeling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det er viktig at det statlige eierskapet utvikles og forsterkes i omstillingen av norsk økonomi, slik at fellesskapet får ta eierskap til og bidra til vekst og utvikling innenfor de nye, grønne næringene.

Flertallet slutter seg til regjeringens foreslåtte endring av begrunnelsene for statlig eierskap. Justeringen presiserer hvordan et mer aktivt statlig eierskap vil videreutvikles for å møte dagens utfordringer, og endringen speiler at statens kapital må settes inn også i nye industrier der fellesskapet har særlige og strategiske interesser. Flertallet viser til at statlig eierskap blant annet er relevant for ny industriutvikling der samfunnssikkerhet, energiomlegging og bærekraftig næringsliv møtes.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener statlig eierskap kun i få tilfeller er det beste virkemiddelet for å oppnå statens mål, og at privat eierskap skal være hovedregelen. Disse medlemmer viser til figur 7.1 i meldingen og mener staten burde redusere sin eierandel, ikke forsterke den, i selskapene der staten ikke har en særskilt begrunnelse for å være eier.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre anser de nye begrunnelsene for statlig eierskap i kapittel 4 som i stor grad dekket av tidligere eierskapspolitikk, og bemerker at de individuelle begrunnelsene for hvert enkelt selskap i kapittel 7 er mer eller mindre de samme som i den forrige regjeringens eierskapsmelding, Meld. St. 8 (2019–2020).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at siden forrige eierskapsmelding ble lagt frem i 2019, har samfunnet vært gjennom dyptgående endringer. Verden har måttet håndtere en omfattende pandemi, og svikt i forsyningslinjer, og man opplever igjen krig i Europa. Svikt i verdikjeder har vist at viktigheten av strategisk autonomi over kritiske ressurser er større enn noen gang.

Disse medlemmer peker på at sikkerhetssituasjonen fremover krever økt oppmerksomhet på å sikre verdikjeder, tilgang på naturressurser, råvarer og komponenter, og en plan for hvordan disse hensynene ivaretas, bør besvares.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er bekymret over mangelen på adressering av disse nye og viktige utfordringene som er kommet i kjølvannet av pandemien og den nye geopolitiske situasjonen. Det fremstår derfor som regjeringen er litt bakpå og ikke har fått med seg utfordringene disse elementene bringer inn i en globalisert verden.

Disse medlemmer merker seg at beredskapshensyn for blant annet legemidler og korn nevnes kort i meldingen, men savner et overordnet fokus på sikkerhetsutfordringene Norge vil møte fremover. Meldingen har få beskrivelser av utfordringer knyttet til robuste verdikjeder og tilgang på råvarer og materialer for de statlige selskapene hvor eierskapet begrunnes i hensyn til samfunnssikkerhet og beredskap. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av til enhver tid å ha en oversikt over hvilke innsatsfaktorer de grunnleggende nasjonale funksjonene er avhengige av for å kunne opprettholde sin funksjonalitet.

Disse medlemmer viser til at kritiske mineraler er et eksempel på en strategisk ressurs som ikke omtales i meldingen, men hvor få globale markedsaktører fremover kan bruke tilgangen på det som et geopolitisk verktøy. I september 2022 annonserte EU at de vil utforme en «Critical Raw Materials Act», og i den sammenheng ble det uttalt fra EU-kommisjonen at litium og sjeldne bergartsmineraler snart vil bli viktigere enn olje og gass. Kommisjonen forventer også at etterspørselen femdobles innen 2030. Å skape uavhengighet og strategisk autonomi i leveringen av denne type materialer blir derfor helt avgjørende.

Disse medlemmer mener implikasjonene beredskapshensynet har for det statlige eierskapet, er noe av det viktigste å adressere i eierskapspolitikken i lys av den geopolitiske situasjonen man nå står i, men disse utfordringene er fraværende i meldingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan Norge kan sikre kontroll over strategisk viktige verdikjeder i lys av den nye geopolitiske situasjonen, og vurdere om det har implikasjoner for statlig eierskap. Stortinget ber regjeringen legge frem en stortingsmelding om dette, eller på annen egnet måte komme tilbake til Stortinget i løpet av 2023.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at i meldingens kapittel 4 er begrunnelsene for det statlige eierskapet utvidet og flere, og begrunnelsen «samfunnssikkerhet og beredskap» er oppdatert. Det er under denne begrunnelsen vist til at samfunnsutviklingen og den geopolitiske situasjonen de siste årene har bidratt til økt oppmerksomhet om beredskapshensyn og ivaretagelse av kritiske innsatsfaktorer, produksjon, tjenesteyting og infrastruktur.

Disse medlemmer viser til at regulering er det primære virkemiddelet for å ivareta hensyn knyttet til nasjonal sikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap. Disse medlemmer viser også til at staten i særskilte tilfeller kan vurdere det som nødvendig å unngå at uønskede interesser kan få tilgang til informasjon, og innflytelse på eller kontroll over selskaper som har betydning for nasjonal sikkerhet eller beredskap, noe som blant annet kan gjøres ved at selskapene underlegges sikkerhetsloven eller at staten eier en gitt andel i enkelte selskaper. Den fremlagte meldingen er i tråd med disse hensynene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at regjeringen har utarbeidet nye og justerte begrunnelser for statlig eierskap. Dette gjelder begrunnelsene «tilrettelegging for bærekraftig omstilling og økt verdiskaping», «infrastruktur, monopoler og tildelte rettigheter», og «fellesgoder og/eller sosial og geografisk fordeling». Disse medlemmer viser til at staten er hel- eller deleier i 70 selskaper i dag, og eierskapet til godt over halvparten av selskapene er forankret i disse tre begrunnelsene. Disse medlemmer mener at det er viktig at det stilles spørsmål om hvor grensene ved statens eierskap skal gå, og hva det er naturlig at staten skal engasjere seg i. Disse medlemmer mener videre at en stor andel av eierskapet innenfor disse tre kategoriene kan innrettes på en annen måte, og at det er grunn til å tro at private investorer og eiere vil kunne gjøre en like god jobb i disse selskapene. Disse medlemmerforeslår derfor en rekke endringer i det statlige eierskapet. Disse medlemmer påpeker for øvrig at regjeringen fører en skattepolitikk som er ufordelaktig for norske private eiere, gjennom at det kun er disse som må betale formuesskatt. En utenlandsk eier er fritatt fra denne særnorske avgiften. Disse medlemmer vil fjerne formuesskatten for å styrke det norske eierskapet i selskaper.

Disse medlemmer vil understreke at endrede globale og regionale forhold gjør at begrunnelser for statlige eierskap som er forankret i samfunnssikkerhet og beredskap, bør ilegges stor vekt.

2.3 Statens mål som eier

Komiteen registrerer at meldingen er tydelig på at staten skal være en aktiv eier, blant annet gjennom å være tydelig på statens forventninger til selskapene, gjennom systematisk oppfølging og gjennom å bruke statens stemme på generalforsamlinger til å oppnå målene.

Komiteen viser til at i meldingen er hensynet til bærekraft i statens mål som eier tydeliggjort og forsterket for selskapene hvor staten helt eller delvis er eier.

Komiteen registrerer videre at staten for selskaper som primært opererer i konkurranse med andre, som eier skal ha mål om at selskapene har høyest mulig avkasting over tid, innenfor bærekraftige rammer. For sektorpolitiske selskaper, der man i stor grad ikke opererer i tilsvarende konkurranseforhold, skal statens mål som eier være en bærekraftig og mest mulig effektiv oppnåelse av de sektorpolitiske målene.

Komiteen viser til at flere av de statlig eide virksomhetene står i en krevende posisjon i en verden der geo- og sikkerhetspolitiske interesser tydeligere blir uttrykt gjennom næringspolitikken, og der stater tar aktive grep for å sikre produksjon av samfunnskritiske produkter og infrastruktur på egne hender og i større grad forhindrer handel med land uten sammenfallende interesser. Komiteen forventer at regjeringen både følger den endrede geo- og sikkerhetspolitiske situasjonens betydning for de statlig eide virksomhetene tett i årene fremover, og samtidig tar hensyn til selskapenes sikkerhetspolitiske betydning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at privat eierskap er utgangspunktet for norsk næringsliv. Norske bedrifter skal ha gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer og videre vekst. Disse medlemmer mener likevel at staten skal engasjere seg mer gjennom en kraftfull verktøykasse og ta sitt ansvar for å få på plass nødvendig infrastruktur, inngå partnerskap som forener utslippskutt og næringsutvikling, bidra med kapital og annen risikoavlastning og bruke sin innkjøpsmakt til å skape sterke hjemmemarkeder. Disse medlemmer mener at eierskapsmeldingen gjennom sine grep legger til rette for dette.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at det ved anledninger vil være interessekonflikt innad i den nye forventningen om høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer. Å ekspandere ekstraksjon av naturressurser for å sikre høyest mulig avkastning over tid vil ofte stå i konflikt med bærekraft.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at samfunnets ressurser og infrastruktur skal tilhøre fellesskapet og bidra til verdiskaping som gagner alle i et evighetsperspektiv, og dermed at langsiktige bærekraftige rammer i tilfeller av konflikt må ha forrang.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til kapittel 5 i meldingen, der det presiseres at det kreves balansering av økonomiske, sosiale og miljømessige forhold for at selskap skal kunne skape avkastning og forbli konkurransedyktige over tid. Overforbruk av ressurser kan gi kortvarig gevinst, men skaper ikke vedvarende avkastning. Flertallet mener en bærekraftig forretningsmodell er en forutsetning for høy avkastning over tid.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at verdien av statens eierskap i selskaper i kategori 1, der det nedfelte målet er «høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer», beløp seg til 999 mrd. kroner ved utgangen av 2021. Dette tilsvarer 22 ganger bistandsbudsjettet for 2023, og 186 ganger bevilgningen til Enova for 2023.

Dette medlem viser til at tittelen på regjeringens eierskapsmelding er «Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap». Dette medlem har vanskelig for å se hvilke konkrete måter statens eierskap nå blir mer aktivt, og hvordan dette vil bidra til målbare klima- og miljøforbedringer. Forventningene listet opp i kapittel 11 i meldingen er gjennomgående vage og uforpliktende, og en rekke private selskaper, for eksempel Storebrand, går betydelig lenger enn statseide selskaper i å stille konkrete klima- og miljøkrav.

I lys av regjeringens ambisjon om et grønnere og mer aktivt statlig eierskap mener dette medlem at statlige selskaper bør ha større ambisjoner enn «høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer». Det gjelder både selskaper i kategori 1 og 2. Det faktum at noen statlig eide selskaper er i konkurranse med andre, kan ikke være et argument for at det eneste formålet med statens eierskap i de aktuelle selskapene skal være høyest mulig avkastning over tid. Det kan heller ikke være et argument for at selskaper med statlig eierskap som er i konkurranse, skal unntas fra høye miljøambisjoner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne peker på at dersom den eneste målsetningen med statlig eierskap i kategori 1 er høyest mulig avkastning over tid, skiller det statlige eierskapet seg lite eller ingenting fra privateide selskaper. Målsettingen med statlig eierskap må strekke seg lenger enn dette, blant annet på klima- og miljøområdet. Dette er spesielt viktig innenfor energisektoren, der statlig eide selskaper både er tungt eksponert mot fossil energi, og der statseide selskaper opererer i utviklingsland og mellominntektsland med til dels alvorlige miljøkonsekvenser og alvorlige konflikter med lokalbefolkningen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener det er en klar forventning i opinionen om at statlig eierskap sikrer særlig høy standard blant annet på klima- og miljøområdet. Som følge av at høy klima- og miljøstandard ikke er et reelt krav i kategori 1-selskaper, fungerer det i praksis ikke alltid slik. For eksempel bruker Equinor betydelige ressurser på frackingvirksomhet i Argentina. Tidligere var selskapet tungt inne i tjæresand i Canada. Opinionen ville neppe akseptert at Equinor bedrev fracking eller tjæresandutvinning på norsk territorium.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at målet for selskapene med statlig eierandel i kategori 1 skal være å oppnå høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer, samt å bidra til å oppfylle Parisavtalens og naturavtalens mål.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre gjennom stemmegivning på selskapenes generalforsamlinger at ingen statlige selskap driver virksomhet i utlandet som ikke ville vært politisk akseptert i Norge, som f.eks. fracking.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at det i eierskapsmeldingen redegjøres for at bruken av generalforsamlingene er et viktig verktøy for det aktive statlige eierskapet. Disse medlemmer er likevel skuffet over at det mangler tydelige og konkrete krav som skal fremmes under generalforsamlingene for å tydeliggjøre de nye forventningene om bærekraft til selskapene. Et slikt forslag får indirekte støtte av aktører som Framtiden i våre hender, som i sitt høringsinnspill til komiteen skriver:

«(…) selskapers samfunnsoppdrag må inkludere å bidra til at Norge når sine sektorbaserte utslipps- og miljømål mot 2030 og 2050. I tillegg til dette må selskapets virksomhet som helhet (Scope 1,2, og 3) sette seg mål om utslippskutt som er Parisjusterte.»

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre ved stemmegivning på selskapenes generalforsamlinger at vedtektene til samtlige statlige selskaper inneholder regler om at selskapet har som mål å oppfylle Parisavtalens og den nye naturavtalens mål.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, slutter seg til regjeringens forslag om at selskapene der staten har direkte eierskap, og som har virksomhet i andre land enn Norge, forventes å ha en formålstjenlig, veloverveid og begrunnet skattepolicy som bidrar til å motvirke uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting. Disse selskapene forventes videre å utvise åpenhet om hvor økonomiske verdier skapes og hvor skatt betales.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, slutter seg til meldingens forslag til forventninger på klima og natur. I forventningene fremgår det at selskapene setter klimamål og iverksetter tiltak på kort og lang sikt i tråd med Parisavtalen. For natur forventes det å sette mål og iverksette tiltak for å redusere egen negativ påvirkning og øke positiv påvirkning på naturmangfold og økosystemer. Dette flertallet ønsker å påpeke at nå som verden er blitt enig om en naturavtale, er det naturlig å se hen til den når selskapene setter sine mål. Dette flertallet viser for øvrig til merknader i kapittel 2.5 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at 10 pst. av verdens bruttonasjonalprodukt befinner seg i såkalte skatteparadis. Næringslivet og dets eiere har et særlig ansvar for å ikke, bevisst eller ubevisst, bidra til skjult eierskap og aggressiv skatteplanlegging. Det aktive statlige eierskapet må derfor innebære at det stilles krav til åpenhet om selskapenes virksomhet, og at selskapene i porteføljen ikke kjøper inn tjenester eller varer med tilknytning til skatteparadis. Disse medlemmer ønsker å trekke frem at LO i sitt høringsinnspill skriver:

«LO forventer at selskapene, hvor staten er inne som eier, har en åpen skattepolicy som for eksempel bidrar til å motvirke uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting.»

Disse medlemmer mener at staten ikke skal ha lavere forventninger til selskapene man er direkte eier i, enn oljefondet har til de over 9 000 selskapene de er eier i. Oljefondets forventningsdokument om skatt og åpenhet bør derfor være et minimum av hva man forventer av selskapene med hensyn til skatt og åpenhet. Disse medlemmer viser til at fra oljefondet som investor er det forventning om at selskaper frivillig publiserer land-for-land-rapporter om deres økonomiske virksomhet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag under samtlige generalforsamlinger der staten har eierskap om at det vedtektsfestes at selskapene har som mål å ikke kjøpe inn varer eller tjenester fra selskaper eller aktører tilknyttet skatteparadis.»

«Stortinget ber regjeringen foreslå at selskapene der staten har eierskap, forventes å publisere land-for-land-rapporter som viser selskapenes økonomiske virksomhet fordelt på alle landene hvor de har tilstedeværelse.»

«Stortinget ber regjeringen stille krav om at statlig eide selskaper ikke oppretter datterselskaper eller skallselskaper i hemmeligholdsjurisdiksjoner eller lavskatteland.»

2.4 Hvordan staten eier

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at selskapenes arbeid innenfor de ulike forventningsområdeneblant annet bør tilpasses selskapenes egenart, størrelse, risiko og hva som er vesentlig for det enkelte selskap. Hvordan selskapet følger opp forventningene konkret, er opp til styret, jf. rolle- og ansvarsfordelingen i selskapslovgivningen. Det er styrenes ansvar å drive innenfor gjeldende lover og regler.

Disse medlemmer legger til grunn at staten som eier vil vurdere selskapets måloppnåelse og arbeid med statens forventninger, og styrets bidrag til dette. Disse medlemmer viser til at det er gjennom en aktiv eierdialog staten følger opp hvordan selskapene arbeider integrert og systematisk med å oppfylle statens forventninger og hvordan dette bidrar til statens mål som eier.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at eierskapsmeldingen nesten dobler antall krav og forventninger sammenlignet med tidligere eierskapsmeldinger. Disse medlemmer mener det derfor er helt avgjørende at dagens rolle- og ansvarsdeling mellom eier, styre og daglig leder fremover fungerer som en grunnmur i eierstyringen, og at den er bredt politisk og juridisk forankret. Blant annet er det viktig at det er opp til styret å vurdere hvordan forventningene skal følges opp.

Disse medlemmer mener det er svært gode grunner til å bruke statlig eierskap som et virkemiddel for å nå mål av stor samfunnsmessig betydning. Samtidig må statlige virksomheter i et marked med sterk konkurranse ha likest mulig konkurransebetingelser som sine konkurrenter. Disse medlemmer er derfor opptatt av at staten som eier ikke i for stor grad pålegger egne virksomheter krav som konkurrerende virksomheter ikke er pålagt, og vurderer konkurransekraft i utformingen av nye krav.

Disse medlemmer vil understreke at det må være samsvar mellom statens forventninger og virksomhetenes rammebetingelser for å kunne innfri disse. Eier må som en del av eieroppfølgingen vurdere de praktiske og økonomiske rammebetingelsene slik at det er mulig for de statlig eide virksomhetene å innfri eiers forventninger og samtidig lykkes med å sikre konkurransekraft, arbeidsplasser og omstillingsevne i virksomheten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det direkte statlige eierskapet forvaltes av hele 12 departementer, men at over tid har forvaltningen av en rekke selskaper blitt samlet i Nærings- og fiskeridepartementet. Særlig gjelder dette kategori 1-selskaper, mens kategori 2-selskaper gjerne forvaltes av relevant sektordepartement. Dette gir mulighet til en helhetlig vurdering av politikken i sektoren, men samtidig utgjør det også en økt risiko for å blande sammen roller. Disse medlemmer mener imidlertid at det vil bidra til økt profesjonalisering og effektivisering om forvaltningen av alle selskapene samles under eierskapsavdelingen i Nærings- og fiskeridepartementet. Med forvaltningen samlet i ett departement vil eierskapet kunne utøves på en tydeligere måte. For kategori 2-selskapene vil sektoransvaret kunne utøves ved den kommunikasjon som uansett skjer i forkant av generalforsamlinger, og andre relevante møter mellom selskap og eier.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen samle statens eierskapsforvaltning av samtlige selskaper i Nærings- og fiskeridepartementet.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at Statens eierrapport viser at det er en sterk østlandsdominans blant eiervalgte styremedlemmer i de statlig eide selskapene. Av om lag 360 styremedlemmer er omtrent 170 bosatt i Oslo eller i Viken, og omtrent 100 styremedlemmer er bosatt i Oslo alene. Flertallet viser til at regional spredning blant styremedlemmene er svært viktig, både for selskapenes legitimitet i befolkningen og for å ta hele landets kunnskap i bruk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er av den formening at vettet er rimelig jevnt fordelt i landet, og at dette i større grad burde gjenspeiles i rekrutteringen av styremedlemmer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet deler oppfatningen om at det er mulig for staten over tid å bidra til en større geografisk spredning av eiervalgte styremedlemmer i de selskaper hvor staten har eierandeler. Disse medlemmer mener likevel i tråd med eierskapsmeldingen at relevant kompetanse skal være hovedhensynet ved statens arbeid med styresammensetning, men gitt kompetanse skal mangfold og kapasitet også vektlegges.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i større grad bidra til bredere geografisk spredning og mangfold blant eiervalgte styrerepresentanter i selskaper hvor staten har eierandeler.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at vi har virkemidler i dag gjennom statens eierskap som skal sikre fortgang i det grønne skiftet, herunder Nysnø, Argentum og Investinor. Disse medlemmer mener likevel at virkemidlene i dag er gitt mangelfulle mandater. Nysnøs mandat er i dag begrenset til investeringer som gir direkte eller indirekte reduserte klimautslipp. Dette fører til at investering i utvikling av verdikjeder ofte utelukkes, som for eksempel innebærer økt utslipp i en startfase. Et mer langsiktig industrielt tillegg bør derfor inn i mandatet. Videre avgrenses mandatet til investering i ny teknologi. Dette gir Nysnø en operasjonell utfordring fordi flere av de viktigste grønne løsningene og mulighetene for Norge industrielt ikke nødvendigvis ligger i ny teknologi. Til slutt begrenses mandatet til investering i tidlig fase og i unoterte selskaper. Dette gir også Nysnø en operasjonell utfordring med hensyn til å investere i de beste prosjektene, fordi mange av disse kommer fra etablerte og større selskaper. Å tillate at Nysnø kan investere i eller sammen med etablerte selskaper vil styrke tilgangen på grønn industriell kapital i Norge, som nå utgjør den største flaskehalsen for å etablere grønne verdikjeder i Norge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener forvaltningen av eierskapet må moderniseres og profesjonaliseres gjennom strukturendringer som et statlig grønt investeringsselskap for å bygge et grønt eiermiljø i verdensklasse. Investeringsselskapet overtar forvaltningen av de strategisk viktige statlige selskapene og leder statens egen kommersielle satsing på det grønne skiftet. Selskapet skal også sikre tilgang på norsk industriell kapital som i dag er mangelvare, og sikre nasjonal forankring av strategisk viktige selskaper.

Disse medlemmer viser til at det i eierskapsmeldingen står:

«I enkelte tilfeller kan det være hensiktsmessig at selskapet foretar tilbakekjøp av aksjer med sletting i tillegg til å utdele utbytte, noe enkelte børsnoterte selskaper velger basert på blant annet preferanser blant aksjeeiere.»

Selskap som f.eks. Equinor har tidligere brukt enorme summer på aksjetilbakekjøpsprogrammer. Disse medlemmer mener aksjetilbakekjøp i Equinors tilfelle undergraver den sårt trengte omstillingen av selskapet. Selv om aksjetilbakekjøp tjener det globale samfunnet ved økte inntekter til oljefondet, undergraver det norsk grønn omstilling når kapital heller går til investering i havvind i andre land enn grønn energi i Norge. I den konkrete vurderingen staten gjør av støtte til og deltakelse i aksjetilbakekjøpsprogram, må det vurderes om pengene heller kan gi nødvendige investeringer i norsk grønn og rettferdig omstilling.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre rutiner for å avstå fra støtte til eller deltakelse i aksjetilbakekjøpsprogram dersom det går på bekostning av nødvendige investeringer i norsk grønn og rettferdig omstilling.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne er positive til at det i eierskapsmeldingen legges opp til at selskaper må kutte egne utslipp i både egen drift og verdikjede før karbonkreditter kan tas i bruk. Både bruken av og effekten av karbonkreditter er problematisert fra flere hold. Nylig ble det avdekket at mer enn 90 pst. av de regnskogsbaserte karbonkredittene til verdens største karbonkredittfirma, Verra, ikke gir faktiske karbonreduksjoner. Disse medlemmer mener derfor at statlige selskapers bruk av karbonkreditter må gjennomgås og evalueres av en uavhengig tredjepart.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering av standarden og resultat i faktiske utslippskutt som kommer av samtlige karbonkreditter brukt av statlige selskaper de siste fem årene, og legge frem evalueringen for Stortinget.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at regjeringen har som intensjon å være en mer aktiv eier, og vil vurdere eierskap utfra om det er det beste tiltaket for å nå samfunnsmessige mål. Her trekkes det fram at oppkjøp og nedsalg i selskaper skal gjøres etter hva som vurderes som strategiske interesser for Norge. Disse medlemmer mener Stortinget må delta i en slik strategisk vurdering.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre en regelmessig strategisk gjennomgang av statlig eierskap i tillegg til eierskapsmeldinger, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

2.5 Forventninger til selskapene

Komiteen viser til at statens mål som eier er utgangspunktet for statens eierutøvelse. Komiteen viser for øvrig til meldingens kapittel 11 for nærmere omtale av de ulike forventningene staten har som eier under økonomiske, sosiale og miljømessige forhold, herunder virksomhetsstyring.

Komiteen registrerer at meldingen, i tillegg til de overordnede målene for eierutøvelse, adresserer flere og tydeligere forventninger til selskapene knyttet til blant annet klima og bærekraft, lønns- og arbeidsvilkår, læreplasser samt anstendige arbeidsforhold i både egen virksomhet og leverandørkjeden.

Komiteen viser til at siden meldingen ble fremlagt, har Norge deltatt i utarbeidelsen av FNs nye naturavtale, med tittelen «Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework». Meldingen inneholder tydelige forventninger til selskapene angående natur. Komiteen viser til at det kan være ytterligere elementer i FN-avtalen som selskapene vil måtte forholde seg til i fremtiden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, understreker betydningen av at staten forventer at selskapene setter mål og iverksetter tiltak for reduksjon i klimagassutslipp på kort og lang sikt i tråd med Parisavtalen, og rapporterer om måloppnåelse. Målene er vitenskapsbaserte der dette er tilgjengelig.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, støtter de forventningene som fremkommer av meldingen, til selskapene hvor staten er eier. Dette flertallet registrerer at forventningene tydeliggjøres, forsterkes og utvides innenfor flere og nye områder.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at Solberg-regjeringen i sin siste eierskapsmelding (Meld. St. 8 (2019–2020)) også skrev at moderasjon var vesentlig for ikke å bidra til urimelige forskjeller i samfunnet, men disse medlemmer registrerer at det ikke i tilstrekkelig grad ble fulgt opp i dialogen med selskapene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at meldingen fremsetter flere forventninger enn forrige eierskapsmelding, og bemerker seg ordbruken om at forventningene er tydeligere. Tydelige forventninger krever få og samstemte retninger, men med handlingsrom til gjennomførelse. Flere og motstridende forventninger kan skape usikkerhet om ansvarsfordeling mellom eier, styre og ledelse, og ikke minst misforståelser om retningen eier ønsker selskapet skal ta. Disse medlemmer mener derfor flere forventninger kan skape mindre tydelighet, ikke motsatt.

Disse medlemmer viser til at staten skal være varsom med å instruere selskaper i enkeltsaker. Statlig eierskap har flere utfordringer, deriblant at staten har flere roller, som regulerings- og tilsynsmyndighet, oppdragsgiver og eier. Meldingen presiserer at statlig eierskap ikke skal urettmessig medføre andre konkurransevilkår sammenlignet med selskaper uten statlig eierandel. Til tross for presiseringen gir meldingen tidvis inntrykk av at staten vil være styreleder, ikke eier.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det er et uttalt mål for regjeringen å begrense lønnsforskjellene i samfunnet. I Hurdalsplattformen varslet Arbeiderpartiet og Senterpartiet at regjeringen ville føre en lederlønnspolitikk i statens hel- eller deleide selskaper som baserer seg på moderasjon og som kraftig begrenser bruken av bonuser. Disse medlemmer vil vise til at den fremlagte eierskapsmeldingen har tydelige forventninger om lønnsmoderasjon til lederlønn i de statlige selskapene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener staten som eier skal ha klare forventninger til selskapene de har eierandel i, men samtidig sikre tilstrekkelig skille mellom rollene og ikke instruere i spesifikke saker. Veien er kort fra innblanding til ulike konkurransevilkår, og det kan undergrave styrets ansvarsoppgaver.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener godtgjørelsen til ledende ansatte i selskap med statlig eierandel skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende, og at hensynet til moderasjon ivaretas, som det vises til i meldingen. Innstramming av statens retningslinjer for lederlønn i selskaper med statlig eierandel ut over dette kan i noen tilfeller stå i strid med andre forventninger fra staten. Det kan resultere i økende usikkerhet og redusert handlingsrom blant styrene, rolleblanding fra staten og ulike konkurransevilkår for statlig eide og privat eide selskaper.

Disse medlemmer er opptatt av at selskaper med statlig eierandel skal fremstå som attraktive arbeidsgivere. Å sikre den mest kompetente arbeidskraften er avgjørende for høyest oppnåelse av statens mål med eierskapet. Derfor er disse medlemmer bekymret over forslaget om at høyere lønnsvekst for ledende ansatte, enten prosentvis eller kronemessig, må særskilt begrunnes. Det kan resultere i reallønnsnedgang for samtlige ledende ansatte i selskap med statlig eierandel, som reduserer rekrutteringsevnen og potensielt måloppnåelsen til selskapene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at regjeringen vil ha klare forventninger til moderasjon i lederlønningene i statlig eide selskaper. Disse medlemmer mener at dette isolert sett er positivt, men understreker at dette kan være svært krevende å følge opp i praksis. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i meldingen problematiserer at det kan være krevende å finne egnede kriterier og innslagspunkter for å fastsette resultatbaserte godtgjørelser.

Disse medlemmer understreker at lønnsnivået og -betingelsene må være konkurransedyktige, slik at statlige selskaper kan tiltrekke seg ledere og ansatte med den beste kompetansen.

Disse medlemmer mener det er viktig at staten har høye forventninger til selskapenes bærekraftige drift og samfunnsansvar. Disse medlemmer mener imidlertid at forventninger og krav til selskapene ikke må utformes på en slik måte at dette medfører en konkurranseulempe overfor andre selskaper. Norske bedrifter bør eksempelvis ikke påføres særskilte krav til miljø- og klimatiltak som ikke andre konkurrerende lands selskap har. Disse medlemmer merker seg særlig høringsinnspillet til arbeidsgiverforeningen Spekter, som la vekt på at mange av deres medlemmer opplever at økende og mer detaljerte rapporteringskrav fra staten er en byrde. Disse medlemmer kjenner til at EU innfører flere rapporteringsregimer som også vil få virkning på norske bedrifter, og at både rapportering i henhold til den grønne taksonomien og CSRD vil innebære omfattende arbeid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne er positive til at regjeringen i eierskapsmeldingen skrur til forventningene til lederlønn og godtgjørelse, da staten skal være en pådriver for å dempe lønnsforskjellene i samfunnet. Disse medlemmer mener staten må bruke sin posisjon som majoritetseier til å sørge for at statens retningslinjer for lederlønn overholdes, og ellers jobbe for at disse retningslinjene etterleves i selskaper der staten er minoritetseier. Videre må staten bruke sanksjoner i form av utskifting av styrer i selskaper der retningslinjene ikke overholdes.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen benytte sin eiermakt til å sikre at statens retningslinjer for lederlønn og forventninger til styrehonorarer etterleves, og stemme for å skifte ut medlemmene i styrer i statseide selskaper som ikke følger disse retningslinjene og forventningene.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med retningslinjer som sikrer at lederlønn og styrehonorar i statseide selskaper ikke ligger på et nivå som er høyere enn statsministerens lønn.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at bruken av variabel lønn og bonusordninger begrenses, samt at størrelsen på pensjonsordninger og sluttvederlag for ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel gjennomgås med mål om reduksjoner i samlet godtgjørelse.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti applauderer regjeringen for å følge opp vedtaket fra Innst. 225 (2019–2020) med de nye bærekraftsmålene for det statlige eierskapet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at eierskapet i dag forvalter verdier på rundt 1 000 mrd. kroner, hvor flere av de største selskapene som Equinor, Yara og Hydro er tungt eksponert mot fossil energi. Staten har et særlig ansvar for å gjennomføre en rask og troverdig grønn omstilling av eierskapet. Da må staten aktivt styre selskapene i riktig retning og sikre omstillingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at retorikken i eierskapsmeldingen er god når det gjelder bærekraft og snuoperasjon for aktiv styring. Det er en særskilt forbedring fra Solberg-regjeringens eierskapsmeldinger som regjeringen skal ha honnør for. Disse medlemmer savner likevel at god retorikk blir til konkrete krav.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne anerkjenner at FNs nye naturavtale kom på plass etter fremleggelsen av eierskapsmeldingen, men at naturavtalen bør legges til grunn for naturmangfoldsarbeidet, slik Parisavtalen legges til grunn for klimaarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at alle statlige selskaper skal ha som mål å bidra til å oppfylle klimamålene Norge er forpliktet til å nå, sikre lokal og global grønn og rettferdig omstilling, samt ha høyest mulig avkastning over tid. Dette vil kreve en storstilt omlegging av blant annet Equinor og Avinor.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne deler bekymringen til en rekke internasjonale aktører når det gjelder Equinors rolle som pådriver for å åpne nye og sårbare områder i Argentina og Canada for oljeutvinning. FN har vært tydelige på at man må stanse fossil produksjon for å kunne nå 1,5-gradersmålet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at Equinor ikke har noen reell plan for å kutte selskapets utslipp per i dag. Det framgår av Equinors bærekraftsrapport at selskapets mål om redusert netto karbonintensitet ikke er nok for å nå målene i Parisavtalen. Utfordringen med et karbonintensitetsmål, i stedet for et mål som viser en plan for reduksjon av de absolutte utslippene, er at Equinor vil kjøpe kvoter og naturlige karbonlagre for å nå målene, samtidig som selskapet fortsetter å bygge ut nye olje- og gassprosjekter som bryter med 1,5-gradersmålet.

Disse medlemmer mener den norske stat må instruere Equinor om å selge ut den fossile utenlandsporteføljen. En slik instruks må komme med krav om slutt på fossil produksjon på norsk sokkel. Equinor må heller investere i vind- og solprosjekter av høy standard for miljø og arbeidsplasser. Disse medlemmer mener likevel at det i noen tilfeller må vurderes hvorvidt konsesjoner for fossil produksjon som Equinor i dag har i lavinntektsland, heller må gis tilbake til disse landene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen bruke sin eiermakt til å sørge for at alle statlig eide selskaper følger prinsipper for fastsetting av vitenskapsbaserte mål og reduserer utslipp fra egen drift og verdikjeder i tråd med 1,5-gradersgrensen samt har troverdige planer for utslippskutt mot både 2030 og 2050.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at tilgang på rimelig, fornybar kraft er avgjørende for norske husholdningers velferd, og et avgjørende konkurransefortrinn for norsk næringsliv og industri. Som eier av Statkraft og Statnett, de største eierne av nett og fornybar energiproduksjon i Norge, mener disse medlemmer at staten gjennom sitt eierskap må sikre at selskapene styres for å sikre tilgang på rimelig, fornybar kraft til husholdninger og næringsliv.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ved generalforsamling foreslå at Statkraft AS skal ha som hovedformål å sikre forsyningssikkerhet i Norge og forsyne norske husholdninger og bedrifter med rimelig, fornybar kraft.»

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil vise til høringsinnspill fra Nelfo om lærlingplasser i virksomheten til statlige eiere av infrastruktur som Statnett og Telenor. Tilgjengelige lærlingplasser er en forutsetning for rekruttering og videreføring av kompetanse i en rekke fagmiljøer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at statlige infrastruktureiere som Telenor og Statnett pålegges samme regler som offentlige innkjøpere om lærlingplasser hos leverandører, og at leverandører skal være godkjent som lærebedrift.»

2.6 Eierskapsprinsipper

Komiteen viser til meldingens 10 prinsipper for eierskapsutøvelse, og at disse er de sentrale rammene for eierstyringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, stiller seg positive til at staten aktivt offentliggjør sin stemmegivning, så lenge særskilte hensyn ikke tilsier noe annet. Staten eier selskapene på vegne av det norske folk. Flertallet mener staten burde, så lenge det ikke reduserer måloppnåelsen i selskapet, tilstrebe åpenhet om hvordan staten utøver sitt aktive eierskap i selskapene, deriblant stemmegivning ved generalforsamlingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre merker seg den aktive presiseringen av et aktivt eierskap i meldingen. Disse medlemmer mener statens eierutøvelse skal underbygge statens mål i selskapet, som meldingen presiserer i prinsipp 3, samt at eierutøvelsen ikke skal skape usikkerhet i ansvars- og rollefordelingen mellom eier, styret og selskapsledelsen. Disse medlemmer viser til at instruering i enkeltsaker, som for eksempel forventninger til prising av enkeltprodukter, faller utenfor eiers rolle og burde unngås, i henhold til eierstyringsstandarden beskrevet flere steder i meldingen.

2.7 Andre temaer

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at investeringer via Norfund skal bidra til arbeidsplasser og bærekraftig utvikling. I hovedsak skal investeringene gå til sektorer og land som opplever underinvestering. Likevel måler ikke Norfund hvorvidt de faktisk bidrar til å skape nye arbeidsplasser eller langsiktig bærekraftig utvikling som både er miljømessig, økonomisk og sosialt bærekraftig.

Disse medlemmer påpeker at det ved flere anledninger er påvist grove brudd på menneskerettigheter i forbindelse med Norfunds investeringer, og at investeringene har ødelagt for lokal verdiskapning i mottakerland. Det har blitt rapportert om manglende konsultasjon med lokalsamfunn i forkant av utbygging av prosjekter finansiert av Norfund, noe som i tilfellet med solcelleparkene i Los Prados og Agua Fria i Honduras førte til at matjord ble bygget ned i et landbruksområde. Det ble i ettertid rapportert om sosiale konflikter i området grunnet landranet.

Disse medlemmer understreker at Stortinget har vedtatt at formålet med bistandsbudsjettet er fattigdomsreduksjon. Det strides om hvorvidt Norfund bidrar til slik fattigdomsreduksjon.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Norfunds, og andre statlig eide selskapers, aktsomhetsvurderinger inkluderer konsultasjon og inkludert samtykke fra lokalsamfunn, urfolk og fagbevegelse i forkant av nye investeringer.»

«Stortinget ber regjeringen evaluere Norfunds virksomhet de siste ti årene opp mot Stortingets vedtatte mål for bistanden som er fattigdomsreduksjon, og levere denne evalueringen i form av en stortingsmelding i inneværende stortingsperiode.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et skyggeråd for Norfund bestående av fagbevegelse, urfolksorganisasjoner og utviklingsorganisasjoner, etter modell av OECDs kontaktpunkt.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at virkemiddelapparatet tilknyttet fondsinvesteringer, unoterte selskaper og aksjer som Nysnø, Argentum og Investinor bør konsolideres under et grønt mandat hvor formålet er å gjøre større investeringer i grønne, nye industrietableringer og infrastruktur. Det bør fortsatt være geografisk forankring i Stavanger, Bergen og Trondheim.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede konsolideringen av Nysnø, Argentum og Investinor under et grønt mandat til revidert nasjonalbudsjett for 2023, hvor Nysnø blir koordinerende enhet.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne deler bekymringen mange har over oppsplittingen av den norske jernbanen. Det er store problemer med punktlighet, signalfeil og manglende vedlikehold flere steder i landet. Ansvaret for problemene faller mellom de 18 ulike aktørene som er knyttet til jernbanen i Norge. Disse medlemmer understreker at jernbanen har vært og fortsatt er samfunnskritisk infrastruktur som skal betjene hele det norske samfunn. For å nå klimamålene vil jernbanen bli langt viktigere, og da må staten strategisk styre sektoren i en retning som gjør at den blir grønn, rettferdig og tilgjengelig. LO viser i sitt høringssvar til det samme og ber om et «mest mulig samlet eierskap». Disse medlemmer mener at drift, planlegging og vedlikehold av jernbane må være under samlet og statlig kontroll.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for hvordan de statlig eide selskapene innenfor norsk jernbane kan samles, konsolideres og/eller samlokaliseres for å gi mer forutsigbar og lønnsom drift for togbrukere.»

«Stortinget ber regjeringen reversere utskillingen av Norske tog AS, Mantena AS og Entur AS fra Vygruppen (daværende NSB-gruppen).»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener det er særlig viktig at alle statlige aktører i innenfor transportsektoren styrer målrettet etter vedtatte, langsiktige bærekraftsmål og mål om utslippskutt. I transportsektoren skjer endringer langsomt, ettersom det tar lang tid å planlegge og bygge eller å gjøre om på infrastruktur.

Disse medlemmer mener slike mål må gjenspeiles i samfunnsoppdraget til de statlige selskapene i transportsektoren, og samfunnsoppdraget til disse selskapene må strekke seg lenger enn til egen intern drift. I likhet med at man gjennom offentlige anskaffelser gjør en vekting mellom pris, sosiale krav og miljøkrav, bør også samfunnsoppdraget til statlige selskaper inkludere en vekting mellom kostnad eller inntjening, sosial bærekraft og miljømål.

Disse medlemmer vil vise til at regjeringen i «Bærekraftig og sikker luftfart – Nasjonal luftfartsstrategi» skriver at luftfarten innenfor bærekraftige rammer og i lys av den teknologiske utviklingen skal bidra til omstillingsmålet om å kutte norske utslipp med 55 pst. innen 2030 sammenliknet med 1990. Videre vil disse medlemmer vise til at tiltak for å kutte klimagassutslipp i luftfart grovt sett deles inn i to grupper: tiltak for å redusere utslipp per flygning og tiltak for å redusere flytrafikken.

Disse medlemmer vil videre vise til at det i luftfartsstrategien slås fast at selv om enkelte selskaper i Norge som SAS og Norwegian har redusert utslipp per passasjerkilometer med 50 pst. i perioden 1996–2017, har etterspørselen etter flygninger i perioden økt tre ganger så mye, noe som har resultert i økende utslipp for hvert år. Ut ifra dette konkluderer disse medlemmer med at om Avinor som statlig selskap skal bidra til utslippskutt, må antall avganger reduseres.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne anerkjenner at den varierte topografien og de store avstandene i Norge gjør flytransport nødvendig for innbyggere og næringsliv på en rekke steder i landet. Likevel vil disse medlemmer vise til at rutene Oslo–Bergen og Trondheim–Oslo er blant de mest trafikkerte rutene i Nord-Europa, og at dette er ruter der man har alternativer til fly. Avinors satsing på luftfrakt av sjømat, og praksisen med å utvide flyplasser når selskapet mener kapasiteten er full, er uforenlig med å kutte utslippene så det monner i luftfarten.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette konkrete mål for både direkte og indirekte utslippskutt som de statlige selskapene i transportsektoren skal bidra med frem mot 2030.»

«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av samfunnsoppdraget til alle de statlige selskapene i transportsektoren for å sikre at samfunnsoppdraget deres er i tråd med Norges internasjonale klima- og miljøforpliktelser.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener de regionale helseforetakene består av et omfattende byråkrati som koster samfunnet mye penger som kunne gått til pasientbehandling. Disse medlemmer mener derfor de regionale helseforetakene bør legges ned, og at oppgavene bør fordeles mellom en nasjonal styringsenhet og de lokale helseforetakene. Disse medlemmer mener at dette vil føre til at den enkelte pasient settes i sentrum, helsekøene vil bli redusert, og det frigjøres midler til pasientbehandling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også ha en ny finansieringsmodell for sykehus, der store sykehusinvesteringer behandles av Stortinget og finansieres over statsbudsjettet på samme måte som andre statlige utbygginger. Bare slik kan man unngå at sykehus må redusere byggeprosjekter og pasienttilbudet av sparehensyn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil liberalisere alkohollovgivingen og oppheve monopolet på omsetning av alkoholholdige drikkevarer. Disse medlemmer merker seg at AS Vinmonopolet er en sterk merkevare og nyter stor tillit i befolkningen, men mener at det ikke er en selvstendig grunn til at staten skal eie selskapet. Disse medlemmer mener at staten bør børsnotere og selge seg ut av AS Vinmonopolet, og at selskapet skal konkurrere i et friere marked.