Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug, Steinar Krogstad og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schou, Erna Solberg og lederen
Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad og Bengt Fasteraune,
fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Rødt, Bjørnar
Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge
Ulstein, viser til at grunnlaget for det foreliggende representantforslaget
er resolusjon ES-11/4 fattet av FNs generalforsamling 12. oktober
2022. Resolusjonen erklærte de såkalte folkeavstemningene som Russland
gjennomførte på okkupert territorium i Øst-Ukraina, for ugyldige,
i tillegg til å kreve umiddelbar og betingelsesløs tilbaketrekning
av russiske styrker fra disse områdene. Komiteen viser til at kun fem
stater, herunder Belarus og Russland, stemte imot resolusjonen,
mens Norge og hele 142 andre stater stemte for.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at en
frysing av utviklingshjelp i tråd med representantforslaget vil
ramme land som stemte avholdende under voteringen, mens forslaget
ikke omtaler de ti statene som var fraværende under avstemningen.
Flertallet viser til utviklingsministerens
vurdering av representantforslaget, hvor det blant annet trekkes
frem at det ikke uten videre kan konkluderes med at land som avstod
i avstemningen 12. oktober, støtter Russlands krigføring i Ukraina.
Utviklingsministeren påpeker videre at kun en begrenset del av norsk
bistand går direkte til samarbeidslandenes myndigheter, og at store
deler kanaliseres gjennom FN-systemet og de internasjonale utviklingsbankene. Flertallet deler
utviklingsministerens bekymring for at Ukraina-krisen kan bli en
kile som øker avstanden mellom Vesten og det globale sør.
Komiteen mener
at det er viktig at Norge og andre land som støtter Ukraina, er
bevisste på russiske fordekte og åpne forsøk på å oppnå innflytelse
i tredjeland. Man kan også arbeide for å begrense internasjonal
støtte til Russland gjennom eksempelvis målrettet arbeid for å avsløre
og motvirke fordekte russiske tiltak. I alle tilfeller må Norge
tydeliggjøre sine synspunkter på krigen i internasjonale fora og
i bilateral dialog med andre land.
Komiteen deler videre utviklingsministerens
bekymring for redusert global tillit. Ifølge FN er vi i dag vitne
til den største matkrisen i moderne tid, og det er nå slik at dersom
alle som hadde behov for nødhjelp, bodde i ett land, ville dette
vært det fjerde største landet i verden. Det er viktig at det engasjementet
som Norge og likesinnede land viser for Ukraina, ikke fører til
at man mister av syne de store utfordringene knyttet til fattigdom,
helse, matsikkerhet, utdanning med mer i resten av verden.
Medlemene i komiteen
frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt meiner representantforslaget
vil kunna byggja opp om ei blokkdelt verd. Desse medlemene er bekymra
for at Russlands brutale og folkerettsstridige krig mot Ukraina
kan forsterka ei splitting av verdssamfunnet mellom Vesten og resten, og
meiner at vestlege land bør handtera dei internasjonale ringverknadene
av krigen på ein klok måte for å unngå dette. Som utviklingsministeren
peikar på, er det mange historiske, politiske og økonomiske grunnar
til at 35 land avstod frå å stemme i avstemminga det blir vist til
i representantforslaget. Desse medlemene meiner ei blokkdelt
verd er negativt for norske interesser. Respekten for folkeretten
og menneskerettane er avhengig av ei konsekvent haldning og må ikkje
underordnast lojalitet til ei stormakt framfor andre. Desse medlemene peikar
også på at ei blokkdelt verd vil gjera det vanskeleg, om ikkje umogleg,
å løysa dei globale krisene vi står i. Klimakrisa, naturkrisa og
ulikskapskrisa kan best løysast gjennom multilaterale samarbeid.
Desse medlemene merkar seg
at det går lite bistand direkte til styresmakter, og at premissen
for forslaget om å frysa bistanden dermed er svakt. Tvert imot går
mykje av utviklingsfinansieringa til og via internasjonale organisasjonar
og sivilsamfunnsorganisasjonar. Desse medlemene understrekar
viktigheita av at Noreg støttar sivilsamfunn, menneskerettsforkjemparar
og demokratirørsler som vågar å stå opp mot autoritære regime og
for demokrati, likeverd og fred. Å straffa innbyggarane for haldningar
styresmaktene deira gir uttrykk for, vil dessutan kunna ha den motsette
effekten av det forslagsstillarane vil oppnå.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet ser det som naturlig at land som ikke
klart tar avstand fra Russlands ulovlige krig mot Ukraina, får reaksjoner
på sine holdninger gjennom frys av bistandsmidler. Disse medlemmer ser at flere
land kan ha hatt ulike motiv for å unnlate å stemme, men det er
viktig for disse
medlemmer at Norge gjennom sine handlinger viser at det forventes
at land som er bistandsmottakere, også må vurdere hvor deres verdigrunnlag ligger.
Dersom målet med bistandsoverføringer er å bygge tryggere og bedre
hverdager for de som lider, må også nasjonene vise at de respekterer
menneskerettigheter og krigens folkerett. Det gjør man ikke ved
ikke aktivt å fordømme Russlands krigføring i Ukraina. Disse medlemmer mener
det ikke er naturlig å ha reaksjoner overfor de land som ikke var
til stede, da årsaken til fravær ikke er kjent og det dermed ikke
har vært gjort et aktivt bevisst valg i avstemningsprosessen fra
de fraværende landenes side.
Disse medlemmer mener at bistand
er med på å bygge opp legitimiteten og innflytelsen til mottagende lands
myndigheter. Det er historisk også eksempler på at bistandsmidler
direkte og indirekte har bidratt til å berike de styrende myndigheter
personlig. I denne sammenheng viser disse medlemmer også til at
Riksrevisjonen i 2021 offentliggjorde en rapport hvor den blant
annet har påpekt at bistand gjennom fond ikke nødvendigvis bidrar
til å nå Norges utviklingspolitiske mål. Flere fond kan ikke dokumentere
at bistanden når menneskene den er ment for. Betydelige kostnader
går med til administrasjon og drift. Det er uvisst om bistanden
er kostnadseffektiv. Utenriksdepartementet har ikke en overordnet
strategi. Derfor mener disse
medlemmer at det er viktig å få kontroll med bistandsmidlenes
nytte og hensikt og benytte dem aktivt for å påvirke myndighetene
i mottakerlandene til å foreta også etisk riktige prioriteringer
i blant annet avstemninger i FN.