Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Frode Jacobsen, lederen Eigil Knutsen, May Britt Lagesen, Tellef Inge Mørland og Mona Nilsen, fra Høyre, Mahmoud Farahmand, Irene Heng Lauvsnes, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Geir Pollestad og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Cato Brunvand Ellingsen, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til finansminister Trygve Slagsvold Vedums brev av 31. mai 2022, som er lagt ved denne innstillingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forvaltningen av Norges olje- og gassvirksomhet har lagt grunnlag for verdiskaping, sysselsetting og velferdsvekst i hele landet. Med opprettelsen av Statens pensjonsfond utland (SPU) og handlingsregelen har oljepenger blitt faset inn i norsk økonomi på en forsvarlig måte og samtidig understøttet statlig sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter, slik at nasjonalformuen kommer flere generasjoner til gode.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at dette har gjort Norge til et unntak blant land som har fått plutselige og enorme inntekter fra naturressurser, hvor mange har falt for fristelsen til å bruke for mye penger, for raskt, uten å etterlate varige verdier.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser til at tilførslene fra oljeinntektene til oljefondet utgjør 3 265 mrd. kroner, og at den største delen av fondets nåværende verdi på 12 624 mrd. kroner er avkastning på fondets investeringer. Oljepenger fungerer derfor som såkorn for verdiskaping og vekst i andre næringer og markeder. God fondsforvaltning har gjort at vi kan høste av en høyere realavkastning enn om pengene hadde stått på bok. Derfor er det viktig at oljepengene fases inn i fondet i stedet for å brukes direkte. Det er bedre å høste av avkastningen enn å spise av såkornet. Mer direkte bruk av oljepenger vil svekke fondets verdi og gi lavere avkastning på sikt, hvilket også begrenser muligheten for uttak og reduserer det økonomiske handlingsrommet.

Dette flertallet viser til at målet for SPU har vært, er og skal være høyest mulig finansiell avkastning til akseptabel risiko, og at det derfor virker overflødig å fremme forslag om at oljefondet ikke skal brukes til klimapolitisk spekulasjon.

Dette flertallet viser til at dagens innfasing av oljepenger i norsk økonomi kommer dagens generasjoner til gode, og at handlingsregelen ikke bare sier noe om hvor mye som kan brukes, men også at bruken skal øke vekstevnen i norsk økonomi. En samlet finanskomité stilte seg i 2001 bak at pengebruken derfor hovedsakelig skal rettes inn mot infrastruktur, kunnskap og vekstfremmende skattelettelser.

Dette flertallet viser til at den svært gunstige skattepakken som ble vedtatt av Stortinget med et bredt flertall i juni 2020, har sikret aktivitet og letevirksomhet i den perioden pakken ble vedtatt for. Senere ble særskatten for petroleumsvirksomhet endret til en kontantstrømskatt, der målet er å sikre en nøytral særskatt som bidrar til at investeringer på norsk sokkel er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Olje- og gassnæringen videreutvikles og har dermed rammebetingelser i henhold til det gjeldende petroleumsskatteregimet.

På denne bakgrunn tilrår komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, at forslagene ikke vedtas.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter intensjonen om at utvinning av petroleumsressurser og oljefondet skal ha et generasjonsperspektiv. I denne sammenheng mener disse medlemmer det er grunn til bekymring når krefter som ønsker å avvikle norsk petroleumsnæring, får innflytelse over rammebetingelsene. Dersom Norges mest lønnsomme næring, som gir grunnlag for mer enn 150 000 arbeidsplasser, skal erstattes med næringsvirksomhet som fordrer tung offentlig subsidiering, vil dette sette arbeidsplasser, velferdsstaten og oljefondet under press. Disse medlemmer legger til grunn at petroleumsnæringen skal videreutvikles for å sikre arbeidsplasser og velferd samt som en viktig del av sikkerhetspolitikken for Europa.

Disse medlemmer mener at generasjonsperspektivet for petroleumsnæringen og forvaltningen av ressursene også må gjelde kvaliteten på landets infrastruktur, som i eksempelvis veisektoren er mindreverdig sammenliknet med våre naboland. Videre er det et betydelige etterslep på så godt som alt av offentlig infrastruktur, der ansvaret og regningen etter disse medlemmers oppfatning ikke skal sendes til neste generasjon. Disse medlemmer mener det skal investeres mer i grunnleggende infrastruktur og er uenig i regjeringens investeringskutt i eksempelvis veisektoren. Disse medlemmer mener imidlertid at det er mye annen offentlig pengebruk som kan reduseres for å skape rom for nødvendige investeringer, som klimasymboler og byråkrati.

Disse medlemmer mener det er viktig å gi kommende generasjoner et godt grunnlag for videre økonomisk vekst. Dette ivaretas etter disse medlemmers oppfatning best gjennom at en større del av formuen investeres i samfunnsnyttig infrastruktur som veier og bygningsmasse i Norge. Disse medlemmer legger til grunn at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i veier og bygningsmasse samt større kapitalvarer skal gi rom for en høyere oljepengebruk enn bevilgninger til løpende driftskostnader. Disse medlemmer mener den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør det nødvendig med mer og raskere anskaffelse av større forsvarsmateriell til både land, sjø og luftmakt. Anskaffelse av nytt materiell til Forsvaret skal etter disse medlemmers oppfatning også kunne defineres som investeringer som kommer i tillegg til handlingsregelen og føres som «formuesomplassering». Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at regjeringen allerede har lagt til grunn en slik praksis, men foreløpig bare for kjøp av skog ved å bruke ekstra oljepenger til kjøp av Meraker Brug. Det er imidlertid tvilsomt om skogkjøpet faller innenfor definisjonen av formuesomplassering, og disse medlemmer støtter ikke denne bruken av oljefondet, som også fortrenger privat norsk eierskap og kapital.

Disse medlemmer mener det er grunn til å advare mot en gravis endring av oljefondets formål til å bli en del av klimapolitikken. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til fondets klimahandlingsplan med nye mål. Disse medlemmer mener at om man i tiden som kommer, velger å gjøre fondet til et klimapolitisk instrument som skal fremme bestemte teknologiske løsninger og motarbeide andre, vil dette svekke fondets omdømme. En slik retning for fondet vil etter disse medlemmers oppfatning innebære høy risiko.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag,

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en revisjon av handlingsregelen og fremme et nytt forslag til ankerfeste for den økonomiske politikken basert på følgende premisser:

• 1. I statsbudsjettet skal det gjennomføres følgende endringer:

  • - Det etableres et skille mellom drift og investeringer i statsbudsjettet.

  • - Samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i infrastruktur, sentral bygningsmasse og annen større realkapital som forsvarsmateriell skal aktiveres som ’formuesomplassering’.

  • - Handlingsregelen kan fortsatt omfatte driftsutgifter og investeringer som ikke oppfyller kravene til lønnsomhet, men bruken må redegjøres for i statsbudsjettet.

  • - Det innføres et system for vedlikehold av gjennomførte investeringer og innhenting av det betydelige vedlikeholdsetterslepet på infrastruktur.

• 2. Oljefondet skal ikke brukes til klimapolitisk spekulasjon, men fortsatt ha høyest mulig avkastning som formål.

• 3. Oljeformuen skal i større grad også komme dagens generasjoner til gode gjennom lavere skatter og avgifter samt prioritering av velferdsstatens kjerneoppgaver.

• 4. Bruken av oljeformuen på symbolske klimatiltak, innvandring og integrering samt bistand skal reduseres.

• 5. Kriteriene for beregning av samfunnsøkonomisk nytte gjennomgås. Prosjektets evne til å løse kapasitetsproblemer på kort og lang sikt skal gis betydelig vekt, og kalkulasjonsrentene som legges til grunn, skal gjennomgås.

• 6. Olje- og gassnæringen skal videreutvikles og gis rammebetingelser som stimulerer flere aktører til mer letevirksomhet basert på premissene i det gjeldene petroleumsskatteregimet.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker på at en av handlingsregelens viktigste funksjoner er å bidra til makroøkonomisk stabilitet. I oppgangstider er den en rettesnor som sørger for at finanspolitikken ikke bidrar til overoppheting av økonomien og svekking av konkurranseevnen til norsk næringsliv; i nedgangstider gir den rom for en ekspansiv budsjettpolitikk for å opprettholde sysselsetting og aktivitet.

Dette medlem viser til at det i utgangspunktet finnes tilstrekkelig kapital og finansiering i norsk økonomi til å sikre nødvendige infrastruktur- og næringslivsinvesteringer, og at dette først og fremst er et spørsmål om kanalisering av kapitalen og fordeling og prioritering av ressursene gjennom finanspolitikken, finansmarkedsreguleringen og det statlige virkemiddelapparatet. Det trengs store strukturelle grep for å innrette økonomien mot grønn omstilling, men en revisjon av handlingsregelen slik forslagsstillerne tar til orde for, gir ikke en løsning på de utfordringene norsk økonomi står overfor.

Dette medlem peker på at Norge har et unikt finanspolitisk rammeverk som har tjent og tjener oss godt. Der andre land dekker inn budsjettunderskudd med låneopptak, dekker Norge inn det oljekorrigerte budsjettunderskuddet gjennom «overføring fra SPU», nærmere bestemt salg av valuta knyttet til SPU og en tilsvarende overføring av kroner fra statens kronekonto for SPU til statens innskuddskonto i Norges Bank.

Dette medlem viser til at det finnes noen unntak fra de ordinære bevilgningene som dekkes inn enten gjennom statens inntekter eller overføringer fra SPU, nemlig avsetninger på 90-poster. Disse dekkes gjennom lånetransaksjoner, noe som er begrunnet med at de har finansiell avkastning (eksempelvis lån fra Statens lånekasse eller Husbanken, investeringer ut over tapsavsetning gjennom eksempelvis Nysnø og Investinor eller kjøp og salg av aksjer i selskaper). Dette medlem mener at selv om avgrensningen mellom lånetransaksjoner og ordinære bevilgninger er god, fremstår den som noe vilkårlig, og det kan være grunner til å foreta en helhetlig vurdering av denne budsjetteringspraksisen, både hva gjelder tapsavsetningsandeler og hvilke formål som dekkes inn gjennom lånetransaksjoner. Dette medlem mener imidlertid det er krevende å trekke et definitivt skille mellom pengebruk til hhv. drift og investeringer, slik representantforslaget tar til orde for, all den tid for eksempel investering i «humankapital» også er produktivitetsfremmende. Dette medlem stiller seg bak statsrådens vurdering av at en større omlegging av hvilke utgifter som regnes som «formuesomplassering», skaper vanskeligheter for den helhetlige prioriteringsprosessen i statsbudsjettet, men vil samtidig peke på at en større grad av lånetransaksjoner i seg selv ikke nødvendigvis innebærer at budsjettformål som dekkes inn på denne måten, må kategoriseres som «formuesomplasseringer» som unndras prioriteringsdiskusjoner. Dette er en selvpålagt regel som følger av det finanspolitiske rammeverket.

Dette medlem peker på at det er noen ugunstige sider ved det norske finanspolitiske rammeverket som med fordel kunne vært bedre belyst. Markedet for norske statsobligasjoner er lite sammenlignet med andre land, noe som begrenser handlefriheten til Norges Bank og den stabiliserende effekten av sentralbankens markedsoperasjoner. Dette medlem viser videre til at Norges Banks kronekjøp gjennom «overføring fra SPU» med sikte på å dekke underskuddet i budsjettet i 2020 var så omfattende at det hadde en merkbar appresierende effekt på kronekursen, som isolert sett forverret konkurranseevnen til norsk eksportindustri på toppen av koronakrisen. I 2022 har det vært en annen type utfordring knyttet til ekstraordinært høy innbetaling av oljeskatt, som førte til stort kronesalg fra Norges Bank og press på pengemarkedsrentene. Dette medlem vil videre peke på at låneopptak i norske kroner ikke har samme appresierende effekt på kronen som når man dekker underskuddet ved å kjøpe kroner. Det kunne også vært lettere for norske bedrifter å låne i obligasjoner i norske kroner med et noe større referansemarked for norske statsobligasjoner. Dette medlem viser videre til at statsobligasjoner er en trygg plassering for den private kapitalen, særlig i usikre tider, og at finansiering av statlige investeringer gjennom statsobligasjoner bidrar til en mobilisering av samfunnets eksisterende kapital til produktive formål. Dette medlem peker på sitt forslag i Innst. 5 S (2020–2021) om å utrede ulike sammensetninger av lånetransaksjoner og overføring fra SPU i statsbudsjettet med henblikk på konsekvenser for statens formue, kronekursen, pengepolitikken, et velfungerende marked for statsobligasjoner og finansiell stabilitet og vil komme tilbake til denne problemstillingen ved en passende anledning.

Dette medlem viser til at SPU er en stor aktør i det finansielle markedet. Fondets investeringsstrategi kan derfor spille en viktig rolle i å bidra til at målene i Parisavtalen nås, og at overgangen til et nullutslippssamfunn skjer på en ordnet måte som reduserer klimarisiko og finansiell risiko. Dette medlem vil understreke at finansnæringen nasjonalt og internasjonalt er i rask utvikling når det kommer til håndtering av klimarisiko. Den omforente ambisjonen om at fondet skal være verdensledende innen håndtering av klimarisiko, forutsetter et langsiktig mål om nullutslipp fra selskapene fondet er investert i, samt konkrete delmål og virkemidler for å sikre fremdrift og måloppnåelse. Dette medlem viser videre til sine merknader i Innst. 443 S (2021–2022) og Innst. 351 L (2019–2020).

Komiteens medlem fra Rødt deler forslagsstillernes bekymring for vedlikeholdsetterslepet på offentlig infrastruktur og viser til Rødts alternative statsbudsjett for 2023 og tiltakene partiet foreslår for å ruste opp norsk vei og jernbane.

Dette medlem mener at staten bør øke investeringene i norsk industri og i klimavennlig infrastruktur for å redusere klimautslippene i Norge. Deler av oljefondet kan brukes til slike formål.

Dette medlem mener at handlingsregelen er moden for revisjon, men mener at dette forslaget ikke vil bidra til at oljefondet blir brukt til nødvendig klimaomstilling i Norge.