Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre,
Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo
og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen
og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg
Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser
til representantforslaget om en uavhengig granskning av spesialenheten. Komiteen viser
også til brev av 10. oktober 2022 fra statsråden med vurdering av
forslaget. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.
Komiteen vil vise til at mandatet
til Spesialenheten for politisaker er å etterforske saker der det
er spørsmål om hvorvidt ansatte i politiet eller påtalemyndigheten
har begått en straffbar handling i tjenesten, jf. straffeprosessloven
§ 67 sjette ledd flg. og påtaleinstruksen kapittel 34. Spesialenhetens
etterforskning og iretteføring av straffbare forhold begått av ansatte
i politiet og påtalemyndigheten bidrar til å opprettholde samfunnets
tillit til myndighetsutøvelsen i disse etatene.
Komiteen viser til at spesialenheten
mottar ca. 1 000 saker i året, og at det per andre tertial i 2022
var kommet inn 611 saker.
Komiteen merker seg at forslagsstillerne
foreslår en uavhengig granskning av spesialenheten, bl.a. ved «en
gjennomgang av kvaliteten på etterforskning og påtaleavgjørelser
inkludert henleggelser». Av hensyn til uskyldspresumpsjonen og påtalemyndighetens
uavhengighet ved behandling av den enkelte sak er det viktig at
en eventuell granskning ikke gjelder kvaliteten på etterforskning
og påtaleavgjørelser. Dette arbeidet hører til Riksadvokaten.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet,
støtter ikke representantforslaget. Spesialenheten står i en særstilling
i det norske påtalesystemet. Med et mandat om å etterforske saker
der ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar
handling i tjenesten, skiller både arbeidsmetode og beviskrav seg
fra annen påtalevirksomhet. Spesialenheten mottar årlig ca. 1 000
saker og har en lav terskel for å registrere en henvendelse som
en straffesak. Samtidig vil mange av disse sakene henlegges uten
at det iverksettes etterforskning, fordi det som anmeldes, er en
lovlig tjenestehandling. Dette er en naturlig del av deres virksomhet.
Flertallet vil bemerke at det
ikke er naturlig å sammenligne antall positive påtaleavgjørelser
i spesialenheten med antallet positive påtaleavgjørelser i politiet
som gjelder straffbare forhold begått i samfunnet for øvrig. Dette
fordi det skal ganske mye til før vilkårene for straff er til stede
for utførte tjenestehandlinger – selv om tjenesteutførelsen kan
ha vært kritikkverdig. Mange av de henlagte sakene sendes derfor
til politidistriktene og Politidirektoratet for administrativ gjennomgang
i et læringsperspektiv, noe flertallet anser som en god ordning.
Flertallet viser til statsrådens
svarbrev, hvor det redegjøres for at spesialenhetens beslutninger
kan påklages til Riksadvokaten i samsvar med reglene i straffeprosessloven
§ 59 a. Det begrensede antall saker fra spesialenheten som er omgjort
av Riksadvokaten, tilsier at enheten har en høy treffsikkerhet i
påtalevedtakene sine. Eksempelvis ble enhetens avgjørelse opprettholdt
i 139 av 150 klagesaker i fjor, og i 2020 ble vedtaket i 197 av
203 klagesaker fastholdt. Det er også mange eksempler på at spesialenheten
har reist tiltale, men der tiltalte har blitt frikjent i domstolene
fordi tjenestebruddet ikke ble ansett som grovt.
Flertallet merker seg at det
de siste 15 årene er gjennomført en evaluering av både spesialenheten
og av politidistriktenes håndtering av saker oversendt fra Spesialenheten
for administrativ behandling. Sett i sammenheng med at spesialenheten
årlig avgir en melding til Justis- og beredskapsdepartementet og
Riksadvokaten om sin virksomhet, og Riksadvokatens gjentatte kommentarer
om høy kvalitet i spesialenhetens arbeid, mener flertallet det ikke er grunn
til å igangsette en granskning av Spesialenheten for politisaker.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at en uavhengig og
velfungerende kontrollmekanisme er imperativt for å opprettholde
befolkningens tillit til politiet, for å bidra til å unngå at feil
blir gjort, og for å sikre ansvarliggjøring i de tilfeller hvor
feil er begått. For at en slik kontrollmekanisme overfor politiets
virksomhet skal fungere, må den være effektiv, uavhengig og ha tillit
i befolkningen.
Disse medlemmer viser til at
Europarådets menneskerettighetskommissær i 2009 offentliggjorde uttalelsen
«Independent and Effective Determination of Complaints against the
Police». Av den fremgår det at kontroll av politiet er relevant
og nødvendig i et menneskerettighetsperspektiv. I uttalelsen argumenterer menneskerettighetskommissæren
for at kontrollmekanismene for politiet må være bygget på prinsippene uavhengighet,
tilstrekkelighet, effektivitet, offentlighet og offerinvolvering.
Disse medlemmer viser til at
det ble gjort en evaluering av kontrollmekanismene for politiet
i NOU 2009:12 Et ansvarlig politi – Åpenhet, kontroll og læring. Vurderingene
var blant annet at spesialenheten har utfordringer med hensyn til
hvordan enhetens kulturelle uavhengighet oppfattes, og at behovet
for ressurser og kompetanse fra politiet er en utfordring med hensyn
til praktisk uavhengighet.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen igangsette en uavhengig granskning av Spesialenheten
for politisaker, herunder foreta
-
en gjennomgang av
kvaliteten på etterforskning og påtaleavgjørelser inkludert henleggelser,
-
en gjennomgang av
intern kultur og uavhengigheten opp mot politiet,
-
en undersøkelse av
hvor mange av de ansatte som ikke har bakgrunn fra politiet, og
vurdere om det bør gjøres mer for å ansette folk med mer variert bakgrunn,
og
-
en vurdering av hvorvidt
avhengighet av ressurser og kompetanse påvirker den praktiske uavhengigheten,
og hvilke endringer som eventuelt må gjøres på dette området.»