Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Karianne B. Bråthen, Per Vidar Kjølmoen, Sverre Myrli og Solveig
Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland og Lene
Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Per Ivar Lied, lederen Willfred
Nordlund og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad
og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir
Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred Jens
Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser
til Prop. 135 L (2021–2022) om Endringer i stiftelsesloven (opphevelse
av boligstiftelser opprettet av kommuner). Komiteen viser videre til at
forslaget til endringer i stiftelsesloven vil innebære at det blir
lettere å oppheve boligstiftelser som er opprettet av kommunene.
Komiteen viser til at kommunale
boligstiftelser har hatt forskjellige roller, med mål om å sikre
bolig i en kortere periode til personer og familier. Komiteen viser
til at det er registrert 112 slike boligstiftelser i Stiftelsesregisteret.
Komiteen viser til høringsinnspillene
som er gitt i den skriftlige høringen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt, mener
det er på tide med endringer i stiftelsesloven for å få på plass
et system og lovverk som tillater opphevelser av boligstiftelser
slik at kommunene får større frihet til å organisere det boligsosiale
arbeidet på en effektiv og helhetlig måte. Flertallet viser til at det
er en rekke kommuner som har erfart at å levere visse kommunale
oppgaver gjennom boligstiftelser har medført uheldige konsekvenser.
Å bruke boligstiftelser, har enkelte ganger virket mot sin hensikt
ved at det har vanskeliggjort kommunenes boligsosiale politikk. Flertallet påpeker
at lovendringen gir kommunene adgang til å oppheve boligstiftelser,
men det er valgfritt å benytte denne muligheten.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre,
viser til Prop. 135 L (2021–2022) om endringer i stiftelsesloven.
Dette flertallet støtter endringene
i stiftelsesloven for å la kommunene selv avvikle boligstiftelser
opprettet av kommunen.
Dette flertallet mener at noen
av de samme hensynene også gjør seg gjeldende for stiftelser som
er etablert av kommune eller fylkeskommune sammen med boligbyggelag.
Slike stiftelser reiser imidlertid særskilte spørsmål om bl.a. private
stifteres vern for innskutt kapital etter Grunnloven § 105, som
ikke er utredet i lovforslaget.
På denne bakgrunn
fremmer dette flertallet følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om hvordan
hjemmel for oppløsning av stiftelser som er etablert av kommune
eller fylkeskommune sammen med boligbyggelag, kan utformes.»
Medlemene i komiteen
frå Høgre og Venstre viser til at bakgrunnen for lovutkastet
var ønsket om å betre kommunane si evne til å hjelpe vanskelegstilte
med å skaffe seg bustad, og at ei oppheving av kommunale bustadstiftingar
vil kunne gi kommunane betre føresetnader til å lykkast med det.
Desse medlemene viser til det
ansvaret kommunane har etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 og
sosialtjenesteloven § 15 til å medverke til å skaffe bustader til
personar som ikkje sjølve kan ta vare på interessene sine i bustadmarknaden,
regelen om midlertidig bustad i sosialtjenesteloven § 27, og at
mange kommunar òg har eigne bustadsosiale planverk og andre ordningar
med same formål. For å oppfylle desse formåla kan det vere ein fordel
at kommunen òg får ansvaret for bustader som i dag ligg i kommunale
bustadstiftingar. Det vil for eksempel kunne gjere det lettare å
sjå bustadtilbodet i samanheng, og gjere det enklare å oppnå rasjonell
ordning og drift. Det blir elles vist til dei drøftingane som er
gjorde i proposisjonen.
Medlemene i komiteen
frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre vil understreke at
lovutkastet berre opnar for at kommunar i ein tidsavgrensa periode
får høve til å vedta å oppheve kommunale bustadstiftingar på visse
vilkår. Vidare at det er den enkelte kommune som sjølv må vurdere
om dette vil vere i samsvar med formålet med lovutkastet. Desse medlemene vil
i denne samanhengen peike på at bakgrunnen for lovutkastet ikkje
bygger på at bustadstiftingane generelt ikkje fungerer tilfredsstillande,
og dette heller ikkje blir lagt til grunn i saka.
Desse medlemene vil peike på
at saksbehandlingsreglane skal sikre at partane og involverte blir
høyrde, og viser her mellom anna til kravet til rapport etter lovutkastet
§ 55 c. Desse medlemene vil
òg understreke at ein legg til grunn at rettane til eksisterande
leigetakar er sikra i lovutkastet § 55 e (b) og anna lovverk.
Desse medlemene vil understreke
at lovutkastet gjeld eit ekstraordinært tilfelle, og at reglane
om omdanning i kapittel 6 i stiftelsesloven står fast. Desse medlemene har
òg registert at det har blitt reist spørsmål om lovutkastet er i
strid med Grunnlova og EMK, og at det mellom anna er innhenta juridiske
utgreiingar om dette. Desse
medlemene legg til grunn dei vurderingane departementet har
gjort.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet merker seg at det har kommet innspill
som hevder at lovforslaget er juridisk problematisk, og at det kan
være i strid med bestemmelser i Grunnloven. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen har gjort de tilstrekkelige juridiske vurderingene
før lovforslaget ble sendt til Stortinget.
Disse medlemmer viser til at
boligstiftelsenes formål er å tilby boliger til personer som er
vanskeligstilte på boligmarkedet. Disse medlemmer merker seg
at det har blitt sendt inn flere innspill der det uttrykkes bekymring
for at kommunal overtakelse av boligstiftelsene kan føre til et
dårligere botilbud for denne gruppen mennesker. Disse medlemmer mener at formålet
bør videreføres selv om kommunene overtar driften, og at boligstandarden
må søkes opprettholdt til beboernes beste.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener
at kommunale boligstiftelser bidrar til gode bo- og leieforhold
for grupper av mennesker hvor det private leiemarkedet ikke er et
alternativ. Boligstiftelser er viktige tilskudd for å skaffe hjem
til vanskeligstilte. Stiftelsene driver ideell utleie og er et kjærkomment
tilskudd i boligmarkedet.
Disse medlemmer anerkjenner
at lovforslaget under visse vilkår gir kommunene rett til å oppløse
boligstiftelser som de selv har opprettet. Samtidig er det påpekt
fra flere aktører at lovforslaget ved et pennestrøk kan gjøre at
kommunale boligstiftelser landet rundt oppheves, spesielt dersom
interessene internt i en kommune endrer seg. Lovforslaget fører
derfor til unødvendig usikkerhet for boligstiftelsene, heller enn
at kommunene gis verktøy til å løse de eventuelle problemene boligstiftelsene
i deres kommune i dag har.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener
utformingen av lovforslaget er mangelfull, hvor mange viktige spørsmål
om hvilke behov beboere, stiftelsene og kommunene har, står ubesvart. Disse medlemmer merker
seg at Nærings- og fiskeridepartementet ikke har hentet inn synspunkter
fra beboerne i ulike stiftelser i utarbeidelsen av lovforslaget,
ei heller godt nok vurdert konsekvensene av forslaget for beboerne.
Disse medlemmer forstår at
tilretteleggelse for flyktninger fordrer en effektiv og fleksibel
boligforvaltning for kommunene. Det er likevel ikke et tilstrekkelig argument
for opphevelse av boligstiftelser, da boligstiftelser både sikrer
langsiktige og sosiale bofellesskap for andre sårbare grupper. Videre
bidrar i dag flere boligstiftelser i mottak og med forutsigbar bolig
til flyktninger.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at innskuddsnivået flere boligstiftelser i sin tid mottok av
kommunene, er langt lavere enn hva verdien er i dag. Det vises til
flere tilfeller med grunnkapital på rundt kr 100 000 betalt av kommunen,
hvor stiftelsene kjøpte boliger oppført med lån og tilskudd fra
Husbanken. Mange boligstiftelser mottok kun verdier fra kommunen
i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen. Dette medfører at
en oppheving av boligstiftelser med tilbakeføring av alle verdiene
som i dag finnes i boligstiftelsene, er å anse som en konfiskering
av boligstiftelsenes, og deres leietakeres, investeringer over lang
tid.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser
til at behovet for bolig for vanskeligstilte øker. Samtidig har
også leieprisene økt, noe som forsterker behovet for leiealternativer
til det kommersielle markedet. Disse medlemmer mener at det
både må kunne tilbys boliger på kort og lang sikt ut fra de ulike behovene
til leietakerne, og at boligstiftelser her er et godt og viktig
alternativ til et løpsk boligmarked forårsaket av en trend hvor
bolig blir redusert til et investerings- og spekulasjonsobjekt.
Disse medlemmer mener at forslaget
om adgang til å oppheve kommunale boligstiftelser vil innsnevre
mulighetene til å benytte en allerede foreliggende og fungerende
organisasjon, i form av kommunale boligstiftelser, til å utvikle
en såkalt tredje boligsektor. Ved oppheving av boligstiftelser vil
arbeidet med en tredje boligsektor kunne trenge høyere innskudd
av kapital enn hva tilfellet er dersom boligstiftelsene opprettholdes.
Disse medlemmer viser til at
det i lovforslaget problematiseres om kravet i stiftelsesloven som
sier at
«personer som er ansatt hos den som har
avgitt en formuesverdi som inngår i grunnkapitalen, ikke kan være
eneste medlemmer av stiftelsens styre».
Videre sier loven at en ansatt i kommunen ikke
kan være styrets leder om styret består av to personer. Disse medlemmer mener
en slik problematisering ikke danner grunnlag for en ny lov om opphevelse
av boligstiftelser. Alternativet må heller være å utvide kravene om
sammensetningen av stiftelsenes styrer.
Disse medlemmer påpeker at
det kun er prosessuelle kriterier for gjennomføring av opphevelse
som ligger til grunn for lovforslaget. Det stilles ingen krav til brudd
på sosiale eller miljømessige forhold, ei heller vedlikehold av
boliger eller stiftelsens virke som grunnlag for opphevelse av stiftelsene.
Det skal kun rapporteres om hvorfor en kommune ønsker å oppheve
en stiftelse, og hvordan midlene skal brukes. Det skaper usikkerhet
for de eksisterende stiftelsene at det ikke er kriterier som må
oppfylles for grunnlag for opphevelse, kun rapportering om hvordan
opphevelsen utføres.
Disse medlemmer mener det er
andre tiltak som må innføres for å sikre flyktninger boliger, kommuner
gode kapitalrammer, samt en rettferdig og bærekraftig boligforvaltning
i Norge. Ideelle boligstiftelser er et viktig tilskudd til boligsektoren. Disse medlemmer mener
det derfor heller må tilrettelegges for at boligstiftelsene når
sine formål innenfor dagens boligforskrifter, enn å innføre en lov
som gjør det enklere å oppheve dem.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Prop.
135 L (2021–2022) sendes tilbake til regjeringen.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med nytt lovforslag
med en grundigere gjennomgang med vekt på de boligsosiale aspektene.
Spesielt må beboerne sine synspunkt veies inn i vurderingene. I
utarbeidelsen av et nytt lovforslag skal også alternative måter
å bistå kommunene ved problemstillinger knyttet til boligstiftelser
utredes. Herunder må det ses på krav om antall medlemmer i stiftelsenes
styrer, forslag til rammer for omstillingsmidler for universell
utforming og energieffektivisering, og gjeninnføring og bedring
av økonomiske og juridiske rammer som gjør stiftelsesformen mer
egnet til å utføre kommunale oppgaver.»
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide sosiale og miljømessige krav som må ligge
til grunn før en kommune kan gå til oppheving av boligstiftelser
under det gjeldende lovforslaget, herunder mislighold av vedlikehold,
dårlige boligsosiale forhold, mislighold av kapital og manglende
etterfølgelse av energieffektivisering og universell utforming,
dersom tilfredsstillende støtteordninger på disse områdene er tilgjengelig
for den enkelte boligstiftelse.»
Disse medlemmer vil
vise til at det i høringsprosessen er kommet inn mange innspill,
med ulik vektlegging og konklusjoner rundt de foreslåtte lovendringene.
I denne saken må hensynet til beboeres forutsigbarhet og kommunenes
selvstyre og mulighet for å løse oppgaver veies mot hverandre.
Disse medlemmer vil vise til
høringsinnspill fra Høyanger kommune, som beskriver hvordan de økonomiske
og politiske føringene på 90-tallet, når kommunen var på ROBEK-listen,
førte til at kommunen opprettet Høyanger Bustadstifting, for å drive
sykehjem og omsorgsboliger i Høyanger. Etter at stiftelsesloven
ble innført i 2001, har kommunen ifølge høringsinnspillet mistet
«råderett og kontroll over stiftingane». I 2013 søkte Høyanger kommune
Stiftelsestilsynet om å få oppløse Høyanger Bustadstifting, noe
Stiftelsestilsynet ga avslag på, et avslag som i 2015 ble opprettholdt
av Nærings- og fiskeridepartementet.
Disse medlemmer har stor forståelse
for at det kan være krevende for kommunepolitikere å ikke ha direkte
beslutningsmyndighet over sosialtjenester i sin kommune, særlig
boligsosial politikk som er en kommunal oppgave. Situasjonen i Høyanger
er ikke unik for den aktuelle kommunen, og høringsinnspillene fra
KS og flere kommuner peker på det samme. Det kan også virke urimelig
at Stiftelsestilsynet skal motsi kommuners ønsker om å overta oppgaver.
Samtidig vil disse medlemmer vise
til at de 112 boligstiftelsene som finnes i mange kommuner i Norge, driver
et veldig godt ideelt boligsosialt arbeid, som gir mange som ellers
ville hatt problemer med å komme seg inn på boligmarkedet, et alternativ.
Disse medlemmer vil vise til
at boligstiftelser som Svartlamon, Boligstiftelsen i Trondheim,
og Porsgrunn Boligstiftelse gir tilbud til grupper som ville falt
ut i det kommersielle boligmarkedet, og utvikler nye konsepter for
ikke-kommersielle boligløsninger. Stiftelsesformen gjør at pengene
i stiftelsen ikke kan tas ut i profitt til private eiere, men brukes
på å utvikle og vedlikeholde boligtilbudet. Vedlikehold av stiftelsens
boligmasse belaster heller ikke kommunens øvrige budsjett.
Disse medlemmer erkjenner
at lovendringen gir kommunene adgang til å oppheve boligstiftelser, men
at det er valgfritt å benytte denne muligheten innenfor en avgrenset
tidsramme. Disse
medlemmer merker seg likevel bekymringene flere boligstiftelser
utrykker i høringsinnspill, om at lovforslaget i realiteten vil
kunne føre til en oppløsning av alle de kommunale boligstiftelsene
og minske det reelle handlingsrommet kommunene har til å tilby sine
innbyggere alternativer på boligmarkedet.
Videre vil disse medlemmer vise
til at proposisjonen, som den foreligger, i liten grad trygger brukere og
leietageres situasjon ved oppløsning av boligstiftelsene. Disse medlemmer kan
ikke se at det er noen terskler eller garantier i de foreslåtte
lovendringene som sikrer beboere et botilbud av sammenliknbar kvalitet, eller
et botilbud i det hele tatt, ved opphevelsen av boligstiftelsen.
Disse medlemmer vil vise til
at selv om kommunene er forpliktet til å sikre innbyggere som ikke
kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, vil det ved de foreslåtte
lovendringene herske tvil om hvordan kommunen løser denne oppgaven
eller hvordan kommuner definerer «personer som ikke kan ivareta
sine interesser på boligmarkedet». Stadig flere leier i Norge, og
stadig flere sliter med å komme inn på boligmarkedet. Gruppen «vanskeligstilte
på boligmarkedet» er derfor større enn de som vil ha krav på hjelp
gjennom sosialtjenesteloven.
Disse medlemmer mener videre
at lovforslaget i proposisjonen ikke i tilstrekkelig grad sikrer
hvordan brukere og leieboere skal bli hørt i prosessen rundt opphevelse
av boligstiftelsene. Flere høringsinstanser har pekt på nettopp
dette i høringsrunden, og disse medlemmer vil vise til
høringsinnspill fra Stiftelsesforeningen, Leieboerforeningen, Svartlamoen
boligstiftelse og Norsk Forbund for Utviklingshemmede.
Når disse spørsmålene
ikke besvares på en god nok måte i proposisjonen, kan ikke disse medlemmer støtte
de foreslåtte endringene i stiftelsesloven, men mener at lovforslaget
må sendes tilbake til departementet for at beboeres medvirkning
og trygghet skal innarbeides i lovforslaget på en bedre måte.
Disse medlemmer vil vise til
at Kommunal- og distriktsdepartementet har varslet at de vil legge
frem en ny boligmelding våren 2024, og mener at det i den nye boligmeldinga
vil være naturlig å komme med en løsning på disse problemstillingene
som både ivaretar tryggheten og forutsigbarheten for brukerne av
boligstiftelsenes boliger, og kommunenes selvstyre.
Videre vil disse medlemmer vise
til foreslått lovparagraf § 55 c i nytt kapittel 6A. Den foreslåtte
lovparagrafen pålegger kommunen å utarbeide en rapport i forkant
av opphevelse, som angir blant annet hvordan kommunen vil bruke
eiendelene i stiftelsen, konsekvenser for kreditorer, konsekvenser
for ansatte mv. Disse
medlemmer mener at det i § 55 c vil være naturlig å foreslå
krav om at rapport om opphevelse også skal angi konsekvenser for
stiftelsens leieboere/brukere.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre at foreslått § 55 c i stiftelsesloven, jf.
Prop. 135 L (2021–2022), pålegger kommuner å utrede konsekvenser
for leieboere/brukere av stiftelsens boliger før de treffer vedtak
etter foreslått § 55 b.»