Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Frode Jacobsen, lederen Eigil Knutsen, May
Britt Lagesen, Tellef Inge Mørland og Mona Nilsen, fra Høyre, Mahmoud
Farahmand, Irene Heng Lauvsnes, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten,
fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Geir Pollestad og Per Martin
Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi og Roy Steffensen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Cato Brunvand Ellingsen, fra Rødt,
Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet
De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf
Ropstad, viser til at det i lovproposisjonen foreslås en ny
lov om låneformidling samt enkelte lovendringer i finansforetaksloven,
finansavtaleloven og hvitvaskingsloven.
Komiteen viser til at lovforslaget
legges frem for å gjennomføre de offentligrettslige delene av EØS-regler som
svarer til Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU av 4. februar
2014 om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom
til boligformål og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2013/36/EU
og forordning (EU) nr. 1093/2010 (heretter omtalt som boliglånsdirektivet
eller direktivet) i norsk rett, og som ikke er dekket av Justis-
og beredskapsdepartementets arbeid med ny finansavtalelov. Delingen
innebærer at bestemmelser som gjennomfører boliglånsdirektivet,
vil finnes i finansforetaksloven, finansavtaleloven og lov om låneformidling
med tilhørende forskrifter.
Komiteen støtter departementets
forslag om at de offentligrettslige delene av direktivet gjennomføres gjennom
en ny lov om låneformidling. De privatrettslige delene av boliglånsdirektivet
er gjennomført i ny finansavtalelov, som trer i kraft 1. januar
2023.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forslaget
innebærer bedre forbrukerbeskyttelse, blant annet gjennom nye krav
til egnethet, krav til god forretningsskikk og forsvarlig virksomhetsstyring
og krav til godtgjørelsesordninger. Lovforslaget skal også bidra
til å fremme finansiell stabilitet, først og fremst gjennom å stille
krav til forsvarlig långivning.
Flertallet viser videre til
at forslaget stiller nye og strengere krav til låneformidlere (finansagenter
og finansmeglere) og deres virksomhet. Loven skal gjelde for formidling
av alle typer lån til forbrukere, ikke bare boliglån. Flertallet understreker
at det særlig for forbrukerbeskyttelsen er viktig at formidlere
av forbrukslån omfattes av lovforslaget.
Flertallet ser det som viktig
å sikre vanlige folks trygghet i møte med tilbydere av finansielle
tjenester, og anser at dette lovforslaget vil styrke forbrukernes
rettigheter og trygghet på finansområdet.
Flertallet peker på at konsesjonsreglene
i loven etter forslaget vil gjelde alle som har låneformidling som
sin hovedvirksomhet. Komiteen understreker
at foretak som hovedsakelig driver annen virksomhet, men som tilbyr
finansieringsløsninger til forbrukere som en tilleggstjeneste (for
eksempel bilforhandlere eller innenfor varehandelen), etter forslaget
blir unntatt konsesjonsplikt så lenge de ikke formidler boliglån.
Flertallet viser i den forbindelse
til at bestemmelsene i kapittel 3 til 7 kun retter seg mot foretak
som har tillatelse som låneformidlingsforetak. Det innebærer at
disse bestemmelsene ikke kommer til anvendelse på fysiske og juridiske
personer som driver aksessorisk låneformidling i medhold av unntaket
fra konsesjonskrav i § 2-1 annet ledd. Tilsvarende gjelder bestemmelsene
i kapittel 3 til 7 heller ikke for andre foretak som ikke er underlagt
krav om tillatelse som låneformidlingsforetak. Dette kommer blant
annet til uttrykk i legaldefinisjonen av låneformidlingsforetak
i § 1-2 bokstav b, som uttrykkelig avgrenser definisjonen av låneformidlingsforetak
til de foretakene som har tillatelse etter § 2-2 første ledd.
Flertallet er enig i at låneformidlere
som ikke er underlagt konsesjonskrav, må registreres i Finanstilsynets
virksomhetsregister.
Flertallet støtter departementets
vurdering av at regler om administrative sanksjoner, herunder overtredelsesgebyr
og ledelseskarantene, må vurderes etter en mer generell gjennomgang
av regelverket på finansmarkedsområdet.
Flertallet slutter seg til
det fremlagte forslaget til lov om låneformidling (låneformidlingsloven).
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til at boliglånsdirektivets virkeområde er
kredittavtaler som utelukkende eller hovedsakelig gjelder lån med pant
i fast eiendom til boligformål.
Disse medlemmer mener at dette
direktivet bidrar til viktig styrking av forbrukervernet og kan
bidra til mer forsvarlig gjeldsopptak. Krav til ansvarsforsikring
vil bedre kundenes mulighet til å få dekning for erstatningskrav
ved lovbrudd fra formidlerens side.
Disse medlemmer vil legge til
at selv om de nye kravene styrker forbrukervernet, vil de kunne
medføre utgifter og krav som låneformidlere, finansagenter og finansrådgivere
ikke har i dag, herunder kostnader med å søke om tillatelse og økte
kostnader i form av utgifter til ansvarsforsikring og til oppfølging
for å sørge for at ansatte har nødvendige kvalifikasjoner. I tillegg
kommer kostnader knyttet til etablering av aksjeselskap. Disse kostnadene
kan veltes over på kunden og bidra til at nødvendig finansiering
kan bli dyrere. Videre vil det ovennevnte medføre nye oppgaver for
Finanstilsynet. Det vil være behov for økt ressursbruk til behandling
av søknader for å drive låneformidlingsvirksomhet, utvikling av
register og registreringsløsninger, oppfølging av meldinger om filialetablering
og grensekryssende virksomhet, veiledning og tilsyn med aktørene.
Disse medlemmer understreker
at Finanstilsynet bør få tilstrekkelig med midler til å gjennomføre
disse oppgavene på en effektiv og forsvarlig måte.
Disse medlemmer observerer
at flere høringsinstanser gir uttrykk for at lovforslaget rammer bredere
enn det som er direktivets virkeområde. Disse instansene påpeker
at konsekvensene av dette ikke er godt nok utredet, og ber om klarere
definisjoner på en rekke begreper.
Disse medlemmer ber regjeringen
om å gjennomføre en evaluering av loven og dens effekt etter at den
har fått virke en periode.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at boliglånsdirektivet er
basert på minimumsharmonisering, slik at land kan beholde eller innføre
strengere regler enn direktivet fastsetter. Direktivets virkeområde
er kredittavtaler som utelukkende eller hovedsakelig gjelder lån
med pant i fast eiendom til boligformål. Disse medlemmer er av den oppfatning
at loven i dette tilfellet burde begrenses til boliglån på samme
måte som boliglånsdirektivets utgangspunkt. Disse medlemmer vil i likhet
med høringsinstanser hevde at norske spesialbestemmelser som utvider
direktivenes virkeområder over tid, kan skape vanskelige avveininger
og må forutsettes å ha en særskilt begrunnelse. Disse medlemmer mener videre
at effekter av forslaget om utvidet virkeområde for reguleringene
er mangelfullt utredet og uten tilstrekkelige konsekvensanalyser.
Når proposisjonen, etter disse medlemmers oppfatning,
har åpenbare mangler, taler de beste grunner for å sende saken tilbake
til regjeringen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Prop.
2 L (2022–2023) sendes tilbake til regjeringen.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om en ny lov om låneformidling som
avgrenses til boliglånsdirektivets virkeområde.»