Finansdepartementet
foreslår i proposisjonen en ny lov om låneformidling samt enkelte
lovendringer i finansforetaksloven, finansavtaleloven og hvitvaskingsloven.
Lovforslaget legges frem for å gjennomføre de offentligrettslige
delene av EØS-regler som svarer til Europaparlaments- og rådsdirektiv
2014/17/EU av 4. februar 2014 om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse
med fast eiendom til boligformål og om endring av direktiv 2008/48/EF
og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 (heretter omtalt
som boliglånsdirektivet eller direktivet) i norsk rett, og som ikke
er dekket av Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med ny finansavtalelov.
Delingen innebærer at bestemmelser som gjennomfører boliglånsdirektivet, vil
finnes i finansforetaksloven, finansavtaleloven og lov om låneformidling
med tilhørende forskrifter.
Boliglånsdirektivet
ble vedtatt i EU 4. februar 2014. Gjennomføringsfristen i EU var
21. mars 2016. Direktivet skal gi forbrukerne bedre beskyttelse
i forbindelse med boliglån, blant annet gjennom informasjonsregler, krav
til rådgivning og krav til kredittvurdering. Direktivet skal dessuten
skape et mer effektivt og konkurransedyktig indre marked for boliglån
ved å skape like konkurransevilkår for alle aktører og gjøre grensekryssende virksomhet
enklere. Direktivet skal også bidra til å fremme finansiell stabilitet,
først og fremst gjennom å stille krav til forsvarlig långivning.
EØS-komiteen vedtok
8. mai 2019 ved beslutning nr. 125/2019 og nr. 130/2019 å endre
EØS-avtalen vedlegg IX (finansielle tjenester), slik at boliglånsdirektivet med
tilhørende kommisjonsforordning ble tatt inn i EØS-avtalen. Gjennomføringen
av boliglånsdirektivet i norsk rett forutsetter lovendringer. Det
ble fra norsk side tatt forbehold om samtykke fra Stortinget, jf. Grunnloven
§ 26 annet ledd.
Stortinget samtykket
til at boliglånsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen i forbindelse
med Justis- og beredskapsdepartementets forslag til ny finansavtalelov,
som blant annet gjennomfører de privatrettslige delene av boliglånsdirektivet,
jf. Prop. 92 LS (2019–2020), jf. Innst. 105 S (2020–2021). Ny finansavtalelov
er vedtatt av Stortinget og trer i kraft 1. januar 2023 med unntak
av § 8-3 nr. 9.
Departementet foreslår
i denne proposisjonen en ny lov om låneformidling (låneformidlingsloven)
samt enkelte endringer i finansforetaksloven, finansavtaleloven
og hvitvaskingsloven.
Bakgrunnen for lovforslaget
omtales i kapittel 2 i proposisjonen. I dette kapittelet gis det
en omtale av boliglånsdirektivet og prosessen for gjennomføring
av direktivet i norsk rett.
I kapittel 3 omtaler
departementet regelverksstrukturen for gjennomføring av boliglånsdirektivet
i norsk rett. Departementet foreslår at de offentligrettslige delene
av direktivet gjennomføres i norsk rett gjennom en ny lov om låneformidling.
Departementet viser til kapittel 4 for en omtale av virkeområdet
til lov om låneformidling og de ulike aktørene som driver låneformidling.
I kapittel 5 omtales vilkårene for tillatelse til å drive låneformidling,
herunder krav som må være oppfylt for å drive med låneformidling.
Departementet foreslår å innføre krav om organisasjonsform, egnethetskrav
for styre og ledelse, faglige kvalifikasjoner og krav til ansvarsforsikring.
Kapittel 6 inneholder
virksomhetskrav for låneformidlingsforetak. Lovforslaget omfatter
blant annet krav til god forretningsskikk, godtgjørelsesordninger,
forsvarlig organisering og krav til kundebehandlingen.
I kapittel 7 redegjør
departementet for forslag til regler om grensekryssende virksomhet
og filialetablering mv.
I kapittel 8 omtales
blant annet tilsyn, administrative sanksjoner og straff. Etter lovforslaget
fører Finanstilsynet tilsyn med overholdelse av bestemmelser gitt
i eller i medhold av låneformidlingsloven. I kapittel 9 omtales
forslag om krav til offentlig register, og i kapittel 10 redegjøres
det for direktivets krav til verdivurdering av eiendom, statistisk
overvåkning og referanserenter.
I kapittel 11 redegjøres
det for økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget.