Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Even Eriksen, Birte Usland og Lubna Boby Jaffery, fra Høyre, lederen Peter
Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Sara Bell, fra Rødt, Seher Aydar, og fra Venstre, Grunde Almeland,
viser til at det er fremmet to grunnlovsforslag om mer åpenhet om
norsk krigsdeltakelse i utlandet og forsvarsmakten og utenriksstyret,
jf. Dokument 12:22 (2019–2020) som foreslår flere alternativer til
endringer i Grunnloven § 25 formulert avhengig av utfallet av behandlingen
av Dokument 12:28 (2019–2020), jf. Innst. 409 S (2021–2022), og
Dokument 12:27 (2019–2020). Begge forslagene omtales i komiteens
merknader i det følgende.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Rødt og Venstre, viser til komiteens behandling av Dokument
21 (2020–2021), Harberg-utvalgets rapport om Stortingets medvirkning og
kontroll i utenriks- og sikkerhetspolitikken, i Innst. 176 S (2021–2022).
Her uttalte en enstemmig komité følgende:
«Komiteen viser
til at regjeringens prerogativ etter Grunnloven §§ 25 og 26 regulerer
den formelle vedtaksmyndigheten og det påfølgende ansvaret. Ut over
dette legger prerogativet ikke begrensninger på Stortingets involvering
i og behandling av utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Komiteen
understreker at Grunnloven stiller krav om Stortingets samtykke
på en rekke viktige områder.»
«Komiteen
støtter utvalgets anbefaling av at konsultasjonskravet bør forankres
sterkere konstitusjonelt, slik det er i våre naboland, men viser
til at Stortinget vil ta stilling til grunnlovfesting av konsultasjonsplikten
i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål ved behandlingen
av Dokument 12:27 (2019–2020).»
«Komiteen deler
utvalgets oppfatning om at det er uheldig at de konstitusjonelle
kompetansereglene som gjelder deltakelse i militære operasjoner
i utlandet, fremstår som uklare og lite anvendelige i dag.»
Disse medlemmer viser videre
til utenriks- og forsvarskomiteens behandling av Libya-utvalgets
rapport i Innst. 226 (2018–2019), hvor denne komiteen enstemmig
uttalte følgende om Grunnloven §§ 25 og 26:
«Komiteen viser
til at utvalgets rapport tydeliggjør at Grunnlovens eldre ordlyd
ikke gjenspeiler det som er den gjeldende rettsoppfatning om hvilke
rammer og prosesser som gjelder for norsk deltakelse i internasjonale
militæroperasjoner.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, støtter
at disse grunnlovsbestemmelsene må moderniseres.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener Grunnloven bør gi uttrykk for gjeldende
rett og klargjøre rammebetingelsene for beslutninger om deltakelse
i internasjonale operasjoner og dermed unngå unødvendig uklarhet. Disse medlemmer viser
til at forslagsstillerne bak Grunnlovsforslag 27 hadde tre forhold
som de mente gjorde det nødvendig å oppdatere Grunnloven. For det
første ønsket de en klargjøring av kommandomyndigheten over norske
styrker under deltakelse i en internasjonal militæroperasjon og
hvor langt denne myndigheten strekker seg. For det andre ønsket
de en definisjonsoppdatering av terskelen for når en regjering må
innhente formelt samtykke (et eget stortingsvedtak) for beslutninger
om militære utenlandsoppdrag, altså hvor stor andel av Forsvaret
det må være snakk om å sende utenlands. Til sist ønsket de en grunnlovfesting
av etablert praksis om at regjeringen må konsultere Stortinget før beslutninger
fattes i spørsmål om utenlandsoperasjoner og andre viktige utenrikspolitiske
spørsmål det i utgangspunktet er opp til regjeringen å fatte beslutning om. Disse medlemmer deler
forslagsstillernes synspunkt.
Disse medlemmer viser til
at Harberg-utvalget samlet skrev følgende:
«Konsultasjoner
bygger på langvarig og fast praksis i Norge, men det er ikke klart
om konsultasjoner er en konstitusjonell forpliktelse. Langvarig
praksis gjør ikke nødvendigvis ordningen robust mot en mer polarisert politisk
virkelighet enn den vi kjenner i dag. Etter utvalgets syn tilsier
dette at ordningen bør sikres, og at Stortingets rolle på dette
området bør synliggjøres.»
Disse medlemmer viser også
til Innst. 176 S (2021–2022), der en samlet komité uttalte følgende:
«Komiteen støtter
utvalgets vurdering om at for å sikre demokratisk legitimitet kan
det være tilrådelig at regjeringen, i tillegg til å konsultere,
påser at beslutninger om å delta i militæroperasjoner i utlandet
har klar parlamentarisk forankring.»
Disse medlemmer støtter forslagsstillernes
ønske om å oppdatere og klargjøre gjeldende rett. Disse medlemmer mener det
vil være av stor verdi å rydde av veien uklarhet rundt forståelsen
av disse bestemmelsene. Særlig i debatter om bruk av militære styrker
er det viktig at debatten dreier seg om sakens materielle side,
og ikke en diskusjon rundt det prosessuelle. Slik kan man i større
grad unngå at det oppstår rettslig og politisk uenighet om hvilke
rettslige rammer som gjelder, og hvilke prosedyrer som følges ved
norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Disse medlemmer mener det
er uheldig at beslutningstagere må forholde seg til uklare rammer
i spørsmål som vil kunne få store menneskelige og materielle konsekvenser.
Det er også uheldig for de personene som skal delta i styrkene.
Det er viktig å unngå at det stilles alvorlige spørsmål ved legitimiteten
til beslutningene som ligger bak de faktiske militære handlinger
som norske militære utfører. For samfunnet for øvrig er det også
uheldig, siden de har et berettiget behov for å kunne se beslutningstakerne
nærmere i kortene, så langt det er mulig av sikkerhetsmessige hensyn.
Disse medlemmer tilråder at
det fremlagte forslag 27, Dokument 12:27 (2019–2020) bifalles, formulert med
alternativ 2 for § 25 første ledd, alternativ 4 for § 25 andre ledd
og alternativ 1 B for § 26 nytt andre ledd.
Disse medlemmer viser til
at Grunnlovsforslag 22 går betydelig lenger enn Grunnlovsforslag
27, og medfører en grunnleggende endring av det norske beslutningssystemet
for militære utenlandsoperasjoner. Disse medlemmer mener Grunnlovsforslag
27 er en bedre løsning, som kodifiserer og klargjør gjeldende rett,
og ivaretar regjeringens prerogativ.
Disse medlemmer tilråder på
denne bakgrunn at det fremlagte forslag 22, Dokument 12:22 (2019–2020),
ikke bifalles.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at utenrikspolitikken er
regjeringens prerogativ. Det betyr at det i utgangspunktet er opp
til regjeringen å fatte beslutningene, og Stortingets oppgave blir
å utøve kontroll med regjeringen i ettertid. Samtidig er det opp
gjennom historien både fattet vedtak og utviklet praksis som involverer Stortinget
også før beslutninger fattes. I denne saken fremsettes forslag om
flere endringer i Grunnloven § 26 som spenner fra reelt å flytte
beslutningene til Stortinget, til å grunnlovfeste «dagens praksis»
med konsultasjoner før viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutninger.
Praksisen med og
rammene for konsultasjoner i den utvidede utenriks- og forsvarskomité
(DUUFK) er nedfelt i Stortingets forretningsorden (fo.) § 16.
Disse medlemmer mener at regjeringens prerogativer
ikke bør svekkes. Den utøvende makt må i denne type spørsmål kunne
handle raskt dersom situasjonen krever det. Hensynet til koordinering
med nærstående land og betydningen av graderte opplysninger tilsier
også et større handlingsrom for regjeringen. Regjeringen må uansett
i sine beslutninger hensynta stortingsflertallets vilje. Stortinget
kan kontrollere alle beslutninger, og regjeringen risikerer i ytterste
konsekvens mistillit dersom den handler i strid med flertallet.
Praksisen med konsultasjon
i DUUFK åpner for et effektivt samarbeid mellom Stortinget og regjeringen. Regjeringen
vil kunne få presise tilbakemeldinger om stortingsflertallets vilje.
Stortinget vil kunne motta fortrolig og gradert informasjon som
ligger til grunn for regjeringens beslutninger. Disse medlemmer mener ordningen
med konsultasjon i hovedsak har fungert godt og bidratt til å sikre
at det ikke er fattet regjeringsbeslutninger på dette området som
ikke har støtte i Stortinget.
Fortrolige drøftelser
i DUUFK har også gjort det mulig å utvikle en større grad av konsensus
om utenriks- og sikkerhetspolitikken. Tradisjonelt har slik konsensus vært
oppfattet som et viktig bidrag til Norges frihet og uavhengighet,
ved at den gir en potensiell motstander mindre rom til å spille
på indre motsetninger. Forslagene som fremsettes i denne saken,
må oppfattes som et svar på at enkelte partier i større grad ønsker
en arena hvor de også formelt kan demonstrere at de er uenige i den
utenriks- og sikkerhetspolitikken som har vært ført siden andre
verdenskrig.
Disse medlemmer anerkjenner
at ett motiv for forslagene som fremsettes, er å sikre mer forutsigbare rammer
rundt de utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutningene. Økt polarisering
av den politiske debatten kan forsterke dette behovet. Det er avgjørende
at det ikke kan reises politisk eller rettslig tvil om slike beslutninger.
En politisk enighet om behandlingsmåten ville derfor utvilsomt vært
en fordel i seg selv, men det synes uansett ikke å være realistisk
her ettersom flere partier støtter de mest radikale forslagene til
endring av Grunnloven § 26, som klart svekker regjeringens prerogativer.
Disse medlemmer er likevel
åpne for å arbeide videre med en eventuell formalisering av regjeringens plikt
til å konsultere Stortinget. En slik plikt kan nedfelles både i
Grunnloven og i ordinær lov. Dette kan være et bidrag til å skape
mer forutsigbare og avklarte rammer om beslutningene. Imidlertid
vil det kreve et mye grundigere forarbeid enn det som kan oppnås
gjennom å ta stilling til det foreliggende grunnlovsforslaget. Selv
om hensikten med å vedta det foreliggende forslaget er å grunnlovfeste
eller lovfeste dagens praksis, mangler det en omforent definisjon
av hva som skal anses som saker av vesentlig betydning, og hva rammene
for en slik konsultasjon skal være. Det kan lede til uklarhet om
hvordan bestemmelsen skal forstås. Alle uavklarte spørsmål som kan
vekke strid, bør så vidt mulig være entydig avklart gjennom forarbeider
dersom en ny bestemmelse skal vedtas.
Disse medlemmer vil også påpeke
at en formalisert plikt i ytterste konsekvens kan medføre at beslutninger
angripes rettslig dersom noen skulle mene at det er usikkerhet om
de er oppfylt. En mer formalisert plikt krever, etter disse medlemmers oppfatning,
at også Stortinget på sin side må avklare alle spørsmål om hvordan
konsultasjoner skal foregå før en kan si at plikten er oppfylt.
Eksempelvis må det avklares hvilket organ det skal konsulteres med,
når et slikt organ kan anses å være lovlig konstituert, og så videre.
I tillegg er det en rekke praktiske spørsmål som må avklares. Beslutningenes karakter
tilsier at konsultasjoner kan måtte foregå når som helst, på svært
kort varsel og på en måte som gjør det mulig å gi graderte opplysninger.
Det må avklares håndtering av situasjoner hvor Stortinget er oppløst sommeren
før stortingsvalg, ved komitéreiser og i perioder hvor det ikke
er møter i salen, og hvor mange representantene må antas å være
bortreist. Disse
medlemmer kan ikke se at en slik beredskap eksisterer på Stortinget
i dag.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det ikke vil være forsvarlig å grunnlovfeste en konsultasjonsplikt
før rammene for den er avklart og Stortinget har etablert en tilstrekkelig
beredskap for å kunne tilrettelegge for konsultasjonen i tidskritiske
situasjoner. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon understreker alvoret
i denne vurderingen.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til Dokument 12:22 (2019–2020).
Praktiseringen av Grunnloven § 25 har ikke ligget fast siden 1814,
ei eller siden ordlyden ble oppdatert i 1917. Tvert imot har Grunnlovens
ordlyd åpnet for divergerende tolkninger og praktisering. Disse medlemmer viser
til Innst. 176 S (2021–2022), hvor en enstemmig komité støttet opp
under følgende påpekning fra Harberg-utvalget:
«Frem til 1945 var
det fast praksis at Stortinget ble bedt om å samtykke i norsk deltakelse
i militæroperasjoner i utlandet, men uten at det ble ansett konstitusjonelt
påkrevet.»
Disse medlemmer mener det
dermed ikke er snakk om å tydeliggjøre én praksis, men at Stortinget velger
hvilken praksis det ønsker å forankre konstitusjonelt.
Disse medlemmer ønsker å grunnlovfeste
den tidligere praksisen hvor regjeringen innhentet samtykke fra
Stortinget. Dette vil sikre at beslutninger om å sende militære
styrker utenfor rikets grenser får en tydeligere legitimitet, klarere
rammer og et mer robust utgangspunkt for kontroll. Dette vil også
gjøre at Grunnloven samsvarer bedre med våre naboland Sverige og Danmarks
grunnlover.
Disse medlemmer viser videre
til en annen enstemmig merknad fra Innst. 176 S (2021–2022), som
lyder:
«Komiteen støtter
utvalgets vurdering om at for å sikre demokratisk legitimitet kan
det være tilrådelig at regjeringen, i tillegg til å konsultere,
påser at beslutninger om å delta i militæroperasjoner i utlandet
har klar parlamentarisk forankring.»
Et stortingsvedtak
er den klarest mulige parlamentariske forankringen i vår statsforfatning. Disse medlemmer tilrår
på denne bakgrunn at det fremlagte forslag 22, Dokument 12:22 (2019–2020),
alternativ 1, bifalles.
Disse medlemmer viser videre
til Dokument 12:27 (2019–2020).Disse medlemmer mener at alle alternativer
til endring av Grunnloven § 25 første ledd representerer en befesting
av tidligere grunnlovsstridig praksis som er uheldig for riket,
og ikke en tydeliggjøring av allment anerkjente prinsipper. Handlinger
norske styrker har utført under alliert kommando, har tidligere
vist seg høyst kontroversielle, eksempelvis under Natos Operation
Unified Protector i Libya. Disse medlemmer mener det
ville vært en fordel om forslaget hadde skilt mellom norsk deltakelse
i fredsbevarende styrker på den ene siden og øvrige militæroperasjoner
på den andre.
Disse medlemmer mener videre
at det er flere hensyn som taler for at Stortinget skal samtykke
til bruk av forsvarsmakten utenfor rikets grenser enn kun konsekvensene
for nasjonal beredskap. Det gjelder blant annet hensynet til åpen
debatt, parlamentarisk forankring og Stortingets adgang til kontroll.
Ingen av forslagets alternativer til endring av § 25 annet ledd
ivaretar disse hensynene, men snevrer tvert imot inn dagens bestemmelse
slik at konsekvenser for nasjonal beredskap blir eneste kriterium
for at regjeringen skal innhente Stortingets samtykke.
Disse medlemmer tilråder på
bakgrunn av de foreslåtte endringer i § 25 at det fremlagte forslag
27, Dokument 12:27 (2019–2020), ikke bifalles.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at regjeringens prerogativ etter
Grunnloven §§ 25 og 26 regulerer den formelle vedtaksmyndigheten
og det påfølgende ansvaret i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Prerogativet går heller ikke lenger enn at Grunnloven stiller krav
om Stortingets samtykke på viktige områder, så som tilslutning til
traktater som krever lovendring eller er av «særlig viktighet».
For traktater som innebærer at internasjonale organisasjoner Norge
er medlem av, får gjøre vedtak med direkte virkning i norsk rett,
kreves det at Stortinget samtykker med minst tre fjerdedels flertall.
Grunnloven § 25 stiller krav om Stortingets samtykke til økning
eller reduksjon av forsvarsmakten og bruk av «Landvernet og de øvrige tropper
som ikke kan henregnes til linjetroppene» utenfor landets grenser.
Dette medlem viser til at
forslagsstillerne oppgir tre forhold som gjør det nødvendig å oppdatere
Grunnloven for å gi uttrykk for gjeldende rett, klargjøre rammebetingelsene
for beslutninger om deltakelse i internasjonale operasjoner og dermed
unngå unødvendig uklarhet:
-
Klargjøring av kommandomyndigheten
over norske styrker under deltakelse i en internasjonal militæroperasjon
og hvor langt denne myndigheten strekker seg.
-
Definisjonsoppdatering
av terskelen for når en regjering må innhente formelt samtykke (et
eget stortingsvedtak) for beslutninger om militære utenlandsoppdrag,
altså hvor stor andel av Forsvaret må det være snakk om å sende
utenlands, jf. de utdaterte begrepene «landvernet» og «linjetroppene»
i § 25 andre ledd.
-
Grunnlovfesting
av etablert praksis om at regjeringen må konsultere Stortinget før
beslutninger fattes i spørsmål om utenlandsoperasjoner og andre
viktige utenrikspolitiske spørsmål det i utgangspunktet er opp til
regjeringen å fatte beslutninger om.
Dette medlem viser
til forslagsstillernes begrunnelse om at grunnlovsforslagene ikke
er en grunnleggende endring av det norske beslutningssystemet for militære
utenlandsoperasjoner, men å sørge for at Grunnloven faktisk reflekterer
gjeldende rettsoppfatning.
Dette medlem viser til at
Grunnloven ikke inneholder noen eksplisitt regel som regulerer kommando over
norske styrker ved deltakelse i internasjonale militæroperasjoner.
Det er klart at Grunnloven ikke forbyr slik kommandooverføring,
forutsatt at visse vilkår er oppfylt. Når norske styrker i dag «overlates»
til fremmede makter, er det altså ikke i den type «tjeneste» mot
betaling man hadde erfaring med i 1814, men i form av situasjonsbestemt
kommandomyndighet begrenset til konkrete militæroperasjoner for
organisasjoner Norge er medlem av og for å fremme norske interesser.
Dette medlem viser til at
en enstemmig utenriks- og forsvarskomité i Innst. 226 S (2018–2019)
sluttet seg til behovet for å oppdatere Grunnloven §§ 25 og 26:
«Komiteen viser
til at Norge de siste tiårene har deltatt i flere internasjonale
militæroperasjoner sammen med allierte styrker. Grunnloven §§ 25
og 26 inneholder i dag de rettslige konstitusjonelle rammer for
norsk utenrikspolitikk og bruk av forsvarsmakt. Komiteen vil påpeke
at grunnlovsparagrafene imidlertid er blitt til i en annen tid.
Komiteen viser til at utvalgets rapport tydeliggjør at Grunnlovens
eldre ordlyd ikke gjenspeiler det som er den herskende rettsoppfatning
om hvilke rammer og prosesser som gjelder for norsk deltakelse i internasjonale
militæroperasjoner.
Komiteen mener dette
har den ulempen at det lett oppstår uklarhet – og i ettertid også
større mulighet for både rettslig og politisk uenighet om hvilke
rettslige rammer som gjelder, og hvilke prosedyrer som skal følges
ved norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner.
Komiteen merker
seg at denne problemstillingen kommer tydelig frem i rapporten:
‘Videre registrerer
utvalget at det i Libya-saken, som i flere andre norske bidrag til
internasjonale operasjoner, er blitt stilt spørsmål ved om norsk
deltakelse i slike operasjoner er forenlig med Grunnloven §§ 25
og 26. Utvalgets evaluering og den vedlagte utredningen viser at
ordlyden i de to nevnte grunnlovsbestemmelsene reiser sammensatte
tolkningsspørsmål, som kan skape tvil om innholdet i de konstitusjonelle
rammene for norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Konstitusjonell praksis
over flere tiår har ført til at Grunnlovens ordlyd på flere punkter
ikke lenger gir et dekkende uttrykk for gjeldende rett.’»
Dette medlem viser
til at en enstemming kontroll- og konstitusjonskomite i Innst. 176
S (2021–2022) uttalte følgende:
«Komiteen deler
utvalgets oppfatning om at det er uheldig at de konstitusjonelle
kompetansereglene som gjelder deltakelse i militære operasjoner
i utlandet, fremstår som uklare og lite anvendelige i dag.
Komiteen registrerer
at det i nordiske land det er naturlig å sammenligne seg med, kreves
parlamentarisk samtykke til militæroperasjoner i utlandet. At regjeringen
innhenter slikt samtykke, er historisk sett heller ikke fremmed
i Norge. Utvalget påpeker at det til 1945 var fast praksis at Stortinget
ble bedt om å samtykke i norsk deltakelse i militæroperasjoner i
utlandet, men uten at det ble ansett konstitusjonelt påkrevet.
Komiteen støtter
utvalgets vurdering om at for å sikre demokratisk legitimitet kan
det være tilrådelig at regjeringen, i tillegg til å konsultere,
påser at beslutninger om å delta i militæroperasjoner i utlandet
har klar parlamentarisk forankring. Komiteen viser til at Stortinget
vil ta stilling til grunnlovfesting av terskelen for når stortingsvedtak
om utenlandsoppdrag er nødvendig, ved behandlingen av Dokument 12:27
(2019–2020).»
Dette medlem viser til at
Grunnloven § 25 andre ledd setter en uttrykkelig grense for regjeringens
myndighet til alene å treffe beslutning om bruk av norske styrker
utenfor rikets grenser. Ordlyden er i dag utdatert, fordi begrepene
«landvernet» og «linjetroppene» både har gått ut av vanlig språkbruk
og er tatt ut av lovverket for øvrig.
Dette medlem viser til at
bestemmelsen om landvernet ikke var en del av Grunnloven vedtatt
på Eidsvoll 17. mai 1814, men kom inn i Grunnloven i november 1814,
som følge av unionen mellom Norge og Sverige. Det absolutte forbudet
mot bruk av landvernet og øvrige tropper ble ikke opphevet, selv
om den norsk-svenske unionen ble oppløst i 1905. Det absolutte forbudet
mot utenlandsk bruk av landvernet og andre styrker som ikke hørte
til linjetroppene, ble stående fram til 1908. Da ble bestemmelsen
endret slik at Stortinget selv kunne gi samtykke gjennom et eget
stortingsvedtak til bruk av landvernet og øvrige tropper utenfor
Norges grenser. Endringene i 1908 medførte altså at forbudet mot
å bruke landvernet utenfor Norges grenser ikke lenger var absolutt,
men betinget av formelt samtykke fra Stortinget. Formålet var fremdeles
å sikre at bruk av norske styrker utenfor riket ikke ville gå ut
over gjenværende styrkers evne til å ivareta nasjonal beredskap.
Dette medlem viser til at
Grunnloven § 25 andre ledd fortsatt setter grenser for regjeringens
myndighet til å beordre store deler av Forsvaret til operasjoner
i utlandet og understreker at Stortingets formelle samtykke gjennom
et eget stortingsvedtak er nødvendig dersom et styrkebidrag til
en internasjonal operasjon vil gå ut over gjenværende styrkers evne
til å ivareta nasjonal beredskap.
Dette medlem viser til at
verken Grunnloven §§ 25 eller 26 i dag omhandler regjeringens konsultasjoner
med Stortinget i viktige utenrikssaker. Felles militæroperasjoner
som har til hensikt å gjenopprette eller sikre den internasjonale
fred og sikkerhet, faller derfor normalt utenfor de situasjoner
hvor det kreves et eksplisitt samtykke fra Stortinget. Hovedregelen
er i stedet det kongelige prerogativ i § 26 første ledd, der kongen
kan «begynne krig til forsvar av landet», uten Stortingets samtykke.
For norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner har det
utviklet seg en fast praksis for at regjeringen konsulterer Stortinget,
og da først og fremst Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité (DUUFK).
Dette medlem viser til at
en enstemming kontroll- og konstitusjonskomite i Innst. 176 S (2021–2022) uttalte
følgende:
«Komiteen understreker
at konsultasjonene må foregå på en måte og på et tidspunkt i beslutningsprosessen
som ivaretar at konsultasjonene er egnet til å ha reell betydning
for regjeringens beslutning. Det betyr at konsultasjoner skal skje
før det er truffet beslutninger eller iverksatt prosesser som vil
være vanskelige å reversere.
(…)
Regjeringens generelle
plikt til å informere Stortinget ivaretas ikke gjennom konsultasjoner
i DUUFK. Regjeringen skal heller ikke bruke DUUFK for å unndra seg
offentlig debatt om viktige spørsmål i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Komiteen deler utvalgets syn på at dette må praktiseres strengt,
og at regjeringen i alle tilfeller har en parlamentarisk forpliktelse
til å konsultere DUUFK i viktige saker som nevnt i Stortingets forretningsorden
§ 16 andre ledd.
Komiteen støtter
utvalgets anbefaling av at konsultasjonskravet bør forankres sterkere
konstitusjonelt, slik det er i våre naboland, men viser til at Stortinget
vil ta stilling til grunnlovfesting av konsultasjonsplikten i viktige
utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål ved behandlingen av Dokument
12:27 (2019–2020).»
Dette medlem er av den oppfatning
at for å unngå uklarhet om hvilke rettslige rammer som gjelder ved norsk
deltakelse i internasjonale militæroperasjoner eller andre lignede
utenrikssaker av vesentlig betydning for landet, bør § 26 suppleres
med et krav om konsultasjon i slike saker.
Dette medlem viser til at
teksten i selve endringsforslagene i Dokument 12:27 (2019–2020)
og den påfølgende begrunnelsen i stor grad er basert på framlegg
om endringer i Grunnloven §§ 25 og 26 fra de tre professorene Benedikte
Moltumyr Høgberg (Universitetet i Oslo), Christoffer Conrad Eriksen
(Universitetet i Oslo) og Eirik Holmøyvik (Universitetet i Bergen),
oversendt til Stortingets utenriks- og forsvarskomité 10. august
2020. Framlegget er ikke tilgjengelig for Stortinget ved behandlingen. Dette medlem viser
til at kontroll og konstitusjonskomiteen i Innst. 143 S (2021–2022)
uttalte at:
«Komiteen viser
til at forslag til grunnlovssaker vert handsama annleis enn andre
lovsaker. Handsaminga føreset at befolkninga skal verte kjend med
forslaga og kunne ta stilling til dei i eit val. Samanlikna med
andre lovforslag har grunnlovsforslag avgrensa med forarbeid. Komiteen
støttar utvalets tilråding til Stortinget om å setje ned eit utval
for å sjå på alle tilhøve rundt framsetjing og handsaming av grunnlovsforslag
for å sikre kunngjering og offentleg debatt, grundig handsaming og
naudsynt utgreiing før forslaga vert tatt opp til endeleg handsaming,
og fremjar følgjande forslag:»
Dette medlem viser til at
Stortinget ved behandlingen av i Innst. 143 S (2021–2022) den 22. mars
2022 fattet følgende vedtak:
«Stortinget ber
presidentskapet om å setje ned eit utval for å sjå på alle tilhøve
rundt framsetjing og handsaming av grunnlovsforslag for å sikre
kunngjering og offentleg debatt, grundig handsaming og naudsynt utgreiing
før forslaga vert tatt opp til endeleg handsaming.»
Dette medlem anser det foreliggende
utredningsgrunnlaget som ufullstendig for å vurdere hvilke av de
foreslåtte grunnlovsformuleringene som ivaretar de ovennevnte hensynene
på beste måte. Dette
medlem viser særlig til at vurderingen av hvilke av de fire
foreslåtte endringene av Grunnloven § 25 andre ledd som på beste
måte ivaretar hensynet til at Stortingets formelle samtykke gjennom
et eget stortingsvedtak er nødvendig dersom et styrkebidrag til
en internasjonal operasjon vil gå ut over gjenværende styrkers evne
til å ivareta nasjonal beredskap, bør underlegges en slik utredning før
det legges fram for endelig vedtak. Dette medlem viser særlig
til at skillet mellom «landvernet» og «linjetroppene» sto i vernepliktsloven
fram til 2017. I Prop. 102 L (2015–2016) Lov om verneplikt og tjeneste
i Forsvaret m.m. (forsvarsloven) heter det at forholdet til Grunnloven
i forkant av høringen ble vurdert av lovavdelingen i Justis- og
beredskapsdepartementet. På forespørsel har ikke lovavdelingen funnet
noen slik vurdering. Forsvarsdepartementet har fremlagt en e-post
fra en avdelingsdirektør i lovavdelingen som vurderer at Grunnloven
§ 25 andre ledd ikke krever at skillet mellom linje og landvern
«direkte reflekteres i lovgivningen» og at en ellers finner det
vanskelig å mene noe om innholdet i § 25 andre ledd.
Dette medlem anser på denne
bakgrunn at det er behov for en grundigere behandling og utredning
av intensjonen bak grunnlovsforslagene i Dokument 12:27 (2019–2020)
før eventuelle grunnlovsendringer kan vedtas av Stortinget. De fremlagte
forslag i Dokument 12:27 (2019–2020) bifalles ikke.
Komiteens medlem fra Rødt viser
til det framlagte forslag Dokument 12:27 (2020–2021), som foreslår
flere alternativer til endringer i Grunnloven §§ 25 og 26.
Dette medlem mener det er
ukontroversielt å endre ordlyden «land- og sjømakt» i § 25, i bokmålsutgaven
til «forsvarsmakt», da den likelydende ordlyden «forsvarsmakta til
riket» allerede er innført i den nynorske utgaven. Dette medlem viser til Innst.
176 S (2021–2022), hvor komiteen enstemmig uttalte:
«Komiteen støtter
utvalgets anbefaling av at konsultasjonskravet bør forankres sterkere
konstitusjonelt, slik det er i våre naboland, men viser til at Stortinget
vil ta stilling til grunnlovfesting av konsultasjonsplikten i viktige
utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål ved behandlingen av Dokument
12:27 (2019–2020).»
Dette medlem mener at kravet
om at regjeringen skal konsultere Stortinget før den fatter viktige
beslutninger i utenriks- og sikkerhetspolitikken, bør forankres
i Grunnloven, og ikke kun i Stortingets forretningsorden som i dag.
Dette medlem mener videre
at forslagets alternativer til nytt annet ledd i Grunnloven § 26,
som inneholder «Stortinget eller dets organer» er egnet til å skape usikkerhet
om hvilket organ som skal konsulteres. Det er ikke et organ som
skal konsulteres, men hele Stortinget, gjennom det organ som Stortinget
eventuelt selv bestemmer.
Dette medlems syn er at alternativ
1 B i størst grad reflekterer gjeldende praksis, hvor det er opp
til Stortinget selv å avgjøre hvordan og hvor konsultasjonen skal
finne sted. Alternativene som innebærer at regjeringen skal «legge
frem saken for Stortinget», kan tolkes slik at regjeringen ensidig
informerer Stortinget uten at Stortinget gis anledning til å gi
regjeringen tilbakemelding.
Komiteens medlem
fra Venstre ønsker å tydeliggjøre hva som er gjeldende rett
og langvarig praksis på området, og ikke grunnleggende endre det
norske beslutningssystemet for militære utenlandsoperasjoner.
Dette medlem viser til at
forslaget representerer en slik endring, da terskelen for når regjeringen
må innhente Stortingets samtykke vil bli substansielt senket sammenlignet
med gjeldende praksis. Dette
medlem er av den oppfatning at den foreslåtte ordlyden i annet
ledd vesentlig vil snevre inn den etablerte tolkningen av Kongens
kommandomyndighet i første ledd; altså at formuleringen «Kongen
har høyeste befaling» i vid utstrekning gir regjeringen myndighet
til å bruke tropper utenfor rikets grenser, uten formelt samtykke fra
Stortinget.
Dette medlem tilrår på denne
bakgrunn at det fremlagte forslag 22, Dokument 12:22 (2019–2020),
ikke bifalles. Dette
medlem peker på at internasjonale militæroperasjoner kjennetegnes
av at nasjonale styrkebidrag underlegges kommando av en felles styrkesjef fra
en av de deltakende operasjonene. Dette medlem mener Grunnloven
§ 25 første ledd er egnet til å skape uklarhet om regjeringens kompetanse
til å bidra med norske styrker under en kommando som ikke er norsk. Dette medlem mener
forslagets alternativ 2 utgjør den mest presise endringen, da det
tydeliggjøres at myndighet over norske styrker kun kan overføres midlertidig,
slik at det ikke dannes noen konflikt mellom formuleringene «overlates
til fremmede makter» og «forblir under Kongens befaling».
Dette medlem mener videre
at det foreslåtte alternativ 1 til endring i § 25 annet ledd best
ivaretar Stortingets anledning til kontroll, da «forsvarsplaner»
er konkrete dokumenter som regjeringens vedtak kan måles opp mot,
samtidig som at ordlyden ikke åpner for ulike tolkninger av hva
som utgjør «vesentlige endringer» eller «en vesentlig del av forsvarsmakten».
Dette medlem tilråder at det
fremlagte forslag 27, Dokument 12:27 (2019–2020), bifalles, formulert med
alternativ 2 for § 25 første ledd, alternativ 1 for § 25 andre ledd,
og alternativ 1 B for § 26 nytt andre ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til
at det ikke lar seg gjøre å danne grunnlovsmessig flertall for Dokument
12:27 (2019–2020). Flertallet mener
likevel Grunnlovens ordlyd bør moderniseres og dagens praksis kodifiseres. Flertallet mener
det er viktig at Grunnloven §§ 25 og 26 oppdateres, slik at de konstitusjonelle
kompetansereglene som gjelder deltakelse i militære operasjoner
i utlandet, fremstår klare og anvendelige, og konsultasjonskravet
gis en sterkere forankring i Grunnloven. Det er derfor ønskelig
at Stortinget nedsetter et utvalg som gjør en grundigere utredning
av intensjonene bak Dokument 12:27 (2019–2020). Utvalget bør også
se på hvordan Stortingets arbeid bør organiseres for å legge til rette
for konsultasjoner, særlig i tidskritiske situasjoner.