2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åse Kristin Ask Bakke, Ragnhild Male Hartviksen og Torstein Tvedt Solberg,
fra Høyre, Turid Kristensen og Tage Pettersen, fra Senterpartiet, Margrethe
Haarr og Åslaug Sem-Jacobsen, fra Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal,
fra Sosialistisk Venstreparti, Kathy Lie, og fra Venstre, lederen
Grunde Almeland, viser til at digitalytelsesdirektivet gir
regler for kontrakter om levering av digitale ytelser til forbrukere
– en kontraktstype som hittil ikke har vært særskilt regulert på
EU-nivå. Komiteen viser
til at et viktig trekk ved direktivet er at det ikke bare omfatter
avtaler der leverandøren påtar seg å levere en digital ytelse til
forbruker i bytte mot at forbrukeren yter et tradisjonelt vederlag
i form av penger, men også avtaler der forbrukeren i stedet deler visse
personopplysninger. Dette betyr at bl.a. sosiale medier som Facebook,
Instagram og Snapchat faller innenfor direktivets virkeområde.
Komiteen viser også til at
digitalytelsesdirektivet og det nye forbrukerkjøpsdirektivet er
ment å utfylle hverandre, slik at digitale elementer i et avtaleforhold stort
sett reguleres av ett av disse direktivene.
Komiteen viser videre til at
det er opp til avtalestatene selv å bestemme formen og midlene for
gjennomføring av direktiver, jf. EØS- avtalen artikkel 7. Justis-
og beredskapsdepartementet vurderer det som mest hensiktsmessig
å gjennomføre digitalytelsesdirektivet i lovs form. Komiteen viser
til at forslag til lov om levering av digitale ytelser til forbrukere
(digitalytelsesloven) behandles i Innst. 409 L (2021–2022) fra familie- og
kulturkomiteen.
Komiteen viser til at direktivet
er totalharmoniserende. Det vil si at medlemsstatene innenfor direktivets
virkeområde verken kan fastsette mer lempelige eller strengere regler
enn det som følger av direktivet, med mindre noe annet er særskilt
fastsatt. Komiteen vil peke
på at direktivet samtidig forplikter medlemsstatene til å gjøre
reglene ufravikelige i forbrukerens favør, slik at reglene ikke
kan fravikes ved avtale til forbrukerens ugunst.
Komiteen viser til at direktivet
fortsatt overlater til nasjonal rett å bestemme innholdet i den
generelle avtaleretten, slik som regler om inngåelse av avtaler
og avtalers gyldighet. Det samme gjelder regler om erstatning og
regler om virkningene av heving.
Komiteen merker seg at det
nå kommer på plass en regulering av et område som hittil har vært
lite regulert. Komiteen viser
til at dette ivaretar forbrukerens interesser ved digitale ytelser,
samt at disse reglene skal være ufravikelige i forbrukernes favør.
Komiteen viser til at stadig
flere benytter seg av digitale ytelser i sitt daglige virke. Innlemmelsen
av dette direktivet betyr styrkede forbrukerrettigheter.