Ǥ 2 bokstav g nr. 5 skal lyde:

• 5. død, utmattelse, skader eller hjelpeløshet som følge av jaging, blant annet kasting av foster og at avkom og mordyr skilles ikke helt kortvarig som følge av jaging

§ 18 skal lyde:

§ 18 Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på menneske når det er nødvendig for å avverge fremtidig risiko

Politiet kan vedta å avlive en hund som har angrepet eller skadet et menneske dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på:

• a. hvilken fare som har vært til stede, blant annet om det er et barn som har vært angrepet

• b. omfang og type av påført skade, blant annet om det er barn som er påført skade, men det økonomiske tapet etter påført skade skal ikke tillegges vekt

• c. hvorvidt den som er blitt angrepet eller skadet, helt eller delvis har provosert et angrep

• d. den risikoen hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden

• e. hundens nytteverdi, men hundens økonomiske verdi skal ikke tillegges vekt

• f. om særskilte forhold ved hundens helse har medvirket til at hunden utøvet uønsket adferd

• g. om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko

Før det fattes vedtak om avliving, skal det innhentes en sakkyndig vurdering dersom hundeholderen krever dette. Den sakkyndige vurderingen skal baseres på de faktiske forholdene ved hendelsen, en medisinskfaglig vurdering og dokumentasjon av skade som er påført den skadelidte. Politiet skal gi hundeholderen en rimelig frist til å kreve en slik sakkyndig vurdering. Det er ikke anledning til å be om fornyet vurdering. Vurderingen skal utføres av sakkyndige utpekt av departementet. Vurderingen gjøres for hundeholderens regning. En slik vurdering skal tillegges vekt.

Vurdering etter første ledd bokstav f skal utføres av en autorisert veterinær.

Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.

En hund som har påført et menneske betydelig skade, bør normalt avlives.

Ved avliving av hunden kan hundeholder tilbys å være til stede dersom dette kan gjøres uten å forhindre gjennomføringen av vedtaket eller utgjøre en sikkerhetsrisiko. Kostnader knyttet til hundeholders tilstedeværelse dekkes av hundeholder.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av sakkyndig som forberedelse til vedtak etter loven og krav til sakkyndiges kompetanse.

§ 18 a skal lyde:

§ 18 a Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på tamrein, husdyr, hjortevilt eller annen hund når det er nødvendig for å avverge fremtidig risiko

Politiet kan vedta å avlive en hund som har jaget og skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, dersom det ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på:

• a. hvilken fare som har vært til stede

• b. omfang og type av påført skade

• c. den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden

• d. hundens nytteverdi

• e. om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko

Politiet kan også vedta å avlive en hund som ved ensidig angrep har betydelig skadet andre hunder eller kjæledyr dersom ikke det skadete dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. Ved vurderingen skal det også legges vekt på:

• a. om hunden antas å utgjøre større risiko i fremtiden enn hunder vanligvis gjør

• b. om hunden kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt

Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.

Ved avliving av hunden kan hundeholder tilbys å være til stede dersom dette kan gjøres uten å forhindre gjennomføringen av vedtaket eller utgjøre en sikkerhetsrisiko. Kostnader knyttet til hundeholders tilstedeværelse dekkes av hundeholder.

Før det fattes vedtak om avliving, skal det innhentes en sakkyndig vurdering dersom hundeholderen krever dette. En slik vurdering skal bidra til belyse andre ledd bokstav a, b, c og e, samt tredje ledd bokstav a.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av sakkyndig som forberedelse til vedtak etter loven og krav til sakkyndiges kompetanse.

§ 19 skal lyde:

§ 19 Farlige hunder

Det er forbudt å holde eller innføre hunder som

• a. er gitt trening i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker,

• b. er gitt trening i eller for å angripe andre hunder, eller

• c. enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

Er det tvil om en hund går inn under tredje ledd bokstav c, kan politiet ta hunden i forvaring og kreve at hundeholderen bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av hundens adferd for å avklare om den er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv. Vurderingen skal utføres av sakkyndige utpekt av departementet.Dersom ikke hundeholderen følger opp innen en rimelig frist satt av politiet, regnes hunden for å gå inn under første ledd bokstav c.

Hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med regler i eller i medhold av denne paragraf, kan avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av politiet.

Ved avliving av hunden kan hundeholder tilbys å være til stede dersom dette kan gjøres uten å forhindre gjennomføringen av vedtaket eller utgjøre en sikkerhetsrisiko. Kostnader knyttet til hundeholders tilstedeværelse dekkes av hundeholder.

Kongen kan gi forskrift om forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder. Forskriften kan sette krav til dokumentasjon av hundens rase eller type. Med farlige hunder menes her hunder eller hundetyper som på grunn av en kombinasjon av mentale og fysiske egenskaper og evne til å påføre stor skade, utgjør en fare for mennesker eller dyr.

§ 26 skal lyde:

§ 26 Ansvar for kostnader

Tiltak etter hundeloven kan gjennomføres for hundeholderens regning.

Der vedtak om avliving kjennes ugyldig i retten skal staten stå for 70 pst. av oppstallingskostnader knyttet til forvaring.

Ved klage på vedtak om avliving skal staten midlertidig dekke løpende oppstallingskostnader knyttet til forvaring frem til klagesaken er avgjort.

Politiets krav etter reglene i første ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.

Kongen kan gi forskrift om ansvar for kostnader.

§ 6 tredje og fjerde ledd skal lyde:

Båndtvang etter bokstav c og d kan ikke fastsettes i større grad enn nødvendig og slik at hensynet til de som ønsker å ferdes med løs hund også ivaretas i tilstrekkelig grad, både hva angår omfang og geografisk spredning. Ved fastsettelse av båndtvang etter bokstav e og f kan båndtvang bare innføres i de områder av kommunen hvor husdyr har rett til å beite og faktisk beiter, eller hvor vilt man ønsker å beskytte har sitt leveområde. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav c, d og e skal godkjennes av statsforvalteren. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav f må opphøre straks forholdene tilsier det. Der beite, natur- og rekreasjonsområder berører flere kommuner, bør disse samordne sine forskrifter. Kommunens innføring av båndtvang etter bokstav f kan påklages til statsforvalteren.

Kommunen kan gi forskrift om at hunder ikke har adgang til barnehager, skolegårder eller gravplasser. Kommuner som innfører båndtvang etter § 6, skal sørge for å opprette egnede friområder for hund.

§ 14 andre ledd skal lyde:

Et ellers ulovlig inngrep mot en hund er lovlig når noen gjør det for å avverge at hunden angriper mennesker eller dyr, eller urettmessig jager et beitedyr, tamrein eller vilt dyr, dersom inngrepet ikke går lenger enn nødvendig for å avverge skade, og dessuten ikke går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet og den angrepnes interesse. Mindre inngripende tiltak må alltid være forsøkt uten å lykkes, med mindre det er klart at slike tiltak ikke ville ført frem.

§ 14 tredje ledd bokstav a skal lyde:

• a. Ved pågående eller nært forestående angrep mot en person kan enhver gjøre det inngrep mot hunden som er nødvendig for å avverge skade. Det samme gjelder dersom en hund påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person betydelig skade, og hunden fortsatt utgjør en klar fare. Dette fritar ikke den som helt eller delvis har fremprovosert et angrep, fra straffansvar eller erstatningsansvar.

§ 14 tredje ledd bokstav c skal lyde:

• c. Når en hund angriper hjortevilt og båndtvang gjelder, kan grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Dette gjelder likevel ikke en hund som er i aktiv bruk som ettersøkshund etter sykt eller såret vilt.

§ 15 andre ledd skal lyde:

Dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever og hunden utgjør en klar fare, kan vedkommende gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige.