Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til at representantforslaget om å sikre barn som har vært utsatt for svikt av det offentlige, lik tilgang på erstatninger uavhengig av hvilken kommune de bor i, behandles i denne innstillingen. Komiteen viser også til brev fra departementet av 23. mars 2022, som er vedlagt innstillingen.

Komiteen viser til at den alminnelige erstatningsretten gjelder likt for alle i hele landet. Barn som blir utsatt for svikt av det offentlige, har lik rett til erstatning fra kommune eller fylkeskommune etter alminnelig erstatningsrett. Skadeserstatningsloven åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet når vilkårene er til stede, og kan også gi grunnlag for oppreisning.

Komiteen fremhever at den alminnelige erstatningsretten har en viktig reparativ og preventiv funksjon, ved at skadevolder overfor offeret anerkjenner at det er begått feil som har medført skade, og må stå økonomisk ansvarlig for denne. Dette er et viktig insentiv for skadevolder til å unngå lignende kostbare feil i fremtiden. Som et supplement til retten til erstatning etter alminnelig erstatningsrett og Stortingets rettferdsvederlagsordning kommer frivillige kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordninger, som over 300 kommuner har eller har hatt.

Komiteen registrerer at forslagsstillerne trekker frem eksempler på at innbyggere som ble utsatt for svikt fra det offentlige da de var barn, ikke har fått erstatning, eller at erstatningsordningene kan variere fra kommune til kommune. Forslagsstillerne trekker frem at noen bor i en kommune hvor det ikke finnes en vederlagsordning, og andre opplever store forskjeller i kravet til å dokumentere tilstrekkelig økonomisk tap for et erstatningskrav. Det betyr ifølge forslagsstillerne at det er stor forskjell rundt i landet når det gjelder hvilke erstatninger den enkelte kan få.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne mener det derfor er nødvendig med en helhetlig gjennomgang av alle de offentlige oppreisningsordningene, både hva gjelder grupper og hvor store erstatninger som utløses, og av om vilkårene – herunder foreldelsesfristene – er ulike.

Komiteen registrerer videre at forslagsstillerne mener det er en svakhet at den alminnelige erstatningsordningen forutsetter et økonomisk tap. Forslagsstillerne begrunner dette med at personer som på tross av alt de er utsatt for, klarer å få seg en jobb og et godt liv, ikke vil få erstatning der det offentlige har sviktet grovt.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne mener Stortingets vederlagsordning er for lite kjent, og at maksbeløpet, som er begrenset til 250 000 kroner, er for lavt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til statsrådens brev, hvor det vises til at tilsvarende forslag som fremmes nå, har vært fremmet flere ganger tidligere. Vedtak som følge av de tidligere behandlingene har blitt fulgt opp. Det er blitt iverksatt tiltak for å gjøre ordningen med rettferdsvederlag bedre kjent, som har ført til at antall søknader har steget med 37 pst. i 2021. Videre har vedtaket om å be om et initiativ overfor KS om å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger, blitt iverksatt. Riktignok har pandemien forsinket arbeidet noe, men disse medlemmer registrerer at KS likevel er godt i gang med å skissere en veileder til bruk for fremtidige oppreisnings- og erstatningsordninger.

Disse medlemmer vil vise til at den alminnelige erstatningsretten gjelder likt for alle i hele landet, og at kommuner og fylkeskommuner ikke kan velge i hvilken grad de skal forholde seg til den. Det er også en frivillig erstatningsordning ut over denne som et flertall av norske kommuner har vedtatt.

Disse medlemmer mener at det vil være uheldig å opprette en nasjonal ordning ut over de ordninger som finnes, all den tid det vil rokke ved prinsippet om at kommunene må stå til ansvar hvis urett er begått. Det er kommunenes ansvar å sørge for sine innbyggere, og det må også være kommunenes ansvar å stå til rette for og å stå ansvarlig økonomisk hvis kommunene ikke har oppfylt sine plikter.

Disse medlemmer viser videre til statsrådens svar når det gjelder samordning av regelverket for erstatning med reglene om foreldelse i straffeloven, og mener det er godtgjort at de hensyn forslagsstillerne prisverdig tar opp, allerede er ivaretatt.

Disse medlemmer mener at det er en fordel at rettferdsvederlagsordningen ikke har noen saklige begrensninger på hva det kan søkes om rettferdsvederlag for, men at alle som har vært utsatt for urett, kan søke og får en individuell vurdering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til de alminnelige erstatningsreglene som alle kommuner er omfattet av, og som gjelder likt for alle i hele landet enten det er privatpersoner eller kommuner. Barn som er utsatt for svikt av det offentlige, har like rettigheter til erstatning fra kommunen etter alminnelig erstatningsrett. Skadeserstatningsloven åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet når vilkårene er til stede.

Disse medlemmer viser videre til hensynet til kommunalt selvstyre. Kommunene må, ut over hva de er forpliktet til etter de alminnelige erstatningsregler, selv vurdere hvordan de skal prioritere ressursene sine ut fra de lokale forhold. Frivillige ordninger for oppreisning eller erstatning kommer i tillegg til de alminnelige reglene som gjelder for alle. Disse medlemmer mener det må være opp til kommunene og fylkeskommunene selv å opprette supplerende ordninger. Disse medlemmer mener en nasjonal ordning kan utvanne effekten av dagens regler, som skal fungere preventivt, og som også har vist seg å ha betydning for den som mottar erstatningen.

Disse medlemmer mener samtidig at det er hensiktsmessig med en bedre samordnet og likere håndtering av slike erstatningssaker. Senest i vedtak i Stortinget 4. desember 2018 ved behandlingen av Innst. 79 S (2018–2019) ba Stortinget regjeringen om å «ta initiativ overfor KS for å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger». I svarbrevet fra statsråden opplyses det om at KS nå er «godt i gang med å skissere en veileder til bruk for fremtidige oppreisnings- og erstatningsordninger i kommunene og fylkeskommunene». Disse medlemmer er positive til at arbeidet er i gang, men mener samtidig det er fornuftig med en sterkere involvering fra regjeringen for å sikre fremdrift og bedre samordning. Disse medlemmer viser også til at arbeidet med veilederen har reist en del juridiske problemstillinger som må avklares av lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet, jf. brev fra KS til Justis- og beredskapsdepartementet datert 10. februar 2022 (referanse 19/01134-10).

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med KS for å sikre mer ensartet praksis for håndtering av saker om erstatning for svikt av det offentlige overfor en person som var barn da svikten skjedde.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener man ikke kan sette kommunal frihet over rettighetene til barn som har vært utsatt for forsømmelser eller overgrep under barnevernets omsorg. Dette området er en lovregulert oppgave kommunene har, og bør ikke være gjenstand for kommunal frihet når det gjelder å ivareta barnets beste. Å få erstatning etter overgrep er av livsviktig betydning, og det er ingen saklig grunn til at det skal være ulike ordninger på dette området. Det er et stort behov for like rettigheter i kommunale ordninger.

Dette medlem viser til vedtak nr. 97 (2017–2018) om at Stortinget ber regjeringen ta initiativ overfor KS for å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger. Dette arbeidet har tatt lang tid og er ifølge statsrådens svarbrev til komiteen fortsatt under arbeid. Dette medlem mener vedtaket og en veileder ikke er tilstrekkelig for å sikre lik tilgang til erstatning for svikt av det offentlige, og det er ingen grunn til å avvente KS sine anbefalinger når det gjelder de forslagene som nå er til behandling.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det er lik tilgang til erstatning for svikt av det offentlige overfor en person som var barn da svikten skjedde, uavhengig av hvor personen bor i landet, og om nødvendig opprette en nasjonal erstatningsordning eller et nasjonalt regelverk for kommunale ordninger.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å samordne regelverket for erstatning med reglene for foreldelse i straffeloven, slik at ikke kravene om erstatning blir foreldet før en eventuell strafforfølgelse.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurdere på hvilken måte disse bør innlemmes i eller omfattes av andre ordninger.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til at det offentlige har en plikt til å sikre trygge oppvekst- og opplæringsvilkår for barn. Likevel er det slik at enkelte barn dessverre ikke har fått sine rettigheter ivaretatt. For mange vil traumatiske og vonde opplevelser i barndommen kunne påvirke resten av livet.

Dette medlem viser til de alminnelige erstatningsreglene som alle kommuner er omfattet av, og som gjelder likt for alle i hele landet enten det er privatpersoner eller kommuner. Barn som er utsatt for svikt av det offentlige, har like rettigheter til erstatning fra kommunen etter alminnelig erstatningsrett. Skadeserstatningsloven åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet når vilkårene er til stede. I tillegg til dette kommer eventuell oppreisning for ikke-økonomisk tap.

Dette medlem anerkjenner at det for mange kan være en svært tung prosess å skulle ta en sak til domstolene. Sammen med prosessrisikoen kan det føre til at enkelte ikke vil ta saken sin til domstolene.

Dette medlem viser til at ordningene det vises til i dette representantforslaget, er frivillige ordninger opprettet av kommuner og fylkeskommuner. Dette medlem vil understreke viktigheten av hensynet til kommunalt selvstyre. Samtidig vil dette medlem vise til at det er store lokale forskjeller i hvilke frivillige erstatningsordninger som eksisterer, og vilkårene for å bli tilkjent erstatning etter disse. Noen kommuner har egne oppreisningsordninger for dette. Andre kommuner har hatt det tidligere, men har nå avviklet disse. Dette medlem ser derfor et behov for å kartlegge de ulike kommunale og fylkeskommunale ordningene som eksisterer i dag, og hvordan disse praktiseres.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem forslag om at det foretas en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.

Dette medlem viser videre til forslaget om å samordne regelverket for erstatning med regelverket for foreldelse i straffeloven, slik at krav om erstatning ikke blir foreldet før en eventuell straffeforfølgelse. Foreldelsesloven har en særskilt bestemmelse for krav på erstatning som settes frem i en straffesak. Selv om kravet er foreldet etter de alminnelige reglene i § 9, gir foreldelsesloven en tilleggsfrist i § 11, hvor det gis adgang til å fremsette krav på erstatning, oppreisning og inndragning som springer ut av en straffbar handling, under en straffesak der skyldneren blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvaret. Kravet kan også settes frem ved et sivilt søksmål reist innen ett år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig eller skyldneren vedtar forelegg om forholdet. Hovedbegrunnelsen for bestemmelsen er at det vil virke støtende om en person som dømmes til straff, skal kunne unndra seg erstatningsansvar ved å påberope foreldelse.

Dette medlem viser til at krav om erstatning overfor det offentlige knyttet til mangler og svikt fra de offentlige tjenestene ikke nødvendigvis springer ut av straffesaker.

Dette medlem viser også til den særskilte foreldelsesfristen i foreldelsesloven § 9, hvor det fremgår at foreldelsesfristen først begynner å løpe idet skadelidte får eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden, det vil si for eksempel fra det tidspunktet man får en PTSD-diagnose som kan knyttes til eksempelvis omsorgssvikt. Etter rettspraksis er utgangspunktet for vurderingen av når foreldelse begynner å løpe,

«om bevissituasjonen var slik at det objektivt sett kunne konstateres grunnlag for å reise sak, det vil si at det var eller kunne være skaffet til veie bevis som gjorde det forsvarlig å anlegge sak», jf. Rt. 2007 s. 1479.

Skadelidte har så tre år på seg til å avbryte foreldelsesfristen. På denne bakgrunn er dette medlem av den oppfatning at hensynet til skadelidte er ivaretatt med dagens regelverk.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»