Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug, Eva Kristin Hansen og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schou, Erna Solberg og lederen
Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad og Bengt Fasteraune,
fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde,
fra Sosialistisk Venstreparti, Paal Kloster, fra Rødt, Bjørnar Moxnes,
fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein,
viser til at forslagsstillerne foreslår at Norge skal ratifisere
tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen og på den måten gi norske
barn individuell klagerett.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at denne saken ble grundig
drøftet i behandlingen av Meld. St. 39 (2015–2016), jf. Innst. 161
S (2016–2017), hvor et bredt stortingsflertall ga sin tilslutning
til ikke å ratifisere tilleggsprotokollen.
Flertallet viser til at det
i 2015 ikke forelå praksis fra barnekomiteen, da ingen enkeltsaker
på det tidspunktet var behandlet. I Meld. St. 39 (2015–2016) stilte regjeringen
opp noen sentrale hensyn de hadde vektlagt da de trakk konklusjonen
om å ikke anbefale ratifikasjon da. Blant disse trakk flertallet
ved behandlingen av Innst. 161 S (2016–2017) frem usikkerhet ved
kommisjonens sammensetning, arbeidsmetoder, ressurser og om tolkningsmetoden
var egnet til å sikre forsvarlig behandling av klagene. Videre ble
det fremhevet at konvensjonens bestemmelser i mindre grad egner
seg for internasjonal individklagebehandling. Flertallet er enig i at dette
er viktige hensyn å vektlegge.
Flertallet vil i tillegg understreke
at økt rettsliggjøring av politiske spørsmål gjennom tilslutning
til internasjonale individklageordninger vil kunne begrense norske
myndigheters handlingsrom til å bestemme økonomiske og sosiale prioriteringer.
Flertallet viser til at komiteen
har bedt regjeringen ved utenriksministeren om kommentarer til representantforsalget.
Disse ble gitt i utenriksministerens brev datert 26. januar 2022.
Utenriksministeren viser her til at det siden 2015 er realitetsbehandlet
21 saker, og skriver videre:
«Praksis fra FNs
barnekomite har også vist at komiteen på enkelte punkter tolker
konvensjonen på en vidtrekkende måte som ikke er i samsvar med Norges eller
andre likesinnede staters forståelse.»
Flertallet viser for øvrig
til eksemplene gitt i brevet fra utenriksministeren som underbygger
dette.
Flertallet er enig med utenriksministeren
når hun i nevnte brev skriver:
«Vi har mer kunnskap
nå om praksis i barnekomiteen enn det som var tilfellet da Stortinget
sist hadde saken til behandling. Praksis i barnekomiteen viser at det
var grunnlag for de bekymringer som ble løftet i stortingsmeldingen.»
På denne bakgrunn
foreslår flertallet at
forslaget avvises.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre viser til at
Norge siden 1991 har vært part i FNs barnekonvensjon. I 2011 vedtok
FNs generalforsamling en tredje valgfri protokoll til barnekonvensjonen
om en individuell klageordning, som trådde i kraft i 2014.
Disse medlemmer vil understreke
at klageretten var et internasjonalt gjennombrudd for arbeidet med
å styrke barns rettigheter. Selv i et trygt land som Norge vil klageretten
representere et ekstra sikkerhetsnett for å trygge barns rettigheter.
Disse medlemmer viser til at
Norges tilslutning til individuell klagerett for barn ikke bare
vil bidra til økt rettssikkerhet for barn i Norge, men også legge
grunnlaget for at flere land på sikt vil tilslutte seg tilleggsprotokollen.
Disse medlemmer vil, som Barneombudet
i sitt innspill til komiteen, påpeke følgende:
«Voksne har i langt
større grad mulighet til å hevde sine rettigheter enn det som er
tilfelle for barn. Dette medfører en uheldig skjevhet, der rettigheter
for voksne blir gjenstand for rettslige avklaringer, mens rettigheter for
barn ikke gjør det. Overprøving av om rettigheter blir fulgt er
ett av flere virkemidler for å sikre virkeliggjøring av rettigheter.
Manglende klagemuligheter for barn gjør at virkeliggjøring av barns
rettigheter mangler overprøving som virkemiddel og dermed får svakere fokus
enn rettigheter for voksne.»
Disse medlemmer vil påpeke
at Stortinget sist uttalte seg om Norges tilslutning til individuell
klagerett for barn i 2015, og at det er hensiktsmessig med en ny vurdering,
blant annet sett i lys av erfaringene med de sakene som har blitt
behandlet av FNs barnekomité.
Disse medlemmer henviser til
Norges Institusjon for menneskerettigheter (NIM) sitt skriftlige
innspill til komiteen i saken, der de peker på at
«Norge allerede er
materielt bundet av konvensjonens bestemmelser, og at barnekonvensjonen
inneholder særegne rettigheter for barn som ikke kan prøves gjennom
andre internasjonale organer og domstoler som Norge er tilsluttet».
Disse medlemmer mener dette
er et selvstendig argument for at Norge bør tilslutte seg tilleggsprotokollen
som sikrer barn klagerett.
Disse medlemmer viser til at
flere andre land med lignende forutsetninger som Norge har ratifisert tilleggsprotokollen,
inkludert Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland og Kroatia. Disse medlemmer ser
ikke at Norge har noen forutsetninger som gjør at ratifikasjon vil
utgjøre en større utfordring for norske myndigheter enn det gjør
for myndighetene i for eksempel Tyskland eller Finland.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at utenriksministeren selv i sin vurdering av forslaget, datert 26. januar
2022, påpeker at
«[…] en eventuell
tilslutning til tilleggsprotokollen om individklageordningen ikke
i seg selv vil innebære nye rettigheter […]».
Disse medlemmer er enige i
utenriksministerens vurdering og mener derfor at dette ikke bidrar
til en «rettsliggjøring av politiske spørsmål», all den tid den
politiske beslutningen om å tilslutte seg FNs barnekonvensjon ble
fattet i 1991.
Disse medlemmer merker seg
at representantforslaget har generert utelukkende støtteerklæringer
fra et spenn av aktører i norsk sivilsamfunn, inkludert Advokatforeningen,
Redd Barna og Press, Norges institusjon for menneskerettigheter
(NIM), Human-Etisk Forbund, Barneombudet, LNU, Amnesty, FRI, Norges
Handikapforbund, Legeforeningens menneskerettighetsutvalg, FUG,
FUB og Norges Forbund for Utviklingshemmede.
Disse medlemmer fremmer på
dette grunnlag følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om ratifikasjon av tredje tilleggsprotokoll
til FNs konvensjon om barns rettigheter av 1989 og på den måten
sikre at Norge tar del i individklageordningen under barnekonvensjonen.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til
at behandlingen av spørsmålet som ble gitt i Meld. St. 39 (2015–2016),
jf. Innst. 161 S (2016–2017), avdekket at mange av bestemmelsene
i barnekonvensjonen er vage og skjønnsmessige og dermed egner seg
dårlig for individklagebehandling. Det ble på dette grunnlaget påpekt at
barnekomiteens uttalelser vil kunne føre til økt rettsliggjøring
og begrensninger i norske myndigheters handlingsrom. Det er for flertallet viktig
å understreke at spørsmål som ligger under barnekonvensjonens område,
vil behandles i norsk rett, og at det ikke er ønskelig å bidra til
at norske domstoler må forholde seg til en ny og usikker rettskilde
gjennom tilslutning til tilleggsprotokollen.