1.2.1.2 Tilskuddsforvalterne utbetalte midlene hurtig til en stor andel av søkerne
Det er Riksrevisjonens
vurdering at tilskuddsforvalterne la til rette for rask saksbehandling.
Hoveddelen av de 43 000 som søkte om støtte fra disse fem ordningene, fikk
raskt utbetalt kompensasjon, men utbetalingene tok lang tid for
søkere til medieordningen og for søkere til den andre runden i kulturordningen.
Hovedtrekkene for
saksbehandlingstiden er beskrevet i tabell 1.
Tabell 1 Hovedtrekk for saksbehandlingstiden
Ordning
|
Saksbehandlingstid
|
Kompensasjonsordningen
for næringslivet
|
Skatteetaten
behandlet og utbetalte 90 prosent av søknadene innen én uke. 3 prosent
av sakene hadde saksbehandlingstid på over én måned.
|
Vedlikeholdsordningen
|
Innovasjon
Norge fattet vedtak for 89 prosent av søknadene innen fire uker,
men det tok opp mot to måneder før midlene ble utbetalt.
|
Frivillighets-
og idrettsordningen
|
I
første søknadsrunde behandlet Lotteri- og stiftelsestilsynet 85
prosent av godkjente søknader innen tre uker. I andre runde ble
78 prosent av søknadene behandlet innen tre uker, og andelen som
tok lengre tid enn én måned, gikk ned.
|
Kulturordningen
|
I
første søknadsrunde behandlet Kulturrådet 87 prosent av sakene innen
tre uker. I andre runde økte saksbehandlingstiden betraktelig; 83
prosent av sakene tok sju uker å ferdigbehandle, mens de resterende
tok inntil fem måneder.
|
Medieordningen
|
Alle
søknader hadde en formell saksbehandlingstid på tre uker fra siste
søknadsfrist. Siden denne fristen var forskjøvet med en måned fra
den første søknadsfristen på grunn av en forskriftsendring, var
den reelle saksbehandlingstiden lengre for mange søkere.
|
Generelt var saksbehandlingstiden
i ordningene kort, det vil si tiden fra søknadsfristen eller innregistrert dato
hos tilskuddsforvalteren til støttebeløpet ble utbetalt. Det var
likevel en del variasjon mellom ordningene og mellom søknadsrundene.
Tilskuddsforvalterne hadde ulike forutsetninger for å implementere
ordningene, og organiseringen av arbeidet med ordningene internt hos
forvalterne ble løst på ulike måter. De fleste ga arbeidet høyeste
prioritet, og ledelsen var involvert i arbeidet fra begynnelsen
av.
Skatteetaten kunne
dra nytte av at de hadde mye bakgrunnsinformasjon om bedrifter og
erfaring med å bygge systemer. Lotteri- og stiftelsestilsynet og
Medietilsynet hadde kjennskap til store deler av den potensielle søkermassen
fra forvaltning av eksisterende støtteordninger. Kulturrådet opplevde
at svært mange av søkerne var aktører de ikke hadde tidligere erfaringer
med fra støtteordningene sine.
Tilskuddsforvalterne
etablerte raskt søknadsportaler og søknadsskjemaer, men på litt
ulike måter siden ordningene var av ulikt omfang og ulik kompleksitet. Skatteetaten
samarbeidet for eksempel tett med private aktører for å utvikle
en elektronisk søknadsportal, mens Lotteri- og stiftelsestilsynet
utviklet sitt eget system. Brukervennligheten i søknadssystemene
varierte. Revisjonen viser at søkerne til kompensasjonsordningen
for næringslivet opplevde søknadssystemet som enkelt og bra. Søkerne
til kultur- og frivillighetsordningen opplevde derimot både systemet
og regelverket som komplisert og vanskelig i den første runden,
mens søknadssystemet ble oppfattet som mer brukervennlig i den andre
søknadsrunden.
For å få til raske
utbetalinger var målsettingen for flere av ordningene at mest mulig
av saksbehandlingen skulle skje automatisk. Innretningen av ordningene
var førende for hvor mye av saksbehandlingen det var mulig å automatisere.
Skatteetaten etablerte en tilnærmet helautomatisk saksbehandling,
mens Kulturrådet behandlet en stor andel av sakene manuelt. Flere
av forvalterne opplyser at det var utfordrende å balansere målet om
raske utbetalinger med kravet om tilstrekkelig kontroll av søknadene.
Enkelte saker tok
lengre tid å behandle. Dette gjaldt blant annet saker der det var
behov for å vurdere søknadene manuelt, eller hente inn ytterligere
dokumentasjon, og saker som trengte juridiske avklaringer.
Én årsak til at
saksbehandlingstiden i kulturordningen ble lengre i den andre søknadsrunden,
var at Kulturrådet måtte vente på at rammen for ordningen ble utvidet.
Samtidig stilte departementet krav om en utvidet kontroll av alle
saker med søknadsbeløp over 1 mill. kroner. Dette forsinket utbetalingene
ytterligere. Den utvidede kontrollen ble utført av eksterne revisorer
som hadde den nødvendige kompetansen.
Når det gjelder
medieordningen, tok det hele seks måneder fra Stortinget anmodet
regjeringen om å etablere ordningen, til bedriftene fikk utbetalingene.
Noe av årsaken var at departementet måtte endre forskriften to ganger
etter å ha vurdert at regelverket slo uheldig ut for en del aktører.
Den siste endringen kom etter at det ble åpnet opp for søknader.
Etter at regelverket ble justert, behandlet Medietilsynet søknadene
raskt.