1.2 Hovedtrekk i lovforslaget
Bakgrunnen for lovforslaget
omtales i kapittel 2 i proposisjonen. I dette kapitlet gis det en
omtale av forsikringsdistribusjonsdirektivet og prosessen for gjennomføring
av direktivet i norsk rett.
I kapittel 3 omtaler
departementet regelverksstrukturen for gjennomføring av forsikringsdistribusjonsdirektivet
i norsk rett. Departementet foreslår at virksomhetskrav til forsikringsforetakene
ved distribusjon av forsikringer gjennomføres i finansforetaksloven.
Finansforetaksloven inneholder øvrige virksomhetsregler for forsikringsforetak.
Videre foreslår departementet en ny lov om forsikringsformidling.
Departementet viser til kapittel 4 for en omtale av formål og virkeområde
til ny forsikringsformidlingslov.
Begrepet «forsikringsformidling»
benyttes i lovforslaget som en betegnelse på de former for virksomhet som
reguleres av forsikringsformidlingsloven. Et forsikringsformidlingsforetak
selger ikke egne forsikringsprodukter, men opptrer som et bindeledd
mellom forsikringsforetak og forsikringstaker (kunde). Forsikringsmeglingsforetak
og forsikringsagentforetak er de to hovedtypene av forsikringsformidlingsforetak
som reguleres av lovforslaget. Forsikringsmeglingsforetaket opptrer som
kundens representant, mens forsikringsagentforetaket handler på
vegne av forsikringsforetaket. Agentvirksomheten kan utøves som
tillegg til annen hovedbeskjeftigelse (såkalt aksessorisk virksomhet).
Et forsikringsforetak
kan også opptre som en formidler av forsikringer på vegne av andre
forsikringsforetak. Etter lovforslaget reguleres imidlertid dette
av finansforetaksloven og ikke forsikringsformidlingsloven.
I kapittel 5 omtales
adgangen til å drive forsikringsformidling etter ny forsikringsformidlingslov,
herunder hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne drive forsikringsformidling.
Departementet foreslår
å videreføre krav om tillatelse for å kunne drive forsikringsmegling
eller gjenforsikringsmegling. Foretak som formidler forsikringer
på vegne av et forsikringsforetak (agentvirksomhet), skal etter
lovforslaget ikke ha en egen tillatelse, men registreres som forsikringsagentforetak
eller aksessorisk forsikringsagentforetak. Alle forsikringsformidlingsforetak
skal oppføres i et register som føres av Finanstilsynet.
Forsikringsdistribusjonsdirektivet
inneholder krav til faglige kvalifikasjoner og hederlig vandel (egnethetskrav).
Kravene har som formål å sikre høy yrkesmessig kompetanse og integritet
hos personer som er involvert i distribusjon av forsikringsavtaler.
Oppfyllelse av slike egnethetskrav er et vilkår for å kunne drive forsikringsformidling,
men gjelder også for forsikringsforetak. Det vises til nærmere omtale
i kapittel 6.
Kapittel 7 inneholder
virksomhetskrav for forsikringsformidlingsforetak. Lovforslaget
omfatter blant annet krav til forsvarlig virksomhet og organisering samt
krav til forsikringsformidlingsforetakets økonomi.
I kapittel 8 redegjør
departementet for hvilke krav som gjelder i forbindelse med distribusjon
av forsikringsprodukter. Her omtales blant annet krav til god forretningsskikk,
regler om lønnsordninger og håndtering av interessekonflikter.
I kapittel 9 redegjør
departementet for reglene om grensekryssende virksomhet og filialetablering.
Etter gjeldende rett har forsikringsformidlingsforetak som er registrert
av hjemstatsmyndigheten, adgang til å drive tilsvarende forsikringsformidlingsvirksomhet
innen hele EØS, enten gjennom filialetablering eller ved å tilby sine
tjenester grensekryssende. Dette såkalte EØS-pass-regimet («single
passport») er videreført i forsikringsdistribusjonsdirektivet, men
regelverket er mer utførlig. I kapitlet omtales også virksomhet
i Norge fra forsikringsformidlere med hovedsete utenfor EØS og formidling
av forsikringer til forsikringsforetak utenfor EØS.
I kapittel 10 omtales
blant annet tilsyn, administrative sanksjoner og straff. Etter lovforslaget
fører Finanstilsynet tilsyn med overholdelse av bestemmelsene gitt i
eller i medhold av ny forsikringsformidlingslov. I kapittel 11 omtales
regler om varsling, der det blant annet foreslås en ny taushetspliktsbestemmelse.
I kapittel 12 omtales
EØS-komiteens beslutning.
I kapittel 13 redegjøres
det for økonomiske og administrative konsekvenser.