1.2 Bakgrunnen for forslaget
Norge er en del av
et felles nordisk kraftmarked, som også er integrert i det europeiske
markedet gjennom overføringsforbindelser mellom landene. Et særtrekk
ved det nordiske kraftmarkedet er det tette samarbeidet mellom landene
om utvikling av felles markedsløsninger. Det har vært en betydelig
utvikling på dette området etter at de nordiske landene deregulerte
kraftmarkedene sine på 1990-tallet.
Etter dereguleringen
på 1990-tallet og fram til 2000 etablerte de nordiske landene en
felles kraftbørs, Nord Pool, som organiserer den fysiske krafthandelen.
Senere har også Baltikum sluttet seg til Nord Pool. Det meste av den
nordiske krafthandelen foregår på Nord Pool. Økende omsetning av
kraft gjennom kraftbørsen har tilrettelagt for større transparens
i prisfastsettelsen og tillit mellom aktørene i det nordiske kraftmarkedet.
I dag skjer samarbeidet
i det nordiske kraftmarkedet på flere nivåer, og involverer landenes
energimyndigheter, TSOer og kraftbørser. De nordiske TSOene har
et godt samarbeid blant annet gjennom en avtale om systemdrift.
Dette samarbeidet har vært særlig viktig for å sikre den løpende
driften og utviklingen av kraftsystemet i Norden.
For å utnytte infrastrukturen
for elektrisitet effektivt over landegrensene er det behov for samarbeid
og mer konsistente metoder for driften av infrastrukturen. Et velfungerende
overføringssystem skal sørge for at kraften bringes mellom ulike
områder hvor behovet er størst, og at forsyningssikkerheten opprettholdes
i situasjoner med variasjoner i produksjon og forbruk av elektrisitet.
Handelsløsningene må tilpasses nye utfordringer i kraftsystemet,
samtidig som markedsbaserte prinsipper legges til grunn.
Behovet for å sikre
en pålitelig kraftforsyning til lavest mulig kostnad for forbrukerne
er en viktig årsak bak EUs politikk for videreutvikling av det felles
indre kraftmarked. EUs andre energimarkedspakke ble lagt fram for
Stortinget i St. prp. nr. 52 (2005–2006) og inntatt i EØS-avtalen
vedlegg IV (energi). EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt i
2009 og trådte i kraft i EU 3. mars 2011. Energimarkedspakkene trekker
opp viktige hovedprinsipper for organiseringen av kraftmarkedet, men
må suppleres med utfyllende regler. De fire forordningene som er
omfattet av denne proposisjonen, bidrar til dette.
Med hjemmel i forordning
(EF) 714/2009 har Kommisjonen vedtatt til sammen åtte forordninger
knyttet til handel med elektrisitet over landegrensene. Disse er dels
betegnet som «nettkoder» og dels som «retningslinjer». Tematisk
er forordningene inndelt i områdene markedsorganisering, drift av
systemet og tilknytning til kraftnettet. En generell omtale er gitt
i Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring og Prop. 4 S (2017–2018). Samtykke
til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017 om innlemmelse
i EØS-avtalen av rettsaktene som inngår i den tredje energimarkedspakken
punkt 3.4.
Forordningene skal
fremme et mer velfungerende kraftmarked over landegrensene med bedre
utnyttelse av eksisterende overføringsnett for elektrisk kraft.
Dette skal bidra til mer effektiv konkurranse, som også kommer forbrukerne
til gode. Et viktig hensyn er også å legge til rette for et strømnett
som kan ta imot mer fornybar energi og dermed bidra til at EU når
klima- og energimålsettingene for 2030. Forordningene gjelder overfor
aktørene i kraftmarkedet, herunder TSOer, kraftprodusenter, nettselskap,
kraftbørser, forskjellige aktører innenfor krafthandel og utstyrsleverandører.
Forordningene gjelder
forhold som hittil i stor grad har vært regulert gjennom en avtalebasert
og ulovfestet praksis mellom landene, slik som den nordiske systemdriftsavtalen.
Innholdet i forordningene knytter seg i stor grad til tilsvarende
forhold som allerede er regulert i det nordiske kraftmarkedet i
dag. Det vil være Statnett som får mye av ansvaret for praktisk
oppfølging av forordningene.
Prosessen for å utvikle
nærmere vilkår og metoder har som formål å harmonisere regelverket
ytterligere i EU. Visse vilkår og metoder skal utarbeides av samtlige TSOer
eller NEMOer og godkjennes av samtlige nasjonale reguleringsmyndigheter
for energi. Dette sikrer felles gjennomføring på EU-nivå.
Dersom de nasjonale
reguleringsmyndighetene ikke blir enige om å godkjenne et forslag
til vilkår eller metoder, eller dersom de i fellesskap ber om det,
skal byrået for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter (ACER)
fatte vedtak om godkjenning. I EØS-komiteens beslutning 5. mai 2017
om innlemmelse av den tredje energimarkedspakken i EØS-avtalen er det
inntatt tilpasninger om vedtak som kan fattes av ACER. Myndighet
til å treffe vedtak overfor EFTA-statene er lagt til EFTAs overvåkingsorgan
(ESA), som skal basere vedtaket sitt på et utkast fra ACER. Vedtaket
skal rettes mot nasjonal reguleringsmyndighet, som deretter må fatte
nødvendige vedtak internrettslig. Slike vedtak må til for at norske
aktører skal bli rettslig bundet.
I Norge er det RME
som vil få ansvaret for å godkjenne forslag til vilkår og metoder.
For å oppnå en effektiv
krafthandel og bruk av overføringsnettet for elektrisk kraft er
det nødvendig med god koordinering mellom systemoperatører og energimyndighetene
i de forskjellige landene, både regionalt slik som i Norden og innenfor
EU som helhet. Forordningene sikrer fremdrift i utredninger og beslutninger
og vil gi økt transparens og involvering for nettkunder og myndigheter.
I stor grad dreier
vilkårene og metodene seg om formalisering av eksisterende prosesser
og samarbeid mellom aktørene på tvers av budområder og landegrenser. Forordningene
vurderes i lys av dette å kunne gjennomføres i Norge uten større
økonomiske og administrative konsekvenser.