Merknader frå komiteen
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Eigil Knutsen
og Julia Wong, frå Høgre, Elin Rodum Agdestein, leiaren Mudassar
Kapur, Anne Kristine Linnestad, Vetle Wang Soleim og Aleksander
Stokkebø, frå Framstegspartiet, Morten Ørsal Johansen, Hans Andreas Limi
og Sylvi Listhaug, frå Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og Trygve
Slagsvold Vedum, frå Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski,
frå Venstre, Ola Elvestuen, frå Kristeleg Folkeparti, Tore Storehaug, frå
Miljøpartiet Dei Grøne, Per Espen Stoknes, og frå Raudt, Bjørnar
Moxnes, viser til brev om dokumenta frå finansministeren av
29. april og 3. mai 2021 (vedlagt).
Komiteen viser til at det er
fremma to representantforslag som omhandlar bustadmarknaden, Dokument
8:214 S (2020–2021) og Dokument 8:195 S (2020–2021).
Komiteen viser til at andelen
av befolkninga i Noreg som eig eigen bustad, er høg, og at det har
vore eit politisk mål i heile etterkrigstida at flest mogleg skal kunna
eiga eigen bustad. Denne politikken har gjort at mange har hatt
trygge og føreseielege buforhold og har fått tatt del i den generelle
verdiutviklinga i bustadmarknaden.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt,
viser til SSBs bustadstatistikk som viser at det i Noreg er ein svært
stor andel av befolkninga som eig eigen bustad med 76,4 pst., sjølv
om den delen av befolkninga som leiger bustaden, har auka med 1
prosentpoeng sidan 2015. Likevel har berre to fylke over 20 pst.
leigetakarar i befolkninga si. I Troms og Finnmark er 20,4 pst.
leigetakarar, og i Oslo er delen 26,5 pst. Møre og Romsdal og Rogaland
har dei lågaste leigeandelane med 15,3 pst. Talet på leigetakarar
er størst i Oslo. I 2015 leigde 25,1 pst. av befolkninga i Oslo
bustaden sin, noko som hadde auka til 26,5 pst. i 2020. Leigeandelane
har vore meir stabile i dei andre store byane.
Fleirtalet viser til bustadlånsforskrifta
som vart sett i verk i 2015. Sterk vekst i gjelda til hushalda og
i bustadprisane førte til at Finansdepartementet 15. juni 2015 fastsette
ei forskrift som regulerer utlånspraksisen til bankane for lån med
pant i bustad. Bustadlånsforskrifta har seinare blitt vidareført
og endra tre gongar. Fleirtalet meiner
denne forskrifta har vore viktig for å dempa den sterke veksten
i bustadprisane og gjelda til hushalda, særleg i pressområda. Fleirtalet legg
til grunn at regjeringa følgjer bustadmarknaden tett og gjer eventuelle
endringar i forskrifta om det skulle visa seg nødvendig.
Fleirtalet stiller seg bak
at det framleis skal vere hovudlinja at det blir lagt til rette
for at ein høg andel skal kunne eiga bustaden dei bur i. Samtidig
er det viktig å ha ein fungerande leigemarknad for menneske som
av ulike årsaker, eller i ulike fasar i livet, treng å leige bustad. Fleirtalet merkar
seg likevel at kombinasjonen høg bustadprisvekst og høge utleigeprisar
kan gjera at fyrstegongskjøparar får auka konkurranse frå utleigarar i
bodrundane om dei minste leilegheitene i pressområda.
Eit anna fleirtal,
medlemene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti,
meiner det ikkje er ein eksplosiv auke i andelen av befolkninga
som leiger, men det er ei utvikling det er viktig å følgja nøye
med på. Dette fleirtalet merkar
seg at det er blant dei yngste vi finn størst andel som leiger bustaden,
og det er òg i denne gruppa at auken i leigeandelar er størst. Sidan
2015 har andelen leigetakarar blant personar i 20-åra auka med drygt
2 prosentpoeng, frå 36,8 til 38,9 pst. Dette fleirtalet merkar seg
òg at statsråden i svarbrevet til dette fleirtalet viser til
tal frå Noregs eigedomsmeklarforbund, Ambita og Samfunnsøkonomisk
analyse som viser at andelen fyrstegongskjøparar har gått litt opp
dei siste åra og alderen på fyrstegongskjøparar har halde seg nokså
stabil.
Dette fleirtalet meiner overordna
at bustadmarknaden i Noreg er i god balanse, der andelen bustadeigarar
er høg og gjeldsgrada til norske hushald er innanfor det forsvarlege.
Dette fleirtalet er derfor
fornøgd med at regjeringa har stilt krav om høgare eigenandel ved
kjøp av sekundærbustad i bustadlånsforskrifta.
Dette fleirtalet viser til
at medan det på kort sikt ofte er endring i etterspørselen som gir
endringar i bustadprisane, så har endringa av tilbodet av bustader størst
innverknad på lang sikt, sidan det tar tid å bygga nye bustader. Dette fleirtalet viser
til at regjeringa har gjort mykje for å fremma tilbodet av bustader,
mellom anna gjennom å innføra nye tidsfristar, heva terskelen for
innvendingar og opna for at større planendringar kan gjerast utan
full planbehandling. Vidare har regjeringa etablert ei permanent
ordning der Statsforvaltaren samordnar og eventuelt avskjer statlege
innvendingar, og kommunane kan no ta ei meir aktiv rolle og avklara
motstridande interesser tidleg i planprosessen. Vidare har regjeringa
fornya og forenkla den byggetekniske forskrifta (Tek17). Regjeringa
jobbar òg med fleire forslag som kan gi meir effektive planprosessar, mellom
anna forenkling av prosessar ved fortetting og transformasjon og
gjennomgang av reglane for utbyggingsavtalar.
Dette fleirtalet viser vidare
til at regjeringa har styrkt BSU-ordninga og gjort denne meir målretta.
Sidan 2013 er maksimalt årleg sparebeløp auka frå 20 000 til 27 500,
medan maksimalt samla sparebeløp er dobla frå 150 000 til 300 000.
Frå 2021 er ordninga òg blitt betydeleg meir målretta gjennom at
det ikkje lenger blir gitt skattefordel til personar som alt eig
bustad.
Medlemene i komiteen
frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet
Dei Grøne og Raudt meiner alle har rett til ein trygg og god
bustad. Den norske bustadmodellen byggjer på at folk skal kjøpe
og eige eigen bustad. Det er store økonomiske skilnadar i bustadmarknaden,
både geografisk og mellom einskilde hushaldningar. Dei siste åra
har bustadprisane stige kraftig, og det er blitt vanskelegare for
mange å etablere seg i eigen bustad. Skilnaden mellom å eige og
å leige eigen bustad er i ferd med å bli ein av dei største ulikskapsfaktorane
i samfunnet. Desse
medlemene er opptekne av at bustaden skal vere ein stad å
bu, ikkje eit spekulasjonsobjekt.
Desse medlemene syner til at
bustadpolitikken ikkje kan sjåast isolert frå andre delar av samfunnsutviklinga.
Han er nært knytt til økonomi, arbeidsmarknad, næringspolitikk,
levekår, livskvalitet og klima. Staten og kommunane har etter desse medlemene sitt
syn eit særleg ansvar for å sikre ein heilskapleg bustadpolitikk.
Disse medlemmer viser til at
boligprisene mellom 2003 og 2019 steg med 163 pst., over dobbelt
så mye som lønnsveksten i samme periode. Finansmarkedsmeldingen
2021 viser at bruktboligprisene nå har tredoblet seg siden 2003,
og har økt med en faktor på over 3,5 i Oslo i samme periode. Disse medlemmer viser til
at boligprisene i mars i år var 12,5 pst. høyere enn i mars i fjor,
mens de i Oslo var 15,6 pst. høyere.
Disse medlemmer vil understreke
at veien inn i boligmarkedet for dem som står utenfor, dermed blir stadig
vanskeligere. Det er ikke tilfeldig hvem som står utenfor boligmarkedet.
De som tjener minst, er også de som eier minst. Eiendom Norges sykepleierindeks
viser at en med vanlig sykepleierlønn bare har råd til 2,5 pst. av
boligene i Oslo. Hvorvidt en har foreldre som kan bidra, er også
en viktig faktor. Disse
medlemmer viser til at plasseringen vår i inntekts- og formuesfordelingen i
stor grad går i arv, og foreldres anledning til å gi barna en god
økonomisk start på voksenlivet ved å bistå med boligkjøp befester
denne mekanismen. Forskning fra Universitetet i Oslo viser at de
som hadde besteforeldre som eide en stor bolig i Oslo i 1960, hadde
mye større sannsynlighet for å eie sin egen bolig i 2014, og blant dem
som eide sin egen bolig, var verdien på den boligen mye høyere enn
hos andre.
Disse medlemmer viser til at
norske husholdninger hadde en gjeldsbelastning på 234 pst. ved utgangen
av 2020, og at Norges Bank stipulerer at den vil øke med ytterligere
10 prosentpoeng de neste tre årene. Dette er et svært høyt gjeldsnivå,
både i en historisk kontekst og når vi sammenligner oss med andre
land. Den norske gjeldsveksten har fortsatt nesten uavbrutt siden slutten
av 1990-årene. Det er farlig for den finansielle stabiliteten. Disse medlemmerviser
til at revidert nasjonalbudsjett 2021 slår fast at «høy gjeld i
husholdningene og høye eiendomspriser er de største sårbarhetene
i det norske finansielle systemet», og at Finansmarkedsmeldingen
2021 tegner det samme bildet. Til tross for lave renter er andelen
av husholdningenes inntekt som går til å betjene renter og avdrag
på et svært høyt nivå.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen øke boligutbygging med en sosial profil, både i
statlig og kommunal regi.»
Medlemene i komiteen
frå Arbeidarpartiet syner difor til at Arbeidarpartiet vil
leggje fram ei melding om ein heilskapleg politikk på området, der kommunane
vil få ei styrkt rolle i arbeidet med å jamne ut skilnadar i bustadmarknaden.
Desse medlemene meiner at ein
god bustadpolitikk er avhengig av ein godt fungerande og regulert
leigemarknad. Rettane til dei som leiger bustad og er i ein pressa
situasjon, må styrkjast. Ein framtidsretta bustadpolitikk skal bidra
til å jamne ut slike skilnadar. Husbanken har vore og skal framleis
vere ein viktig aktør i bustadpolitikken. Skal ein nå klimamåla,
må nye bustadområde bringe innbyggjarane effektivt og klimavenleg
til og frå jobb. Nye bustadområde må ta hand om klima- og naturomsyn
både når det gjeld sjølve utbygginga, transportløysingar, materialbruk
og attbruksløysingar. Desse
medlemene vil ha ei meir miljøvenleg byggjenæring slik at
vi tek større klimaomsyn i bustadpolitikken. Bustadpolitikken kan
vidare bidra til å byggje bru mellom generasjonane, og retten til
ein aktiv og verdig alderdom heng nært saman med bustadsituasjonen.
Desse medlemene syner til Arbeidarpartiet
sitt alternative statsbudsjett, der det vart lagt fram ei rekkje forslag
som tek tak i utfordringane med bustadmarknaden.
Arbeidarpartiet sine
framlegg på bustadfeltet kan delast inn i fire bustadsatsingar:
-
1. Nye moglegheiter
for å kome inn i bustadmarknaden
-
2. Leggje til rette
for at det blir bygd fleire bustadar
-
3. Meir miljøvenleg
byggjenæring og bustadar
-
4. Gode bumiljø
Desse medlemene peikar
på at denne politikken står som eit heilskapleg alternativ til forslaga
som vart fremja av Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti
i dei to representantforslaga komiteen no har til handsaming. Desse medlemene kommenterer
derfor ikkje nærare dei einskilde forslaga i innstillinga her. For
nærare innsikt i Arbeidarpartiet sin bustadpolitikk, syner desse medlemene til
Arbeidarpartiet sine alternative statsbudsjett, samt relevante innstillingar
og forslag på feltet i opposisjonsperioden 2017–2021.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at dokumentavgiften er et
fordyrende element for norske boligkjøpere av selveierboliger. På prinsipielt
grunnlag mener Fremskrittspartiet at avgifter skal brukes til å
betale kostnadene et produkt eller en transaksjon påfører samfunnet.
Avgiften må derfor gjenspeile de reelle kostnadene. Fremskrittspartiet
vil derfor redusere dagens dokumentavgift.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om en nedtrappingsplan for dokumentavgiften
i forbindelse med statsbudsjettet for 2022.»
Disse medlemmer mener
at Boligsparing for ungdom (BSU) er en ypperlig sparemulighet for
ungdom som ønsker seg inn på boligmarkedet. Skattefradraget gjør
sparingen svært gunstig. Disse medlemmer mener at ordningen
ikke har fulgt utviklingen i boligmarkedet generelt og at derfor
både årlig sparebeløp og totalt sparebeløp bør økes.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem forslag om å styrke BSU-ordningen ved
å øke det årlige sparebeløpet som gir skattefradrag, og det totale
sparebeløpet i forbindelse med statsbudsjettet for 2022.»
Disse medlemmer viser
til at den lovbestemte saksgangen i kommunale plan- og arealsaker
legger alvorlige hindringer for den frie utøvelsen av kommunalt selvstyre.
Fylkeskommunen, nabokommuner og statsforvalteren har alle den samme
retten til å fremme innsigelser til planvedtak i en enkelt kommune. Statsforvalterens
detaljrike innsigelser oppleves ofte som problematiske fra kommunenes
side. Videre er det grunn til å problematisere at statsforvalterens
administrasjon legger inn et veto mot det som er skjønnsmessige
beslutninger fattet av folkevalgte representanter. For å sikre at
de statlige føringene for plan- og arealsaker fortsatt ble fulgt,
og for å sikre at andre kommuner og regionale myndigheters interesser
ble overholdt, ble loven om innsigelsesrett innført i 1985 og senere
presisert i loven fra 2008. Fylkeskommunen, nabokommuner og statsforvalteren
er tildelt slik innsigelsesrett mot utlagt arealbruk etter § 5-4
som beskriver hvem som har myndighet til å fremme innsigelse til
planforslag. § 5-5 gir begrensningene i adgangen til å fremme innsigelse,
og § 5-6 omtaler kommunens rett til å kreve mekling og avgjørelse
av departementet. Den samme retten er også gitt statlige fagmyndigheter
som for eksempel Statens vegvesen. Dersom berørte statlige fagmyndigheter,
fylkeskommunen eller nabokommuner har avgitt innsigelser til kommuneplanens
arealdel, kan ikke kommunen fatte vedtak uten at det har blitt enighet mellom
kommunen og den som retter innsigelse. Dersom det ikke oppstår enighet,
heller ikke etter megling, går saken til Kommunal- og moderniseringsdepartementet
for endelig avgjørelse. Plan- og bygningslovens bestemmelser om
innsigelsesrett er derfor myndighetsbegrensende for det kommunale
selvstyret. I utgangspunktet skal organer med innsigelsesadgang
vise stor aktsomhet med å fremme innsigelse, og dermed i realiteten
overprøve kommunale vedtak. Det ligger til det enkelte organ å avgjøre
hva som så er et vesentlig forhold for at innsigelse rettferdiggjøres.
Disse medlemmer viser til
at plan- og bygningsloven ble flyttet under Kommunaldepartementet i
2013, og etter at regjeringen Solberg kom i 2013, har statsforvalterens
innsigelsesmulighet blitt betydelig innskrenket, viser tallene;
per 12. juni 2020 er 169 innsigelsessaker avgjort av Kommunal- og
moderniseringsdepartementet siden regjeringsskiftet i 2013. Av disse
er innsigelsen ikke tatt til følge i 90 av sakene, i 47 saker er den
delvis tatt til følge, og i 32 saker er innsigelsen tatt til følge.
Kommunene har fått helt eller delvis medhold i 81 pst. av sakene,
mot 42 pst. under Stoltenberg-regjeringen.
Disse medlemmer mener likevel
det er et lokaldemokratisk problem at statsforvalteren og Statens
vegvesen har innsigelser som en mulighet. Dette sinker utviklingen
av kommuner, det gir liten forutsigbarhet og virker som en hemsko
for utvikling av både privat eiendom, næringseiendom og kommunale
områder.
Disse medlemmer viser til
følgende forslag som ble fremsatt i Representantforslag 22 S (2020–2021) og
fremmet i Innst. 239 S (2020–2021):
-
Stortinget ber regjeringen
på egnet måte fremme forslag som fjerner fylkesmannens og Statens
Vegvesens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealvedtak.
-
Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om at forvaltningstilsyn for å behandle klager etter
kommunale planvedtak legges under Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
-
Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om at det kun kan fremmes innsigelse i arealsaker
i spørsmål av vesentlig nasjonal betydning. Videre at den som innsigelsen
går ut over, skal kunne bringe dette spørsmålet, dersom det er tale
om vesentlig nasjonal betydning, inn for Kommunal- og moderniseringsdepartementet
med frist for avgjørelse innen seks uker.
-
Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om at det ikke skal være mulig å fremme innsigelse
mot plan som ligger innenfor gjeldende planformål i overordnet plan.»
Medlemene i komiteen
frå Senterpartiet og Miljøpartiet Dei Grøne meiner at bustad er
eit velferdsgode på linje med arbeid, helse og utdanning. Ein trygg
og stabil bustadsituasjon er ei naudsynt ramme kring livet til alle
menneske. Desse
medlemene vil styrkje bustadpolitikken som eit enda viktigare
verktøy for velferd og utvikling.
Desse medlemene meiner det
er eit mål at flest mogleg skal kunne eige sin eigen bustad. Samstundes
er det viktig med godt fungerande leigemarknader for dei som i kortare
eller lengre periodar leiger bustad.
Bustadpolitikken
vert påverka av sentralisering på andre samfunnsområde. Når arbeidsplassar,
tenester og ressursar flyttar frå utkant til sentrum, aukar presset
på bustadmarknaden i byar og tettstader, samstundes som verdien
på bustadar i mange spreiddbygde område fell.
Desse medlemene syner til
at det er store utfordringar i bustadmarknaden i både bygd og by,
men at utfordringane er av ulik karakter. I pressområda er det problem
med ein galopperande prisauke som gjer det krevjande for unge, fyrstegongskjøparar
og andre å kome inn på marknaden. Presset på bustadmarknaden fører
til at folk med vanlege inntekter må ta opp stadig større lån for
å kjøpe seg bustad. Samstundes er det eit problem at ein i distrikta
risikerer at byggjekostnadane for nye bustader overstig panteverdien
av bustaden. Dette er til hinder for oppføring av nye bustader.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser
til at bolig i løpet av de siste tiårene har gått fra å være et
velferdsgode til å i større grad bli et spekulasjonsobjekt. Nå ser
vi tydelig konsekvensene av å ha overlatt all styring av boligsektoren
til markedet. Boligmarkedet øker de økonomiske forskjellene i samfunnet,
og har bidratt til en gjeldsgrad som er en trussel mot den finansielle
stabiliteten og for økonomien til mange mennesker. Disse medlemmer mener alle
skal ha mulighet til å skaffe seg og beholde en egnet bolig og være
en del av et trygt bomiljø og lokalsamfunn. Bolig hverken kan eller
skal være et gode forbeholdt de som kan få hjelp til å komme seg
inn på markedet.
Disse medlemmer vil peke på
at boligformuen er svært ujevnt fordelt. En fjerdedel av befolkningen
eier ikke bolig. De kjennetegnes blant annet av å ha lavere inntekt
enn de som eier. De som står utenfor, går glipp av et forutsigbart
tak over hodet og de økonomiske fordelene som følger med det å eie
bolig, herunder enorme skattesubsidier fra myndighetene – noe som
i realiteten er en overføring fra dem som har minst, til dem som
har mest. Dagens boligmarked og -politikk bidrar derfor til å øke
forskjellene i samfunnet.
Disse medlemmer viser til
at lav rente, inntektsvekst og lav arbeidsledighet i mange år har
bidratt til at prisene har blitt høye. I tillegg var det etter finanskrisen
nærmest byggestopp på grunn av frykt for prisfall, noe som ga et
stort etterslep i boligbyggingen. Som en konsekvens var det i mange
år for få tilgjengelige boliger i pressområder. Dette, kombinert
med et skattesystem som gjør det mer lønnsomt å investere i bolig enn
andre investeringsobjekter, har ført til en voldsom prisvekst. Uheldige
bivirkninger av koronapolitikken har gitt enda større prispress.
Disse medlemmer mener det
er behov for en tredje ikke-kommersiell boligsektor i landet, som
gjør at flere får tilgang på stabile boliger der de kan bo over tid,
til en overkommelig pris. Andre europeiske land har gode modeller
for dette, og Norge bør lære av andre lands erfaringer. Disse medlemmer mener
vi trenger en boligpolitikk som sikrer både at de mest vanskeligstilte
kan bo trygt i egen bolig, og at folk med vanlige inntekter kan
skaffe seg et hjem uten å knekkes økonomisk. Dette kan for eksempel
gjøres ved at staten, kommuner eller ikke-kommersielle boligselskap
eier boliger som folk kan leie til en rimelig og regulert leie så
lenge de vil, og selv disponere boligen som de ønsker, eller kjøpe
boligen på sikt. Det kan for eksempel stilles krav til en viss andel
ikke-kommersielle boliger i hvert boligprosjekt. Dette vil også
motvirke segregering og ulikhet innad i byer. Disse medlemmer viser til
at både antall og andel leietakere har økt noe de siste fem årene. Det
er imidlertid en myte at leietakerne stort sett er unge studenter.
Tall fra SSB viser at i underkant av 20 pst. av leiehusholdningene
er studenthusholdninger.
Disse medlemmer mener Norge
trenger en nasjonal boligplan som må inneholde differensierte virkemidler
for å sikre alle en trygg bolig. Statens virkemidler er ikke kraftige
nok og har ikke en helhetlig vurdering av hvordan staten kan bidra
til de viktige samfunnshensyn som må tas i boligpolitikken. Disse medlemmer mener
en slik plan bl.a. må inneholde virkemidler for kommunale tomtekjøp,
endringer i Husbanken for sterkere satsing på regulerte boligmarkeder
og eie- og leieformer, og oppgradering av eksisterende boligmasse
til livsløpsstandard. Kommunene har i dag for få virkemidler, og
det kan ikke være frivillig å legge til rette for å sikre at alle
har et trygt sted å bo.
Disse medlemmer viser til
at OBOS er Norges største boligbyggelag med 240 000 boliger under
forvaltning og over 500 000 medlemmer. OBOS er med det svært viktig
for utviklingen av boligmarkedet i Oslo hovedsakelig, men også i
andre byer i Norge. Disse
medlemmer peker på at det har vært flere saker de siste årene
som viser at OBOS har forlatt det som var den historiske oppgaven
til boligbyggelaget, nemlig å bygge rimelige boliger for medlemmene.
Det har vært eksempler på salg av luksusleiligheter for mange titalls
millioner kroner, salg av blokk til kommersielle utleiere og politiske
utspill som ikke har vært forankra i medlemsdemokratiet. For å nevne
noe. Disse medlemmer vil også
peke på at sakene som viser at medlemmene knapt kan utøve innflytelse
innad i OBOS, og at det er svært vanskelig å få deltatt på generalforsamling.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og foreslå en modell for en tredje ikke-kommersiell
boligsektor, herunder nødvendige lovendringer for å kunne sikre
at en betydelig andel nye boliger er ikke-kommersielle.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag til skjerpinger i lov om bustadbyggjelag
som presiserer at alle medlemmer av boligbyggerlag skal motta tilstrekkelig informasjon
om deltakelse på generalforsamling og få reell mulighet til å delta
på denne.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at det ikke skattemessig lønner seg å
investere i sekundærbolig fremfor andre investeringsobjekter. Dette
skal skje gjennom en skjerpelse av beskatning av sekundærbolig og
ikke en lempelse i annen beskatning.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede hvordan kommunene kan gis handlingsrom til
å beskatte sekundærboliger og andre boliger, som utleieleiligheter
i privat eie, annerledes enn primærboliger ved bruk av eiendomsskatten,
og komme tilbake til dette ifm. statsbudsjettet for 2022. Kommunene
skal gis anledning til å differensiere bunnfradrag og skattesats
mellom hhv. primær-, sekundær- og utleieboliger.»
Medlemene i komiteen
frå Senterpartiet syner til at Senterpartiet nyleg har fremja
to representantforslag om bustadpolitikken, høvesvis Dokument 8:286
S (2020–2021) om en rettferdig boligpolitikk i bygd og by, og Dokument
8:285 S (2020–2021) om endring av de statlige planretningslinjene. Desse medlemene syner
til merknadane til Senterpartiet ved handsaminga av desse forslaga. Desse medlemene syner
vidare til at Senterpartiet har fremja forslag, mellom anna i alternativt
statsbudsjett for 2021, om å styrkje Husbanken med fleire bustadsosiale
verkemiddel og auka låneramme.
Desse medlemene vil vise til
at Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre fjerna
ordninga «bustadetablering i distrikta» i statsbudsjettet for 2015,
noko Senterpartiet var sterkt imot. Evalueringa av ordninga viste
gode resultat og tilsa ei vidareføring. Desse medlemene syner til
at Senterpartiet har gjort framlegg om å igjen innføre tilskot til
bustadetablering i distrikta. Desse medlemene viser dessutan til
forslag frå Innst. 112 S (2019–2020), kor det vart bedt om ei utgreiing
for å sørgje for bustadbygging i heile landet.
Desse medlemene meiner det
er viktig å stø opp om eigarlinja, og meiner Sosialistisk Venstreparti sitt
framlegg om å auke skattlegginga av bustad tvert om vil svekke eigarlinja.
Desse medlemene syner til
at skattlegginga av sekundærbustad har vore monaleg innskjerpa dei
seinare åra, og meiner det bør gjerast nærare undersøkingar av korleis
desse endringane har slått ut og ikkje no gjerast ytterlegare innskjerpingar. Desse medlemene meiner
andre verkemiddel bør undersøkjast enn auka skatt på sekundærbustad
som kan gjere det meir lønsamt å investere i produktiv næringsverksemd. Desse medlemene syner
til at Senterpartiet gjennom fleire år har fremja forslag for å
betre kapitaltilgangen for produktiv verksemd, til dømes betre avskrivingssatsar
for maskiner, utstyr m.m., samt lågare formuesskatt på driftsmiddel.
Desse medlemene vil understreke
at gunstig skattlegging av eigen bustad er eit viktig ideologisk
og politisk val for at flest mogeleg skal ha høve til å eige sin eigen
bustad. Desse
medlemene vil framheve at den generelle verdsetjingsrabatten
på 75 pst. er ein viktig del av dette og må oppretthaldast. Desse medlemene vil
vise til at regjeringa i budsjettframlegget for 2021 gjorde framlegg
om eit avgrensa unntak frå denne hovudregelen, der verdsetjingsrabatten
for primærbustad av særskilt høg verdi vart noko redusert. Desse medlemene vil
streke under at ved ein eventuell reduksjon av verdsetjingsrabatten
for bustadar av høg verdi må det i så fall setjast ein høg terskel
for når ei slik endra verdsetjing inntreff, til dømes på 15 mill.
kroner, slik regjeringa gjorde framlegg om.
Desse medlemene meiner det
er eit lite målretta verkemiddel å innskrenke bankanes utlån til
bustad. Det er vanskeleg å ha oversyn over alle konsekvensane ei
slik innskrenking av kreditt kan få, og desse medlemene frykter ein
fort kan få verknader som er lite gunstige for dei ein ynskjer å
hjelpe med dette tiltaket.
Desse medlemene stør opp om
ei styrking av Husbanken som ledd i å sikre folk sitt bustadbehov,
og syner til at Senterpartiet har gjort framlegg om dette, mellom
anna i alternativt statsbudsjett for 2021 og Dokument 8:286 S (2020–2021). Desse medlemene viser
til eigne merknadar og forslag ved handsaminga av desse sakene.
Desse medlemene stør forslaget
om bustadutbygging med sosial profil, og peiker på at mange folk
i delar av livet, av ulike grunnar, treng hjelp til å skaffe seg bustad
for kortare eller lengre periodar. Desse medlemene vil streke
under at det ikkje nødvendigvis betyr at stat eller kommune sjølv
skal stå for utbygginga, men kan handle om til dømes regulering
av tomteareal, tilskotsordningar og samarbeid med private aktørar. Desse medlemene syner
til at kommunane spelar ei viktig rolle i å leggje til rette for
varierte bustadmarknader gjennom regulering osb.
Desse medlemene meiner det
er svært ulikt kor godt bustadmarknaden fungerer ulike stader i
Noreg, og at det vil vere behov for forsterka politiske grep for
å dekke dei ulike behova som eksisterer. Desse medlemene meiner at
det ut frå dette også kan vere gode grunnar til å greie ut ein tredje
ikkje-kommersiell bustadsektor. Desse medlemene meiner ein
ikkje-kommersiell bustadsektor både må sjå på moglegheitene til
å byggje rimelegare bustader som folk kan kjøpe, og lette situasjonen
for dei som av ulike grunnar ikkje kan eige bustad. Desse medlemene vil
streke under at ei slik utgreiing må bygge opp om målet om at flest mogleg
skal kunne eige sin eigen bustad. Etter desse medlemene sitt syn er
det viktig å legge til rette for at fleire kjem inn på bustadmarknaden
gjennom til dømes bruk av eige-til-leige-ordningar og betre moglegheiter
for finansiering via Husbanken.
Desse medlemene syner til
at Senterpartiet ved handsaming av Dokument 8:285 S (2020–2021)
om endring av de statlige planretningslinjene, gjer framlegg om å
«endre statens planretningslinjer
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging for å sikre
at kommuner med spredt bygde områder ikke tvinges til å sentralisere
bosetting og annen utvikling internt i kommunen. Slike kommuner
må selv kunne bestemme hvor det skal legges til rette for utvikling,
og i hvilken grad spredt boligbygging skal tillates.»
Desse medlemene gjer
merksam på at fleire av problemstillingane som Framstegspartiet
tek opp om å avgrense motsegnsrett i plan- og arealsaker, nokså
nyleg er handsama i kommunal- og forvaltningskomiteen jf. Dokument
8:22 S (2020–2021), og syner til merknader og forslag frå Senterpartiet
i Innst. 239 S (2020–2021).
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at skattesystemet slik det nå er innrettet, gir svært uheldige
insentiver til å investere i eiendom på bekostning av andre investeringsobjekter.
Særlig er en kanalisering av kapital og kreditt i retning av bruktboliger samfunnsøkonomisk
ugunstig da det fører til enda sterkere prispress i et overopphetet
marked, heller enn å finansiere ny produksjon i næringslivet.
Disse medlemmer peker på at
både Scheel-utvalget (2014) og Skatteutvalget (2003) foreslo skjerpelser
i eiendomsbeskatningen. Det er stor faglig enighet om at eiendom
må beskattes høyere. Norge har lav beskatning av formue, inkludert
eiendom, sammenlignet med andre land i OECD.
Disse medlemmer viser til
artikkelen «Taxation of Housing: Killing Several Birds With One
Stone» fra september 2020, hvor SSB-forsker Erling Eide Bø peker på
at ulikhetene mellom leietakere og boligeiere øker betydelig sammenlignet
med offisiell statistikk når man regner med fordelen av å bo i egen
bolig, samtidig som den laveste andelen av boligeiere befinner seg
i desilen med lavest inntekt. Bø anslår at en gjeninnføring av inntektsbeskatning
av bolig og fjerning av rabatten for eiendom i formuesskatten kan
føre til en reduksjon i boligprisene på 20 pst. Disse medlemmer mener dette tyder
på at en skattereform vil dempe prispresset i boligmarkedet betraktelig,
samtidig som det indikerer at en slik reform bør innføres gradvis. Disse medlemmer viser
videre til at et enstemmig utvalg i NOU 2021:4 Norge mot 2025 peker
på behovet for en ny gjennomgang av skattesystemet, der bolig og
eiendom pekes ut spesielt som et skattegrunnlag som kan utvides.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede en reform for beskatning av bolig og eiendom
i Norge som fjerner eller drastisk reduserer netto skattesubsidier
til bolig og eiendom. Det skal gis bunnfradrag som kan skjerme en stor
andel primærboliger fra beskatning, og det skal skisseres forskjellige
modeller for innfasing av en mer helhetlig og rettferdig beskatning
av bolig og eiendom.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme nødvendige forslag til endringer
i lov om bustadbyggjelag som gjør at administrerende direktør og
sentralt ansatte i boligbyggerlag ikke har rett til å møte som delegerte på
generalforsamling, og at ansatte i et boligbyggelag ikke kan utgjøre
en større andel av delegerte til generalforsamlingen enn 5 pst.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener vi må legge om
hele boligpolitikken: Skattesystemet må endres, boliglånene må reguleres,
det trengs en ikke-kommersiell boligsektor og en boligplan for hele
landet.
Disse medlemmer viser til
at det historisk har vært gode grunner til å skattefavorisere bolig
i Norge. Den norske selveierpolitikken etter andre verdenskrig var
viktig for å gi vanlige folk et trygt og anstendig sted å bo. I
senere år har skattepolitikken i økende grad gjort bolig til et
objekt for investering og spekulasjon, med den konsekvens at stadig
flere mister muligheten til å kjøpe sin egen bolig, mens andre kan
bygge opp store formuer og bruke bolig som en lukrativ inntektskilde.
Disse medlemmer peker på at
bolig og eiendom er sterkt subsidiert i skattesystemet. I et normalår er
skatteutgiftene til bolig og fritidseiendom over 30 mrd. kroner.
Skattefordelene består av verdsettelsesrabatt i formuesskatten,
rentefradrag/fritak for inntektsbeskatning av bolig, manglende beskatning
av gevinst av salg av egen bolig og fritidseiendom og utleie av
deler av egen bolig. Disse
medlemmer vil understreke at dette gir store fordeler til
dem som har kommet seg inn på boligmarkedet, mens de som ikke har
råd til å kjøpe egen bolig, sponser dem gjennom skattesystemet.
Den norske boligbeskatningen omfordeler altså et titalls milliarder
kroner hvert år fra dem som har minst, til dem som har mest. I tillegg
kommer en skattesubsidie på om lag 1 mrd. kroner gjennom BSU-ordningen,
som også favoriserer dem som er i posisjon til å spare, som regel
med hjelp av foreldre, på bekostning av dem som kommer fra en mindre
bemidlet bakgrunn.
Disse medlemmer peker videre
på at dokumentavgiften og den kommunale eiendomsskatten regnes som
skattesanksjoner og trekker ned summen av netto skattesubsidier/skatteutgifter.
Dokumentavgiften er en dårlig innrettet avgift i og med at den bare
gjelder selveierboliger, og ikke borettslag, og gjør terskelen til boligmarkedet
enda høyere for førstegangskjøpere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innføre en nasjonal boligplan som skal ivareta boligbehovet
i hele landet. Husbanken skal styrkes som ledd i å sikre folks boligbehov. Det
skal bygges opp offentlige tomte- og utbyggingsselskap for å sikre
jevn utbygging i tråd med planen, og for å sikre motsyklisk etterspørsel.»
Disse medlemmer mener
at retten til en tilfredsstillende bolig – uavhengig av inntektsnivå
– er en menneskerett. Markedet må ikke få legge premissene for det
meste av boligpolitikken. Staten bør styre boligpolitikken for å
dekke behovene.
Disse medlemmer viser til
at ny SSB-forskning anslår at utleieinvestorer kan ha bidratt til
så mye som 40 pst. av boligprisveksten i Oslo i årene 2007–2014. Disse medlemmer mener
at ett av flere tiltak for å begrense boligspekulasjon er at kommunene
får mulighet til å differensiere eiendomsskatten mellom primærbolig
og sekundær- og fritidsboliger.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen snarest mulig komme tilbake til Stortinget med et
forslag som gjør at verdsettelsesrabatten til primærboliger med
høy verdi kan reduseres sammenlignet med andre primærboliger.»
Disse medlemmer viser
til at den kommunale eiendomsskatten ikke gir anledning til å differensiere mellom
primærbolig og andre typer bolig, som sekundærbolig eller utleieleiligheter,
for eksempel ved å gi forskjellig bunnfradrag eller skattesats. Disse medlemmer mener
handlefriheten i den kommunale eiendomsskatten er viktig, og at
det må være mulig for kommuner å gi romslige bunnfradrag for primærboliger
uten å måtte gjøre det samme for spekulasjonsobjekter. Disse medlemmer viser
til at for eksempel eiendomsmilliardæren Ivar Tollefsen eier over
3 800 leiligheter i Oslo gjennom selskapene Heimstaden og Fredensborg,
men betaler eiendomsskatt for kun om lag 20 leiligheter på totalt
bare litt i overkant av 25 000 kroner. Disse medlemmer mener flest
mulig boliger som eies privat, bør bebos av de som faktisk eier dem,
og ikke gjøres til spekulasjonsobjekt for eiendomsselskaper og privatpersoner
som vil ha rask og solid økonomisk gevinst gjennom verdistigning
og utleie. Disse
medlemmer ønsker derfor å gi kommunene muligheten til å beskatte
sekundærboliger og andre boliger som ikke bebos av eierne, annerledes
enn primærboligen.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at bankene under koronapandemien
har fått en rekke gunstige vilkår som har gjort det mulig for dem
å øke sine utlån: Den motsykliske kapitalbufferen har blitt satt
ned, styringsrenten er satt til null, og Stortinget har opprettet
en lånegarantiordning for lån til bedrifter der staten tar 90 pst.
av tapene. Dette
medlem peker på at den norske økonomien i mange år har vært
utsatt for høy, og økende, finansiell ustabilitet og risiko for
gjeldskrise. Politikk som er innrettet mot å øke kredittilførselen
til boligmarkedet, er derfor svært risikabelt. Det kan virke som
regjeringens strategi er at landets økonomi skal gjenreises ved
hjelp av et galopperende boligmarked. Det er ikke en bærekraftig
strategi.
Dette medlem viser til at
konklusjonen i IMFs vurdering av norsk økonomi (26. april i år)
nok en gang advarer om boligprisveksten og den høye gjelden til nordmenn.
Det anbefales at boligprisveksten må stagges gjennom en blanding
av pengepolitikk, skatt og finansregulering. Den norske regjeringen
bør blant annet vurdere å stramme inn boliglånsreguleringen. Dette medlem er
enig i dette, men det må gjøres på en måte som skjermer førstegangskjøpere.
I tillegg advarer IMF mot den høye risikoen i markedet for næringseiendom –
denne kan også stagges gjennom kredittregulering. Dette medlem mener det er
avgjørende at en innskjerping i utlånspraksisen ikke bare skjer
ved at rentene etter hvert økes, da dette rammer de mest sårbare låntakerne
hardest, og i seg selv kan utgjøre en systemisk risiko. Også av
denne grunn kan det være mer hensiktsmessig å regulere mengden enn
prisen på boliglånene.
Dette medlem mener det trengs
både kortsiktige og langsiktige grep for en bedre kredittregulering.
På kort sikt må vi få stagget de utlånene til bolig som er minst
nødvendige og driver prisene opp. Bankenes totale utlån til bolig
må begrenses, uten at førstegangskjøpere får mindre tilgang til
lån – gjennom differensierte egenkapitalkrav i boliglånsforskriften,
eller på annet vis dersom det er mer hensiktsmessig. På lengre sikt
trengs det en gjennomgang av kredittreguleringen for å sørge for
en bedre samfunnsøkonomisk allokering av kreditt, der mindre bør
gå til spekulasjon, bolig og næringseiendom og mer f.eks. til produktive
grønne næringer. Også her må førstegangskjøpernes interesser sikres.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen så snart som mulig foreslå kredittregulering som
sørger for at bankenes totale utlån til bolig begrenses, samtidig
som førstegangskjøpernes andel av totale nye boliglån øker.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede virkemidler for at sammensetningen av bankenes
kreditt kan endres på sikt, slik at en mindre andel går til bolig
og næringseiendom og en større andel til annen næring, og komme
tilbake til Stortinget med forslag senest ifm. statsbudsjettet for
2022.»
Dette medlem viser
videre til utfyllende forslag om boligpolitikk fremmet av representanter
fra Sosialistisk Venstreparti i Dokument 8:154 S (2018–2019) om et
rettferdig boligmarked, og Dokument 8:139 S (2017–2018) om å utvide
retten til startlån slik at flere kan eie sin egen bolig.
Komiteens medlem
fra Rødt mener en rettferdig boligpolitikk krever at det fins
alternativer til det kommersielle boligmarkedet, der man enten må
kjøpe i et uregulert marked eller leie til skyhøy «markedsleie», og
foreslår etablering av en tredje, ikke-kommersiell boligsektor,
hvor både priser og omsetning holdes under kontroll, slik at vanlige
lønnstakere kan få boliger å bo i og bokostnader å leve med, uten
svart handel og «penger under bordet».
Dette medlem viser til Dokument
8:3 S (2019–2020) – Om en rettferdig boligpolitikk gjennom ikke-kommersielle
boliger, der Rødt beskriver hvordan en slik ikke-kommersiell boligsektor
kan organiseres. Med en sektor for ikke-kommersielle boliger, som
skissert i representantforslaget, mener dette medlem at flere viktige
målsettinger i boligpolitikken oppnås:
-
Det blir tilgjengelig
boliger til en pris som vanlige lønnstakere kan ha råd til.
-
De ikke-kommersielle
eierboligene blir knyttet til et system som gjør svart omsetning
umulig.
-
De ikke-kommersielle
eierboligene blir en integrert del av den øvrige boligmassen.
-
De som velger en
ikke-kommersiell eierbolig, får mindre usikkerhet. De får ikke ta
del i en eventuell økning av prisene i det generelle boligmarkedet, men
står heller ikke i fare for å måtte bære kostnadene ved en nedgang
og eventuell kollaps i boligprisene.
-
Eiere av ikke-kommersielle
eierboliger betaler gradvis ned på fellesgjeld og eget lån til innskudd,
på linje med det som gjelder for medlemmer i markedsbaserte borettslagsleiligheter.
De kan dermed gradvis bygge opp egenkapital, som eventuelt kan brukes
ved senere boligkjøp i markedet.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede en ikke-kommersiell boligsektor med et boligtilbud
for eierboliger med pris skjermet for markedssvingninger, og komme tilbake
til Stortinget med forslag til nødvendige lovendringer og økonomiske
bevilgninger for å etablere en slik ordning.»
«Stortinget
ber regjeringen legge frem forslag om lovendringer som gir kommunene
mulighet til å kreve inn lavere eiendomsskattesats for primærbolig
enn sekundær- og fritidsboliger.»