2.7 Kommunenes ansvar
Komiteen støtter lovforslaget
om tydeliggjøring av at kommunene skal ha ansvaret for generell
forebyggende tiltak mot barn og unge, og at det er behov for en helhetlig
barneverns- og oppvekstpolitikk i politikk i kommunene. Komiteen mener
at et godt forebyggende arbeid kan identifisere behovene i befolkningen
og sørge for at det finnes relevante tilbud fra ulike instanser og
sørge for at de samarbeider.
Barnevernsreformen
gir kommunene økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet. Komiteen støtter at
det er kommunen som sådan som skal ha ansvaret for det forebyggende
tilbudet, og at det er opp til den enkelte kommune å vurdere hvordan
det forebyggende arbeidet skal organiseres, og hvilken rolle barnevernstjenesten
skal ha i dette arbeidet.
Komiteen vil understreke at
til tross for at kommunene får et større ansvar fra 2022 når barnevernsreformen
trer i kraft, vil staten fortsatt ha et grunnleggende ansvar for
det samlede barnevernet.
Komiteen viser til at stabilitet,
kontinuitet og forutsigbarhet er viktig for kvaliteten i tilbudet
til det enkelte barn. Om lag to av tre barn på institusjon har hatt tre
eller flere plasseringer utenfor hjemmet. Det er i dag stor variasjon
i hvordan den kommunale barnevernstjenesten følger opp barn som
bor på institusjon. Departementet foreslår derfor å tydeliggjøre
barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn på barnevernsinstitusjon
i en ny lovbestemmelse. Departementet foreslår også å tydeliggjøre
kravene til kommunens plan for ettervernstiltak.
Mange kommuner tilbyr
ulike former for botiltak for ungdom. Botiltak er mye brukt som
hjelpetiltak for unge i en ettervernsfase. I 2019 bodde 335 unge
under 18 år i bolig med hjemmel i barnevernsloven. Departementet
vurderer at det er behov for en tydeligere regulering av kommunale
botiltak, og det foreslås derfor en forskriftshjemmel for krav til
kvalitet, kompetanse og barnevernstjenestens oppfølging. Komiteen støtter dette.
Komiteen er fornøyd med at
departementet opprettholder kravet om at kommunestyret selv skal
vedta en plan for å forebygge omsorgssvikt og negativ utvikling
hos barn og unge. Planen skal inneholde en beskrivelse av overordnede
mål og strategier for det helhetlige tjenestetilbudet, hvordan ansvaret
deles mellom etater og hvordan oppgaveløsningen skal organiseres
og hvordan de ulike etater skal samarbeide. Det vises i denne sammenheng
til det nylig innførte kravet om at kommunestyret minst en gang
i året skal få en redegjørelse om tilstanden i barnevernet.
Komiteen viser til Prop. 84
L (2019–2020) Endringer i barnevernloven (samtaleprosess, årlig
tilstandsrapportering mv.) hvor det ble vedtatt følgende anmodningsvedtak:
«Stortinget ber
regjeringen innføre krav om årlig rapportering om barnevernet til
kommunestyret.»
Komiteen viser til at dette
vedtaket skal sørge for at staten skal få et bedre innsyn i tilstanden
til de ulike barnevernstjenestene rundt om i landet. Kommunene kommer
til å få et tydeligere ansvar og mandat i den kommende barnevernsreformen.
Dersom dette skal fungere etter intensjonen, er det en forutsetning
at kommunestyret er godt kjent med barnevernstjenesten i sin kommune,
og at de har et grunnlag for å gi sin vurdering ved de årlige tilstandsrapporteringene.
På denne måten kan de folkevalgte best mulig ivareta en barnevernstjeneste
av høy kvalitet i sin kommune.
Komiteen understreker viktigheten
av at barn og unge blir hørt og får gitt innspill til barnevernstjenesten og
de folkevalgte i kommunen.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at de folkevalgte i kommunen ved starten
av hver periode får en god innføring i sitt lokale barnevern.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til behovet for brukermedvirkning på alle plan. Disse medlemmer anbefaler
at barns erfaring og opplevelser med det kommunale barnevern etterspørres
aktivt, og brukes i kommunenes utvikling av sitt barnevernsarbeid.
Disse medlemmer viser til
at de økonomiske konsekvensene av barnevernsreformen for kommunene
ikke er utredet før reformen trer i kraft i 2022. Med barnevernsreformen
får kommunene økt finansieringsansvar for tiltak i barnevernet.
Blant annet vil kommunenes egenandeler til statlige barnevernstiltak
øke. Implementering av reformen og de foreslåtte lovendringene gjør
at kommunene må forholde seg til svært mange endringer i løpet av
en forholdsvis kort tidsperiode når det gjelder tiltak overfor barn
og unge i risikosonen. Dette skal gjøres samtidig som kommunene
bør styrke eksisterende lavterskeltilbud og førstelinjen overfor
de barn og unge som har fått særlige utfordringer på grunn av den
pågående pandemien.
Disse medlemmer viser til
at en helt sentral suksessfaktor for reformen er kommunens rolle
i forebygging. Det er avgjørende viktig at kommunene har økonomisk
handlefrihet til både forebygging og barnevern. Bemanningen må styrkes.
Utfordringen er at med dagens inntektssystem og kostnadsnøkler så
kan dette slå veldig forskjellig ut fra kommune til kommune. For noen
kommuner kan dagens inntektssystem føre til store utgifter som de
ikke får kompensert.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener kostnadsnøklene
i inntektssystemet må forbedres. Dette vil ta litt tid, så det er
avgjørende med gode økonomiske overgangsordninger. I tillegg må
de kommune som også kommer dårlig ut med nye kostnadsnøkler, sikres ved
at det er et tak med hensyn til hvor store kommunens utgifter skal
være.
Det er allerede
i dag krevende å finne en treffsikker kostnadsnøkkel for kommunale
barnevernsutgifter. Det er også behov for å finne mer langsiktige
økonomiske sikringsmekanismer for kommuner med høye barnevernsutgifter.
Når kommunene skal gis økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet,
medfører dette både behov for generell økning i økonomiske ressurser og
for en revurdering av kostnadsnøkkelen. Det er behov for økte ressurser,
og bemanningen i det kommunale barnevernet må styrkes.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at noen av forslagene til endringer i lovproposisjonen som behandles
er forslag til endringer i gjeldende barnevernlov som kan tre i
kraft i 2022, fordi de skal samkjøres med reformen. Disse medlemmer viser
til Stortingets vedtak av 12. juni 2017 om at Stortinget ber regjeringen
sørge for at en barnevernsreform som skissert i Prop. 73 L (2016–2017) må
være fullfinansiert og ber om at vedtaket følges opp før reformen
gjennomføres og lovendringene trer i kraft.
Komiteen merker
seg at høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å ta ut
presiseringen i loven om at barnevernstjenesten skal ha en leder
i kommunen som har «ansvar for oppgaver etter denne loven». Komiteen støtter
at departementet fastholder forslaget, da det er av betydning at
kommuneledelsens overordnede styring av tjenesten fungerer på en
god måte, og at loven understøtter kommuneledelsens ansvar for at
barnevernstjenesten utfører og ivaretar kommunens ansvar og oppgaver
etter barnevernloven. Komiteen bemerker
at kommuneledelsen ikke kan overprøve eller instruere barnevernstjenesten
i de tilfeller loven har lagt beslutningsmyndighet til barnevernsleder.
Det omfatter blant annet myndighet til å treffe akuttvedtak.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at samværshindring er et alvorlig samfunnsproblem.
Barn og voksne som utsettes for det blir fratatt sin rett til et
familieliv. I noen tilfeller påføres deres liv uopprettelig og langvarig skade
ved at de mister verdifull tid sammen. Barnevernet må være bevisst
på at samværshindring i noen tilfeller kan og bør kategoriseres
som omsorgssvikt. I slike tilfeller bør det vurderes om den parten
som utsetter den andre for sabotasje er skikket som forelder. Flertallet mener
at barnevernet må ta påstander om samværshindring alvorlig, og være
bevisst på hva det sier om omsorgsevne.
Flertallet mener det er viktig
at barnevernet ikke lar seg bruke av den ene part, der påstandene
viser seg å være feilaktige. For de barn som utsettes for samværshindring,
betyr det at de frarøves tid med den ene av sine foreldre, et brudd
på deres menneskerettigheter. Det samme gjelder den av foreldrene
som ikke får se sitt barn.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til Dokument
8:40 S (2020–2021) Representantforslag om samværssabotasje. I enkelte
barnevernssaker er det en utfordring at den ene eller begge foreldre
fremmer påstander om den andre. Påstandene kan være en del av en
pågående konflikt, hvor påstanden er ment å hindre samvær for den andre
forelderen. (Slike påstander henger ofte sammen med samværshindring,
som også forekommer i enkelte saker.)
Komiteen viser
til at barnevernloven slik den er i dag, i liten grad inneholder
regulering av kommuners adgang til bruk av private tjenester. Kommunens
adgang til å benytte private tjenesteytere følger i dag av en tolkning
av gjeldende rett. Kommunene benytter private tjenesteytere til
mange oppgaver, som f.eks. tolketjeneste, veiledning av fosterforeldre,
hjelpetiltak i hjemmet, utredninger mm. Komiteen merker seg at departementet
ønsker lovfesting av at kommunen ikke kan inngå avtale om private
tjenesteytere om flere oppgaver, og at det er uenighet om hele og
deler av denne innstramningen. I utvalget av tjenester har departementet
vektlagt styring og kontroll og hvor inngripende tiltaket er for
barnet og familien. KS uttaler at et forbud i oppgavene departementet
listet opp er problematisk, da kommuner med mangel på kapasitet
og rekruttering må kjøpe inn kompetanse.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til følgende
forslag i kommuneøkonomiproposisjonen for 2021:
«Innlemming av
tilskudd av øremerkede stillinger i det kommunale barnevernet
Det fremgår av Prop.
73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform) og
i Prop. 128 S (2016–2017) Kommuneproposisjonen 2018 at det legges
opp til at øremerkede midler til stillinger i det kommunale barnevernet
skal innlemmes i kommunerammen fra samme år som barnevernsreformen
trer i kraft. De øremerkede stillingene i de kommunale barnevernstjenestene
ble opprettet i perioden 2011–2018, og midlene bevilges på kap.
854, post 60. Bevilgningen for 2021 er 820 mill. kroner og skal
dekke 1 026,2 årsverk i det kommunale barnevernet. Regjeringen vil
foreslå å innlemme midlene i rammetilskuddet til kommunene i statsbudsjettet
for 2022.»
Disse medlemmer støtter ikke
en innlemming av de øremerkede midlene fra 1. januar 2022. Disse medlemmer viser
til at dette er et svært dårlig bidrag, i en tid med for få ansatte,
stort behov for kompetanseutvikling, stort gjennomtrekk og påfølgende
sykefravær. På den annen side står barns behov for stabilitet og trygghet
i møte med barnevernet. Barnevernsansatte gjør en glimrende jobb,
og fortjener forutsigbarhet og økt satsing. Med pandemien og Koronakommisjonens beskrivelser
knyttet til sårbare barn bekreftes dette behovet.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at et overordnet mål i loven
er barnets beste. Da bør det være likegyldig hvem som leverer de beste
tjenestene som ivaretar målet om barnets beste. Noen partier har
tydeligvis en ideologisk sperre for hvem som er «gode nok» til å
levere slike tjenester. Denne ideologiske kampen blir på den måten,
beklageligvis, overordnet barnets beste. Denne ideologiske kampen blir
derfor til skade for nettopp barna. Disse medlemmer er trygge
på at den foreslåtte loven i størst mulig grad sikrer at det enkelte
barn får det beste tilbudet, uavhengig av hvem som leverer det.
Det sikres ved at den ansvarlige for tilbudet i alle tilfeller vil
være det offentlige. Hvis det kan pekes på en gruppe leverandører
som det etter loven ikke stilles like strenge krav til, så er det
i så fall de offentlige tjenestleverandørene.
Disse medlemmer vil også vise
til at i de åtte årene med regjeringen Stoltenberg II var det ingen
nevneverdig nedgang i bruk av private (ideelle og kommersielle)
leverandører av barnevernstjenester. Det skyldes i all hovedsak
at de profesjonelle aktørene i barnevernet anerkjenner at tjenestene
fra de private er nødvendige og av god kvalitet.
Disse medlemmer vil derfor
fremme følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre at leverandører av tjenester til barnevernet
behandles likt, og at det i hvert tilfelle er kvaliteten på tjenesten
som er det viktigste.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
på prinsipielt grunnlag at utøvelse av offentlig myndighet ikke
kan delegeres til private, og at dette er noe det offentlige må
løse selv. Det vil si at private heller ikke kan bistå. Disse medlemmer viser blant
annet til høringsinnspill fra Fagforbundet som understreker at bistand
fra private aktører vil øke risikoen for problemer som oversalg
av tiltak/tjenester og uheldig sammenblanding av roller. Disse medlemmer viser
til at risikoen for at dette går ut over barnets beste og rettstrygghet
er uakseptabel og vil vedvare. I tillegg vil det svekke den barnevernsfaglige
forståelsen av hvert enkelt barns behov og situasjon, dersom dette skal
gå gjennom et «mellomledd». Disse medlemmer viser til
at kjøp av tjenester som innebærer offentlig myndighetsutøvelse,
forutsetter at det offentlige har aktiv styring, kontroll og ledelse
av den private aktørens utføring av de ulike oppgavene. Dette er
juridisk krevende, da de private aktørene ikke er pliktige å følge
det samme lovverket som offentlige tjenesteytere, som f.eks. forvaltningslov,
arkivlov og offentlighetsloven. Dette er i tillegg praktisk og administrativt
krevende.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet påpeker at økte ressurser i det kommunale
barnevernet medfører mindre behov for bruk av private tjenester. Det
er ønskelig med et størst mulig innslag av offentlige og ideelle
aktører i det kommunale barnevernet.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til representantforslag
Dokument 8:252 S (2020–2021), hvor Sosialistisk Venstreparti fremmer
forslag om å innføre en enda strengere tolkning av hva som innebærer
offentlig myndighetsutøvelse, for å begrense innleie av private
tjenesteytere i barnevernet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at selv om departementet slår fast at undersøkelser, samt oppfølgingsbesøk
i fosterhjem, er offentlig myndighetsutøvelse, vil de fortsatt la
private aktører bistå, jf. forslag til ny § 15-7. Disse medlemmer viser til
at departementet argumenterer med at manglende kapasitet og kompetanse
i barnevernstjenesten vil føre til at undersøkelsessaker vil ta
for lang tid, samt at barn i fosterhjem ikke vil få de lovpålagte oppfølgingsbesøkene
de har krav på. Disse
medlemmer mener at disse utfordringene best løses ved å øke
ressursene til det kommunale barnevernet, og at de i større grad
kan la seg bistå av sakkyndige der det er behov for spesialisert
kompetanse. Disse
medlemmer viser til at undersøkelsen er det faglige grunnlaget
for hva som skjer videre i en barnevernssak. Den kan gjennomføres
mot foreldres vilje, og barnevernet har rett til å snakke alene
med barn uten foreldres samtykke. Undersøkelsen kan ikke deles opp
i en saksforberedende del og vedtaks del, men er en relasjonell
prosess hvor valg underveis i stor grad legger føringer for endelig
beslutning. Disse
medlemmer viser til at Bufdirs konklusjon er at «undersøkelser,
og de fleste handlinger som utføres i løpet av denne, er offentlig
myndighetsutøvelse av så inngripende karakter at det ikke kan overlates
til private aktører». Disse
medlemmer viser videre til at departementet selv skriver at
«rettssikkerhetsmessige hensyn taler etter departementets syn for at
undersøkelsen bør gjennomføres uten bistand fra private aktører».
Disse medlemmer viser til
FOs høringsinnspill, hvor de understreker at de også ser oppfølgingsbesøk som
myndighetsutøvelse. Fosterhjem og institusjon er tiltak som i hovedsak
pålegges foreldre og barn etter en tvangsavgjørelse. Det å følge
opp barn etter en slik avgjørelse anser FO som en forlengelse av
denne myndighetsutøvelsen. Kunnskapen barnevernstjenesten får gjennom
oppfølgingsbesøk, vil være en del av et saksgrunnlag i en eventuell
tilbakeføringssak eller sak for å endre samvær, og er dermed viktig
for at barnevernstjenesten kan ivareta sine lovpålagte omsorgs-
og oppfølgingsansvar.
På denne
bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende
forslag:
Ǥ 15-7 tredje
ledd skal lyde:
Kommunen kan ikke
inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til å følgende
oppgaver
-
a) fungere som
leder og stedfortredende leder av barnevernstjenesten
-
b) treffe avgjørelser
og vedtak
-
c) representere
barnevernstjenesten i barneverns- og helsenemnda
-
d) igangsetting
og gjennomføring av undersøkelse
-
e) valg og godkjenning
av fosterhjem
-
f) oppfølgingsbesøk
i fosterhjem
-
g) gjennomføring
av midlertidige akuttvedtak som er fattet av barnevernstjenestens
leder
-
h) utarbeidelse
og evaluering av tiltaks- og omsorgsplan.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener det er avgjørende med
god nok bemanning i den kommunale barnevernstjenesten for å skape
et godt barnevern hvor alle barn blir sett, får medvirke og dermed
får de tiltakene som faktisk fungerer. I en undersøkelse fra FO
svarte 80 pst. av de ansatte i kommunalt barnevern at de hadde for
mange saker for å gjøre jobben på en god måte. Stadig flere og ofte
viktige krav gjør også jobben mer krevende. Derfor mener dette medlem at
tiden igjen er inne for å fortsette bemanningsløftet for den kommunale
barnevernstjenesten som den rød-grønne regjeringen satte i gang
i 2012, og innføre en veiledende bemanningsnorm.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2022 legge frem
første del i en fireårig opptrappingsplan for totalt tusen nye stillinger
i den kommunale barnevernstjenesten.»
Komiteen har
merket seg at Færder kommune de siste årene har lykkes med å ta
et større ansvar for barnehjemsarbeidet, og at kommunen har fått
gode evalueringer og tilbakemeldinger på sitt arbeidet opp imot akutt-
og fosterhjemstilbudet. Komiteen er fornøyd med at
regjeringen har gitt Færder og Alta kommuner en overgangsordning
med finansiering i ett år ut over forsøksperioden som først var
fastsatt. Komiteen mener
at andre kommuner bør og kan dra nytte av de erfaringene Færder
har fått. Komiteen oppfordrer
derfor andre kommuner til å se på og å lære av de endringene Færder
har fått til for å kunne gjøre mulige forbedringer i egen kommune.