Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Martin Henriksen, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Jan Bøhler og Jenny Klinge, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide, viser til Prop. 158 L (2020–2021) Endringer i personopplysningsloven og offentleglova (ytrings- og informasjonsfrihet mv.).

Komiteen viser til at departementet i denne proposisjonen foreslår endringer i unntaksregelen for ytrings- og informasjonsfrihet i personopplysningsloven § 3. Komiteen viser til at personopplysningsloven § 3 i dag gjør unntak fra deler av loven og personvernforordningen for behandlingsaktiviteter som gjennomføres utelukkende for journalistiske formål eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer. Bestemmelsen er en gjennomføring av kravet i personvernforordningen art. 85 nr. 2, som pålegger medlemsstatene gjennom lov å gjøre unntak fra forordningens prinsipper dersom det er nødvendig for å bringe retten til vern av personopplysninger i samsvar med retten til ytrings- og informasjonsfrihet. Komiteen merker seg at unntaksbestemmelsen omfatter mange ulikeartede tilfeller, særlig fordi begrepet «journalistiske formål» etter EU-domstolens praksis skal tolkes svært vidt.

Komiteen forstår det slik at lovforslaget skal bidra til en tydeligere lovregulering knyttet til krenking av personer og sjikane på internett. Departementet foreslår å endre bestemmelsen for å kunne sanksjonere nettsteder som i sjikanehensikt legger ut personopplysninger på internett, herunder personopplysninger om offentlig ansatte innhentet ved bruk av offentleglova.

Komiteen viser til at i den foreslåtte nye § 3 skal det fortsatt gis unntak for personvernforordningen og loven ved behandling av personopplysninger for journalistiske formål eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer. Komiteen merker seg at departementet foreslår å innta et vilkår om at behandlingen er unntatt fra reglene så langt det er nødvendig for utøvelsen av retten til ytrings- og informasjonsfrihet, for å sikre at bestemmelsen i enkelttilfeller ikke gjør unntak fra personopplysningsloven i uforholdsmessig stor grad.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår at det legges inn kriterier for vurderingen av i hvilken utstrekning unntaksreglene kommer til anvendelse. Det skal tas særlig hensyn til:

• a) samfunnets interesse i behandlingen eller ytringer den leder frem til

• b) atferdsnormer, etiske retningslinjer og selvdømmeordninger eller lignende som bidrar til å ivareta den registrertes personvern ved behandlingen

• c) negative konsekvenser som anvendelse av bestemmelser i personvernforordningen eller loven her kan få for utøvelsen av ytrings- og informasjonsfriheten

• d) konsekvensene behandlingen kan få for den registrerte, og om den registrerte har et særskilt behov for vern.

For å gjøre det klart at forslaget ikke vil medføre endringer for redaktørstyrte medier, viser komiteen til at det foreslås å innta en særskilt unntaksregel som viderefører gjeldende rett for medier som er omfattet av medieansvarsloven.

Komiteen viser til at forslaget berører en kompleks problemstilling, der hensyn trekker i ulike retninger og der to menneskerettigheter, ytringsfriheten og privatlivsvernet, krysser hverandre. Komiteen viser til at intensjonen med forslaget synes primært å være å gjøre unntaksregelen mer nyansert og enklere å praktisere og håndheve for Datatilsynet, og da særlig i tilknytning til behandling som finner sted i den «uregulerte» delen av journalistikken – der det i begrenset grad finnes presseetiske normer og redaksjonell kontroll med innhold og ytringer. Komiteen viser til at de instansene som uttalte seg kritisk til å innta et nødvendighetsvilkår i høringsrunden, blant annet frykter en nedkjølingseffekt og at kildevernet kan bli skadelidende.

Komiteen viser videre til at det i proposisjonen foreslås et nytt unntak fra innsyn i offentleglova § 26 sjette ledd. Komiteen viser til at etter artikkel 15 nr. 1 i personvernforordningen så har den registrerte rett til å få vite om det behandles personopplysninger om vedkommende, og om dette er tilfellet, rett til innsyn i opplysningene. Dersom slikt innsyn skal være til reell nytte for den registrerte, og det dreier seg om mange opplysninger, vil innsynet trolig måtte gis i form av en sammenstilling av eller oversikt over opplysningene. En slik sammenstilling eller oversikt vil i utgangspunktet være omfattet av innsynsretten etter offentleglova. Komiteen merker seg at departementet mener formålene bak innsynsretten i liten grad gjør seg gjeldende for slike dokumenter, og at dersom det skal gis innsyn i slike sammenstillinger eller oversikter, vil det kunne motvirke den ivaretakelsen av personvernet som ligger bak artikkel 15. Komiteen merker seg at departementet derfor vil fastsette en adgang til unntak fra innsyn for slike dokumenter.

Komiteen viser til at det også foreslås en ny bestemmelse i offentleglova § 5 om utsatt innsyn i saker for EOS-utvalget. Komiteen viser til at bestemmelsen vil omfatte alle slags dokumenter som er utarbeidet av eller til EOS-utvalget i saker som utvalget vurderer å legge frem for Stortinget som ledd i den konstitusjonelle kontrollen, uavhengig av hva slags sak dokumentet gjelder, eller hvilket organ som har dokumentet. Etter forslaget er det likevel et krav at utvalget skal varsle det aktuelle organet om at dokumentet eller dokumentene gjelder en slik sak. Kommer det ingen slik melding, gjelder det heller ikke utsatt innsyn. Komiteen merker seg at det på lik linje med det som gjelder i riksrevisjonssaker, her er snakk om en obligatorisk utsettelse av tidspunktet for når innsynsretten begynner å gjelde for de aktuelle dokumentene. Dette vil etter forslaget skje når saken er mottatt i Stortinget. Bestemmelsen gir derimot ikke hjemmel for å nekte innsyn etter at dokumentene blir omfattet av innsynsretten. Oversendes ikke saken til Stortinget, gjelder innsynsretten når EOS-utvalget har varslet det aktuelle organet om at saken er ferdigbehandlet.

Komiteen viser til at bakgrunnen for unntaksbehovet er at EOS-kontrolloven ikke gir hjemmel for unntak fra innsyn for forvaltningsorganer og andre som er omfattet av offentleglova. Uten en regulering i offentleglova av dette innsynsspørsmålet kan man få en situasjon der EOS-kontrolloven sier at det ennå ikke skal gis innsyn i de aktuelle dokumentene, mens det ikke er noen hjemmel for å nekte innsyn etter offentleglova. Komiteen viser til at ingen høringsinstanser gikk nærmere inn på eller stilte seg negative til forslaget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at personopplysningsloven § 3 har som formål å veie to rettigheter mot hverandre – retten til ytrings- og informasjonsfrihet og retten til personvern. Begge er forankret i Grunnloven, jf. §§ 100 og 102, i Den europeiske menneskerettskonvensjon, jf. artikkel 8 og 10 og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, jf. artikkel 17 og 19, som gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven § 2. I någjeldende § 3 i personopplysningsloven er avveiningen mellom disse rettighetene foretatt i lovteksten, i den forstand at det er uttrykkelig og uttømmende angitt hvilke bestemmelser i loven og forordningen som skal gjelde dersom behandlingen utelukkende skjer for et av formålene angitt i § 3. Bestemmelsen legger dermed ikke opp til at det skal foretas nærmere vurderinger av i hvilken utstrekning det i det enkelte tilfelle er nødvendig med unntak fra loven og forordningen av hensyn til retten til ytrings- og informasjonsfrihet.

Flertallet viser til at reguleringen i personopplysningsloven § 3 i mange tilfeller fungerer godt. Særlig for medier med en sentral redaktørfunksjon og som er tilsluttet en pressefaglig selvdømmeordning, har dette vært en god regel som har vært enkel å forholde seg til. Flertallet viser imidlertid også til at departementet i sitt høringsnotat har påpekt flere utfordringer knyttet til dagens regulering som tilsier at det kan være behov for å endre någjeldende § 3 i personopplysningsloven.

Flertallet registrerer at bestemmelsen har vist seg å være vanskelig å praktisere for Datatilsynet. Dette skyldes blant annet at det er vanskelig for tilsynet å fastslå hva som er formålet med en ytring, og å vurdere ytringens art. Datatilsynet har blant annet trukket frem at dette gjør det vanskelig å gripe inn når offentlige ansatte eller andre henges ut på internett. Flertallet viser til at departementet videre har pekt på at någjeldende § 3 ikke åpner for å sondre mellom tilfeller som ligger i kjernen av unntaksregelen, og tilfeller som ligger i randsonen, til tross for at det ikke er gitt at balansen mellom ytrings- og informasjonsfriheten og personvernet skal være lik på tvers av ulikeartede tilfeller.

Flertallet vil påpeke at departementet viste til at Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 stiller krav om forholdsmessighet ved inngrep i retten til privatliv. Dette innebærer blant annet at det skal mer til for å rettferdiggjøre et inngrep i kjernen enn i randsonen av retten. Det ble videre vist til at behovet for å åpne for mer nyanserte vurderinger i et nytt mediebilde også er blitt trukket frem i tidligere utredninger og lovarbeider. I forbindelse med endringen av unntaksregelen i personopplysningsloven § 7 i 2012, da begrepet «opinionsdannende» ble tatt ut av bestemmelsen, ble det vist til Medieansvarsutvalgets synspunkt om at ved å fjerne dette begrepet fra ordlyden skulle Datatilsynet i større grad kunne føre kontroll med medier som ikke er tilsluttet mediebransjens selvdømmeordning, og som er uten en sentral redaktørfunksjon. Dette ville etter utvalgets syn åpne for at Datatilsynet kunne foreta mer nyanserte og inngående avveininger mellom ytringsfrihet og personvern, jf. Prop. 47 L (2011–2012) punkt 4.6 side 12–13, med henvisning til NOU 2011:12 kapittel 5 side 39–55.

Flertallet registrerer at departementet fremhevet i høringsnotatet at forutsetningen om at lovendringen ville åpne for mer nyanserte og inngående avveininger, neppe kan sies å ha slått til. Det ble vist til at det etter den någjeldende unntaksregelen er avgjørende om behandlingen kan karakteriseres som «journalistisk» mv. eller ikke. Slik begrepet «journalistisk» er tolket i EU-domstolens praksis, omfatter det både medier med og uten en sentral redaktørfunksjon, og det er uten betydning om mediet er tilsluttet en selvdømmeordning. Bestemmelsen åpner derfor ikke for nyanseringer med utgangspunkt i slike forhold. På denne bakgrunn har det blitt lagt til grunn av departementet at det er behov for å gjøre endringer i personopplysningsloven for å sikre mer nyanserte avveininger mellom ytrings- og informasjonsfriheten og personvernet.

Flertallet støtter departementets vurderinger, og viser for øvrig til proposisjonens innhold.