3.1 Generelle merknader

Komiteen viser til proposisjonen, der det går frem at lovforslaget har sin bakgrunn i Granavolden-plattformen, der regjeringen gir uttrykk for at den vil fremme en egen tolkelov. Det vises videre til NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd.

Videre vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, peke på at det i regjeringens integreringsstrategi 2019–2022, Integrering gjennom kunnskap, kommer klart frem at god kommunikasjon er en forutsetning for at det offentlige skal lykkes med å yte gode og forsvarlige tjenester til hele samfunnet. Der det er språkbarrierer, vil tilrettelegging av informasjon ved bruk av tolk være avgjørende for å nå deler av befolkningen som ikke kan kommunisere på norsk talespråk. Flertallet vil sterkt understreke betydningen av dette, også basert på de erfaringer man har gjort gjennom koronapandemien.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til beregninger fra IMDi om at markedet for tolking i offentlig sektor utgjorde omtrent 850 mill. kroner i 2019. I 2019 ble det gjennomført om lag 720 000 oppdrag. Disse medlemmer registrerer videre anslag fra Agenda Kaupang og Oslo Economics om at den samfunnsøkonomiske kostnaden for innføring av tolkeloven over en åtteårsperiode er beregnet til 459 mill. kroner.

Disse medlemmer ønsker å uttrykke sin bekymring for det offentliges økte utgifter til tolketjenester, også blant personer som har vært i Norge over lengre tid, og som har norsk statsborgerskap. Disse medlemmer mener at skattebetalernes ansvar for å betale tolketjenester for personer som har vært i Norge i mange år eller har norsk statsborgerskap, og som derfor bør forventes å kunne beherske det norske språk, bør begrenses. Disse medlemmer mener likevel det bør være unntak, blant annet for personer med spesielle behov som gjør det vanskelig for dem å forstå eller gjøre seg forstått.

Disse medlemmer viser til at den teknologiske utviklingen og bruken av blant annet kunstig intelligens innenfor oversettelse kan endre behovet for manuelle tolketjenester i de kommende årene.

Disse medlemmer mener at retten til bruk av offentlig finansierte tolketjenester er for vid, og at loven bør strammes inn ut over det forslaget som regjeringen her legger frem. Det vises i denne forbindelse til Fremskrittspartiets forslag i Innst. 253 L (2020–2021), jf. Prop 108 L (2019–2020):

«Stortinget ber regjeringen fremme sak om at retten til gratis tolketjenester fjernes for de som har oppholdt seg i landet i mer enn fem år eller har norsk statsborgerskap, herunder i behandlingen av sivilrettslige saker.»

Og:

«Stortinget ber regjeringen kommer tilbake med forslag til ytterligere tiltak for å få ned det offentliges utgifter og begrense rettigheten til gratis tolketjenester, herunder i forbindelse med gjennomføringen av straffesaker.»

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at Prop. 156 L (2020–2021) Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) bør sendes tilbake til regjeringen. Formålet er at det utarbeides et revidert forslag for Stortinget i tråd med de intensjoner som fremgår av disse merknader.

Disse medlemmer fremmer derfor på denne bakgrunn følgende forslag:

«Prop. 156 L (2020–2021) Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) sendes tilbake til regjeringen.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem et revidert forslag til lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at det er urimelig å kreve egenandel fra den enkelte i tilfeller hvor det offentlige organet må bruke tolk for å ivareta sentrale rettigheter og kunne yte forsvarlig hjelp og tjeneste.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, påpeker at terskelen for at det skal foreligge en plikt til å bruke tolk etter forslaget, er høy, og plikten vil i hovedsak inntre i saker som har stor betydning for den enkeltes rettigheter og plikter. Det vil bare i særlige tilfeller være plikt til å bruke tolk i kontakt med personer som har norsk statsborgerskap, da de fleste norske statsborgere vil ha tilstrekkelige kunnskaper i norsk, men dette er situasjonsavhengig. Det kreves f.eks. et helt annet nivå på norskkunnskaper i en rettssak enn i et møte med barnehagen.

Dette flertallet mener likevel at statsborgerskap i seg selv ikke gir informasjon nok om hvorvidt det er et reelt behov for tolk. En del norske borgere vil ikke ha vært omfattet av et høyt språkkrav ved søknad om statsborgerskap og kan dermed mangle tilstrekkelige kunnskaper i norsk.

Dette flertallet viser til at kunstig intelligens er et felt i sterk vekst. Utviklingen gir store muligheter på mange områder, også innen tolkemarkedet. Per i dag har utviklingen kommet lengst innenfor skriftlig oversettelse. Denne typen teknologiske løsninger er ikke et alternativ til dagens tradisjonelle fremmøte- eller fjerntolking. Dette flertallet mener den sterke teknologiske utviklingen derimot gir grunn til å tro at kunstig intelligens kan gi nyttig støtte ved tolking i årene som kommer.

3.2 Alminnelige bestemmelser

3.2.1 Behovet for en egen lov

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at hensikten med lovforslaget er å samle bestemmelser om tolking i offentlig sektor. Det er i dag et uklart og fragmentert regelverk om bruk av tolk i det offentlige. Flertallet viser til at tolkebruken i offentlig sektor er preget av underforbruk, manglende kvalitetskrav til tolkene, for få kvalifiserte tolker og manglende bestillingsrutiner blant tolkebrukere. Flertallet har også merket seg at en utfordring er lav tillit til bruken av tolker i offentlig sektor, og at det blant annet kan skyldes omfattende bruk av ukvalifiserte tolker og manglende overholdelse av kravene til habilitet og taushetsplikt i tolkesektoren.

3.2.2 Lovens formål

Komiteen har merket seg at formålet med loven er todelt. Dels skal loven bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk, og dels skal loven bidra til å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard.

3.2.3 Lovens virkeområde

Komiteen viser til at loven skal gjelde for offentlige organer og tolker, og at private rettssubjekt regnes som offentlige organer når de treffer enkeltvedtak eller utfører tjenester på vegne av et offentlig organ. Private barnehager godkjent etter opplæringslova og private grunnskoler og videregående skoler godkjent etter opplæringslova og friskolelova, er også omfattet av lovforslaget.

Komiteen har også merket seg at loven skal gjelde tolking mellom norsk og andre språk, og at det i høringsutkastet gikk frem at den ikke omfatter tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde, med unntak av forbudet mot bruk av barn som tolk. Komiteen er glad for at det likevel etter høringsinnspill og det videre arbeidet med disse i departementet foreslås å inkludere tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde i tolkeloven. Komiteen viser til at norsk tegnspråk er likeverdig med norsk talespråk. Komiteen har merket seg at tolkeloven ikke vil innskrenke den enkeltes rettigheter til å få tolketjenester, og mener det er et viktig prinsipp.

3.2.4 Forholdet til øvrig lovgivning

Komiteen viser til at retten til stønad til tolk for døve, hørselshemmede og døvblinde etter folketrygdloven ikke er til hinder for at tolkeloven også kan gjelde, ettersom disse lovene gjelder ulike forhold. Tolkeloven handler om plikt for offentlige organer til å bruke tolk, mens folketrygdloven gir den enkelte en generell rett til stønad til tolketjenester til arbeids- og dagliglivet. Folketrygdloven handler også om bruk av tolk på flere områder enn i kontakt med offentlige organer.

Komiteen viser til at tolkelovens regler i de fleste tilfeller vil supplere reglene i særlov og dermed utgjøre en minstestandard som vil gjelde med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flere av høringsinstansene er bekymret for at inkludering av døve, hørselshemmede og døvblinde i tolkeloven kan føre til at finansieringmodellen for tolking for denne gruppen kan komme i spill, og at rettighetene på sikt vil svekkes. I dag er retten til stønad til tolk for døve, hørselshemmede og døvblinde i arbeids- og dagliglivet regulert i folketrygdloven, og det er Nav som har finansieringsansvaret i tilfeller der offentlige organer ikke har plikt til å bruke tolk etter annen lovgivning. Flertallet viser til at det fremkommer i proposisjonen at den nye tolkeloven i noen tilfeller vil utvide andre etaters plikt til å benytte tolk i forhold til gjeldende lov, og at dette i så fall vil medføre at det er det offentlige organet, og ikke Nav, som har finansieringsansvaret.

Flertallet viser til at regjeringen selv erkjenner at det i disse tilfellene kan bli uenighet mellom Nav og det offentlige organet om finansieringsansvaret. Flertallet understreker at det forutsettes at innlemmingen av tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde i tolkeloven ikke medfører svekkede rettigheter for denne gruppa ved at det blir utydelig hvilke etater som har finansieringsansvaret for tolketjenestene. Retten til stønad til tolk for døve, hørselshemmede og døvblinde etter folketrygdloven og tilgjengeligheten av tolketjenester for denne gruppa må ikke svekkes ved at disse nå omfattes av den nye tolkeloven. Flertallet forventer at regjeringen gjør nødvendige grep for å sikre dette, herunder å gi tydelige retningslinjer om finansieringsansvar overfor aktuelle offentlige etater.

Flertallet presiserer at det er viktig at Nav også i fremtiden fortsatt skal ha ansvaret for å formidle tolketjenester til døve, hørselshemmede og døvblinde, uavhengig av om det er Nav eller andre sektorer som har finansieringsansvaret.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg bekymringene knyttet til rettighetene til døve, hørselshemmede og døvblinde, og vil understreke at forslaget ikke svekker rettighetene til denne gruppen. Etter gjeldende regler har Nav bare finansieringsansvaret dersom ytelsen ikke faller inn under annen lovgivning. Dette betyr at det er den enkelte sektor, og ikke Nav, som har finansieringsansvaret når det er nødvendig å bruke tolk etter f.eks. reglene i forvaltningsloven.

Disse medlemmer mener at den generelle plikten til å bruke tolk etter forslaget langt på vei vil være en tydeliggjøring av det som kan utledes av forvaltningsloven og ulovfestet forvaltningsrett. Også i dag kan det oppstå uenighet mellom Nav og det offentlige organet om finansieringsansvaret. En tydeligere plikt for offentlige organer til å bruke tolk vil ikke øke risikoen for at slik uenighet oppstår. Disse medlemmer viser til at en eventuell uenighet om finansieringsansvaret uansett ikke vil gå ut over den enkelte som trenger tolk, da Nav har et ansvar for å yte tolketjenester også når andre sektorer har finansieringsansvaret.

3.2.5 Forbud mot bruk av barn som tolk

Komiteen viser til Prop. 65 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven (forbud mot bruk av barn som tolk), der det pekes på at det ved innføring av en egen tolkelov må vurderes på nytt hvor forbudet mot bruk av barn som tolk best kan plasseres i regelverket. Komiteen har merket seg at departementets forslag om å ta forbudet mot å bruke barn som tolk inn i tolkeloven vil innebære at forbudet vil omfatte flere organer enn i dagens regulering, som gjelder forvaltningsorganene. Komiteen støtter dette. Barn har ikke tolkefaglig kompetanse, og barn som blir satt til å tolke eller formidle informasjon, kan bli satt i en vanskelig rollekonflikt. Dette gjelder også i andre offentlige organ enn forvaltningsorganene.

3.2.6 Behandling av personopplysninger

Komiteen viser til at regler om behandling av personopplysninger er fastsatt i personopplysningsloven. Personopplysninger er enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person, jf. personvernforordningen artikkel 4 nr.1. Komiteen har merket seg at loven inneholder et uttrykkelig hjemmelsgrunnlag for behandling av personopplysninger om tolker, selv om tolkeloven i seg selv kunne oppfylt kravet om supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 3. Komiteen har merket seg at det etter tolkeloven ikke skal behandles personopplysninger i større utstrekning enn det som er nødvendig for tolkeoppdraget og saksbehandlingen for øvrig. Det vil i hovedsak dreie seg om tolkens navn, kontaktinformasjon, språk og kvalifikasjoner. Opplysninger om språk kan i visse tilfeller avsløre etnisk opprinnelse og kan dermed utgjøre en særlig kategori opplysning etter personvernforordningen artikkel 9. Disse opplysningene er sentrale for å oppfylle målet med tolketjenesten, og behandling av dem er derfor nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser.

3.3 Offentlige organers bruk av tolk

3.3.1 Ansvar for å bruke tolk

Komiteen viser til at det i proposisjonen fremmes forslag om å regulere plikten til å bruke tolk slik at bestemmelsen på den ene siden viser til bestemmelser i særlovgivningen og på den andre siden lovfester og tydeliggjør den generelle plikten som i dag kan utledes av forvaltningsloven og det ulovfestede kravet til forsvarlig saksbehandling.

Komiteen merker seg at tolkeloven skal være sektorovergripende, og at det dermed er begrenset hvor detaljert den kan være innenfor de ulike sektorene.

Komiteen er enig med departementet i at bestemmelser i annen lovgivning må være tilstrekkelig klare for at en plikt til å bruke tolk skal anses å følge av lov. Pliktene som kan utledes av dagens regelverk, følger dels av lov eller forskriftsbestemmelser og dels av tolkning av bestemmelser om informasjon og medvirkning. Komiteen konstaterer at departementet vurderer det slik at begge typer bestemmelser som utgangspunkt vil være tilstrekkelig til å utgjøre en plikt til å bruke tolk som følger av annen lov, så lenge bestemmelsene direkte angir eller klart forutsetter at det må brukes tolk for å oppfylle bestemte krav.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at flere høringsinstanser tar til orde for at det bør innføres en individuell rett til tolk. Dette medlem støtter dette og mener det styrker rettssikkerheten om det er mulig å klage på manglende bruk av tolk. FNs rasediskrimineringskomité har også anbefalt at norske myndigheter styrker lovgivningen ved å lovfeste retten til tolk når det gjelder offentlige tjenester.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer en individuell rett til tolk etter tolkeloven.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det er mange utfordringer knyttet til å utforme en rettighetsbestemmelse som er tydelig og enkel å praktisere. Behovet for tolk er situasjonsbetinget og vil endre seg over tid, og det kan være utfordrende å vurdere når språkkunnskapene er på et slikt nivå at en rettighet bortfaller. En rett til tolk vil også kunne medføre økt ressursbruk på klagebehandling for offentlige organer. Dersom manglende bruk av tolk får konsekvenser for den enkelte, legger disse medlemmer til grunn at det som regel vil være anledning til å klage på avgjørelsen som sådan.

3.3.2 Krav om kvalifisert tolk

Komiteen er kjent med at omfanget av bruk av ukvalifiserte tolker er svært stort i flere sektorer. Ukvalifiserte tolker mangler i mange tilfeller språkkunnskapene og profesjonsforståelsen for å kunne tolke forsvarlig. Det innebærer risiko for at avgjørelser kan bli tatt på feil grunnlag.

Komiteen mener tolking er et yrke som krever kompetanse og presisjon. Et kvalifikasjonskrav vil gi tolkebrukerne en trygghet for at tolken har nødvendige språkkunnskaper og kjenner sitt profesjonsansvar. Komiteen er enig i at bruk av tolk med dokumenterte kvalifikasjoner vil bidra til økt rettssikkerhet, bedre tjenester og også til økt tillit mellom tolken og offentlig forvaltning.

3.3.3 Fjerntolking

I proposisjonen foreslår departementet at det enkelte offentlige organ kan velge mellom å bruke fremmøtetolking eller fjerntolking. Komiteen mener det er bra å åpne for bruk av begge alternativene. Ved å legge opp til valgfrihet kan det tas praktiske hensyn og også vurderes kostnadshensyn der tolk er vanskelig tilgjengelig fysisk. Samtidig vil komiteen understreke at fjerntolking kan være lite egnet for noen grupper eller i spesielle situasjoner. Det påligger derfor organet et stort ansvar ved valg av tolkemetode i det enkelte tilfelle, slik at det tas hensyn til sårbare gruppers behov, enten det gjelder eldre, psykisk syke, personer med funksjonsnedsettelser eller andre utsatte grupper.

3.3.4 Retningslinjer for bestilling og bruk av tolk

Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås at offentlige organer som jevnlig bruker tolk, skal ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolketjenesten. Komiteen mener det er et viktig tiltak for å sikre at bruk av tolk blir en integrert del av oppgaveløsningen til offentlige organer, og for å sikre bevisstheten rundt kvalitet i denne tjenesten.

3.3.5 Krav om politiattest

Komiteen ser at departementet fremmer forslag om at det skal gjelde krav om politiattest for tolker i enkeltsektorer. Slikt krav skal begrunnes i formål som nevnt i politiregisterloven § 37. Det skal foretas en grundig vurdering av om det er nødvendig å innføre krav om vandelskontroll, selv om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

3.3.6 Gebyr for manglende oppmøte

Komiteen har merket seg departementets vurderinger av fordeler og ulemper ved bruk av gebyr ved manglende oppmøte. Det fremgår av proposisjonen at departementet ikke mener det er hensiktsmessig å regulere hva forholdet skal være mellom generelle gebyrer ved manglende oppmøte og gebyr ved manglende oppmøte der det er bestilt tolk. Praksis ser ut til å variere. Departementet mener det bør være opp til det enkelte offentlige organ å vurdere om det skal benyttes gebyr, og eventuelt hvilken betydning det skal ha dersom det praktiseres et generelt gebyr ved manglende oppmøte. Departementet foreslår at det i tolkeloven fastsettes en hjemmel til å gi forskrift om gebyr, gebyrets størrelse og hvordan gebyret skal fastsettes. Komiteen er enig i at det bør vurderes om det skal fastsettes en øvre grense for gebyrstørrelse.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i høringsrunden var fem høringsinstanser som støttet forslaget om gebyr ved manglende oppmøte. Ti instanser, herunder Bufdir, Folkehelseinstituttet, Legeforeningen, Likestillings- og diskrimineringsombudet og flere kommuner, støttet ikke forslaget. Dette medlem er enig i at et slikt gebyr kan ramme enkelte sårbare grupper med svak økonomi hardt. Bufdir påpeker at det kan virke urimelig at det offentlige organet pålegger et slikt gebyr, i og med at det er det offentlige organet som vurderer og avgjør om det er nødvendig med tolk. Legeforeningen mener at en ‘kan’-regel kan føre til ulikhet. De mener også at et slikt gebyr forutsetter at brukeren har forstått konsekvensen, og at administrasjonen i forkant av innkrevingen av et slikt gebyr dermed kan overstige nytten av det. I og med at loven skal gi tolkehjelp, er utgangspunktet at ulike utfordringer med språk står i veien for god kommunikasjon, og at et gebyr for ikke å forstå all informasjon som blir gitt på forhånd, kan gi urimelige utslag. Dette medlem støtter derfor ikke regjeringens forslag nå. Dette medlem er enig med blant annet Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), som i sitt skriftlige innspill til komiteen gir uttrykk for at dersom det skal innføres gebyr, bør det kun ilegges dersom brukeren to eller flere ganger unnlater å møte opp, samt at det ikke skal være anledning til å ilegge gebyr dersom brukeren kan dokumentere at vedkommende hadde en legitim grunn til ikke å møte opp til avtalt tid. Dette medlem understreker at det er viktig å sikre at knappe tolkeressurser blir brukt effektivt, men vil avvente erfaringer med ordningen før det åpnes opp for gebyr ved manglende oppmøte.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ser at det er argumenter for og imot bruk av gebyr ved manglende oppmøte når det er bestilt tolk. Fordeler med et slikt gebyr er at det kan gi insentiver til å møte opp til planlagte samtaler, og det kan dermed spare det offentlige for unødige utgifter.

Disse medlemmer vise til at spørsmål om hvorfor bruk av gebyr ved manglende oppmøte er et nødvendig og hensiktsmessig virkemiddel, kan variere fra sektor til sektor og sak til sak. Høringen viser også at behovet er ulikt. Disse medlemmer mener derfor det bør være opp til det enkelte organ om det skal brukes gebyr ved manglende oppmøte der det er bestilt tolk. Disse medlemmer viser til at forslaget bare gir en adgang og ikke en plikt for offentlige organer til å kreve gebyr ved manglende oppmøte.

3.3.7 Egenandel for tolketjenester

Komiteen merker seg at det ikke foreslås egenandel for tolketjenestene i lovforslaget. Komiteen ser også at dette ikke er til hinder for at det kan kreves egenandel eller delvis dekning av utgiftene til tolk i enkelte saker eller sektorer, men da må det være hjemmel for dette i annen lov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at egenbetaling bør være hovedregelen ved bruk av tolketjenester. Det er hvert enkeltindivid sitt personlige ansvar å sørge for at man behersker et tilstrekkelig nivå av norsk for å kunne møte offentlige myndigheter. Tilegnelse av språkkunnskaper krever en egeninnsats fra den enkelte. Egenbetaling for bruk av tolketjenester kan således være et incentiv til å lære seg norsk og med det unngå kostnader for bruk av tolk. Disse medlemmer registrerer at det er enkelte som ikke er villige til å legge ned den innsatsen som kreves for å lære seg norsk. Konsekvensen av dette valget er likevel at de selv må dekke kostnadene for bruk av tolk og ikke bør kunne skyve denne kostnaden over på skattebetalerne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det ikke vil være rimelig å kreve egenandel fra den enkelte i tilfeller hvor det offentlige organet må bruke tolk for å ivareta sentrale rettigheter og kunne yte forsvarlig hjelp og tjeneste.

Flertallet viser til at en ordning med egenandel dessuten kan føre til at brukere som trenger tolk, ikke ønsker det fordi det koster penger. Dette er uheldig fordi det kan føre til at det ikke brukes tolk når det er behov for det. Det kan blant annet medføre flere uriktige avgjørelser, mer klagebehandling og lavere tillit mellom brukere og det offentlige.

3.3.8 Tilsyn og pålegg

Komiteen viser til at det foreslås at tilsyn med etterlevelsen av tolkeloven skal gjennomføres av de statlige og kommunale tilsynsorganene som fører tilsyn med de aktuelle sektorene. Komiteen viser til at det likevel foreslås en egen tilsynshjemmel i tolkeloven. Bakgrunnen for dette er at det kan være uklart og ulikt om tilsynshjemlene i de aktuelle særlovene vil omfatte tilsyn med overholdelse av reglene i andre lover enn særloven. Komiteen viser til at det foreslås å fastsette i tolkeloven at tilsynsmyndighetene kan gi pålegg om å rette forhold som er i strid med tolkeloven § 4 og §§ 6 til 9 og fastsette frist for retting.

Komiteen påpeker at kravet om å bruke kvalifiserte tolker skal styrke kvaliteten på tolkeoppdrag som utføres i offentlig sektor, og på den måten bidra til å ivareta hensynene til rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste. Manglende overholdelse av tolkelovens regler om plikt til å bruke tolk og kravet om å bruke kvalifisert tolk kan ha stor betydning for rettssikkerheten og muligheten til å motta forsvarlig hjelp og tjeneste for de som ikke kan kommunisere på norsk.

Komiteen viser videre til at bruk av ukvalifisert tolk kan føre til uriktige avgjørelser og feilbehandlinger, for eksempel i helsetjenesten. Videre kan bruk av ukvalifisert tolk føre til økte kostnader i form av flere klagebehandlinger og lav effektivitet i saksbehandlingen.

3.4 Krav til tolken

3.4.1 God tolkeskikk

Komiteen viser til at departementet foreslår å etablere et krav i tolkeloven om at tolken skal opptre i samsvar med god tolkeskikk. Videre viser komiteen til at departementet foreslår å løfte noen elementer fra de yrkesetiske retningslinjene til tolkeloven, for å gi innhold til kravet om god tolkeskikk. Et sentralt krav innenfor god tolkeskikk er at tolken skal ha tilstrekkelig tolkefaglig kompetanse for oppdraget. Komiteen merker seg at dette er noe annet enn det å være formelt kvalifisert i henhold til tolkeloven § 7. Tolken skal ha den nødvendige kompetansen til å utføre det konkrete oppdraget, blant annet gjennom kjennskap til fagterminologi. Ved utførelse av tolkeoppdrag innen helsetjenesten bør tolken for eksempel kunne formidle medisinske uttrykk på begge språk. Tilsvarende bør tolken kunne formidle juridiske uttrykk ved utførelsen av tolkeoppdrag innen justissektoren. Komiteen mener kjennskap til fagterminologi er viktig for å kunne tilby gode tolketjenester.

3.4.2 Taushetsplikt

Komiteen viser til at departementet i proposisjonen legger frem forslag om en generell bestemmelse om taushetsplikt. Formålet er å tydeliggjøre for tolkene at regler om taushetsplikt gjelder for alle tolkeoppdrag og bidrar til å øke tilliten til tolkesektoren. Dagens utfordringer med tillit til tolker skyldes blant annet frykt for at tolken skal dele opplysninger videre. Komiteen merker seg at tolker særlig i små språkmiljøer kan utsettes for press utenfor selve tolkesituasjonen. Frykten for brudd på taushetsplikten forekommer også i saker om vold i nære relasjoner, tvangsekteskap mv. Komiteen støtter tydelige krav om taushetsplikt.

3.4.3 Habilitet

Komiteen viser til at tolkens habilitet ikke er generelt regulert i lov, men i forskjellige retningslinjer, som for eksempel retningslinjer for god tolkeskikk, retningslinjer for bruk og bestilling av språktolk i Nav og UDIs rundskriv om bruk av tolk i utlendingssaker. Habilitet for tolker i retten er regulert i domstolloven § 138, jf. §§ 106 flg. Komiteen støtter departementets forslag om å stille krav til habilitet i tolkeloven.

3.5 Nasjonalt tolkeregister, statsautorisasjonsordningen og reaksjoner

Komiteen viser til at lovfesting og regler om Nasjonalt tolkeregister tidligere er tatt inn i introduksjonsloven og deretter i integreringsloven i påvente av ny tolkelov. Komiteen merker seg at departementet nå foreslår å flytte disse reglene fra integreringsloven § 45 til tolkeloven § 17.

3.5.1 Nasjonalt tolkeregister

Komiteen viser videre til de fem kvalifikasjonskategoriene i Nasjonalt tolkeregister og kriteriene for innplassering. Det vises også til behov for varslingsregler når det gjelder tolker som ikke overholder kravene til god folkeskikk, habilitet og taushetsplikt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til skriftlig innspill fra Nasjonalt fagorgan for tegnspråk og tolking og fra OsloMet, Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, som begge har en påpekning til at det i proposisjonen under punkt 4.3.4.3 står:

«Det kan også legges til rette for at tegnspråktolker kan oppføres i kategori D etter å ha oppnådd 30 studiepoeng innen studiet Tegnspråk og tolking.»

Begge instanser understreker at det først senere i studiet læres noe om å tolke. Disse medlemmer er enig med dem i at innplasseringen i Tolkeregisteret og vurderinger knyttet til dette bør overlates til fagmiljøene, slik at innlemmingen skjer fra egnet nivå i oppbyggingen i utdanningene, og disse medlemmer ber regjeringen om å legge opp til dette. I dag er kravet for ansettelse som tegnspråktolk en godkjent bachelorgrad i tegnspråk og tolking – som tilsvarer kategori B i Nasjonalt tolkeregister. Det vil være svært uheldig hvis den nye tolkeloven skulle bety at det i praksis blir mulig å arbeide som tegnspråktolk med betydelig lavere utdanningsnivå.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti påpeker at for å oppfylle krav til kvalifisert tolk etter tolkeloven er det tilstrekkelig at tolken oppfyller kvalifikasjonskravene i tolkeregisteret på laveste kategori. De to laveste kategoriene er D: grunnemne (30 studiepoeng) og E: kurs i tolkens ansvarsområde (TAO) og enten bestått tospråktest eller statsautorisert translatør/fagoversetter. Disse medlemmer viser til at de fleste tegnspråktolker i dag har bachelorgrad (som vil si kategori B). Disse medlemmer viser videre til at det er Nav som formidler tegnspråktolker, og Nav krever som regel at tolkene har bachelorgrad. Dette er ikke et lovkrav, men et krav som Nav stiller for ansettelser / i oppdrag. Disse medlemmer påpeker at det at tolkeloven stiller lavere krav til kvalifikasjoner, ikke betyr at Nav må stille lavere krav enn de gjør i dag. Nav kan fortsatt kreve at tegnspråktolkene har bachelorgrad. Det er for øvrig også mulig å fastsette høyere kvalifikasjonskrav i annen lov.

3.5.2 Varsling og reaksjoner overfor tolker

Komiteen viser til at departementet foreslår to reaksjonsmuligheter overfor tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister, men som ikke overholder kravene i tolkeloven. For mindre alvorlige forhold foreslås det at det er tilstrekkelig at det gis skriftlig advarsel med begrunnelse. Videre foreslås det at IMDi kan utestenge tolker som har mottatt tre advarsler siste fem år. Ved vesentlige brudd på kravene i tolkeloven foreslås det i proposisjonene at IMDi skal kunne beslutte å utestenge tolken fra Nasjonalt tolkeregister også uten forutgående advarsel.

Komiteen mener det ligger et særlig ansvar på IMDi for å veilede tolkene i forbindelse med brudd på kvalitetskrav og når det gis advarsler. Komiteenmerker seg at gjennom varslene om tolker som bryter kravene i tolkeloven, kan IMDi også få informasjon om offentlige organer som bryter tolkeloven, og vurdere om det er hensiktsmessig å melde fra til myndigheten som fører tilsyn med det aktuelle organet.

3.5.3 Statsautorisasjonsordningen for tolker

Komiteen viser til at IMDi skal være bevillingsmyndighet for statsautorisasjonsordningen for tolker og dermed ha myndighet til å gi og tilbakekalle bevilling. For å få bevilling som statsautorisert tolk må tolken være myndig og ha bestått autorisasjonsprøven i tolking.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Sametinget i departementets høring ytret ønske om at ansvar for organisering og gjennomføring av autorisasjonsprøven for tolker i samiske språk må legges til Sametinget, men at bevillingen likevel kan utstedes av IMDi. Sametinget har også kommet med flere innspill om tilgjengeligheten av og innholdet i tolkeutdanningen og autorisasjonsordningen. Sametinget har blant annet gitt innspill om at tolkeutdanning for samiske tolker med fordel bør etableres ved Samisk høgskole, med mulighet for opplæring i både simultantolking og konsekutivtolking, samt stort fokus på terminologi. Dette har tidligere vært omtalt i NOU 2014:8, «Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd».

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede igangsetting av tolkeutdanning for samiske tolker ved Samisk høgskole.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Samisk høgskoles faglige autonomi og at utdanningsinstitusjonene selv har mulighet til å bestemme hvilke bachelorprogram de ønsker å tilby.

Disse medlemmer viser til punkt 7.3.4.2 i proposisjonen og er kjent med at Sametinget og departementet har avtalt videre dialog om Sametingets innspill til tolkeutdanningen og autorisasjonsordningen.

3.6 Ikrafttredelse

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, påpeker at særlig kravet om kvalifisert tolk er kostnadsdrivende. Flertallet forutsetter derfor at det er en budsjettmessig dekning før kravene som har økonomiske konsekvenser, kan tre i kraft.

3.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at innføring av krav om bruk av kvalifisert tolk vil kreve økte bevilgninger over statsbudsjettet. Redusert underforbruk av tolk og økte priser som følge av høyere etterspørsel etter kvalifiserte tolker er de største kostnadsdriverne. Flertallet imøteser at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til bevilgninger for å dekke kostnadene ved tolkeloven i Prop. 1 S (2021–2022) Statsbudsjettet 2022.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til tidligere merknader og forslag i denne innstillingen, hvor regjeringen bes komme tilbake med et revidert lovforslag. Bakgrunnen for dette er at kostnadene, etter disse medlemmers syn, i forbindelse med det offentliges bruk av tolk har blitt for store. Disse medlemmer har derfor foreslått tiltak for å redusere kostnadene i denne forbindelse, gjennom at retten til å benytte tolketjenester på skattebetalernes regning innskrenkes.