Internasjonale rammeverk og reguleringer m.m.

Komiteen merker seg at det er en rekke internasjonale reguleringer på området. Eksempler på dette er FNs bærekraftsmål, flere FN-konvensjoner, ILO-konvensjoner og retningslinjer fra OECD. EU er også i gang med krav til aktsomhetsvurderinger i leverandørkjeden. Av enkeltland som har vedtatt varianter av aktsomhetsvurderinger eller som har startet prosesser knyttet til dette, kan navnes Frankrike, Storbritannia, Nederland, Tyskland, Sveits, Finland, Australia og USA.

Komiteen merker seg også at flere av høringsinstansene på komiteens høring uttalte at regjeringen gjennom denne åpenhetsloven har posisjonert Norge til å være i front for en stadig raskere utbredelse av aktsomhetslover i resten av verden.

Relevant regelverk i Norge

Komiteen registrerer at det også foreligger relevant nasjonalt regelverk allerede. Proposisjonen trekker frem regnskapsloven, arbeidslivsreguleringer, regelverk for offentlige anskaffelser, miljøinformasjonsloven, produktloven, straffeloven og likestillings- og diskrimineringsloven.

Generelt om forslaget til en åpenhetslov

Komiteen merker seg at flere har fremhevet at stadig flere virksomheter er opptatt av hvordan de kan ivareta sitt samfunnsansvar og bidra til å nå FNs bærekraftsmål. Ifølge Etikkinformasjonsutvalget har signalet fra virksomheter som utvalget har hatt dialog med under utarbeidelsen av rapporten, vært at en åpenhetslov vil kunne bidra til likere konkurransevilkår for de som allerede arbeider systematisk med forbedringer av menneskerettighets- og arbeidsforhold i dag. Komiteen merker seg at departementet er enig i at det er sentralt at kravene som stilles i åpenhetsloven, harmonerer med internasjonalt lovverk, og har derfor i arbeidet med åpenhetsloven sett hen til regelverksutviklingen i EU, og utviklingen av lignende lovkrav i andre land.

Lovens formål og virkeområde

Komiteen merker seg at departementet foreslår at formuleringen «i virksomheter og i leverandørkjeden» som Etikkinformasjonsutvalget foreslår, erstattes med «i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester». Dette for å synliggjøre at loven gjelder i produksjonsleddene fra råvarestadiet til ferdig produkt, og at loven ikke gjelder for fremtidige ledd etter at produktet er solgt og tjenesten levert.

Videre merker komiteen seg at departementet skriver at det er viktig at definisjonen av grunnleggende menneskerettigheter samsvarer med UNGP og OECDs retningslinjer som loven bygger på. Departementet foreslår derfor en definisjon av «grunnleggende menneskerettigheter» i tråd med utvalgets forslag. For å hindre at bestemmelsen tolkes snevrere enn hva som er tilsiktet, foreslår departementet å tydeliggjøre i lovteksten at opplistingen ikke er uttømmende.

Komiteen registrerte at flere av instansene som var på komiteens høring, foreslo at loven også må omfatte miljøskade, også der dette ikke er direkte knyttet til menneskerettighetsbrudd. På konkrete spørsmål svarte flere instanser at dette kan komme med ved første rullering av loven dersom dette bidrar til å forsinke lovarbeidet i denne runden.

Departementet skriver at ettersom det ikke har vært en del av Etikkinformasjonsutvalgets mandat å foreslå nye plikter knyttet til miljøpåvirkning, foreslår ikke departementet å inkludere miljøpåvirkning i denne omgang. Departementet legger opp til en evaluering av loven etter en tid og vil vurdere mottatte innspill i det videre arbeidet. Departementet skriver også at de er kjent med at EU-kommisjonen arbeider med aktsomhetsvurderinger for både menneskerettigheter og miljø. Forslagene er ventet lagt frem i 2021, og vil dersom de vedtas, medføre behov for endringer i norsk rett. Videre poengteres at miljøinformasjonsloven allerede regulerer både offentlige organers og offentlige og private virksomheters plikter til å utgi miljøinformasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at regjeringen anerkjenner at klima- og miljøpåvirkning henger tett sammen med menneskerettigheter. Proposisjonen peker også på at å inkludere miljøpåvirkning vil harmonisere med OECDs retningslinjer. Flertallet ser at både ForUM og Regnskogfondet har gitt innspill i høringen som taler for å integrere miljøskade som en del av denne loven. Flertallet forstår at lovarbeidet på området med miljøskade må utredes nærmere for å oppnå et best mulig grunnlag for loven. Flertallet ser derfor for seg at regjeringen, så snart dette er utredet, kommer tilbake til Stortinget på egnet måte.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at vi står midt i en global klima- og naturkrise. Klima- og naturødeleggelser utgjør en alvorlig risiko for de grunnleggende rettighetene til liv, helse, mat og en tilstrekkelig levestandard. Næringslivet spiller en avgjørende rolle i både problemet og løsningen på denne krisen, og det er svært viktig at næringslivets miljøpåvirkning snarest reguleres i norsk lov. Dette medlem merker seg at regjeringen i sin proposisjon anerkjenner at klima- og miljøpåvirkning henger tett sammen med menneskerettigheter. Proposisjonen peker også på at å inkludere miljøpåvirkning vil harmonisere med OECDs retningslinjer. Dette medlem viser til at miljøskade også er en del av den franske aktsomhetsloven og i tråd med FNs bærekraftsmål.

Dette medlem registrerer at departementets begrunnelse for å utelate miljøpåvirkning er at det ikke var en del av Etikkinformasjonsutvalgets mandat å vurdere dette, og det henvises til at dette aspektet allerede er dekket av miljøinformasjonsloven. Dette medlem viser til at forslaget til ny åpenhetslov går lenger i å pålegge ansvar for både informasjon og aktsomhetsvurderinger enn det miljøinformasjonsloven gjør. Miljøinformasjonslovens kunnskaps- og informasjonsplikt omfatter for eksempel ikke leverandørkjeder, og loven pålegger ingen aktsomhetsplikt.

Dette medlem mener at aktsomhetsvurderinger også må ha som mål å kartlegge og forhindre at bedrifter bidrar til alvorlig miljøskade, ikke bare slik miljøskade som innebærer brudd på menneskerettigheter, men også natur- og miljøødeleggelser som ikke direkte påvirker mennesker.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å inkludere alvorlig miljøskade som et element i aktsomhetsvurderingen i § 4b i åpenhetsloven.»

Komiteen registrerer at Etikkinformasjonsutvalget foreslår at åpenhetsloven skal gjelde alle virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge. Dette ble også løftet frem av flere av instansene som deltok på komiteens høring. Departementet er bekymret for byrdene for de mindre virksomhetene som følge av forslaget. NHO og Virke støttet departementets vurdering under komiteens høring. Departementet foreslår at loven i første omgang omfatter større virksomheter, og at loven evalueres etter at loven har virket en periode, hvor effekten av loven vurderes og hvor det samtidig vurderes om loven skal utvides til å gjelde flere virksomheter, for eksempel basert på en risikovurdering av enkelte bransjer. De trekker også frem at det er fordelaktig at tilsyns- og veiledningsorganet får opparbeidet seg god kompetanse til å kunne gi god veiledning før loven eventuelt utvides til å også omfatte mindre virksomheter. I konsekvensutredningen av forslaget til ny åpenhetslov er 8 830 virksomheter identifisert til å falle innenfor definisjonen av «større virksomheter».

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet har merka seg at ein foreslår at lova i fyrste omgang vert gjort gjeldande for større verksemder, grunna relativt store kostnader for små verksemder. Denne medlemen er samd i denne vurderinga.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at risikoen for menneskerettighetsbrudd ikke er avhengig av størrelsen på virksomheten. Både risiko og reell negativ påvirkning på menneskerettighetene kan finne sted både hos små og store bedrifter. Departementets forslag om at loven bare skal gjelde for større virksomheter, skiller seg også fra kravene i UNGP og OECD-retningslinjene, som gjelder alle selskap. De internasjonale rammeverkene stadfester at alle virksomheter har et eget ansvar for å respektere menneskerettighetene, men forventningene til aktsomhetsvurderingene kan være ulike. Metode og omfang kan tilpasses størrelse, kontekst og alvorlighetsgrad, noe som gjør at også mindre virksomheter kan etterleve kravet om å gjennomføre disse vurderingene.

Dette medlem viser til Etisk Handel sitt høringsinnspill hvor de eksemplifiserer dette med at en liten bedrift som importerer kobolt fra Kongo, kan ha høy risiko for å bidra til både tvangsarbeid og barnearbeid. Etisk Handel viser til at de har 170 medlemmer, med 120 små og mellomstore bedriftsmedlemmer, som allerede i dag rapporterer årlig på aktsomhetsvurderinger. Dette medlem merket seg også høringsinnspillet fra Regnskogfondet hvor de understreker at mange store selskaper allerede i dag har gode policyer og rutiner på plass, mens mange mindre virksomheter ikke er klar over egen påvirkning og ansvar. Dette påpeker også Etikkinformasjonsutvalget. Dette medlem mener dette viser at også små og mellomstore bedrifter kan ta et større ansvar for grunnleggende menneskerettigheter, dersom de blir forpliktet til det og mottar god informasjon og veiledning om kravene som stilles. Dette medlem viser videre til at konkurransevilkårene bør være like for alle, og at det ikke bare er de store virksomhetene som skal gjøres ansvarlig gjennom lovpålegg. Aktører som ikke respekterer grunnleggende menneskerettigheter og miljøet, bør derfor ikke vinne frem i konkurransen på bekostning av seriøse aktører. Dette kan oppfattes som forskjellsbehandling til fordel for små virksomheter. Det er derfor av grunnleggende betydning at alle aktører på det norske markedet følger de samme spillereglene hva angår respekt for grunnleggende menneskerettigheter, anstendig arbeid og miljø.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at åpenhetsloven skal gjelde alle virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge.»

Lovens plikter

Komiteen merker seg at Etikkinformasjonsutvalget foreslår at alle virksomheter pålegges en kunnskapsplikt, og at alle større virksomheter pålegges en plikt til å utføre aktsomhetsvurderinger. Slik departementet ser det, har hensikten med kunnskapsplikten vært å pålegge mindre virksomheter mindre byrdefulle plikter enn hva som foreslås for større virksomheter. Når mindre virksomheter ikke omfattes av loven, er det etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig eller nødvendig med en kunnskapsplikt.

Når det gjelder plikt til å offentliggjøre informasjon om produksjonssted, så foreslår flertallet i Etikkinformasjonsutvalget at alle virksomheter som omsetter varer til forbrukere, plikter å offentliggjøre informasjon om produksjonsstedet. Utvalget foreslår at det i forskrift kan fastsettes unntak for enkelte sektorer og grupper av virksomheter, for eksempel virksomheter under en viss størrelse. Et stort flertall av instansene som deltok på komiteens høring, støtter flertallet i utvalget. NHO argumenterer for en speilvendt løsning der man kan pålegge plikten gjennom en forskrift. Forbrukerrådet argumenterer med at flere produsenter allerede har valgt å åpne leverandørlistene sine, og at innføringen av en lovpålagt plikt vil bidra til like konkurransevilkår for alle.

Komiteen merker seg at departementet trekker frem at en plikt kan være byrdefullt for virksomhetene, og at man av hensyn til norske virksomheters konkurranseevne bør være forsiktige med å innføre nasjonale regler som går lenger enn hva som følger av de internasjonale prinsippene og retningslinjene. Departementet foreslår derfor ikke å innføre en plikt til å offentliggjøre informasjon om produksjonssted nå.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at flertallet i Etikkinformasjonsutvalget foreslo en aktiv informasjonsplikt om produksjonssted, uavhengig av forespørsel, for alle virksomheter som omsetter varer til forbrukere. I en dissens fra to av utvalgets medlemmer ble det pekt på at forslaget ville være en for stor byrde for de minste virksomhetene.

Disse medlemmer viser til at alle virksomheter som er omfattet av lovforslaget, vil være forpliktet til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger. Kjennskap til produksjonssted vil være et naturlig ledd i kunnskapsinnhentingen. Samtidig er det viktig å peke på at produksjonssted ikke nødvendigvis er der risikoen for brudd på menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter er størst. En plikt til å offentliggjøre informasjon om produksjonssted kan på den ene siden gjøre det enklere for forbrukere, organisasjoner og andre å etterprøve virksomhetenes arbeid med menneskerettigheter og arbeidsforhold, og slik påvirke virksomhetene i positiv retning, og gjøre det enklere for forbrukere å ta gode forbrukervalg.

På den andre siden vil informasjon om produksjonsstedet ikke fange opp all risiko knyttet til et produkt. Høringsinnspill peker blant annet på at det kan være større risiko forbundet med andre deler av leverandørkjeden, for eksempel råvareleddet.

Disse medlemmer viser videre til at en slik plikt ikke er en del av UNGP og OECDs retningslinjer, og at ved å innføre en slik plikt i den norske åpenhetsloven vil norske bedrifter måtte offentliggjøre sine produksjonssteder, mens deres internasjonale konkurrenter ikke trenger å gjøre det samme. Dette kan være en konkurransemessig ulempe, og en unødvendig byrde gitt at pliktens gevinster er omdiskuterte.

Disse medlemmer registrerer at departementet ser behov for å vurdere nærmere hvordan plikten eventuelt kan og bør utformes, og forholdet til annet regelverk. Som redegjort for i lovproposisjonen er det blant annet spørsmål om utvalgets forslag til definisjon av produksjonssted er best egnet til å oppnå formålet med bestemmelsen. Det er også spørsmål om en eventuell plikt skal avgrenses til virksomheter som omsetter varer til forbrukere, om enkelte sektorer bør unntas fra plikten, eller om loven i stedet bør angi hvilke bransjer, sektorer eller varer plikten skal gjelde for. Når det gjelder forholdet til annet regelverk, kan forholdet mellom en generell plikt til å offentliggjøre informasjon om produksjonssted og tvisteloven § 28 A-1 være problematisk. Disse medlemmer registrerer at dette ikke er omtalt eller vurdert av Etikkinformasjonsutvalget.

Disse medlemmer registrerer også at statsråden i sitt svarbrev om lovteknisk bistand til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti skriver: «Selv om en slik plikt kan bidra til mer åpenhet i virksomhetene, mener jeg altså at plikten som utvalget har foreslått ikke er tilstrekkelig utredet, og at dette må gjøres før en slik bestemmelse eventuelt kan inntas i norsk rett».

Disse medlemmer støtter departementet i at plikten som Etikkinformasjonsutvalget har foreslått, ikke er tilstrekkelig utredet. Samtidig registreres den massive tilbakemeldingen om å ta inn åpenhet om produksjonssted i loven. Disse medlemmer mener derfor at det bør gjøres en nærmere utredning før en slik bestemmelse eventuelt inntas i norsk rett. Samtidig henstiller disse medlemmer om at dette arbeidet gis prioritet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener loven må stille krav til åpenhet om produksjonssted, i tråd med UNGP og OECDs retningslinjer. En aktiv informasjonsplikt vil bidra til å heve kvaliteten på aktsomhetsvurderingene som virksomhetene foretar seg, fordi informasjonen vil kunne spores til de enkelte produksjonsstedene. Dette vil gi forbrukere, fagforeninger, myndigheter og andre mulighet til å etterprøve informasjonen som virksomhetene oppgir. Disse medlemmer viser til LOs høringsinnspill der det påpekes at offentliggjøring av produksjonssted også vil «gjøre fagbevegelsens arbeid enklere og muliggjøre kontakten mellom fagbevegelsen i land som forbruker og fagbevegelsen i land som produserer».

Disse medlemmer viser til at flertallet i Etikkinformasjonsutvalget foreslo en aktiv informasjonsplikt om produksjonssted, uavhengig av forespørsel, for alle virksomheter. I en dissens fra to av utvalgets medlemmer ble det pekt på at forslaget ville være en for stor byrde for de minste virksomhetene. Nå er lovens virkeområde innskrenket til kun å gjelde større virksomheter, og hovedargumentet mot å inkludere krav om aktiv informasjonsplikt om produksjonssted veier ikke like tungt.

Disse medlemmer viser også til at alle virksomheter som er omfattet av lovforslaget, vil være forpliktet til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger. Kjennskap til produksjonssted vil være et naturlig ledd i kunnskapsinnhentingen. Disse medlemmer viser til at svært mange høringsinstanser fremhevet plikt til å offentliggjøre informasjon om produksjonssted som viktig, blant annet LO, Forbrukerrådet, Framtiden i våre hender, Amnesty, Advokatforeningen og Norsk Journalistlag.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til bestemmelse som stiller krav til at virksomhetene som omfattes av åpenhetsloven, pålegges å offentliggjøre varenes produksjonssted.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Åpenhetsloven § 6 skal lyde:

§ 6 Åpenhet om produksjonssted

Virksomheter som omsetter varer til forbruker, plikter å offentliggjøre informasjon om produksjonsstedet.

Informasjonen skal offentliggjøres på virksomhetens nettside eller på annen måte gjøres lett tilgjengelig.

Kongen kan i forskrift bestemme hvilke sektorer og grupper av virksomheter som skal unntas fra offentliggjøringsplikten.

§§ 6–15 blir §§ 7–16.»

Tilsyn og veiledning

Komiteen merker seg at departementet foreslår at Forbrukertilsynet får oppgaven med å veilede om og føre tilsyn med ny åpenhetslov. Dette samsvarer også med anbefalingen fra Etikkinformasjonsutvalget. Flere av instansene som deltok på komiteens høring, og som berørte temaene tilsyn og veiledning, var enige i departementets anbefaling. Samtidig var de tydelige på at Forbrukertilsynet må styrkes for å settes i stand til å løse de nye oppgavene på en god måte.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er positive til at Forbrukertilsynet er tillagt oppgaven som veileder og at de tilføres nødvendige ressurser og kompetanse til å ivareta denne oppgaven. Veiledningsplikten vil også hjelpe norsk næringsliv til å følge de stadig flere konkrete tiltak EU gjennomfører for å implementere UNGP.

Disse medlemmer visert til at det offentliges tilbud om gratis veiledning i praksis også vil suppleres av sivilsamfunnet, for eksempel organisasjoner som Amnesty Norge, Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv, Etisk Handel Norge mfl., slik også lagt til grunn i UNGP.

Flere av de største norske selskapene har lang erfaring med å gjøre aktsomhetsvurderinger og forsøke å forebygge risiko for å bryte menneskerettighetene og forårsake miljøskade. Det innebærer ikke at de er feilfrie og ikke kan bli enda bedre, men erfaringene og kompetansen de har opparbeidet, vil det kunne være nyttig å dele med kolleger i små og mellomstore bedrifter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at lovforslaget foreslår at både manglende etterlevelse av informasjonsplikten og plikten til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger bør sanksjoneres. Erfaring fra tilgrensende områder tilsier at muligheten for sanksjoner er viktig for virksomhetenes etterlevelse av lovens krav. Sanksjonene må være proporsjonale med hensyn til blant annet hva som er rimelig å kreve av det aktuelle selskap under de faktiske omstendigheter, lovbruddets grovhet og hyppighet.

Flertallet mener at det i den varslede evalueringen bør vurderes om tilsynsmyndigheten kan ha kompetanse til å utstede for eksempel pålegg om utelukkelse fra offisielle næringsdelegasjoner til utlandet og adgang til offentlige finansielle støtteordninger for en gitt tidsperiode, samt opphør av ulovlige forhold, oppreisning for ofre for næringslivsrelaterte menneskerettighetsbrudd og forbud mot å drive virksomhet for enkeltpersoner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med evalueringen av åpenhetsloven utrede og fremme forslag om at tilsynsmyndigheten også bør ha kompetanse til å utstede pålegg om utelukkelse fra offisielle næringsdelegasjoner til utlandet og adgang til offentlige finansielle støtteordninger for en gitt tidsperiode, samt opphør av ulovlige forhold, oppreisning for ofre for næringslivsrelaterte menneskerettighetsbrudd og om forbud mot å drive virksomhet for enkeltpersoner.»

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med evalueringen av åpenhetsloven utrede hvordan aktsomhetsforpliktelsene etter åpenhetsloven er relevante for foretaksstraffinstituttet, og spesielt med hensyn til vurderingen av om morselskaper bør kunne holdes ansvarlige for lovbrudd begått i datterselskaper.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremheve at veiledning av virksomhetene vil være sentralt for å oppnå lovens formål. Disse medlemmer viser til at flere høringsinstanser påpeker at det i dag er lite kompetanse hos Forbrukertilsynet om aktsomhetsvurderinger, og at det vil være en forutsetning for best mulig veiledning og etterlevelse av loven at det settes av ressurser til å bygge opp denne kompetansen.

Disse medlemmer registrerer at regjeringen i proposisjonen gjør det klart at tilsynet vil bli tilført de nødvendige ressurser til å ivareta sine nye oppgaver.

Disse medlemmer viser til at arbeidet med ny åpenhetslov har vist viktigheten av det norske sivilsamfunnet og deres kunnskap på feltet. I tillegg til det offentliges tilbud om gratis veiledning gjennom Forbrukertilsynet, bør det også legges til rette for at organisasjoner som Amnesty Norge, Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv, Etisk Handel Norge og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter kan bidra med veiledning, slik som også er lagt til grunn i UNGP.

Disse medlemmer viser videre til at flere av de største norske selskapene har lang erfaring med å gjøre aktsomhetsvurderinger og forsøke å forebygge risiko for å bryte menneskerettighetene og forårsake miljøskade. Det innebærer ikke at de er feilfrie og kan bli enda bedre, men at de har verdifull erfaring og kompetanse som vil være nyttig å dele med kolleger i små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer viser også til at norske myndigheter har det overordnede ansvaret for å beskytte menneskerettighetene og å sikre at norske selskaper respekterer menneskerettighetene. For de mange norske selskapene som har virksomhet i utlandet, vil det å kunne få god veiledning og informasjon ved de norske utestasjonene kunne ha en stor nytteverdi, og bidra til at selskapene etterlever loven.

Disse medlemmer mener det er svært bra at det foreslås at manglende etterlevelse av informasjonsplikten og plikten til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger skal sanksjoneres. Erfaring fra tilgrensende områder tilsier at muligheten for sanksjoner er viktig for virksomhetenes etterlevelse av lovens krav. Sanksjonene må være proporsjonale med hensyn til blant annet hva som er rimelig å kreve av det aktuelle selskap under de faktiske omstendigheter, lovbruddets grovhet og hyppighet.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteen merker seg at departementet har gitt i oppdrag til Oslo Economics og KPMG å gjennomføre en konsekvensanalyse som konkretiserer og tallfester de økonomiske og administrative konsekvensene for forskjellige virksomheter i næringslivet som følge av Etikkinformasjonsutvalgets forslag til åpenhetslov. Vurderingene ble mottatt av departementet 5. januar 2021.

Oslo Economics og KPMG antar at 8 830 virksomheter vil omfattes av åpenhetslovens definisjon av «større virksomheter». Totalt beregnes de økonomiske konsekvensene for disse som pålegges plikter etter lovforslaget, å utgjøre ca. 700 mill. kroner i oppstartsåret, og ca. 630 mill. kroner i år to. Komiteen merker seg at merutgiftene for staten knyttet til ny åpenhetslov dekkes innenfor departementets gjeldende budsjettrammer.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet har merka seg at innføringa av lova har ein betydeleg kostnad. Det må difor vere ein målsetnad å redusere desse kostnadane monaleg. Samordning med andre lover og å unngå dobbeltrapportering må vere klare målsetnader.