Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre,
Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen,
fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet,
Olav Urbø, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, og
fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, viser
til representantforslaget om å innføre en fravikelig samboerlov.
Forslagsstillerne viser til at 20 pst. av befolkningen mellom 20
og 80 år lever i et samboerskap, og at det ikke finnes en egen lovregulering av
samboerforhold. Forslagsstillerne mener at mangelen på dette fører
til urettferdige økonomiske oppgjør, spesielt i langvarige forhold
der det ofte skjer en sammenblanding av parets økonomi, og der den
svakeste part kan bli hardt rammet i slike situasjoner. Komiteen viser
til at formålet med forslaget er å sikre den svakeste part ved samlivsbrudd,
spesielt kvinner som har havnet i situasjoner der felles eiendom
i praksis står i den andres navn, eller har bidratt med urimelig
mye til dekning av husholdningskostander.
Komiteen viser til at det i
representantforslaget foreslås at en samboerlov kan tre inn når
et samboerpar har vært samboere i ett visst antall år, og at parene
blir orientert (av staten) om at loven er i ferd med å tre inn, slik
at de kan velge om loven skal regulere samlivet deres.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til brev fra justis- og beredskapsministeren
til komiteen datert 26. april 2021. Justis- og beredskapsdepartementet
delfinansierte i 2016 en empirisk undersøkelse for å gi et grunnlag for
vurdering av spørsmålet om en samboerlov. Undersøkelsen ble besvart
av 3 000 voksne personer. Analyser av funnene tilsier blant annet
at samboere har en mindre sammenvevd økonomi enn ektefeller. De
inngår også i noe større grad avtaler med hverandre om formuesforhold
enn de gjorde tidligere. Dette utelukker ikke at det samtidig er
et betydelig økonomisk felleskap i deler av samboergruppen. Ikke
minst gjelder dette samboere med felles barn.
Spørsmålet om utredning
og lovfesting av en samboerlov reiser ikke bare praktiske, men vesentlige
verdimessige spørsmål. Når et samboerpar har valgt å flytte sammen
uten å gifte seg, er det deres eget valg. I likhet med statsråden
mener flertallet at
staten bør være særlig tilbakeholden med å gripe inn i privatpersoners privatliv
på dette området. Det er ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner
til å innføre lovregler som innebærer inngrep i individets valgfrihet
når det gjelder de rettslige rammene for samlivet. Flertallet viser til at samboere
som ønsker det, står fritt til å sørge for egen regulering av sine
formuesforhold ved å inngå en samboeravtale. Et område som det er
vanlig at samboere gjør avtaler om, er felles eiendom. De fleste
tinglyser felles bolig på begge parter. Det er også svært vanlig
at den ene kjøper seg inn i partnerens bolig. Hvis ikke dette er
mulig, er det vanlig å ha skriftlige avtaler om hvordan faste kostander
til bolig skal fordeles. Her finnes det mange gode eksperter som
gir råd om hva man må tenke på når man skriver en samboeravtale.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker at det er viktig
å ivareta begge parter i et samboerskap ved et eventuelt brudd. Disse medlemmer påpeker
allikevel at det finnes forskjellige tilnærminger til det å leve sammen.
Mens noen velger å inngå ekteskap, velger andre å «bare» være samboere.
Mennesker velger altså forskjellig tilnærming.
Disse medlemmer påpeker at
det er et vesentlig poeng at lovverket reflekterer denne forskjellen
i parenes ønskede samlivsform.
Disse medlemmer viser til at
det statistisk sett er kvinner som kommer dårligst ut av samlivsbrudd. Dette
rammer skjevt og kan få store økonomiske konsekvenser for den enkelte.
På denne bakgrunn ser disse medlemmer at
en utredning av et slikt lovverk som foreslått i representantforslaget
kan være hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede en fravikelig samboerlov.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk
Venstreparti viser til at manglende regulering av samboerskap
svekker likestillingen og legger til rette for fattigdom. Dette medlem mener
derfor det er behov for å innføre en fravikelig lov, som medfører
at samboerpar som bevisst har valgt denne samlivsformen fremfor
ekteskap, skal kunne velge at en samboerlov ikke skal regulere deres
samliv. Dette medlem viser
til at en slik lov kan tre inn når et samboerpar har vært samboere
et visst antall år, og at paret blir orientert om at loven er i
ferd med å tre inn, slik at de kan velge.
Dette medlem viser til at mange
samboere blir enige om det økonomiske oppgjøret når de flytter fra hverandre.
Dagens løsning, der partene regulerer samlivet selv ved blant annet
samboeravtaler, forutsetter, slik forslagsstillerne skriver, at
partene vet om denne muligheten. Dette medlem viser til at rettshjelpsorganisasjoner
som JURK erfarer at få samboerpar har inngått en samboeravtale,
og at inngåtte avtaler ofte er mangelfulle. Svært få parter har
en samboerkontrakt der eierforhold til verdiene deres avklares og
begge samboernes bidrag til samlivet anerkjennes. Følgelig er ikke
dagens løsning god nok.
Dette medlem viser til at JURK
opplever at det er store misforståelser og forvirring rundt dagens
rettstilstand. De erfarer at mange mangler kjennskap til sine rettigheter
og plikter som samboere, og mange tror at de har bedre rettigheter
enn det de egentlig har etter endt samboerskap. Sammenlignet med
ektefellers rettsstilling ser man at samboere mangler beskyttelse,
og at det økonomiske oppgjøret mellom dem blir vanskelig. En samboerlov
vil gjøre rettstilstanden mer forutsigbar og lettere tilgjengelig
samt gjøre økonomiske oppgjør ved endt samboerskap enklere og mer
rettferdige.
Dette medlem viser til at Norge
har fått kritikk fra FNs kvinnediskrimineringskomité på grunn av
manglende lovregulering for samboere. I komiteens behandling av
Norges 8. rapport om oppfølging av kvinnediskrimineringskonvensjonen
uttalte komiteen bekymring for «at kvinner som er samboere fortsatt
ikke har noen økonomiske rettigheter og vern når slike forhold går
i oppløsning». Norge ble oppfordret til å «treffe de juridiske tiltak
som er nødvendige for å garantere kvinner i samboerskap samme økonomiske
vern som gifte kvinner».
Dette medlem viser til at det
ofte er kvinner som blir stående på bar bakke ved endt samboerskap.
Erfaring viser at det ofte er menn som betaler lånet på boligen
og hytta og sparer til pensjon, mens kvinner dekker familiens forbruksutgifter.
Konsekvensen er ofte at mannens investeringer øker i verdi, mens
kvinnens økonomiske bidrag blir spist opp. Derfor utgjør mangelen
på en samboerlov en fattigdomsfelle for kvinner, noe som må regnes
som et likestillingsproblem.
Dette medlem viser til at en
fravikelig samboerlov vil flytte aktivitetsplikten fra den svake
til den sterke part. I dag er det i hovedsak den svake part som
må ta initiativ til en samboeravtale for å sikre et rettferdig oppgjør.
Med en samboerlov vil derimot den svake part ha vetorett mot en
ugunstig avtale skrevet av den sterke part. Det viktigste argumentet
for en fravikelig samboerlov er at denne vil fungere som et nødvendig
sikkerhetsnett for de samboere som ikke er økonomisk likestilte.
På denne bakgrunn
fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme forslag om innføring av en fravikelig
samboerlov, som regulerer det økonomiske oppgjøret mellom samboere, for
å sikre en rettferdig fordeling ved endt samboerskap.»