4.3.1 Endringer i statsborgerloven
Komiteen viser til regjeringens
forslag om å heve kravet til oppholdstid fra syv til åtte år ved
søknad om statsborgerskap etter hovedregelen i statsborgerloven § 7.
Det foreslås samtidig å innføre en unntaksbestemmelse for anerkjente
flyktninger slik at kravet etter gjeldende rett om syv års oppholdstid
videreføres for denne gruppen.
Komiteenviser også til den
foreslåtte unntaksbestemmelsen i statsborgerloven med kortere krav
til oppholdstid for søkere med tilstrekkelig inntekt. For disse
søkerne skal det etter forslaget stilles et krav om seks års opphold
i Norge i løpet av de siste ti årene med oppholdstillatelser av
minst ett års varighet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig
Folkeparti, mener samlet sett at lovendringene vil bidra til
at innvandrere i større grad deltar i arbeidslivet, blir økonomisk
selvstendige og gjennom dette tidligere blir en del av det norske
samfunnet.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til partiets primærpolitikk som
fremmet i Dokument 8:117 S (2020–2021).
Disse medlemmer vil subsidiært
støtte regjeringens forslag om å heve kravet til oppholdstid fra
7 til 8 år ved søknad om statsborgerskap etter hovedregelen i statsborgerloven
§ 7. Disse medlemmer vil
for øvrig ikke støtte den foreslåtte unntaksbestemmelsen om et redusert
krav til oppholdstid for anerkjente flyktninger. Dette vil etter disse medlemmers oppfatning bidra
til å undergrave lovens hovedregel, som skal være 8 år. Disse medlemmer støtter
heller ikke forslaget om å redusere kravene til oppholdstid for
søkere med tilstrekkelig inntekt. Disse medlemmer viser til ovenstående
merknad, og at økonomisk selvforsørgelse bør være et minimumskrav
i tillegg til kravene om oppholdstid.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til
at proposisjonens formål samlet sett skal bidra til at innvandrere
i større grad deltar i arbeidslivet, blir økonomisk selvstendige
og gjennom dette tidligere blir en del av det norske samfunnet. Disse medlemmer viser til
at det er et vilkår i statsborgerloven om at man må ha, eller fylle
vilkårene for, permanent oppholdstillatelse, jf. statsborgerloven
§ 7 første ledd bokstav d. For å få permanent oppholdstillatelse
må man oppfylle vilkårene etter utlendingsloven og utlendingsforskriften
om selvforsørgelse. Selvforsørgelse er således allerede et krav,
jf. utlendingsloven § 62. Etter utlendingsregelverket gjøres det
noen unntak for ulike grupper. Reglene om krav til selvforsørgelse
i utlendingsloven er beskrevet i punkt 3.3.4 i Prop. 130 L (2020–2021).
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti støtter ikke regjeringens forslag.
Dette medlem viser til at
det i høringsrunden om å øke botidskravet til det opprinnelige foreslåtte
10 år, var stor motstand blant høringsinstansene. Dette gjelder
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Den norske kirke
ved Oslo bispedømmeråd og Kirkerådet, Innvandrernes Landsorganisasjon
(INLO), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Jussbuss, migrasjonsforskere
ved Institutt for fredsforskning (PRIO), MiRA-senteret, Institutt
for samfunnsforskning, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS),
Norske kvinners sanitetsforening, Oslo kommune, Redd Barna Ungdom
(Press), Rettspolitisk forening, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger,
Utdanningsforbundet, FNs høykommissær for flyktninger (SEIF) og
FNs barnefond. Flere av disse høringsinstansene uttaler at høringsforslaget
ikke er godt nok begrunnet, at forslaget vil ha en negativ effekt
på integrering, og at disse effektene ikke er tilstrekkelig utredet.
Flere høringsinstanser etterlyser også en nærmere redegjørelse for
hvordan forslaget vil berøre barn, og uttaler at hensynet til barnets
beste taler mot å innføre krav om lengre oppholdstid for erverv
av norsk statsborgerskap. Dette medlem viser til at
de samme innvendingene gjelder forslaget som regjeringen nå fremmer
om å øke botiden fra 7 til 8 år. Regjeringens begrunnelse for forslaget
er at statsborgerskap skal henge høyt og sikre at de som blir norske
statsborgere, har en tilstrekkelig tilknytning til Norge. Regjeringen
uttaler i proposisjonen at de også har merket seg at mange av høringsinstansene
sier at et hevet oppholdstidskrav kan ha negativ effekt på integreringsprosesser,
og at de «legger vekt på at de eventuelle negative effektene for den
enkeltes integrering blir redusert når departementet nå foreslår
et krav om åtte års oppholdstid og ikke ti år slik det ble foreslått
i høringsforslaget». Dette medlem mener
dette vitner om at forslaget skal gjennomføres på tross av faglige
råd kun fordi det står i en regjeringserklæring.
Dette medlem vil trekke fram
UDI sin høringsuttalelse hvor de påpeker at den gruppa som blir
berørt av et hevet oppholdstidskrav, er utenlandske borgere som
i all hovedsak har et ønske og en forventning om å fortsette å bo
og arbeide i Norge på permanent basis, og som allerede oppfyller
kravene om selvforsørgelse for å kunne få permanent oppholdstillatelse.
UDI antar at regler om hevet oppholdstidskrav vil føre til at flere
søkere vil havne i en situasjon der de må velge bort studie- og karrieremuligheter
for å ha mulighet til å få norsk statsborgerskap i framtiden.
Dette medlem vil også vise
til at IMDi i sin høringsuttalelse sier at de ikke kjenner til forskning
eller annen dokumentasjon som tilsier at et økt oppholdstidskrav
for erverv av norsk statsborgerskap virker positivt for integreringen.
IMDi viser også til en oversikt fra OECD som viser en positiv sammenheng
mellom naturalisering og deltakelse i arbeidslivet, og flere studier som
viser en positiv sammenheng mellom naturalisering og integrering
i ulike europeiske land.
IMDi uttaler at
statsborgerskapet gir politiske rettigheter i form av stemmerett
og valgbarhet ved stortingsvalg, og at statsborgerskapet slik er
en formell bekreftelse på at man kan delta i og påvirke politiske
prosesser i det norske samfunnet. IMDi uttaler at erverv av norsk
statsborgerskap på denne måten kan øke innvandreres samfunnsdeltakelse,
noe som også er et integreringspolitisk mål.
Dette medlem synes det er
uklart hva regjeringen mener de kan oppnå ved å øke botidskravet
for statsborgerskap med ett år, når det ikke er noe forskningsmessig
belegg for at å stramme inn vilkårene fører til mer eller bedre
integrering, heller motsatt, som vist til i IMDI sitt høringssvar. Dette medlem viser
til at det er mange barrierer som hindrer innvandreres deltakelse
i arbeidslivet, og mange er motiverte for både arbeid og å kunne
forsørge seg selv. Det må satses på mange tiltak som bedre og mer
tilpasset språkopplæring, større satsing på å tette gapet mellom
innvandreres kompetanse og det som etterspørres i arbeidslivet,
i stedet for å sette opp flere barrierer for deltakelse.
Dette medlem støtter ikke
forslaget om kortere krav til oppholdstid for statsborgerskap for
søkere med tilstrekkelig inntekt. Regjeringen sier at formålet med forslaget
er å «motivere utlendinger til å bidra og ta del i det norske samfunnet
gjennom arbeid». Som nevnt ovenfor er det mange barrierer som hindrer
innvandreres deltakelse i arbeidslivet. Flere av høringsinstansene trekker
også fram at flere innvandrere er i jobb, men de vil likevel ikke
kunne tjene det foreslåtte kravet på 3 G. Det er flere grunner til
det, blant annet fordi de studerer eller har store omsorgsforpliktelser,
eller er i lavinntektsjobber. LDO viser til at innvandrere jobber
mye deltid og er overrepresentert både i midlertidige stillinger
og i konjunkturutsatte bransjer, og at arbeidsledigheten blant innvandrere
har steget under koronapandemien sammenlignet med majoritetsbefolkningen.
Konsekvensen av å ikke oppfylle kravet til inntekt blir også mye
større nå som regjeringen vil øke botidskravet etter hovedregelen
til åtte år. Flere av høringsinstansene er bekymret for hvordan
forslaget vil slå ut for ulike grupper, særlig kvinner og personer
med nedsatt funksjonsevne, og flere uføre vil ikke ha mulighet til
å nå kravet om 3 G. Politidirektoratet og Trøndelag politidistrikt påpeker
at forslaget kan føre til større skjevhet i integreringen for enkelte
grupper innvandrerkvinner i forhold til deres ektemenn, og at de
kan bli utsatt for mer negativ sosial kontroll. MIRA-senteret mener
regjeringen heller bør fremme forslag som gjør det mulig for flere innvandrere
å bli selvforsørget, for eksempel regulere arbeidslivet på en slik
måte at det ikke tillates så stor bruk av ringevikarer, korte vikariater
og små stillingsprosenter, samt motarbeide diskriminering i arbeidslivet.
Flere høringsinstanser uttaler at manglende motivasjon ikke er årsaken
til lav sysselsetting, og at forslaget derfor ikke er hensiktsmessig.
Dette medlem mener det er
problematisk at grunnleggende demokratiske rettigheter, som stemmeretten,
skal være avhengig av den enkeltes inntektsnivå. Dette medlem viser også til
at selv om formålet med bestemmelsen er ment godt, viser de mange
høringsuttalelsene også at det kan stilles spørsmål ved om den ønskede
effekten er mulig å nå ved et slikt forslag, samt at personer som
allerede er godt integrerte og motiverte for jobb, og kanskje allerede
har en jobb, men hvor inntekten er for lav til å oppfylle vilkåret,
trenger helt andre tiltak for å sikres en sterkere tilknytning til
arbeidslivet.
Dette medlem vil også understreke
at saksbehandlingstiden for statsborgerskapssaker i dag er for lang,
og er bekymret for at et mer komplisert regelverk fører til lengre
saksbehandlingstid og krever mer ressurser, som påpekt av både UDI
og POD i høringsrunden.
Komiteen viser
til at det i proposisjonen er foreslått en ny § 16 b i statsborgerloven. Komiteen viser til at det i gjeldende
lov ikke er noen § 16 a, og foreslår derfor en lovteknisk endring,
slik at lovforslagets ny § 16 b endres til ny § 16 a.