Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred
Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og
fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til representantforslaget
der det fremmes tre ulike forslag om å endre statlige planretningslinjer
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, blant annet
for å legge til rette for vekst og utvikling i hele landet, sikre
at spredtbygde kommuner ikke tvinges til sentralisering og sikre
at vern av dyrka mark blir et overordnet mål i alt planleggingsarbeid.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at i henhold til
plan- og bygningsloven er det kommunene som sitter i førersetet,
og har ansvar for samfunns- og arealplanleggingen i sine respektive
kommuner. Flertallet mener
kommunene har stor frihet, og et betydelig ansvar, for å legge til
rette for å sikre tilstrekkelig boligbygging i sine kommuner. Flertallet viser
til at den friheten og ansvaret ligger innenfor fastsatte nasjonale
rammer, i tråd med prinsippene i Grunnloven og kommuneloven.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, mener at for å sikre en bærekraftig
og fremtidsrettet arealutvikling er det viktig at utbyggingsmønster
og transportsystem samordnes, slik at transportbehovet kan begrenses,
og det legges til rette for klima- og miljøvennlige transportformer. Dette flertallet viser
til at det i et overordnet klimahensyn er viktig å sikre en effektiv
arealbruk i hele landet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at dette reduserer behovet for
å bygge ned jordbruksareal og areal med høy grad av karbonbinding. Disse medlemmer mener
statlige planretningslinjer bidrar til en nødvendig samordning. Disse medlemmer viser
til at de statlige planretningslinjene er forskrifter knyttet til
plan- og bygningsloven (pbl).
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at planretningslinjene avgrenser det lokale selvstyret og handlingsrommet
som gis i plan- og bygningsloven til fordel for fastsatte nasjonale
rammer. Disse medlemmer viser
til at Stortinget ikke behandler disse retningslinjene, men de er
ofte omstridte. Disse medlemmer viser
til at regjeringen Stoltenberg II tok initiativet til å utarbeide
retningslinjene, og argumentet var behovet for overordnede planretningslinjer,
både i et boligutviklingsperspektiv og i natur-, klima- og transportsammenheng.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, viser til at de statlige planretningslinjene
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging skal bidra
til å konkretisere og markere nasjonal politikk i arbeidet med å
utvikle bærekraftige byer og tettsteder, legge til rette for verdiskaping
og næringsutvikling i hele landet, og fremme helse, miljø og livskvalitet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at retningslinjene skal legges til grunn ved statlig, regional og
kommunal planlegging etter plan- og bygningsloven, men også ved
enkeltvedtak som statlige, regionale og kommunale organer treffer
etter plan- og bygningsloven og annen lovgivning.
Disse medlemmer mener klima
og natur skal være fundament og ramme for alle områdene der det
utvikles politikk. Disse
medlemmer mener at for å nå klimamålene er det nødvendig at
nye boområder bringer innbyggerne effektivt og klimavennlig til
og fra jobb. Disse
medlemmer mener nye boligområder må ivareta klima- og naturhensyn
når det gjelder utbygging, transportløsninger, materialbruk og gjenbruksløsninger.
Disse medlemmer mener vi må
sikre vekst og velferd i fremtiden uten å ødelegge naturen. Naturen
er selve grunnlaget for velferden vår: Disse medlemmer viser til at
en i Norge har skapt vekst og arbeidsplasser gjennom olje, fisk,
skog og godt jordsmonn.
Disse medlemmer mener en økonomi
i balanse er avhengig av en natur i balanse. Disse medlemmer vil stanse
tapet av natur. Disse
medlemmer mener at det i Norge kan bygges smartere, planlegges bedre
og tas klokere valg for å bevare den mest sårbare naturen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener allikevel at de
statlige planretningslinjene innebærer en innskrenkning i lokalt
handlingsrom og skjønn. For flertallet er det et mål å
styrke det lokale selvstyret og dets mulighet til å avveie ulike
hensyn og styre utvikling av kommunene. I store byer hvor det bor mange
mennesker, bygges mye og transporteres mye, har retningslinjene
stor betydning for klima. I spredtbygde kommuner med få innbyggere,
negativ befolkningsutvikling og boligmarked i stagnasjon er det
fare for at disse statlige planretningslinjene er til hinder for befolkningsvekst.
Demografiutvalget (NOU 2020:15) peker blant annet på at det må settes
inn statlige tiltak for å bedre boligmarkedene i distriktene. Flertallet vil
føre en politikk for sterkere fellesskap, vekst og utvikling i hele
landet. Flertallet tror
på skreddersøm og lokale løsninger – fordi landet vårt er mangfoldig
og utfordringene ulike.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil jobbe for et mer rettferdig Norge, og det handler om mer enn
arbeid til alle, inntektsutjevning og lik tilgang til helse og skole.
Det handler også om makt og mulighet til å bygge ei framtid, og gode
lokalsamfunn der man deltar og føler seg hjemme. Derfor har dette flertallet også
varslet en ny kurs i distriktspolitikken, blant annet i Innst. 88
S (2019–2020) hvor det listes opp over 60 punkter for en ny kurs inklusive
tiltak for både bolig og infrastruktur.
Et tredje flertall,
medlemmene Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til at det ikke kan være sånn
at statlige planretningslinjer er så strenge at kommuner med befolkningsnedgang
eller boligmarked i stagnasjon ikke får bygget attraktive boliger.
Det er viktig at disse planretningslinjene er godt tilpasset regionale
og lokale forhold slik de åpner for i dagens regelverk. Det er videre
viktig å vite hvilken effekt disse planretningslinjene har for vekst
i hele landet. Disse retningslinjene har virket en stund. Det er
tid for å innhente kunnskap.
Dette flertallet mener at planretningslinjene må
justeres hvis evalueringer viser at de er til hinder for befolkningsvekst
og boligbygging i distriktskommuner preget av befolkningsnedgang
og lite boligbygging.
Dette flertallet får innspill
fra mange folkevalgte lokalt om ulik praksis fra fylke til fylke
når det gjelder innsigelser, blant annet knyttet til disse planretningslinjene. Dette flertalletmener
statsforvalters praksis bør være mest mulig lik og forutsigbar over
hele landet. Dette
flertallet viser til Distriktsnæringsutvalget (2020:12), som
påpekte at likebehandling og forutsigbarhet er viktig for næringslivet
i distriktene. De viste til at grunnlaget for at statlige aktører
skal kunne gi innsigelser de siste årene er tydeliggjort. Av hensyn
til likebehandling og forutsigbarhet for næringslivet mente utvalget
at det er viktig å følge opp dette arbeidet over tid.
Dette flertallet viser til
at Riksrevisjonen (2018) har undersøkt bruk av innsigelser i perioden 2013–2017.
Målet med undersøkelsen var å vurdere hvordan nasjonale og vesentlige
regionale interesser blir ivaretatt i kommunal arealplanlegging.
En av konklusjonene var at:
«(…) fylkesmennenes
samordning av innsigelser sikrer ikke god nok åpenhet og forutsigbarhet,
slik loven krever. Fylkesmannens samordning og avskjæring av innsigelser
gjennomføres delvis som lukkede prosesser.» (NOU 2020:12 Distriktsnæringsutvalget)».
Dette flertallet er enig med
departementet i at praktisering av retningslinjene må differensieres
og tilpasses regionale og lokale forhold, og mener regjeringen må
sørge for at statsforvalterne følger dette opp.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen evaluere de statlige planretningslinjene og hvilken
effekt de har hatt for utviklingen for vekst i hele landet.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen påse at statsforvalter og regionale statlige myndigheter
praktiserer planretningslinjene slik at de er tilpasset regionale
og lokale forhold, slik de åpner for i dagens vedtatte regelverk.»
«Stortinget
ber regjeringen påse at statsforvalter samordner innsigelser godt
nok, slik at det sikrer åpenhet, forutsigbarhet og effektive prosesser.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at den lovbestemte saksgangen
i kommunale plan- og arealsaker legger alvorlige hindringer for
den frie utøvelsen av kommunalt selvstyre. Fylkeskommunen, nabokommuner
og statsforvalteren har alle den samme retten til å fremme innsigelser
til planvedtak i en enkelt kommune. Statsforvalternes detaljrike
innsigelser oppleves ofte som problematiske fra kommunenes side.
Videre er det grunn til å problematisere at statsforvalterens administrasjon
legger inn et veto mot det som er skjønnsmessige beslutninger fattet av
folkevalgte representanter.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at for å sikre at de statlige føringene for plan- og arealsaker
fortsatt ble fulgt, og for å sikre at andre kommuner og regionale
myndigheters interesser ble overholdt, ble loven om innsigelsesrett
innført i 1985 og senere presisert i loven fra 2008. Fylkeskommunen,
nabokommuner og fylkesmannen (statsforvalteren) er tildelt slik
innsigelsesrett mot utlagt arealbruk etter § 5-4, som beskriver
hvem som har myndighet til å fremme innsigelse til planforslag.
§ 5-5 gir begrensningene i adgangen til å fremme innsigelse, og
§ 5-6 omtaler kommunens rett til å kreve mekling og avgjørelse av departementet.
Den samme retten er også gitt statlige fagmyndigheter som for eksempel
Statens vegvesen. Dersom berørte statlige fagmyndigheter, fylkeskommunen
eller nabokommuner har avgitt innsigelser til kommuneplanens arealdel,
kan ikke kommunen fatte vedtak uten at det har blitt enighet mellom
kommunen og den som retter innsigelse. Dersom det ikke oppstår enighet,
heller ikke etter mekling, går saken til Kommunaldepartementet for
endelig avgjørelse. Plan- og bygningslovens bestemmelser om innsigelsesrett
er derfor myndighetsbegrensende for det kommunale selvstyret. I
utgangspunktet skal organer med innsigelsesadgang vise stor aktsomhet
med å fremme innsigelse og dermed i realiteten overprøve kommunale
vedtak. Det ligger til det enkelte organ å avgjøre hva som så er
et vesentlig forhold for at innsigelse rettferdiggjøres.
Disse medlemmer viser til at
ansvaret for plan- og bygningsloven ble flyttet til kommunalministeren
i perioden 2013–2017. Etter at de borgerlige partiene kom i regjering
i 2013, har statsforvalterens innsigelsesmulighet blitt betydelig
innskrenket, det viser tallene: per 12. juni 2020 er 169 innsigelsessaker
avgjort av Kommunal- og moderniseringsdepartementet siden regjeringsskiftet
i 2013. Av disse er innsigelsen ikke tatt til følge i 90 av sakene,
i 47 saker er den delvis tatt til følge og i 32 saker er innsigelsen
tatt til følge. Kommunene har fått helt eller delvis medhold i 81
pst. av sakene, mot 42 pst. under den rød-grønne regjeringen.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at det likevel er et lokaldemokratisk problem
at statsforvalteren og Statens vegvesen har innsigelser som en mulighet.
Dette forsinker utviklingen av kommuner, det gir liten forutsigbarhet
og virker som en hemsko for utvikling av både privat eiendom, næringseiendom
og kommunale områder.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener
det er nødvendig å vise til Kommunal- og moderniseringsdepartementets
rundskriv fra 2019, hvor det heter:
«Etter plan- og bygningsloven
skal fylkesmannen medvirke i kommunenes planarbeid, og fylkesmannen behandler
også klagesaker. Brev 17. februar 2014 fra daværende kommunal- og
moderniseringsminister Jan Tore Sanner gjelder rundskriv H-2/14
om retningslinjer for innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven.
I brevet presiseres at plansakene må behandles så raskt og effektivt
som mulig, slik at viktige tiltak som boligutbygging og næringsutvikling
ikke blir unødig forsinket. Det understrekes videre at hensynet
til lokaldemokratiet skal vektlegges sterkere fremover. Dette er
også nevnt i selve rundskrivet, der det under pkt. 2.1.3 forutsettes
at innsigelsesmyndighetene viser stor varsomhet med å overprøve
kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold.
Jeg minner om disse
føringene, som fortsatt er viktige. I regjeringens politiske plattform
fremgår det at regjeringen vil legge stor vekt på lokaldemokratiet
i plan- og bygningssaker, samtidig som viktige nasjonale hensyn
skal ivaretas. Fylkesmennenes medvirkning i den kommunale arealplanleggingen
er viktig for ivaretakelsen av de nasjonale og vesentlige regionale
hensynene. Fylkesmennene må bidra aktivt med informasjon og faglige
råd i den kommunale planleggingen, og vurdere innsigelse når nasjonale
og vesentlige regionale hensyn blir tilsidesatt.
Jeg viser også til
nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, som
ble vedtatt ved kongelig resolusjon 14. mai 2019, der det fremheves
at regjeringen styrker det lokale selvstyret i planleggingen. Det betyr
at kommunene får økt ansvar for å sikre nasjonale og viktige regionale
interesser.
Jeg ber om at fylkesmennene
tar hensyn til disse føringene i sin medvirkning i planleggingen
etter plan- og bygningsloven. Dette gjelder også når det vurderes klage,
og ved behandlingen av klagesaker etter plan- og bygningsloven.
Jeg viser her til endringene i forvaltningsloven § 34, som trådte
i kraft 1. januar 2018. Det fremgår at der statlig organ er klageinstans
for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen
legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving
av det frie skjønn. På denne bakgrunn vil jeg minne om at fylkesmennene
bør være varsomme med å overprøve beslutninger som hører til det
lokalpolitiske skjønnet. Samtidig er det viktig at fylkesmannen
ser til at nasjonale og viktige regionale interesser ikke blir vesentlig
tilsidesatt i klagesakene.
Nasjonale og viktige
regionale interesser skal ivaretas av kommunene i planleggingen.
Dette tas også opp i Riksrevisjonens undersøkelse av behandling
av innsigelser i plansaker, Dokument 3:7 (2018–2019). Medvirkning
i kommunens planarbeid er derfor en viktig oppgave for fylkesmennene
også fremover.»
Samtidig fastslås
det at det er kommunene som har ansvaret for at vedtak i kommuneplanen
er i tråd med nasjonale retningslinjer og etter lovens bestemmelser, samt
at det er kommunen som har ansvaret for at vedtak treffes på en
faglig og formelt riktig måte. Det er med andre ord ikke eksplisitt
delegert til statsforvalteren å føre kontroll med kommunene, ut
over eventuelt å behandle lovlighetsklager i etterkant av kommunale
vedtak. Da kommunene fikk endelig myndighet i plansaker gjennom
plan- og bygningsloven, ble ordningen med innsigelser innført for
å sikre at statlige, regionale og nabokommuners interesser ble tilstrekkelig
ivaretatt i den enkelte kommunes arealplan. Anledningen til å fremme
innsigelser var altså ikke ment å være en ordning som de ulike organene
kunne bruke for å demonstrere at de hadde en annen skjønnsoppfatning
enn den enkelte kommune. Det var derimot en ordning ment som en
konfliktløsningsmodell for de tilfeller der kommuner ikke klarte
å behandle plansaker i tråd med nasjonale retningslinjer. Dagens
rådende forhold i plan- og arealsaker er langt fra den normative
beskrivelsen Kommunal- og moderniseringsdepartementet gir av bruken
av innsigelsesinstituttet i rundskrivet. Erfaringene fra Kommune-Norge
er tvert imot at særlig statsforvalterne, i utpreget grad, fremmer
innsigelser langt ut over det som kan forsvares med bakgrunn i Kommunal-
og moderniseringsdepartementets rundskriv. Det kommer stadig rapporter
om at statsforvalterne i stadig mer omfattende grad overprøver det
kommunale skjønnet, selv om kommunens fortolkning er i samsvar med
gjeldende nasjonale retningslinjer, og er fundamentert på lokalpolitisk
skjønnsanvendelse.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet er opptatt av nærhetsprinsippet, og
mener at kommunen i størst mulig grad må kunne bestemme hvordan
kommunens arealer forvaltes. Dette inkluderer politikk med hensyn
til strandsonen, vindmølleparker, sjøarealforvaltning og verneområder.
Det er kun i helt spesielle tilfeller av vesentlig nasjonal betydning, for
eksempel der det skal bygges en europavei gjennom kommunen, eller
tilfeller hvor et tiltak har negative konsekvenser for arealer i
andre kommuner, at kommunen ikke helt fritt skal kunne disponere
egne arealer. Utgangspunktet for innsigelsesadgangen er da velbegrunnet,
og det finnes tilfeller der innsigelser er fremmet med godt grunnlag.
I enkelte reguleringssaker som har en mer interkommunal betydning,
er det sentralt at ikke én kommune kan ødelegge for sentrale utviklingsplaner.
Utbygging av større veitraseer er et slikt eksempel. Her vil det
være uheldig dersom en kommune ikke ser felles fordeler i det som
isolert sett kan være en ulempe for dem selv. Men det er likevel
ikke Statens vegvesen, som er det statlige fagorganet som vil ha innsigelsesrett
i et slikt tilfelle, som representerer det største problemet for
lokaldemokratiet. Disse
medlemmers oppfatning er at statsforvalterne ikke følger de
retningslinjer som er gitt for innsigelsesinstituttet. Problemet
med statsforvalternes innsigelser har heller ikke knyttet seg til
å stoppe lovbrudd fra kommunenes side, men nettopp overprøving av
politisk skjønn innenfor lovens rammer. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at
det fortsatt må drives lovlighetskontroll av kommunale planvedtak,
men at den politiske skjønnsutøvelsen helt og holdent skal ligge
til de lokaldemokratiske organene. For å oppnå dette mener disse medlemmer at
en slik kontroll bør legges til departementet. Da vil det også være
departementet som behandler arealsaker som må etterprøves. På denne
måten fjerner man ett eller flere unødvendige ledd i arealsaker.
Statsforvalter og settestatsforvalter er overflødige i arealsaker,
og må derfor fratas retten til å gi innsigelser i lokale saker.
Statens vegvesen må også fratas innsigelsesmuligheten, og de problematiske
lokale sakene bør gå rett til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Innsigelser fra staten må komme fra departementet, slik at statsråden
står ansvarlig overfor Stortinget. Det sikrer at kommunene ikke
kan gjøre ting som er i strid med nasjonale interesser.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på egnet måte fremme forslag som fjerner statsforvalterens
og Statens vegvesens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealvedtak.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag slik at det ikke er mulig å fremme
innsigelse mot plan som ligger innenfor gjeldende planformål i overordnet
plan.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet understreker at de statlige planretningslinjene
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, fastsatt ved
kgl. res. av 26. september 2014, og oppfølging av disse i dag gir
stramme føringer for hvordan lokalsamfunn skal utvikle seg rundt
omkring i landet. Disse medlemmer støtter
intensjonen om at mer av veksten i transport skal tas gjennom kollektivtrafikk,
sykkel og gange. Dagens føringer og rigide praksis gir imidlertid
store utfordringer mange steder med uheldige følgekonsekvenser.
I planretningslinjenes målformulering heter det bl.a. at «utbyggingsmønster
og transportsystem bør fremme utvikling av kompakte byer og tettsteder».
Kommunenes mulighet til å planlegge sitt eget lokalsamfunn ut fra
lokale behov kommer i skyggen av dette. Disse medlemmer viser til at
hensynet til en balansert utvikling mellom bygd og by ikke nevnes.
Hensynet til ivaretakelse av dyrka mark og friområder nevnes heller
ikke som et overordnet mål. Jordvern nevnes bare i underkapittel,
og da i den forbindelse at jordvernet må balanseres mot storsamfunnets
behov.
Dagens statlige
planretningslinjer er en brekkstang for kraftig sentralisering.
I spredtbygde områder blir det lagt sterke begrensninger på videre
utvikling, noe som kan bidra til å forsterke en allerede negativ
befolkningsutvikling med nedlegging av offentlige tjenestetilbud som
skoler og barnehager. I folketette områder bidrar retningslinjene
til forsterket press om bl.a. nedbygging av dyrka mark og friområder
i nærheten av kollektivknutepunkter og ytterligere press på en allerede
overbelastet offentlig infrastruktur. Planretningslinjene bidrar dermed
til en dårligere lokal planlegging i kommunene fordi staten i for
stor grad fratar lokalpolitikerne muligheten til avveie viktige
hensyn og finne løsninger som er til beste for den enkelte kommune.
De statlige retningslinjene
bidrar mange steder til sterk sentralisering innad i kommunene. Disse medlemmer viser
til at man ser dette tydelig i for eksempel Akershus. De statlige
planretningslinjene har gjennom den eksisterende regionale planen
for Oslo og Akershus blitt konkretisert til en 80/20-regel, som
innebærer at minimum 80 pst. av bolig- og arbeidsplassveksten i kommunen
skal skje innenfor prioriterte vekstområder.
I kommuner med regionale
byer skal minimum 90 pst. av bolig- og arbeidsplassveksten i kommunen
skje innenfor prioriterte vekstområder. Dette medfører at svært
mye av veksten konsentreres rundt et fåtall steder, mens store områder
får svært begrenset rom for utvikling. Dette hindrer også kommunene
i arbeidet med å trekke til seg flere innbyggere. Mange ønsker å
flytte ut av byene og de største tettstedene. Det som motiverer dem,
er mulighetene til å få bedre plass både i og utenfor hjemmet (gjerne
hus og hage), bedre oppvekstmiljø for barn og unge og ikke minst
tilgangen til naturskjønne omgivelser og et rikt friluftsliv. De
spredtbygde kommunene kan ofte tilby dette, men samtidig presses
de til å utvikle kommunene for at de i størst mulig grad skal ligne
på en by eller et større tettsted. Med andre ord: Attraktiviteten
svekkes, og stedsegne fortrinn forblir ubenyttet.
Disse medlemmer viser til
Aurskog-Høland kommune, som er sammensatt av fem tidligere kommuner
med ett, to eller tre tettsteder hver, og som utgjør nærmere en
fjerdedel av Akershus i areal. Likevel skal 80 pst. av veksten styres
mot ett tettsted i kommunen, Bjørkelangen. I Enebakk får man ikke
lov til å utvikle tettstedet i Kirkebygda, enda det er administrasjonssenteret
i kommunen og det geografiske sentrum i bygda. Tilsvarende eksempler
finner man ulike steder i landet. Ifølge NRK 26. mai 2020 fortviler
den politiske ledelsen i Melhus kommune over at de til stadighet
får nei til å etablere nye boligfelt i kommunen. Årsaken er at Melhus
er del av byvekstavtalen som sier at kommunen ikke kan gjøre noe
som bidrar til økt biltrafikk inn mot Trondheim. I Byggmesteren
01/21 trekkes Sirdal og Rødøy kommuner frem som eksempler på distriktskommuner som
er villige til å strekke seg langt for at folk kan bosette seg der
de vil, selv om det er i strid med den nasjonale knutepunktstrategien.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomgå og endre de statlige planretningslinjene
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, blant annet
gjennom å innta et overordna mål om at retningslinjene skal legge
til rette for vekst og utvikling i hele Norge, bidra til en balansert
utvikling mellom bygd og by, og at det særskilt skal legges til
rette for vekst og utvikling i områder med svak eller negativ befolkningsutvikling.»
«Stortinget
ber regjeringen endre statens planretningslinjer for samordnet bolig-,
areal- og transportplanlegging for å sikre at kommuner med spredtbygde områder
ikke tvinges til å sentralisere bosetting og annen utvikling internt
i kommunen. Kommunene må selv kunne bestemme hvor det skal legges
til rette for utvikling, og i hvilken grad spredt boligbygging skal
tillates.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag til endringer i statens planretningslinjer
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging og andre statlige føringer
for å sikre at vern av dyrka mark gjøres til et overordna mål i
alt planleggingsarbeid i Norge.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å legge til rette for
god boligbygging både i by og bygd.
Dette medlem viser til at
det er behov for at planretningslinjene for samordnet bolig-, areal-
og transportplanlegging gir stramme føringer, fordi det er nødvendig
at mer av transporten tas gjennom kollektiv, sykkel og gange. Men
for strenge rammer kan skape utfordringer i deler av landet der
kollektivtrafikk uansett ikke kan erstatte privatbil og der det
er umistelig matjord som kan bli bygget ned hvis reglene er for
rigide. Dette
medlem ser at det kan være behov for at retningslinjene åpner
for mer differensiering mellom ulike deler av landet ut ifra stedlige
forutsetninger.
Det heter i planretningslinjenes
målformulering bl.a. at «utbyggingsmønster og transportsystem bør fremme
utvikling av kompakte byer og tettsteder». Det er imidlertid ulike
hensyn og ulike behov i spredt befolkete bygder og byområder og
planretningslinjene bør åpne opp for best mulig håndtering av de
ulike behov, tilrettelegging for miljøvennlig utbygging og viktige
vernehensyn. Dette
medlem mener det skal være krav om å fortette boligbygging
i byområder og der det er viktige kollektivknutepunkt, samtidig
kan dette komme i konflikt med vern både av natur og matjord i disse områdene.
Det er jo gjerne der folk har bosatt seg at matjorden er, og den
må vernes bedre enn i dag. Forutsetningene for utbygging og behov
for utnytting av areal varierer i ulike deler av landet og planretningslinjene bør
ta høyde for dette.
Dette medlem mener at bolig
skal være noe å bo i, ikke noe å spekulere i. Også på mindre plasser
kan det være vanskelig å finne bolig. Husbanken og kommunene må
sammen ta ansvar for å sikre tilstrekkelig boligbygging også i distriktene.
Det offentlige må ta ansvar for at det bygges flere boliger som
dekker de reelle boligbehovene.