Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred
Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og
fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til representantforslaget
og svarbrev fra departementet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er godt kjent med at boligmarkedet ikke er velfungerende verken
i pressområdene eller i alle distriktskommuner.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at de fleste i Norge bor trygt og godt. Eierlinjen står sterkt,
og så mange som åtte av ti eier sin egen bolig. Det er viktig å
sikre god finansiering av boliger i hele landet. I distriktene kan
det være et problem at byggekostnadene for en ny bolig overstiger
salgsverdien. En slik situasjon fører til at risikoen blir stor,
og lokale banker kan derfor være restriktive med å gi lån. Husbanken har
virkemidler som skal motvirke denne effekten i områder av landet
der det ordinære bankvesenet ikke utnytter distriktskvoten og velger
å ikke gi boliglån eller gir lån med høye renter. Husbanken er et
viktig verktøy for å sikre et velfungerende boligmarked i hele landet, og
Husbankens virkemidler kan derfor også brukes i hele landet.
Komiteen viser
til at bolig er viktig for alle landets innbyggere. For å kunne
bo i hele landet må det være tilgang på egnet bolig. Dette har også
betydning for å sikre arbeidskraft til bedrifter og kommuner. NOU
2020:15 «Det handler om Norge» har et eget kapittel om boligmarkedet
i distriktene. Utvalget peker blant annet på:
«Mange distriktskommuner
har lite boligbygging. I perioden 2008 til 2018 hadde 101 kommuner
lite boligbygging (definert som under fem prosent av den eksisterende
boligmassen). Dette gjaldt over halvparten av kommunene på sentralitet
6 og 25 prosent av kommunene på sentralitet 5. Minst boligbygging
finner man i distriktskommuner i Innlandet, etterfulgt av Troms
og Finnmark og Nordland.»
Utvalget omtaler
videre en rekke utfordringer ved boligmarkedet og måter det bør
jobbes med boligmarkedet i distriktene på. Utvalget peker blant
annet på at Husbanken både har virkemidler for å sikre egnede boliger
for en aldrende befolkning og et distriktspolitisk oppdrag. Likevel
er Husbankens aktuelle virkemidler i liten grad tatt i bruk i distriktskommuner.
Kommunal- og moderniseringsministeren viser i svarbrev av 26. april
2021 til komiteen, til at mulighetene som ligger i låneordningene,
kan utnyttes enda mer. Videre har statsråden gitt Husbanken i oppdrag
å gjøre muligheten til å ta distriktspolitiske hensyn i långivningen
bedre kjent.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener Husbanken er et viktig verktøy for å sikre et velfungerende
boligmarked i hele landet, og derfor må Husbankens midler både kunne brukes
og være innrettet for å løse boligbehov i hele landet.
Komiteen viser
til at representantforslaget peker på at byggekostnadene kan være
høyere enn boligverdien og «Boligmarkedet i Norge varierer sterkt,
og da må staten sette inn tilpassede løsninger som fungerer for
ulike områder der boligmarkedet varierer.»
Komiteen viser til en rapport
fra Samfunnsøkonomisk analyse AS (SØA) fra desember 2020 på oppdrag fra
Kommunal- og moderniseringsdepartementet, der de har kartlagt i
hvilken grad manglende tilgang på egnede boliger i distriktskommuner
hemmer rekruttering av arbeidskraft. SØA har sett etter forskjeller
mellom distriktskommuner, og har definert tre situasjoner:
-
(A), hvor boligmassen
vokser raskere enn befolkningen, men virksomheter eller kommunen
likevel rapporterer at mangel på boliger hemmer rekrutteringen
-
(B), hvor boligmassen
vokser tregere enn befolkningen, og sysselsettingen er voksende;
og
-
(C), hvor boligmassen
vokser tregere enn befolkningsutviklingen, og sysselsettingen er
fallende.
Komiteen viser
til SØAs påstand om at de ulike situasjonene forutsetter ulike politiske
tilnærminger:
«I situasjon (A)
og (B) mener vi at kommunen har en oppgave i å løfte fram og kommunisere
problemet slik at det blir lettere for utbyggere og kommunen selv
å justere tomtereguleringer, stimulere til boligbygging og rehabilitering
o.a. til de behovene bedrifter og deres ansatte har. Dette er tiltak
og ordninger som allerede eksisterer og som man har gode erfaringer
med å ta i bruk. Situasjon (C) krever trolig mer omfattende tiltak. Her
er hovedproblemet at bruktboliger rett og slett har for lav pris
til at det lønner seg å investere i en ny bolig med vesentlig høyere
byggekostnader enn forventet salgspris. Vår vurdering er at dette
avhjelpes lettest med en offentlig ordning som garanterer at boligbygger
kan selge boligene til en sum som tilsvarer registrerte byggekostnader
innenfor en gitt periode.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkepartis, sin forståelse av representantforslaget
er at forslag 1 adresserer situasjon C. SØA skriver i sin rapport
at problemet skissert i situasjon C ikke er stort, men det er reelt.
Videre at:
«Trolig vil et slik
tiltak utløse et fåtall nybygginger hvert år. Kostnaden for staten
knyttet til et tapsfond er begrenset til forskjellen mellom boligkjøp
og generell bruktboligpris i kommunen. Dersom boligen ikke selges
innenfor den angitte perioden, vil tapsfondet aldri bli brukt. Det
er like fullt vår vurdering at et slikt virkemiddel vil redusere
en reell risiko ved boligbygging for en tilflytter ved byggestart,
og slik kan utløse både nybygging og tilflytting. Vår vurdering
er at nye virkemidler primært tilpasses kommuner med synkende befolkningsutvikling.
Det er i slike kommuner hvor det er minst grunn til å regne med
at boligmarkedet vil takle problemet uten inngripen.»
SØA skriver ikke
om hvor stor en slik ordning må være og hvor mange boliger eller
boligmarked som vil tjene på en slik ordning. Flertallet deler intensjonen i
representantforslaget om å gi lokalt tilpassede ordninger der det
er behov, og at staten gjennom Husbanken kan spille en større rolle
i distriktene. Flertallet mener
allikevel at ved et slikt forslag bør det i større grad utredes
kost–nytte før det vedtas en ny løsning som skal innføres.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet understreker at den dårlige tilgangen på
moderne, egnede boliger i distriktene er et stort problem. For å løse
dette problemet trengs det nye og bedre rammebetingelser for nybygging,
samt restaurering av eldre, bevaringsverdige bygninger. En av utfordringene
man ser i dag, er at fraflyttede boliger ofte brukes som fritidsboliger,
og at de boligene som er tilgjengelige, har store restaureringsbehov
og ikke er tilpasset standarden som for eksempel en barnefamilie
krever.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
kommunen, med sin lokale kjennskap til sitt boligmarked, står i
den beste posisjonen for å forstå hva som trengs av kraftfulle og
effektive tiltak i sitt boligmarked. Statens virkemiddelapparat,
som i dette representantforslaget innebærer Husbanken, må få nye
låneordninger som er tilpasset de lokale utfordringene. Disse medlemmer viser
til at det i NOU 2020:15 «Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser
av demografiutfordringer i distriktene» står følgende i kapittel
10.4.5:
«Mange distriktskommuner
har ensartede, små, usikre eller stagnerende boligmarkeder som er
preget av lave boligpriser og svak prisvekst. Byggekostnadene kan
gjerne være høyere enn boligverdien, noe som kan føre til at folk
ikke ønsker å oppta eller ikke får lån til boliginvesteringer. Når
man først har kjøpt seg bolig, blir det vanskeligere å flytte på
seg. Lite boligbygging kan derfor gi redusert mobilitet i lokale
boligmarkeder. Tilgang på egnede og varierte boliger har betydning
for om folk etablerer seg og blir boende på et sted.»
Sammenhengen mellom
tilgang på egnede boliger og rekruttering av arbeidskraft belyses
i en rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse fra desember 2020. Denne
rapporten er utført på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet,
og har tittelen «Tilgang på boliger i distriktene og rekruttering
av arbeidskraft, Rapport 35-2020». Her slås blant annet følgende
fast:
«I mange distriktskommuner
overstiger kostnaden av å bygge nye boliger den lokale bruktboligprisen (Meld.
St. 5 (2019-2020); Benedictow, et al., 2020 (NOU 2020: 15)). Ved
fortsatt økning i bygggekostnader og fortsatt svak utvikling i bruktboligpriser
i mange distrikter vil denne diskrepansen kunne øke i årene framover.»
Disse medlemmer mener, i likhet
med den refererte rapporten fra Samfunnsøkonomisk analyse fra desember
2020 og NOU 2020:15 Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser
av demografiutfordringer i distriktene, at når markedsverdien på
en bolig er lavere enn kostnadene ved å sette opp ny bolig, blir
det et hinder for ny boligbygging i slike kommuner. Når private
bankers utlån styres av en boliglånsforskrift som setter grensen
på maks 85 pst. av framtidig anslått markedsverdi, fører dette til
at kravet til egenkapital øker drastisk. Utbygger får som oftest
lån ut ifra markedsverdi, med de egenkapitalkrav som er fastsatt
i boliglånsforskriften. I tillegg må utbygger selv dekke mellomlegget
mellom anslått markedsverdi og byggekostnad. Om en bolig for eksempel
koster 3,5 mill. kroner å bygge, men får en anslått markedsverdi
på 3 mill. kroner, kan den nye boligen lånefinansieres med maks
85 pst. av markedsverdien etter boliglånsforskriftens § 7. På toppen
av dette kommer 500 000 kroner i mellomlegg mellom anslått markedsverdi
og byggekostnader, som utbygger må dekke selv utenom lånefinansieringen.
Det gir et effektivt egenkapitalkrav på 950 000 kroner, tilsvarende
27 pst. av byggekostnaden. Dette er nærmere det dobbelte av hva
en trenger i områder der markedsprisen er høyere enn byggekostnadene.
Dette svekker insentivene til å bygge nye, egnede boliger i områder
med lav markedspris. Om tilgangen på egnede boliger svekkes, skaper
dette også store ringvirkninger for områdene i form av andre tapte
arbeidsplasser, tapt næringsvirksomhet og tapt verdiskapning. Det
er også viktig å merke seg at færre nybygde boliger også vil kunne
gi et økonomisk svakere utleiemarked.
Disse medlemmer understreker
at Husbanken må bli det viktigste offentlige virkemiddelet for å
svare på de ulike behovene i de økonomisk svake boligmarkedene.
Husbanken har per i dag en rekke lån, støtteordninger og tilskudd
som vil kunne bidra til sosial boligbygging, lokalt tilpassede løsninger
og at personer i etableringsfasen kommer seg inn på boligmarkedet.
Husbanken har per i dag ingen ordning som treffer det behovet som
skisseres i representantforslaget. Derfor trengs det en ny boliglånsordning
i Husbanken som skal toppfinansiere lån til boligbygging i områder
der anslått markedsverdi er lavere enn byggekostnadene.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet viser til at rentenivået må være lavere
enn markedsrenten.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
for å realisere en slik ordning må regjeringen utarbeide retningslinjer
for hvilke kostnader som skal kunne inkluderes i ordningen. Disse medlemmer er
tydelige på at den skisserte ordningen er i tråd med EØS-avtalens bestemmelser,
jf. St.meld nr. 16 (2000–2001) og Dokument nr. 15:176 (2020–2021).
Husbankens rolle har lenge vært sentral i norsk boligpolitikk, og
i St.meld nr. 16 (2000–2001) ble følgende slått fast:
«ESA avslutta med
at Husbankens system er rimeleg tilpassa måla for bustadpolitikken,
og at det ikkje er noko som tyde på at utlånsverksemda til Husbanken påverkar
marknadsutviklinga på ein uheldig måte.»
Disse medlemmer understreker
at Husbanken på dette tidspunktet hadde lånefinansieringstilbud
for bygging av ordinære boliger. Sammen med finansiering fra private
banker ga dette en finansiering som innebar en nøktern egenkapital.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen etablere en ny boliglånsordning i Husbanken som
skal toppfinansiere lån til boligbygging i områder der anslått markedsverdi
er lavere enn byggekostnadene, og å utarbeide retningslinjer for hvilke
kostnader som skal kunne inkluderes i ordningen.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener det må vurderes ulike
ordninger og virkemidler for å løse problemet beskrevet i forslaget. Med
dagens rentenivå vil handlingsrommet for å sette ned renten være
lite, og det er derfor behov for å se på flere og andre virkemidler
enn lavere rentenivå.
Komiteen viser
videre til forslag om å utvide leie til eie-ordningens omfang. Komiteen er
enig i at leie til eie-modeller er en gunstig måte å hjelpe unge
i etableringsfasen inn på boligmarkedet. Slike modeller bør også
kunne tas i bruk utenfor landets største pressområder for boligbygging.
Slike modeller gir
unge i etableringsfasen tilgang på nøkterne boliger. Dette vil kunne
styrke disse personenes egenkapital til senere boligkjøp, enten
det er boligen de leier og kan velge å kjøpe, eller en annen bolig.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
ser imidlertid at disse modellene per i dag har et begrenset omfang,
og at det er ønskelig med en større utbredelse av dette tilbudet
i pressområder.
Komiteen viser
til at kommunal- og moderniseringsministeren har etterspurt mer
kunnskap om hvordan ulike leie til eie-modeller virker, hvilke modeller som
passer best for ulike situasjoner. Komiteen viser til at kommunen
også kan spille en rolle som pådriver for leie til eie-modeller
og bør også delta i arbeidet med å utarbeide ny kunnskap og modeller.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener ulike modeller for leie til eie-ordningen må vurderes. Det
er viktig at denne satsingen tilpasses lokale forhold, og at det
er et tett samarbeid mellom både kommunen, staten og utbyggere. Flertallet understreker
likevel at en slik utvidelse bør skje gjennom modeller som inneholder
spareopsjoner, slik at leietaker har en reell mulighet til å spare
opp egenkapital for å kunne realisere et senere boligkjøp. Dette
boligkjøpet kan være både den leide boligen og andre boliger, gjerne
av nøktern standard.
Flertallet viser til modellen
som benyttes på Gjøvik, og mener denne modellen burde være til inspirasjon
for videre utvidelse av modellen i andre deler av landet. Ordningen
på Gjøvik fungerer slik at leietakere betaler en viss sum i måneden,
som både dekker husleie og fungerer som spareordning for å opparbeide
seg egenkapital. Husleien i prosjektet på Gjøvik er langt under
hva som er markedspris. En rekke kommuner i Norge har tilsvarende
leie før eie-prosjekter, men ikke alle har de samme vilkårene, og
ikke alle er like gunstige for boligkjøperne som det er i Gjøvik-modellen. Flertallet legger
derfor til grunn at regjeringen vil hente inn erfaringene som er
gjort med ulike modeller, og at regjeringen utvikler en plan for
å utvide satsingen på leie til eie-ordningen.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at leie til eie-ordningen utvides i omfang,
og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er opptatt
av at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig, når de selv ønsker
det. Hovedstrategien for boligpolitikken har vært å legge til rette
for at boligmarkedet skal fungere best mulig i hele landet. Boligpolitikk
handler om å legge til rette for at også personer og husstander med
svak økonomi og særskilte boligbehov skal ha et godt sted å bo.
Økonomiske lån og støtteordninger, lovregulering og kompetanse er
de sentrale virkemidlene. Disse medlemmer vil understreke
at Husbanken er et viktig verktøy for å sikre et velfungerende boligmarked
i hele landet. Finansiering av boliger i distriktene er et av formålene
med lån fra Husbanken. Dette kan være særlig viktig i distriktskommuner
som har lave boligpriser og svak prisvekst.
Disse medlemmer ønsker å vise
til at utfordringsbildet er variert. Kunnskapen om forskjellene
distriktskommunene imellom må legges til grunn for arbeid med å
finne målrettede løsninger. Disse medlemmer har merket
seg at kommunene besitter i dag i varierende grad kunnskap og kompetanse
for stedsutvikling og utviklingsbehovet, og at i tider med omstilling
og endringer må det erkjennes at det å treffe riktig med boligsatsingen
kan være krevende. Nettopp derfor ønsker disse medlemmer å understreke
verdien av forskning og samarbeid mellom ulike aktører.
Disse medlemmer vil peke på
at Husbankens prioriterte oppgaver er boligsosialt arbeid og arbeidet med
å øke antall boliger som er miljøvennlige og universelt utformet,
men at Husbanken også bidrar gjennom å initiere forskning og utredninger
på aktuelle områder. Noen kommuner i distriktene har utfordringer knyttet
til boligsituasjonen uavhengig av målgrupper, og i mange distriktskommuner
er kommunen som organisasjon kanskje den viktigste aktøren i boligmarkedet,
på grunn av mangel på private aktører. Kommuner som tar en aktiv
rolle, utvikler planer, økonomiske insentiver eller kommuniserer
godt med markedene, kan styrke og påvirke aktørene i de lokale boligmarkedene og
slik finne løsninger. I tillegg har også kommunene mulighet for
å kunne lempe på kravene for startlån i tilfeller der boligsituasjonen
hindrer muligheten til å opprettholde et arbeidsforhold, eller hindrer
utvikling av det lokale næringslivet.
Disse medlemmer ønsker videre
å vise til at Husbanken har mulighet til å lempe på kravene om belåningsgrad
når de gir lån til utleieboliger og lån til boligkvalitet i områder
der private banker i liten grad vil finansiere nybygging. Statsråden
har gjennom sitt tildelingsbrev understreket verdien av å gjøre
denne muligheten, til å ta distriktspolitiske hensyn, i långivningen bedre
kjent. Renten til Husbanken er allerede gunstig, og lavere enn beste
markedsrente. Disse
medlemmer er opptatt av å sikre forståelsen av at lån fra
Husbanken skal supplere markedet, ikke konkurrere med private banker.
Husbanken har en viktig oppgave også med å støtte opp om kommunene,
frivillig sektor, byggsektoren og andre gjennom økonomiske virkemiddel, kunnskapsutvikling
og kompetanseoverføring. Husbanken er også en pådriver for nye forsøk,
innovasjon og at digitale løsninger blir tatt i bruk.
Disse medlemmer viser til
at boliglånsforskriften skal bidra til en mer bærekraftig utvikling
i boliglånsmarkedet. Disse
medlemmer mener at det i gitte situasjoner bør vurderes om
bankene i større grad kan gis anledning til å legge større vekt
på tilbakebetalingsevne eller sannsynlig framtidig tilbakebetalingsevne
i forhold til inntekt. I mars 2020 vurderte departementet det slik
at det var riktig å øke fleksibilitetskvoten i boliglånsforskriften
til 20 pst., grunnet covid-situasjonen. Bankene har vist en viktig
rolle i håndteringen av de utfordringene vi står i nå. Økt fleksibilitet
har styrket deres mulighet til å kunne hjelpe kundene sine gjennom
en krevende periode. Disse
medlemmer vil vise til at utsiktene for norsk økonomi tilsier
at mange boliglånkunder vil ha et økt behov for fleksibilitet i
tiden fremover. Det kan blant annet gjelde de som blir permittert
eller av andre årsaker vil ha mindre inntekt fremover, eller selvstendig
næringsdrivende som har stilt boligen som sikkerhet for lån, og
nå har behov for kapital.
Disse medlemmer viser til
at boligpolitikk må stå i sammenheng med annen stedsutvikling og
næringsutvikling. Kommunene har et stort og viktig ansvar, og det
er viktig å skape gode arenaer for at gode eksempler kan utvikles
videre og ikke minst bidra til å spre kunnskapen om arbeidsmåter
og virkemidler for å fremme gode botilbud. «Aldersvennlige boliger
og bomiljø i distriktskommuner» er et godt eksempel på ett slikt
samarbeidsprosjekt.
Disse medlemmer er opptatt
av at innretningen av de ulike leie til eie-modellene vurderes godt
og at det sikres en målrettet bruk til det beste for at flere vanskeligstilte
kan kjøpe seg bolig og få ta del i verdiøkningen og tryggheten som
kan ligge til å eie egen bolig. Samtidig er disse medlemmer opptatt av
at kommunen sikrer muligheten for at det tas gode vurderinger om
at husstanden har et eierpotensial på sikt. Disse medlemmer vil vise til
statsrådens brev der han stiller seg positiv til leie til eie-initiativ,
der det trekkes frem etableringen av et erfaringsnettverk, bestående
av både utbyggere, forbrukerorganisasjoner og kommunal sektor. Disse medlemmer ser
frem til resultatet av nettverkets arbeid med å beskrive, videreutvikle,
evaluere og dele erfaringer med leie til eie-modeller og boligkjøpsmodeller.
Dette arbeidet vil kunne gi svar på hvordan modellene best kan rette
seg også mot førstegangsetablerende på boligmarkedet, noe som kan
bidra til en større utbredelse av «leie til eie» som et tilbud i pressområder.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til partiets alternative statsbudsjett
for 2021 og merknader i Innst. 16 S (2020–2021). Arbeiderpartiets
forslag om å styrke kommuneøkonomien kunne gitt kommunen større
muskler til å realisere egne boliger for flere og til å prøve ut
ulike prosjekter som kan gi nye veier inn i boligmarkedet. Videre
ble det foreslått en rekke tiltak for å gi nye veier inn i boligmarkedet og
at det bygges flere boliger:
-
Å styrke Husbankens
utlånsramme.
-
Å øke bostøtten.
-
Å etablere prøveordninger
for å hjelpe folk inn i boligmarkedet.
-
Prioritere 5 mill.
kroner til utarbeidelse av metodikk for leie til eie.
-
Innføre statlig
rentekompensasjonsordning for kommunale tomtekjøp til 20 mill. kroner.
-
Utrede endring i
PBL knyttet til kommunens mulighet til å fastsette disposisjonsform
i boligprosjekter.
-
Reetablere boligetablering
i distriktene.
Sistnevnte
forslag bygger på en tilskuddsordning som het Boligetablering i
distriktene og som regjeringen avsluttet kort tid etter at de kom
i regjering. Ordningen bidro til å bygge ny kunnskap om boligmarkedet
i distriktene, og disse
medlemmer merker seg at det er kunnskap som brukes lokalt
av kommuner for å utvikle kommunens boligmarked. Disse medlemmer mener at det
er behov for mer kunnskap om hvordan utfordringer med boligmarkedet
i distriktene kan adresseres.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet vil peke på at det ikke bor mange mennesker
i Norge. Heller ikke i Norges byer og såkalte pressområder bor det
mange mennesker sammenlignet med andre land og deres byer. Utfordringer
knyttet til prisutvikling i boligmarkedet er knyttet til for lite
bygging i pressområdene og igjen for lav folketetthet der boligverdien
er lavere enn prisen for å bygge nye hus. Disse medlemmer vil peke på
at det trengs en boligbyggereform for at vanlige mennesker skal
kunne ha mulighet til å kjøpe bolig i nærheten til pressområdene hvor
man jobber. Det kan bygges mer i høyden i bykjernen, og det bør
legges vekt på utvikling av kommunene rundt pressområdene slik at
vanlige hus og rekkehus er tilgjengelig for familier. Disse medlemmer mener det
bør gjøres en gjennomgang av vernebestemmelser slik at infrastruktur,
kommunale tjenester og bygging av boliger lar seg oppføre i nærheten
av og inn mot pressområdene.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at Husbankens midler i størst mulig grad forbeholdes de
med lav inntekt. Disse
medlemmer vil understreke at mennesker med god inntekt eller
formuer ikke trenger lån i Husbanken for å bygge hus der boligprisene
er lave. Disse
medlemmer vil også understreke at kommunene kan og bør legge
til rette for at flere bygger og får opp boligprisene. Kommunene
kan fjerne byggesaksgebyrer, gi bort arealer til unge som ønsker
å bygge, eller det kan legges til rette med barnehager, veier og næringslivsutvikling.
Disse medlemmer mener videre
det er flere tiltak som kan få bukt med en uheldig prisstigning
i boligmarkedet. Til tross for markant økende arbeidsledighet det
siste året har vi vært vitne til sterk prisvekst på boliger i store
deler av landet. Ifølge tall fra Eiendom Norge har boligprisene
i snitt økt med nesten 10 pst. de siste 12 månedene. I Oslo har
prisstigningen vært enda høyere. En bolig i hovedstaden koster i
snitt 15,2 pst. mer enn for bare ett år siden, og en gjennomsnittlig
kvadratmeterpris er på over 80 000 kroner.
84 pst. av nordmenn
bor i egen bolig. Det er langt flere enn i andre land. I EU eier
rundt 70 pst. sin egen bolig. I Sverige er tallet 69 pst.
Det er en tradisjon
for å eie egen bolig i Norge, og folk vil eie sitt eget hjem. Det
er også viktig i et land der boligprisene årlig øker. Det betyr
at flest mulig får ta del i den økonomiske veksten.
Stigende boligpriser
gjør det stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet,
spesielt i Oslo. Vi kan risikere at Norge kommer i en situasjon
der unge voksne blir en «leie-generasjon».
Disse medlemmer er bekymret
over prisstigningen i boligmarkedet, og mener at myndighetspålagte
oppgaver er en viktig årsak til at prisene stiger så kraftig.