Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Hilde Kristin Holtesmo, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland Liadal,
Tuva Moflag og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Erlend Larsen, Mari
Holm Lønseth, Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet,
Kari Kjønaas Kjos og Morten Stordalen, fra Senterpartiet, Kjersti
Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson, fra Venstre, Carl-Erik
Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold,
viser til Prop. 131 L (2020–2021) som omhandler midlertidige endringer
i smittevernloven. Proposisjonen foreslår en forlengelse av forskriftshjemmel
om isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet for å forebygge
eller motvirke overføring av SARS-CoV-2. Den midlertidige endringen
opphører 1. juli 2021. Departementet foreslår at reglene nå skal
gjelde til 1. januar 2022.
Komiteen har gjennomført skriftlig
høring i saken og registrerer at det har kommet inn to høringsinnspill.
Ett fra en privatperson og ett fra Norsk Presseforbund mfl.
Komiteen viser til at karantene
og isolering har vært viktige tiltak i arbeidet med å hindre smittespredning. Komiteen registrerer
at regjeringen fremmer forslag om å forlenge forskriftshjemmelen
om isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet for å forebygge
eller motvirke overføring av SARS-CoV-2.
Komiteen viser til at det i
proposisjonen legges opp til at ny § 4-3 a skal tre i kraft straks,
jf. forslag til romertall II punkt 1. Komiteen viser imidlertid til
at det finnes en § 4-3 a i smittevernloven allerede i dag, som oppheves
1. juli 2021, jf. Prop. 130 L (2019–2020) og Innst. 385 L (2019–2020).
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Romertall II
punkt 1 skal lyde:
Komiteen støtter
departementets vurdering om at de midlertidige endringene i smittevernloven
videreføres. Komiteen viser
til smittevernloven § 1-5, som innebærer at tiltak i forskriften
ikke kan vare lenger enn nødvendig, i tillegg skal tiltakene være
medisinskfaglig begrunnet og være tjenlig etter en helhetsvurdering.
Komiteen mener at karantene
og isolering av smittede er noen av de viktigste virkemidlene vi
har for å holde smitten nede. Komiteen støtter departementets
vurdering av at dette er noen av de tiltakene det kan være behov
for å ha over noe lengre tid selv om samfunnet normaliseres.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet er enige i at det er behov for å ha
verktøy gjennom forskrift for å kunne sikre at smitte ikke spres
i samfunnet. Disse
medlemmer merker seg likevel at det i Prop. 162 L (2020–2021)
Midlertidige endringer i smittevernloven (forlengelse av forskriftshjemmel
om oppholdssted under innreisekarantene mv.) er foreslått forlenget
en varighet frem til 10. november 2021.
Disse medlemmer mener disse
to forslagene har betydning for hverandre, og stiller seg undrende
til hensiktsmessigheten ved å operere med to ulike tidsperioder. Disse medlemmer mener
derfor varigheten både av forskriftshjemmel om isolering og begrensninger
i bevegelsesfrihet, og forskriftshjemmel om oppholdssted under innreisekarantene,
må ses i sammenheng. Disse
medlemmer mener varigheten bør settes slik at Stortinget etter
konstituering i oktober kan ta stilling til om forskriftene skal
forlenges eller ikke.
Komiteen fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Romertall II
punkt 2 skal lyde:
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at karantene og isolering
fortsatt er helt sentrale smitteverntiltak mot epidemien. Flertallet vil
understreke det som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet tar opp
i sin høringsuttalelse, om at barn og unge som havner i smittekarantene
eller isolasjon på grunn av sykdom, må få dekket sine omsorgsbehov.
Foresatte eller andre omsorgspersoner må kunne ivareta barna selv om
det innebærer risiko for smitte. Kommunehelsetjenesten må ha oppmerksomhet
rettet mot familier der de er bekymret for barn og ungdom som er
i karantene eller isolasjon. Flertallet forutsetter at regjeringen følger
opp dette.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker
seg at Advokatforeningen mener at det fortsatt kan være nødvendig
med hjemmelen som foreslås, men at hjemmelen virker videre enn nødvendig.
Lovteksten inneholder ikke noen begrensninger med hensyn til hva
isolasjonen og de andre smitteverntiltakene kan bestå i, eller hvor
lenge tiltakene kan vare. Disse medlemmer viser til at
også Statens helsetilsyn mener at det bør presiseres i forskriftshjemmelen
at undersøkelser som erstatning for isolering eller begrensninger
i bevegelsesfriheten skal være frivillig. Disse medlemmer merker seg
at departementet mener det ikke er grunn til å presisere lovhjemmelen
ytterligere, og viser til at det må gjøres en konkret vurdering
av tiltak som hjemles i smittevernloven, og at de grunnleggende
vilkårene i § 1-5 oppstiller rammer for hva som vil ha hjemmel etter
loven. Det vises også til at tidsrommet for smittekarantene i dag
er begrenset til 10 dager.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at det viktig
at hjemmelen praktiseres slik at det kommer klart frem at tiltaket
er både nødvendig og forholdsmessig, herunder at tiltaket ikke er
mer inngripende enn nødvendig og ikke varer lenger enn nødvendig
– ut fra legitime formål som å beskytte helse og at inngrepet følger
av lov. Tiltakene kan ikke innføres uten at det er gjort en medisinskfaglig
vurdering som tilsier at tiltaket vil være et effektivt virkemiddel
for å hindre spredning av alvorlig sykdom.
Flertallet vil også understreke
det som departementet skriver i proposisjonen om at det ikke er
aktuelt å benytte tvang for å gjennomføre karantene eller isolering etter
forskrifter med hjemmel i forslaget til ny § 4-3 a.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
da hjemmelen for å ilegge isolasjon ble behandlet i Stortinget våren
2020, jf. Prop. 130 L (2019–2020), stilte Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti seg kritiske til at lovendringen var preget av unødvendig
hastverksarbeid med kort høringsfrist og kort saksbehandlingstid
i komiteen, på tross av at smittetrykket på det tidspunktet var
forholdsvis lavt.
Disse medlemmer merker seg
at dette er en utvidelse av den midlertidige endringen som ble vedtatt ved
behandlingen av Innst. 385 L (2019–2020), og at det midlertidige
unntaket nå har vart svært lenge. Disse medlemmer viser til,
og gjentar, merknader fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
fra den behandlingen, og understreker at regjeringen nå har hatt
mer enn god nok tid til å fremme forskriften som lovforslag for
Stortinget. Disse
medlemmer merker seg også at siden behandlingen av Innst.
385 L (2019–2020) har Koronakommisjonen lagt fram sin rapport, med
klar kritikk av den demokratiske forankringen av smitteverntiltak,
og en anbefaling om å revidere smittevernloven, blant annet med
tanke på å skille mellom mer langvarige tiltak og klart hastepregede
tiltak.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har svært utvidede fullmakter gjennom smittevernloven. Det
finnes flere ulike hjemler i smittevernloven som brukes til å fatte
inngripende tiltak. For eksempel gir smittevernloven § 7-12 regjeringen
mulighet til å fravike eksisterende lover og innføre nye regler
av lovmessig karakter for å iverksette akutte og inngripende tiltak som
er nødvendige for å beskytte befolkningen mot smittsom sykdom.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig at regjeringen har slike fullmakter, nettopp for å kunne handle
raskt og sikre folkehelsen når smittsom sykdom truer, slik regjeringen
også har gjort i flere omganger under pandemien, med stor politisk
oppslutning. Det er imidlertid ikke et argument for at svært inngripende
tiltak ikke i etterkant kan oversendes Stortinget for normal behandling
etter Grunnloven. Demokratiet må også bestå i krisetid.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget har anerkjent dette to ganger tidligere: Da Stortinget
vedtok beredskapsloven i 1950, og da smittevernloven første gang
ble vedtatt i 1994 med henvisning til beredskapsloven. Smittevernloven
§ 7-12 har nemlig en henvisning til den demokratiske sikkerhetsventilen
i beredskapsloven § 3 tredje ledd, som lyder som følger:
«Såfremt bestemmelsene
ikke er opphevet innen 30 dager etter at de er meddelt Stortinget,
skal de snarest mulig legges fram som lovforslag.»
Disse medlemmer viser til at
smittevernloven sist var til revisjon så sent som i 2019, uten at
verken Stortinget eller regjeringen mente det var behov for å endre
denne demokratiske sikkerhetsventilen. Disse medlemmer mener vi ikke
bør endre forholdet mellom Stortinget og regjeringen i krisesituasjoner
– et forhold som har bestått i sytti år. Disse medlemmer er enig med
professor dr. juris Hans Petter Graver, som i sitt høringsinnspill
til komiteen i forbindelse med behandling av Innst. 184 L (2020–2021)
påpekte at denne formen for tolkning av smittevernloven var å endre
forholdet mellom storting og regjering.
Disse medlemmer vil understreke
at denne innstillingen ikke omhandler tiltakene som er foreslått, men
om hvordan smittevernloven skal tolkes, og på hvilken måte regjeringen
er pliktig til å legge frem dette for Stortinget.
Disse medlemmer viser til at
bestemmelser om karantene og isolasjon er svært inngripende, og
at det er naturlig at det fremmes som egen sak for Stortinget.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme covid-19-forskriftens bestemmelser om isolasjon
og karantene som lovforslag, slik at Stortinget kan ta stilling
til disse bestemmelsene i tråd med kravet i smittevernloven og beredskapsloven.»