Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Hilde Kristin Holtesmo, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland Liadal,
Tuva Moflag og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Erlend Larsen, Mari
Holm Lønseth, Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet,
Kari Kjønaas Kjos og Morten Stordalen, fra Senterpartiet, Kjersti
Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson, fra Venstre, Carl-Erik
Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold,
viser til forslagene i Dokument 8:255 S (2020–2021) om en forsterket
innsats for å behandle benskjørhet og forebygge brudd hos eldre.
Helse- og omsorgsminister Bent Høie har uttalt seg om forslagene
i brev til komiteen av 6. mai 2021. Brevet følger som vedlegg til denne
innstillingen. Komiteen har
mottatt 14 skriftlige innspill om forslaget.
Komiteen merker seg at forslag
1 ikke er til behandling i denne innstillingen, da det ble avvist
ved fremsettelse i Stortinget, jf. at et tilsvarende forslag er blitt
votert over tidligere i inneværende sesjon.
Komiteen deler forslagsstillernes
mål om bedre behandling for benskjørhet og å forebygge brudd hos eldre. Komiteen viser
til at mellom 240 000 og 300 000 nordmenn har osteoporose, og studier
viser at kvinner har nesten dobbelt så stor risiko for å utvikle sykdommen. Komiteen viser
videre til at Norge er i verdenstoppen på antallet hoftebrudd i
forhold til befolkningens størrelse, og at fall er den tiende viktigste
årsaken til dødsfall og den sjette viktigste årsaken til helsetap
i Norge. Fallskader utgjør nesten halvparten av årlige ulykkesdødsfall,
og 40 pst. av alle sykehjemsinnleggelser i Norge kommer i etterkant
av fallskader.
Komiteen merker seg at i 2015
hadde regjeringen et mål om å redusere antallet hoftebrudd med ti
pst. innen 2018, jf. Folkehelsemeldingen (Meld. St. 19 (2014–2015)).
Dette målet ble gjentatt i Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet
– En kvalitetsreform for eldre fra 2018, og i Folkehelsemeldinga
fra 2019 (Meld. St. 19 (2018–2019)) er det en nullvisjon for fallulykker
i perioden 2019–2027. Komiteen registrerer
at antallet hoftebrudd i Norge har holdt seg stabilt siden Nasjonalt hoftebruddregister
ble opprettet i 2005.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser
til at muskel- og skjelettlidelser er den vanligste årsaken til
at folk bli uføre, nest etter psykiske lidelser. Det er behov for
mer oppmerksomhet om disse utfordringene. Flertallet viser til at muskel- og
skjelettlidelser vil få en sentral plass i den nye NCD-strategien.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at svært mange av dem som har beinskjørhet med høy risiko for
brudd i Norge, ikke får behandlingen de trenger for å styrke skjelettet
og redusere bruddrisikoen. Disse medlemmer viser til Sykepleien
nr. 5/2020, hvor Faggruppe for osteoporose og benhelse skriver at
det er viktig og effektivt å tilby alle som har gjennomgått et lavenergibrudd,
vurdering med tanke på osteoporose. Videre bør alle over 50 år som
har gjennomgått hoftebrudd, kompresjonsbrudd i ryggen eller to andre
lavenergibrudd, få medisinsk behandling som styrker skjelettet.
Denne behandlingen kan halvere risikoen for nye brudd. Disse behandlingsrådene
inngikk i NoFRACT, et stort forskningsprosjekt som blant annet omfatter
fire universitetssykehus i Norge, og hvor det var tverrfaglig enighet
om denne oppfølgingsplanen.
Disse medlemmer viser til regjeringens
nullvisjon for fallulykker, og merker seg at regjeringen ikke engang
oppnådde en reduksjon på én pst., ifølge tall fra Nasjonalt hoftebruddregister. Disse medlemmer viser
til Sykepleien nr. 5/2020, der temaet var forebygging av fall, hvor
fagfolk innen feltet uttalte at de ikke engang hadde hørt om regjeringens
mål for reduksjon av antall hoftebrudd. De mener hovedgrunnen til
at regjeringen ikke lykkes med målet sitt, er manglende satsing
på oppfølging. Den mest effektive og sannsynligvis rimeligste måten
å få ned tallene på hoftebrudd på, ville vært å tilby alle over
50 år i Norge som brekker noe, utredning og eventuelt behandling
for osteoporose. Medikamentell behandling er det best dokumenterte tiltaket.
Disse medlemmer merker seg
at fagmiljøet tar til orde for å innføre en modell for bruddforebygging ved
alle norske sykehus gjennom koordinatorbaserte tjenester, kalt FLS
(Fracture Liaison Services). FLS er koordinatorbasert forebygging
av sekundære brudd for osteoporosepasienter, igangsatt av spesialisthelsetjenesten.
Målet med FLS er å identifisere alle som kommer inn på sykehus og
legevakt med lavenergibrudd. Koordinatorbasert vil si at noen, vanligvis
en sykepleier, finner risikopasientene blant bruddpasientene, utreder dem
og anbefaler behandling. Det medisinskfaglige ansvaret ligger hos
ansvarlig lege, oftest en ortoped eller indremedisiner. Disse medlemmer merker
seg at sykehusenes finansieringssystem ifølge fagfolk er til hinder
for slik forebygging og behandling av osteoporosepasienter, fordi
det oppleves som en kamp å få osteoporosemidler over driftsbudsjettet.
Ortopediske avdelinger får inntekter gjennom innsatsstyrt finansering
basert på hvor mange brudd som behandles. Brudd som forebygges,
gir ingen gevinst for sykehuset.
Disse medlemmer registrerer
at fagfolk også etterlyser nasjonale retningslinjer i form av en
oppdatert handlingsplan og mer lik oppfølging og behandling etter
brudd, og aller helst forebygging av brudd.
Disse medlemmer viser til at
Helsedirektoratets siste nasjonale retningslinje for å forebygge
og behandle osteoporose ble utgitt i 2005. I 2018 ble det laget «Norske
retningslinjer for tverrfaglig behandling av hoftebrudd» som følge
av et samarbeid mellom Norsk forening for geriatri, Norsk ortopedisk
forening og Norsk anestesiologisk forening. Disse retter seg mot
lavenergibrudd hos skrøpelige eldre. I tillegg er «Behandlingsveilederen
ved lavenergibrudd» utarbeidet i prosjektet NoFRACT, og i 2015 publiserte
Faggruppe for osteoporose og benhelse en veileder for utredning
og behandling av osteoporose hos menn og kvinner over 50 år. Denne
veilederen ble revidert i 2019. Systematisk innsamling og spredning
av kunnskap om bruddforebygging er viktig for å nå målene om en
reduksjon i osteoporotiske brudd. Fagmiljøene og pasientorganisasjoner
har i mange år etterlyst oppdaterte nasjonale faglige retningslinjer
som også muliggjør etablering av koordinerende tjenester for bruddforebygging,
og det etterlyses også en egen handlingsplan for forebygging av sekundærbrudd
ved osteoporose.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst.
11 S (2020–2021) fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringa
sørge for at det snarast vert utarbeidd oppdaterte retningslinjer
for behandling av osteoporose, og at desse vert innarbeidde i tenestene, slik
at pasientgruppa får god og adekvat behandling.»
Disse medlemmer viser til at
dette forslaget ikke fikk støtte av regjeringspartiene eller Fremskrittspartiet. Disse medlemmer mener
det er uholdbart at helsemyndighetene til nå ikke har prioritert
å oppdatere de nasjonale faglige retningslinjene for osteoporose,
og er bekymret for at dette hemmer tilgangen til nye, effektive
behandlinger som gjerne ikke er omtalt i de eldre retningslinjene. Disse medlemmer vil
understreke behovet for oppdaterte nasjonale faglige retningslinjer
for osteoporose, og mener at dette snarest mulig må bli et prioritert
arbeid i Helsedirektoratet.
Disse medlemmer registrerer
at studier viser at kvinner har nesten dobbelt så stor risiko for
å utvikle osteoporose. En satsing på osteoporosebehandling og forebygging
er derfor en viktig satsing på kvinnehelse. Disse medlemmer merker seg
at den norske befolkningen i årene som kommer vil leve lenger, og
en større andel av befolkningen vil være eldre. Antallet som er
80 år eller eldre, vil mer enn tredobles innen 2060. Én av de sykdommene
som rammer flest eldre – som medfører betydelige helsetap for den
enkelte, og som har betydelige kostnader for helsetjenesten og samfunnet
– er osteoporose.
Disse medlemmer viser til at
fall blant eldre koster både den enkelte og samfunnet dyrt. Disse medlemmer mener
det trengs en handlingsplan for forebygging av sekundærbrudd ved
osteoporose, og at både samfunnet og den enkelte vil spare mye på
å innføre systemer i helsetjenesten for å identifisere pasienter med
osteoporotiske brudd, for å fremme tiltak som kan hindre at brudd
skjer igjen. Disse
medlemmer viser til at fall er den tiende viktigste årsaken
til dødsfall og sjette viktigste årsaken til helsetap i Norge, blant
annet større en helsetapet med hjerte- og karsykdommer. Fallskader
utgjør nesten halvparten av alle årlige ulykkesdødsfall. Disse medlemmer viser
til at fall er et økende problem for eldre kvinner og menn, og ender ofte
med bruddskader. 40 pst. av sykehjemsinnleggelser kommer i etterkant
av fallskader.
Disse medlemmer mener det er
på tide å prioritere det forebyggende arbeidet med å hindre nye brudd
hos pasienter med benskjørhet.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at det i alle helseforetak opprettes koordinerende
tjenester for bruddforebygging (FLS), og at slike tilbud sikres
finansiering.»
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide en handlingsplan for fallforebygging og
forebygging av brudd ved benskjørhet.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg
at statsråden i sitt svarbrev til komiteen påpeker at forebygging
er en lovpålagt oppgave for helseforetakene, avviser at ISF-systemet
står i veien for å prioritere forebygging, og advarer mot at Stortinget
skal stille krav om å tilby FLS-tjeneste ved norske sykehus:
«Det er mange nødvendige
tiltak og aktiviteter i spesialisthelsetjenesten som ikke er omfattet
av DRG-systemet og dermed utløser ISF-refusjon. Det betyr ikke at
finansieringssystemet er til hinder for å utføre slike aktiviteter,
men det betyr at helseforetakene i større grad må prioritere bruken
av sine ressurser. Etter min vurdering vil helseforetakene i dag
kunne prioritere systematisk arbeid med forebygging av brudd. En
del sykehus har også innført modeller for dette formålet (…) Pasientbehandling
skal skje basert på pasientens behov. Sykehusene skal gi en forsvarlig
pasientbehandling. Hvilke tiltak og prioriteringer som skal til
for å sikre forsvarlig behandling og oppfølging er faglige vurderinger som
bør foretas på sykehusene, ikke i Stortinget.»
Disse medlemmer er enige i
at valg av metoder og behandlingstiltak er faglige vurderinger som
bør foretas på sykehusene. Disse medlemmer viser i den
anledning til at det nettopp er fagpersoner ved sykehusene som har
etterlyst at det innføres en FLS-tjeneste ved alle norske sykehus
(«Vil redusere hoftebrudd med minst 500 i året», Sykepleien 5/2020). Disse medlemmer merker
seg samtidig at ISF-modellen, i kombinasjon med svært trange budsjettrammer
for spesialisthelsetjenesten, bidrar til at det ikke nødvendigvis
er fornuftige faglige vurderinger, men økonomiske hensyn, som styrer
hvilke prioriteringer som gjøres i sykehusene. Disse medlemmer minner om at
ISF-systemet belønner behandling av brudd, mens forebygging ikke
lønner seg på samme måte. Disse medlemmer mener det er
oppsiktsvekkende dersom statsråden ikke erkjenner at økonomisk belønning
og straff påvirker prioriteringene som gjøres i helseforetak med stram
økonomi. Disse
medlemmer viser i den anledning til følgende uttalelse fra
NOU 2014:12 om prioritering:
«Utvalget vil tilrå
at Helse- og omsorgsdepartementet nøye vurderer og evaluerer hvordan
den økte ISF-andelen fra 2014 påvirker behandlingstilbudet for de pasientgrupper
som ikke omfattes av ISF.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser
til at flere norske sykehus allerede i dag bruker metoden FLS, og
at det er en anerkjent og god bruddforebyggende metode. Flertallet støtter
imidlertid ikke forslaget om at denne metoden skal brukes i alle
helseforetak og at et slikt tilbud skal sikres finansiering. Sykehusene
har ansvaret for å sikre pasientene god behandling, og flertallet mener
det ikke er fornuftig at Stortinget skal detaljstyre hvilke metoder
som skal brukes for å sikre denne behandlingen. Flertallet viser til at forebyggende
arbeid er en lovpålagt oppgave for de regionale helseforetakene.
Flertallet er uenige med forslagsstillerne
i at dagens finansieringssystem er til hinder for å forebygge fallskader.
Innsatsstyrt finansiering er bare en del av finansieringen til sykehusene,
og sykehusene har selv ansvar for å prioritere sine ressurser. Forebyggende
arbeid kan også inngå som en del av ISF-grunnlaget, dersom arbeidet
omfatter pasientkontakt.