Dokument 8:256 S (2020–2021) om rekruttering av helsefagarbeidere og sykepleiere til den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Komiteen mener kompetent personell utgjør grunnmuren i helse- og omsorgstjenesten og er en forutsetning for kvaliteten i arbeidet som utføres. Utdanning og rekruttering av kompetent helsepersonell er derfor avgjørende for at kommunene kan tilby befolkningen gode og trygge tjenester. Komiteen merker seg at ifølge SSBs framskrivninger vil Norge kunne mangle om lag 18 000 helsefagarbeiderårsverk og 28 000 sykepleierårsverk fram mot 2035.

Komiteen viser til at den kommunale helse- og omsorgstjenesten fra utgangen av 2015 til 2019 hadde en årsverksvekst på om lag 11,3 pst., ifølge Kompetanseløft 2025. Veksten var størst blant personell med høyere helse- og sosialfaglig utdanning, med 17,9 pst. Komiteen merker seg at i samme periode økte antall årsverk for ufaglærte med 6,2 pst., på tross av at det har vært en betydelig satsing og tiltak i Kompetanseløft 2020 for å øke fagkompetansen til ansatte uten helse- og sosialfaglig utdanning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at tilstrekkelig personell er en av de viktigste innsatsfaktorene i helse- og omsorgstjenesten. Flertallet mener det trengs tiltak for å rekruttere flere til helse- og omsorgsyrkene i kommune, samt sikre at vi tar vare på de vi allerede har. Dette er blant årsakene til at regjeringen og Fremskrittspartiet har valgt å videreføre Kompetanseløft 2020 i et nytt kompetanseløft: Kompetanseløft 2025. Flertallet peker på at det er positivt at andelen med helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgstjenesten har økt de siste årene. Videre peker flertallet på at om lag 120 000 ansatte har fullført en grunn-, videre- eller etterutdanning i perioden 2016–2019 med midler fra Kompetanseløft 2020. Flertallet peker på at Kompetanseløft 2025 inneholder en rekke virkemidler og tiltak som skal understøtte kommunenes ansvar for å tilby helse- og omsorgstjenester. Det er i 2021 bevilget om lag 2,2 mrd. kroner til oppfølging av planen. Flertallet viser blant annet til tiltak for å etablere en heltidskultur i tjenestene, redusert vikarbruk og dermed økt kontinuitet i bemanningen. Flertallet peker på at partene i arbeidslivet skal inviteres til videre dialog om oppfølgingen av Kompetanseløft 2025.

Flertallet vil skape pasientens helsetjeneste. Flertallet mener rett kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er grunnleggende, og peker på at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har sikret lovfesting av kompetansekrav i kommunene. Flertallet peker på at kommunene må ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at flere oppgaver enn tidligere nå løses i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og at brukere og pasienter derfor må møtes av kompetente fagfolk som har oppdatert kunnskap og ferdigheter i sin yrkesutøvelse. Disse medlemmer registrerer at utfordringene i helsetjenesten over år har vært preget av høyt sykefravær, høy turnover, deltidsproblematikk og høy andel ufaglærte.

Disse medlemmer viser til at Nav i 2019 estimerte at det manglet 4 500 sykepleiere, 1 100 spesialsykepleiere og 2 650 helsefagarbeidere i helse- og omsorgstjenesten som helhet. Disse medlemmer viser til KS’ arbeidsgivermonitor for 2019, som viser at det er særlig krevende å rekruttere sykepleiere, men også leger, psykologer og vernepleiere. Disse medlemmer viser til evalueringen av fastlegeordningen, som viser at det har blitt vanskeligere å rekruttere nye leger inn i ordningen, samtidig som flere fastleger enn før slutter. Disse medlemmer merker seg at mindre kommuner har særlige utfordringer med å legge til rette for at ansatte kan ta utdanning, og at utfordringen forsterkes ved at færre studenter enn tidligere følger desentralisert undervisning. Disse medlemmer merker seg at den kommunale helse- og omsorgstjenesten fortsatt preges av et stort omfang av deltidsstillinger. Disse medlemmer merker seg at deltidsstillinger er særlig utbredt blant ufaglærte. I 2019 arbeidet over halvparten av ufaglærte i stillingsbrøker under 50 pst. Disse medlemmer påpeker at en økning i heltidsstillinger vil være en forutsetning for bedre å kunne møte brukernes og helsetjenestens behov framover.

Disse medlemmer viser til den fremskrevne mangelen i helsefagarbeiderårsverk, og mener målene må være å øke andelene fagarbeidere og sørge for at ungdommer som velger helsearbeiderfag sikres hele stillinger og reelle muligheter til å kvalifisere seg til høyere utdanning. Disse medlemmer viser til høringsuttalelse fra Fagforbundet, og merker seg at forbundet i hovedsak støtter analysen og de enkelte forslagene i representantforslaget. Disse medlemmer peker på at voksne lenge har vært den dominerende rekrutteringskilden til helsearbeiderfaget. Disse medlemmer merker seg at gjennomsnittsalderen på nyutdannede er 30 år. Disse medlemmer viser til at det med Reform 94 ble gjort endringer i strukturen for at ungdom lettere skulle få tilgang til utdanningene, men at den nye ordningen ikke passet like godt for voksne. Disse medlemmer registrerer at mange uten formell kompetanse som ønsker å kvalifisere seg til helsefagarbeider, opplever hindringer knyttet til kravet om minst fem års fulltidsstilling og variert praksis for å kunne ta fagbrev som praksiskandidat. Mange har en deltidsstilling og får dermed ikke opparbeidet seg nok arbeidspraksis. For å sikre rekruttering av helsefagarbeidere til den norske helsetjenesten, og særlig til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, mener disse medlemmer at det nå trengs sterkere tiltak enn det regjeringen til nå har fremmet.

Disse medlemmer konstaterer at den store andelen som arbeider ufrivillig deltid, og de små stillingsbrøkene som følger av dette, er blant de største utfordringene i helse- og omsorgstjenestene. Det er dem med minst formell utdanning som har de minste stillingene, og som får færrest tilbud om kompetanseheving. Disse medlemmer mener det må stilles strengere krav til arbeidsgivere for å bygge heltidskultur og redusere småstillinger.

Disse medlemmer viser til ordningen Fagbrev på jobb, som kom på plass i 2018 etter en lang prosess og med samarbeid mellom partene. Målet var å etablere et utdanningsløp i fagopplæringen for personer med noe erfaring fra tjenestene, men som hadde vansker med å benytte praksiskandidatordningen, blant annet på grunn av deltidsproblematikken. Utdanningsløpet skulle være læringsintensivt, fleksibelt og ta høyde for voksnes livssituasjon og opparbeidede kompetanse. Det skulle være kvalitativt på høyde med annen opplæring, og alle kandidater måtte avlegge eksamen og gå opp til ordinær fagprøve. Disse medlemmer mener at Fagbrev på jobb må bli et reelt alternativ for målgruppen – som har et tilsettingsforhold og minimum ett års yrkeserfaring fra sektoren. Fylkeskommunen må sikres økonomi til å prioritere dette. Det må settes konkrete måltall for hvor mange som skal tegne kontrakt eller gjennomføre i løpet av en bestemt periode. På den bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at ordningen Fagbrev på jobb blir et nasjonalt tilbud for å øke utdanningen av helsefagarbeidere, og at det settes konkrete nasjonale mål for hvor mange som skal gjennomføre i løpet av en periode.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, merker seg at Fagbrev på jobb ble lovfestet som ny vei til fag- og svennebrev i 2018. Flertallet merker seg at dette er et populært tilbud, og viser til at disse partier flere ganger har vedtatt forslag som har medført en styrking av ordningen, senest i forbindelse med statsbudsjettet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at prosjektet Menn i helse, som administreres av KS, har utfordret eksisterende regelverk og praksis både i utdanningssystemet og Nav. Disse medlemmer mener det er på tide å utvide og omgjøre Menn i helse til en nasjonal ordning for både kvinner og menn i målgruppen som mottar ytelser fra Nav, og som et alternativ for voksne som ønsker omskolering, men som ikke har nok erfaring fra sektoren til å kunne benytte Fagbrev på jobb eller praksiskandidatordningen. Disse trenger ikke ha tilknytning til Nav. På den bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvide ordningen Menn i helse til også å gjelde både kvinner og menn i målgruppen som mottar ytelser fra Nav, for å øke utdanningen av helsefagarbeidere.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, merker seg at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har styrket muligheten til å ta helsefagutdanning, blant annet gjennom ordningen fagbrev på jobb. I tillegg er ordningen med satsingen Menn i helse styrket. Flertallet merker seg at regjeringen vil foreslå at deltakere i Menn i helse får rett til støtte fra Lånekassen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at manglende norskferdigheter er et vesentlig hinder for at arbeidstakere skal kunne fullføre og bestå utdanning. Disse medlemmer mener derfor det er avgjørende, for både Menn i helse og Fagbrev på jobb, å satse på norskopplæring i forkant og underveis i opplæringsløpet. Disse medlemmer mener praksislæring er blant de viktigste formene for opplæring i helsefagene. En forutsetning er derfor gode instruktører og veiledere. Det er nødvendig med en styrket satsing på veilederkompetanse og å sørge for at rammevilkårene er til stede, slik at de kan prioritere dette. På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at deltagere i ordningene Menn i helse og Fagbrev på jobb tilbys tilstrekkelig norskopplæring.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, understreker at gode norskkunnskaper er viktig for å kunne delta aktivt i norsk arbeids- og samfunnsliv. Flertallet peker på at regjeringen og Fremskrittspartiet har vedtatt flere forbedringer i introduksjonsordningen som blant annet skal sikre bedre norskopplæring. Videre vises det til at Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse siden 2010 har hatt i oppdrag å utvikle og tilby en kurspakke for ufaglærte. Flertallet peker på at det i 2019 ble gjort endringer i fagplanen for å styrke oppfølgingen av deltakere med norsk som andrespråk. Flertallet viser til at dette tiltaket inngår i Kompetanseløft 2025.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument 8:181 S (2020–2021) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug og Kari Kjønaas Kjos om strengere språkkrav for helsepersonell. I forslaget bes regjeringen tilby norskopplæring til helsepersonell som har behov for det, og stille krav i etterkant av språkopplæringen om at norsktest må være bestått for å ha en stilling med pasientkontakt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til Dokument 8:181 S (2020–2021) om strengere språkkrav til helsepersonell, jf. Innst. 401 S (2020–2021), og forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

«Stortinget ber regjeringen utrede en lovendring av språkkrav – kombinert med tilbud om språkopplæring – som er nødvendig for å ivareta kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Disse medlemmer mener det må tas i bruk kompetansekartlegging og kompetanseplaner i alle kommuner og virksomheter både på strategisk og operativt nivå: God ledelse er en forutsetning for at virksomheten kan gi gode tjenester, for trivsel og lavt sykefravær. Kompetanseplanlegging må danne grunnlaget for en oppgavebasert bemanning med fornuftig og forsvarlig oppgavedeling, teamarbeid og utnyttelse og utvikling av den enkeltes kompetanse. Det er nødvendig å bedre samarbeidet mellom utdannings- og helsestyresmakter på alle nivå, både nasjonalt, i fylkeskommunene og i kommuner og skoler.

Disse medlemmer viser til Y-veien, som er en videreutdanningsordning for fagarbeidere, som har eksistert i flere år i tekniske fag. Disse medlemmer mener det bør innføres en tilsvarende mulighet for helsefagarbeidere som ønsker å bli sykepleiere eller vernepleiere. Det er også mangel på sykepleiere, og med Y-veien gir man ifølge disse medlemmer mulighet for omvalg og bredere rekruttering til sykepleien. På den bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og innføre en Y-vei for helsefagarbeidere, en videreutdanning for helsefagarbeidere som ønsker å bli sykepleiere.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at det har vært et forsøk med treterminordning for helsefagarbeidere som alternativ til Y-vei ved OsloMet. Flertallet viser til at underveisrapporteringen ikke anbefaler videreføring av denne, som følge av høye frafallstall og omfattende ressursbruk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er ikke kjent med at den omtalte underveisrapporten er allment offentlig tilgjengelig, og mener derfor det er vanskelig å diskutere innholdet i denne. Disse medlemmer er heller ikke kjent med at det er offentliggjort en sluttrapport fra pilotprosjektet. Disse medlemmer mener pilotprosjektet ved OsloMet hadde vanskelige forutsetninger for å lykkes, både med tanke på finansiering og med tanke på at piloten ble gjennomført ved en utdanning i hovedstadsområdet med svært høye søkertall. Disse medlemmer anser at det største behovet for Y-veien er i distriktene, hvor utfordringene med å rekruttere og beholde sykepleiere er større. Disse medlemmer etterlyser dessuten en ekstern evaluering av piloten.

Disse medlemmer viser til at evalueringen gjort av OsloMet var en evaluering av en spesifikk løsning, ikke av ulike måter å løse en Y-vei på for helsefagarbeidere. Med utgangspunkt i den svært alvorlige rekrutterings- og bemanningssituasjonen i norsk helsevesen, mener disse medlemmer det er svært uheldig å avvise en helhetlig løsning basert på at det første forsøket ikke ga akkurat de resultatene som var ønsket. Disse medlemmer mener det heller bør danne utgangspunkt for et forbedret tilbud.

Disse medlemmer viser til undersøkelser som viser at kun to av ti nyutdannede sykepleiere hadde jobb på sykehjem eller i hjemmetjeneste som førstevalg etter endt studie. Disse medlemmer merker seg at retten til hele og faste stillinger har vært et sentralt krav fra fagorganisasjonene. Disse medlemmer viser til KS’ arbeidsgiverbarometer 2019, som viser at den gjennomsnittlige stillingsstørrelsen innen kommunale helse- og omsorgstjenester ligger lavest blant de kommunale sektorene, på 71,5 pst. Disse medlemmer viser til Norsk Sykepleierforbund (NSF) sitt heltidsbarometer, som viser at 42 pst. av alle utlyste stillinger i 2019 var deltidsstillinger. Disse medlemmer merker seg at vikarbruken i kommunene har økt kraftig de siste årene. Disse medlemmer viser til at kommunene ifølge en undersøkelse brukte totalt 1,2 mrd. kroner på å leie inn vikarer i 2018 (Aftenposten 2. juli 2019). Det er nesten en dobling fra 2012, da tallet var 625 mill. kroner. Disse medlemmer viser til flere undersøkelser som tyder på at ansatte opplever tidsnød og ressursmangel i tjenestene. I noen kommuner har man gjennomført prosjekter der en har overført penger fra vikarbudsjettet for å øke grunnbemanningen. Disse medlemmer viser til SSB-tall fra 2017, som viste at 20 pst. av sykepleierne ikke lenger jobbet i helsetjenesten ti år etter endt utdannelse. Ifølge Norsk Sykepleierforbund er det grunn til å anta at tallet har økt siden da.

Disse medlemmer konstaterer at økt grunnbemanning kan gjøre det enklere å tilby hele og faste stillinger, og dermed være en del av løsningen på utfordringene med å rekruttere til kommunene. Økt grunnbemanning reduserer dessuten arbeidspresset på ansatte og kan derfor også gi lavere sykefravær. Disse medlemmer merker seg at flere kommuner har gjennomført prosjekter der man har tatt midler fra vikarbudsjettet for å øke grunnbemanningen. Slike prosjekter har i flere kommuner gitt gode resultater – både økonomisk og med tanke på kvaliteten i tjenestene (jf. Dokument 8:73 S (2019–2020)). Disse medlemmer ønsker derfor en nasjonal satsing for å sikre at tilsvarende prosjekter kan gjennomføres flere steder over hele landet. På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennom et samarbeid med KS og arbeidstakernes organisasjoner opprette et nasjonalt program for økt grunnbemanning i helse- og omsorgstjenesten. Programmet må inneholde konkrete tiltak for å bidra til lokalt forankrede prosjekter for økt grunnbemanning og mindre vikarbruk.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at det gjennom kompetanseløft 2025 er etablert samarbeidsforum med sentrale parter fra arbeidslivet, herunder Delta, Fagforbundet, Sykepleierforbundet og KS, i tillegg til departementet. Flertallet peker på at blant temaene som drøftes, er hvordan partene sammen skal jobbe for mer heltid, mindre vikarbruk og å rekruttere og beholde ansatte i tjenestene.

Flertallet er opptatt av lokaldemokrati og lokal selvråderett for kommunene. Flertallet merker seg at de rød-grønne styrer en stor andel av norske kommuner, men likevel ber Stortinget om å vedta et nasjonalt program for å ivareta kommunale ansvarsoppgaver. Flertallet ønsker et tett samarbeid mellom stat, kommune og partene i arbeidslivet, men understreker at Stortinget ikke kan vedta lokalt forankrede prosjekter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at forslaget selvsagt ikke innebærer å vedta lokalt forankrede prosjekter fra Stortinget, men handler om å gi kommuner som ønsker å gjennomføre slike prosjekter drahjelp. Disse medlemmer merker seg at det finnes en rekke nasjonale tiltak som er rettet mot den kommunale helse- og omsorgstjenesten hvor hensikten er å tilrettelegge for lokale løft, og at dette er noe annet enn at Stortinget vedtar lokale prosjekter.

Disse medlemmer mener desentralisert sykepleierutdanning kan spille en vesentlig rolle for å sikre trygg og stabil rekruttering til den kommunale helse- og omsorgstjenesten i distriktene. Disse medlemmer viser til høringsuttalelse fra Norsk Sykepleierforbund:

«Kunnskapsdepartementet må i større grad tildele enkelte utdanningsinstitusjoner nasjonale utdanningsoppdrag, som for eksempel desentraliserte utdanninger. Spesielt de minst sentrale kommunene sliter med å rekruttere personell med universitets- og høyskoleutdanning til helse- og omsorgstjenestene. Underbemanning vil kunne bidra til å forverre sektorens, og spesielt distriktskommunens, mulighet til å rekruttere og beholde sykepleiere og annet personell».

Disse medlemmer merker seg Sykepleierforbundets understreking av at desentralisering av utdanningen ikke må gå på bekostning av kvaliteten på utdanningen. Disse medlemmer deler denne vurderingen. På den bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for en utvidelse av tilbudet om desentralisert sykepleierutdanning.»

Disse medlemmer viser til at Norsk Sykepleierforbund en rekke ganger har pekt på at finansieringskategorien som sykepleierutdanningen ligger i, fører til at sykepleierutdanningene blir nedprioritert, og ikke gjenspeiler faktiske kostnader. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre finansieringskategori for sykepleierutdanningene slik at det bedre gjenspeiler de faktiske utgifter.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen før sommeren vil legge frem en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning. Dette vil også sykepleierutdanningen og helsefagarbeideropplæringen nyte godt av.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener støtte og veiledning fra mer erfarne kolleger kan spille en vesentlig rolle for å mestre overgangen fra utdanningen til helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer viser til høringsuttalelse fra Norsk Sykepleierforbund, som uttaler følgende:

«NSF foreslår at alle nyutdannede sykepleiere som ansettes i kommunale helse- og omsorgstjenester tilbys et introduksjonsprogram og en mentor- og veilederordning satt i system».

På den bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at nyutdannede sykepleiere i kommunehelsetjenesten får tilbud om mentorordning og praksisstøtte.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, merker seg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å pålegge norske kommuner å etablere en mentorordning. Flertallet mener at disse partiene kunne etablert slike mentorordninger i kommunene de styrer.

Komiteen peker også på at flere kommuner har positive erfaringer med ulike mentorprogram. Komiteen peker på at staten også kan bidra med finansering av slike prosjekter, blant annet gjennom Kompetanseløft 2025.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringsuttalelse fra Norsk Sykepleierforbund, som uttaler følgende:

«Skal kommunehelsetjenesten være en sentral leverandør av helsetjenester må plikten til å undervise og veilede studenter sidestilles med spesialisthelsetjenesten. Manglende lovfesting og finansiering gjør at utdanning- og veiledningsoppgaven av helsepersonell ikke prioriteres.»

Disse medlemmer mener helse- og omsorgstjenesten i kommunene må styrkes som utdanningsarena, og fremmer på den bakgrunnen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre kommunene rammer til å legge til rette for gode praksisplasser i kommunehelsetjenesten, og utrede en plikt for kommunene til å ta del i utdanningen av helsepersonell.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, merker seg at regjeringen har opprettet en praksispilotordning som skal utvikle kvalitet og kapasitet på praksis i helse- og sosialfagutdanningene. Flertallet viser til at prosjektet omfatter både små og store kommuner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det viktigste en kan gjøre for å løse de behovene helsesektoren står overfor i de kommende årene, er å sørge for at Norge begynner å utdanne det helsepersonellet man har behov for. I velferdssamfunnet Norge skal alle være sikre på at de har tilgang til grunnleggende helsehjelp, og da må det legges til rette for at det utdannes nok helsepersonell.

Disse medlemmer viser til Dokument 8:147 S (2020–2021) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Åshild Bruun-Gundersen, Hanne Dyveke Søttar og Roy Steffensen om å endre gradsforskriften slik at flere studiesteder kan tilby utdanninger arbeidslivet har behov for. I forslaget bes regjeringen om å endre gradsforskriftens begrensning av utdanningsinstitusjonenes mulighet for å tilby yrkesutdannelser med beskyttet tittel. Disse medlemmer mener en endring av forskriften, der en fjerner begrensningen av utdanningsinstitusjonenes mulighet for å tilby yrkesutdannelser med beskyttet tittel, vil bidra til at universiteter i Norge får større mulighet til å tilby helseutdanninger som kommunene har behov for.

Disse medlemmer viser videre til Dokument 8:281 S (2020–2021) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Åshild Bruun-Gundersen, Bengt Rune Strifeldt, Morten Stordalen, Hanne Dyveke Søttar, Silje Hjemdal, Himanshu Gulati og Roy Steffensen om opptrappingsplan for helseutdanningene. I forslaget bes regjeringen utarbeide en opptrappingsplan for studieplasser innen medisin, helsefag og sykepleie. Planen skal inneholde både konkrete tiltak om opprettelse av tilstrekkelig med studieplasser ved utdanningsinstitusjonene, og tiltak som sikrer studentene praksisplass i helsesektoren. Planen bør også inneholde tiltak som gjør det attraktivt for helsearbeidere å være i sektoren. Disse medlemmer viser til at i forslaget bes også regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2022 komme tilbake til Stortinget med innledende tiltak for å sikre flere studieplasser innen medisin, helsefag og sykepleie.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter forslagsstillernes beskrivelse av at vi står overfor en svært alvorlig situasjon, med stadig økende bemanningskrise i helsesektoren.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener derfor det er nødvendig med kraftige tiltak for å styrke rekruttering og utdanning, på alle nivåer. Disse medlemmer vil også understreke at det er avgjørende at helsearbeidere ønsker å bli i stillingene. Det forutsetter at det er mulig å få hele og faste stillinger, at bemanningen er god nok og at de får gode faglige rettigheter.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser derfor til at Sosialistisk Venstreparti har fremmet forslag om kompetansebaserte bemanningsnormer i eldreomsorgen, der det utvikles normtall for helsefagarbeidere, sykepleiere, leger og andre relevante helsefagarbeidere. Parallelt med dette må det etableres forpliktende opptrappingsplaner for helse- og omsorgstilbudet i kommunene. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett for 2021 satte av over 5,5 mrd. kroner til kommunesektoren, slik at kommunene får råd til et nødvendig løft blant annet i helse og omsorg.

Dokument 8:261 S (2020–2021) om økt rekruttering av kommunepsykologer

Komiteen mener økt rekruttering av psykologer i kommunene er viktig for det kommunale tjenestetilbudet innen psykisk helse, og er glad for at kommunene fra januar 2020 ble pålagt å ha psykolog knyttet til seg. I årene frem til lovfestingen trådte i kraft, ble det innført en tilskuddsordning som medførte at stadig flere kommuner fikk psykologkompetanse på plass. I forbindelse med at lovfestingen trådte i kraft ble tilskuddsordningen avviklet, og tilskuddsmidlene ble overført til kommunenes rammeoverføring.

Komiteen viser til at i SINTEF-rapporten «Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2020» kommer det frem at 54 pst. av kommunene oppgir utfordringer med å rekruttere psykologer. 35 pst. oppgir at det er utfordrende å rekruttere psykologspesialister. Komiteen merker seg statistikken viser at utfordringene med å rekruttere psykologer er størst blant de minste kommunene.

Komiteen merker seg at kommunene Alver, Austrheim, Fedje, Gulen, Masfjorden, Modalen og Osterøy gjennom det interkommunale samarbeidet Nordhordland IKS har satt i gang utviklingen av et prosjekt for å styrke rekrutteringen av psykologer til kommunene. Prosjektet går ut på å tilby psykologer femårige utdanningsstillinger, slik at psykologene kan gjennomføre et spesialiseringsløp mens de er ansatt i kommune.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at disse partier ønsker å styrke det psykiske helsearbeidet i kommunene. Flertallet viser til at det siden 2013 har vært en sterk vekst i antall årsverk innen kommunalt psykisk helsearbeid, samt i antall psykologer i kommunene. Det er innført krav om psykologkompetanse i kommunene fra 2019. I 2019 ble det gitt tilskudd til totalt 617 psykologstillinger i 384 kommuner og bydeler. Dette er en økning på 485 stillinger siden 2013. Ved utgangen av 2019 hadde nærmere 94 pst. av kommunene psykologkompetanse på plass.

Flertallet understreker at det psykiske helsetilbudet i kommunene må styrkes, blant annet for å sikre forebygging og tidlig innsats. Flertallet vil fortsette å sikre en god kommuneøkonomi og følge opp opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fastslå at økt rekruttering av psykologer i kommunene er viktig for det kommunale tjenestetilbudet innen psykisk helse. I 2009 ble det etablert en tilskuddsordning for rekruttering av psykologer til kommunene, med utprøving av fire ulike modeller for å ta i bruk kommunepsykolog: samlokalisert med fastlege, integrert i avdeling for psykisk helsearbeid, ved helsestasjon og skolehelsetjeneste, og ved Familiens hus. I 2013 ble tilskuddsordningen endret. Kravet om å prøve ut bestemte modeller ble fjernet, og hensikten var snarere at psykologene skulle møte behovet til hver enkelt kommune.

Disse medlemmer merker seg at det ved utgangen av 2019 var gitt tilskudd til 617 psykologer i 384 av landets kommuner eller bydeler. Imidlertid viste tall fra Helsedirektoratet i 2018 at 75 pst. av psykologene var rekruttert til kommuner med mer enn 10 000 innbyggere, mens bare 8 pst. var rekruttert til kommuner med færre enn 5 000 innbyggere. Disse medlemmer viser til at tilskuddsordningen ble avviklet i forbindelse med lovfestingen av psykologkompetanse i kommunene, og at tilskuddsmidlene ble overført til kommunenes rammeoverføringer. I forkant av at tilskuddsordningen ble avviklet, advarte Psykologforeningen om at det kom til å bli vanskeligere for kommunene å beholde psykologene (Dagsavisen, 31. desember 2019).

Disse medlemmer registrerer at det i etterkant av at lovkravet trådte i kraft og tilskuddsordningen ble avviklet, er meldt om utfordringer med å rekruttere psykologer til kommunene. I SINTEF-rapporten «Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2020» står følgende:

«Det er størst andel av kommunene i Agder som har utfordringer med å rekruttere psykologer, der 70 prosent av kommunen har svart at det er utfordrende. Men det er også over halvparten av kommunene i Vestland, Troms og Finnmark, Møre og Romsdal, Nordland og Innlandet.»

Disse medlemmer viser til at disse partier var imot å ta bort rekrutteringsordningen for kommunepsykologer, som regjeringen avviklet i 2020. Disse medlemmer mener det er stort behov for nye tilskuddordninger eller andre rekrutteringstiltak for å sikre økt rekruttering av kommunepsykologer, og at Stortinget må legge til rette for dette.

Disse medlemmer viser til prosjektet i Nordhordland som har til hensikt å styrke rekrutteringen av psykologer til kommunene. Disse medlemmer merker seg at prosjektet har til hensikt å skape et felles fagmiljø for psykologer i de syv kommunene, sentrert rundt det felles helsehuset som er etablert i det interkommunale samarbeidet. Mål for prosjektet er at spesialiseringsløpet og oppbyggingen av et felles fagmiljø skal styrke rekrutteringen til psykologstillingene i deltakerkommunene og skape mer stabile tjenester. En spesialistutdanning for psykologer innebærer fem års praksis etter norsk autorisasjon, samt et bestemt antall timer veiledning og kurs og et skriftlig arbeid. Ettersom spesialistutdanningen krever at en viss andel av praksisen avtjenes i spesialisthelsetjenesten, planlegges prosjektet i samarbeid med Helse Bergen HF. Prosjektet forestiller seg dessuten et samarbeid med Universitetet i Bergen om å tilby praksisplasser i kommunene for psykologistudenter.

Disse medlemmer merker seg at Psykologforeningens president uttaler følgende om prosjektet overfor Psykologtidsskriftet:

«Meldingene fra våre medlemmer er entydige: I mindre kommuner er det en stor utfordring å etterleve lovkravet om psykologkompetanse. Å få lagt til rette for spesialiseringsløp og fagmiljøer er noe av det de etterlyser aller mest. Begge disse behovene svares godt ut av Nordhordlandprosjektet.»

Disse medlemmer merker seg at KOMPIS-prosjektet i Nordhordland bygger på erfaringer fra prosjektet ALIS-Vest som ble etablert i samme region i 2015. Prosjektet gikk nettopp ut på å tilrettelegge for utdanningsstillinger i kommunene for leger som ønsket å spesialisere seg i allmennmedisin. Formålet med prosjektet var å styrke rekrutteringen av allmennleger til kommunene, samt å sikre et godt faglig innhold i spesialistutdanningen i allmennmedisin. Disse medlemmer viser til at ALIS-Vest siden 2017 har fått statsstøtte for å dekke ekstrakostnadene som knytter seg til selve spesialistutdanningen. Selv om utfordringene med å rekruttere og beholde allmennleger i deltagerkommunene har økt parallelt med den nasjonale fastlegekrisen, viser evalueringer at kommunene i stor grad har rekruttert godt gjennom prosjektet.

Disse medlemmer etterlyser tiltak som gjør at kommunepsykologer blir et reelt tilbud i hele landet. Disse medlemmer mener det er bekymringsfullt at særlig mindre distriktskommuner opplever problemer med å rekruttere og beholde psykologer, også etter at lovkravet trådte i kraft. Disse medlemmer mener at det på samme måte som for fastlegene er behov for rekrutteringstiltak for kommunale psykologer.

Disse medlemmer mener modellen i Nordhordland – der psykologer tilbys utdanningsstillinger i et faglig miljø med flere kollegaer – fremstår som et lovende tiltak i møte med rekrutteringsutfordringene kommunene står overfor. Dersom kommunepsykologene skal møte kommunenes behov, er det etter forslagsstillernes syn viktig at et slikt initiativ kommer nedenfra, fra kommunene selv. På samme måte som ALIS-Vest har vært avhengig av statlig drahjelp for å dekke ekstrautgiftene knyttet til utdanning og spesialisering, er det ifølge disse medlemmer naturlig at et tilsvarende prosjekt for psykologer får en tilsvarende statlig støtte. Et prosjekt for kommunepsykologer i spesialisering må i alle tilfeller følges opp med følgeevaluering for å få svar på om prosjektet oppnår målene om å rekruttere og beholde psykologer i deltagerkommunene, samt om prosjektet tilbyr et spesialiseringsløp med et høyt faglig nivå. Dersom en slik evaluering skulle vise gode resultater, mener disse medlemmer det i neste omgang er naturlig å vurdere å opprette en nasjonal prosjektordning for kommunepsykologer i spesialisering.

Disse medlemmer konstaterer at mange kommuner har utfordringer med å rekruttere psykologer. Disse medlemmer registrerer at lovfesting av psykologkompetanse ikke har endret på dette. Disse medlemmer mener det trengs særskilte tiltak for å øke rekrutteringen av psykologer til kommunene og sikre tilrettelagte spesialiseringsløp og gode fagmiljøer, slik at flere nyutdannede psykologer søker seg til et arbeid i kommunehelsetjenesten.

På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre statlig støtte til rekrutteringsprosjekter for kommunepsykologer som kan sikre spesialiseringsløp og utdanningsstillinger for psykologer i kommunene og bidra til sterke fagmiljøer.»

«Stortinget ber regjeringen sikre psykologer økt praksis i kommunehelsetjenesten i løpet av studiet.»