NATOs vurdering av Noreg
Komiteen viser til at NATOs
forsvarsplanleggingsprosess NATO Defence Planning Process (NDPP)
er forankra i NATO-traktaten artikkel 3 og er ein av dei større
og meir omfattande prosessane i alliansen som blir gjennomført i
fem steg.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, peikar på
at målet med NDPP er å harmonisere dei nasjonale langtidsplanprosessane
med NATOs behov, slik at alliansen samla har tilgjengelege kapabilitetar
på kort, mellomlang og lang sikt for å møte dei truslane alliansen
står overfor.
Fleirtalet er kjent med at
NATO, som ledd i NDPP, regelmessig gjennomfører vurderingar av den
enkelte allierte sine forsvarsplanar og forsvarsinnsats. Hovudsakleg
innehald dei ei omtale av utviklinga innanfor ulike delar av forsvarssektoren.
I tillegg inneheld vurderingane tilrådingar til den enkelte nasjonen
om prioriteringar i det kontinuerlege arbeidet med å vidareutvikle
forsvarsevna.
Fleirtalet viser til at NATO
i samband med evalueringane gjennomfører to møte med nasjonane,
eitt i dei respektive hovudstadane og eitt i Brüssel. Møta og ein
omfattande dialog blei gjennomført for Noreg i den opphavlege syklusen,
men på grunn av koronapandemien blei prosessen forseinka.
Fleirtalet viser til at NATOs
vurdering av Noreg tek utgangspunkt i Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og
bærekraft og Prop. 2 S (2017–2018) Videreutvikling av Hæren og Heimevernet.
Ei rekke av dei påpeikingane og tilrådingane som blei gitt, er inkluderte
i Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Fleirtalet merkar
seg at vurderinga er lagd fram i 19 punkt.
Fleirtalet vil understreke
at NATO i fleire punkt uttrykker positive trekk og utviklingar i
det norske forsvaret som vil betre eiga og allierte si forsvarsevne
og bidra til oppfylling av NATOs krav. Fleirtalet viser til at NATOs
kritikk av Noreg i hovudsak rettar seg mot oppbygginga av brigaden
og overflatestrukturen i Sjøforsvaret.
Fleirtalet merkar seg at Noregs
BNP-vekst i reelle verdiar gjekk ned frå 2,32 pst. i 2017, til 1,29
pst. i 2018 og anslagsvis 1,15 pst. i 2019. I 2020 er BNP forventa
å gå ned med 5,99 pst. Den delen av BNP som er satt av til forsvar,
auka frå 1,60 pst. i 2009 til anslagsvis 1,86 pst. i 2019, og er
forventa å vere 2,03 pst. i 2020, som er over NATOs retningsline
på 2 pst. Fleirtalet vil
understreke at det er positivt at Noreg når NATOs to prosentmål.
Eit anna fleirtal,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, merkar seg at dette kjem av det
kraftige fallet i BNP (5,99 pst.).
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, registrerer
også NATOs kommentar om at Noreg må fortsetje å auke forsvarsutgiftene
for å fullt ut implementere alle NATO sine kapabilitetsmål.
Fleirtalet finn det føremålstenleg
å sjå på punkta kor NATO meiner Noreg ikkje oppfyller forpliktingane
i høve til alliansen. Fleirtalet vil
difor rette fokus mot punkt 6, kor det blir slått fast frå NATOs
side at:
«Basert på noverande
planar vil Noreg ikkje kunne oppfylle den første prioriteringa innan
2024 eller til og med innan 2026, inkludert å auke Hærens mest avanserte
kamp-, kampstøtte- og logistikk-kapabilitetar. Vidare er det framleis
uklart om, og i så fall når, Noreg vil vere i stand til å levere
den etterspurde fullt kapable brigaden. Noreg må forplikte betydeleg
meir innsats, midlar og langt større ressursar for å fullt ut levere
denne prioriterte kapabiliteten.»
Fleirtalet vil også rette
fokuset mot at det i punkt 9 blir peika på følgjande:
«Medan Noreg sine
planar for modernisering av kampplattformer gir Hæren auka evne
til manøver, eld og vernefunksjonar, er det tydeleg at utan å auke
talet og eldkrafta til stormpanservognene (IFV)2 i Brigade Nord, vil
Noreg ikkje oppfylle kravet til ein tung infanteribrigade. I tillegg
er Brigade Nord planlagd å ha berre tre kampbataljonar, i staden
for fire, der den eine forventast å bli omvæpna til ei reserveeining
basert på mobilisering innan 2022. Desse kapabilitetsmanglane vil sterkt
avgrense kampkrafta til brigaden, sperre for ei drastisk endring
i planar og prioriteringar, og gjer det umogeleg for Noreg å levere
det etterspurde, ein fullt kapabel tung infanteribrigade med tilhøyrande
støtte frå 2024 eller til og med 2026, den første kapabilitetsprioriteten
som blei avtalt for Noreg av allierte forsvarsministrar.»
Fleirtalet registrerer at
dette er grunnlaget for NATO si tyngste uro, spesielt sidan Noreg
er ein potensiell frontlinjestat.
Fleirtalet vil også rette
fokus mot punkt 10, kor det blir peika på følgjande:
«Medan tilgjengelegheita
av flåten har betra seg sidan siste vurdering, med betre nivå av
bemanning, vedlikehald og opplæring (inkludert avansert krigføringstrening),
vurderast det at marinen ikkje har nok overflatefartøy og ubåtar
til å møte dei nasjonale oppgåvene og beredskapen som er forespurt
av NATO.»
Eit anna fleirtal,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Senterpartiet,
registrerer at dette er ei stor uro for NATO, samt at manglane ifølgje
NATO berre vil bli forverra på mellomlang sikt etter kvart som tilgjengelegheita
på ubåt blir redusert og korvettane blir trekte tilbake frå teneste utan
erstatning.
Dette fleirtalet merkar seg
at NATO ikkje er nøgd med volumet på Luftforsvaret, jf. Punkt 12.
Sjølv om innføringa av F-35 og P-8A MPA vil forbetre Noregs etterretnings-,
overvakings- og rekognoseringskapasitet (ISR) betydeleg, er det
berre eit lite tal ISR-kompatible fly som for tida er tilgjengelege
i Luftforsvaret.
Til slutt vil dette fleirtalet rette
fokuset mot punkt 19, etter om dette peikar på eit gap mellom Noregs
og NATOs forsvarsplanleggingsprioriteringar:
«Dei allierte forsvarsministrane
blei einige om at Noreg skulle prioritere å utvikle ein fullt kapabel
tung infanteribrigade med tilhøyrande støtte, og å minimere gapet
i JPS-evna under innføringa av F-35. Det er tydeleg at Noreg og
NATO sine forsvarsplanleggingsprioriteringar i praksis ikkje er
spesielt godt avstemte, spesielt i landområdet. Noreg må bruke betydeleg
meir innsats og ressursar på å akselerere leveransen av sine NATO kapabilitetsmål,
og spesielt den første prioriterte kapabiliteten, i sin heilheit
og i tide. Dette er spesielt viktig då Noreg er ein potensiell frontlinjestat.
Inntil Noreg gjer dette, kan andre allierte potensielt måtte ta
ein del av Noregs rettmessige del av byrda til alliansen.»
Det medlemene i komiteen
frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet merkar seg mest i denne proposisjonen,
er NATOs vurdering av norsk forsvarsevne. Desse medlemene registrerer
at langtidsplanen som vart vedteken i 2020 av regjeringa med støtte frå
Framstegspartiet, ikkje set Noreg i stand til å nå NATO-forpliktingane
sine. Desse medlemene viser til
at ifølgje NATO så er det på landområdet Noreg i minst grad oppfyller
NATO-forpliktingane sine. At landmakta har vorte nedprioritert,
har vore ei uro for desse
medlemene både ved denne og den førre langtidsplanen. Desse medlemene ser
på det som alvorleg at NATO skriv at det er usikkert om Noreg i
det heile vil vere i stand til å levere den etterspurde fullt oppsette
brigaden.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at NATOs vurdering
av Norge tar utgangspunkt i Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og
bærekraft samt Prop. 2 S (2017–2018) Videreutvikling av Hæren og
Heimevernet.
Disse medlemmer viser til
at en rekke av påpekningene og anbefalingene som omtales i NATOs vurdering
av Norge, utbedres og innfris med ny langtidsplan, jf. Innst. 87
S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021).
Disse medlemmer viser til
punkt 6,7 og 8 i NATOs vurdering av Norge, som i stort omhandler
Hæren, herunder etableringen av en fullt kapabel, tung infanteribrigade
med fire kampbataljoner. Disse medlemmer viser til
at denne etableringen er i full gang. Brigadens 2. bataljon er beholdt
som stående avdeling og i ferd med å mekaniseres. Brigadens 4. bataljon
er vedtatt opprettet. Disse
medlemmer viser til at betydelig mer pansret og tungt materiell
skal tilføres Brigade Nord de neste årene, herunder flere CV-90
kampvogner, et betydelig antall stridsvogner og langtrekkende presisjonsvåpen.
Disse medlemmer viser videre
til vurderingens punkt 10 og NATOs bemerkninger om hvorvidt Marinen
i fremtiden vil ha nok overflatefartøy og ubåter til å møte de nasjonale
oppgavene og beredskapen som er forespurt av NATO. Disse medlemmer viser til
at korvettene i Skjold-klassen, som egentlig var planlagt utfaset
fra 2025, nå oppgraderes for et betydelig beløp og beholdes i tjeneste
til etter 2030. Disse
medlemmer understreker at dette vil gi Marinen større volum enn
skissert i Prop. 151 S (2015–2016), i tråd med NATOs anbefalinger.
Det er disse medlemmers oppfatning at
den vedtatte anskaffelsen av toppmoderne ubåter vil bidra til at
«Marinen fortsetter å modernisere og forbedre sine kapabiliteter»,
hvilket NATO også bemerker at er gjort de seneste årene. Disse medlemmer merker
seg at utviklingen står i sterk kontrast til situasjonen under forrige
rød-grønne regjering, da Marinens krigsskip for det meste lå til
kai, ble brukt som delelager og manglet mannskaper.
Disse medlemmer ser med tilfredshet
at Norge nå innfrir NATOs to-prosentmål. Disse medlemmer vil understreke
at dette først og fremst skyldes systematiske, årlige budsjettøkninger
helt siden 2013, som samlet har økt forsvarsbudsjettet fra om lag
43 mrd. kroner i 2013 til om lag 65 mrd. i 2021.
Disse medlemmer vil avslutningsvis
vise til at regjeringen foreslo en økning i forsvarsbudsjettet for inneværende
år på om lag 3,5 milliarder kroner, hvilket ble tilført ytterligere
300 mill. kroner gjennom behandlingen av langtidsplanen i Stortinget
sist høst. Disse medlemmer understreker
at denne økningen ligger langt over langtidsplanens skisserte budsjettbane,
der budsjettet planlegges økt reelt med 2 mrd. kroner årlig i perioden
2021–2028. Disse
medlemmer merker seg med tilfredshet at regjeringen overoppfyller
den planlagte budsjettøkningen allerede fra langtidsplanens første
virkeår.
Medlemene i komiteen
frå Senterpartiet merkar seg at NATOs kritikk av Noreg i hovudsak rettar
seg mot oppbygginga av brigaden og overflatestrukturen i Sjøforsvaret.
NATO peikar også på eit gap mellom Noreg og NATO sine prioriteringar
innan forsvarsplanlegging og skriv at det er tydeleg at Noreg og NATO
sine prioriteringar i praksis ikkje er spesielt godt avstemte, spesielt
på landområdet. Desse
medlemene vil understreke at delar av kritikken er svært urovekkjande
og viser at Noreg ikkje er i nærleiken av å nå NATOs krav når det
kjem til oppbygging av landmakta og Brigade Nord.
Desse medlemene viser til
at dette var ei uro som Senterpartiet også løfta i Innst. 87 S (2020–2021)
til handsaminga av Prop. 14 S (2020–2021). Desse medlemene understreka
at det er lite føremålstenleg for Stortinget å vedta ein langtidsplan
der store delar av oppbygginga av Forsvaret kjem langt fram i tid,
ettersom det er den første fireårsperioden av langtidsplanen som
forpliktar. Desse
medlemene viste også til at det er svakt truverd til veksttakta
i påfølgjande periodar, noko som er forståeleg dersom ein legg oppfylling
av tidlegare langtidsplanar til grunn. Desse medlemene viser til
at Senterpartiet ynskjer at ein større del av personelloppbygginga
skal kome tidlegare enn det Prop. 14 S (2020–2021) legg opp til. Desse medlemene viser
til at det vil gi høve til raskare oppbygging av auka forsvarsevne
og oppfylling av NATOs krav til Noreg.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at den maritime næringen i Norge har behov for økt aktivitet
for å bevare kompetanse og sysselsetting ved de norske nybyggingsverftene.
En oppegående verftsindustri i Norge har også betydning for nasjonal
sikkerhet og beredskap. Forsering av utredningen av ny fartøystruktur
for Sjøforsvaret og en påfølgende beslutning om å bygge nye fartøyer
til Sjøforsvaret i en konkurranse mellom norske verft vil etter disse medlemmers oppfatning
være det fremste konkrete aktivitetsfremmende bidraget til å hjelpe
verftene gjennom den pågående krisen. Disse medlemmer forventer
at det kommer på plass en ramme for dette i statsbudsjettet for
2022.