Departementets forslag

Det foreslås at aktivitetsplikten som i dag er hjemlet i § 8-4 andre ledd, flyttes til § 8-8, med noen språklige justeringer. Dette vil gi bedre sammenheng i regelverket og gjøre det enklere å forstå hva aktivitetsplikt og medvirkningsplikt innebærer, og hva som forventes av den sykmeldte. Videre vil det harmonisere bedre med regelverket for arbeidsavklaringspenger, hvor aktivitetsplikten og medvirkningsplikten er hjemlet i én paragraf, jf. folketrygdloven § 11-7 første og andre ledd. Endringen innebærer ingen materielle endringer i kravene til aktivitet og medvirkning.

Det foreslås videre at det presiseres at den sykmeldte som hovedregel skal være i arbeidsrelatert aktivitet. Kravet til aktivitet gjelder gjennom hele sykefraværsperioden, og det er ikke nok å oppfylle vilkåret om at man har prøvd å være i aktivitet før åtteukerstidspunktet.

Det foreslås at ordene «skal prøve seg» tas ut av loven, og at det skal fremgå av § 8-8 andre ledd at den sykmeldte så tidlig som mulig, og senest innen åtte uker, skal «være» i arbeidsrelatert aktivitet. Unntakene fra kravet til aktivitet beholdes uendret. Endringen er en presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett.

Som en konsekvens av endringen i andre ledd foreslås det å fastsette i § 8-8 tredje ledd at retten til sykepenger faller bort dersom den sykmeldte unnlater å være i arbeidsrelatert aktivitet som nevnt i andre ledd.

Det vises til forslaget til endringer i folketrygdloven §§ 8-4 og 8-8.

Departementets forslag

Det foreslås at det tas inn i § 8-9 tredje ledd første punktum at det etter søknad kan gis rett til sykepenger under opphold i utlandet i inntil fire uker i løpet av en tolvmånedersperiode.

I § 8-9 tredje ledd andre punktum fremgår det at medlemmet må godtgjøre at utenlandsoppholdet ikke vil forverre helsetilstanden, forlenge arbeidsuførheten eller hindre Arbeids- og velferdsetatens kontroll og oppfølging.

Det foreslås at gjeldende formulering erstattes av at det skal være avklart med arbeidsgiver og sykmelder at utenlandsoppholdet ikke vil være til hinder for planlagt aktivitet og behandling. I dette ligger også en forutsetning, om at sykmelder er enig i at utenlandsoppholdet ikke vil forverre helsetilstanden og dermed forlenge arbeidsuførheten.

Gjeldende vilkår om at utenlandsoppholdet ikke vil hindre Arbeids- og velferdsetatens kontroll og oppfølging videreføres med noen språklige endringer.

Bestemmelsene i folketrygden § 8-9 er gjort gjeldende også for ytelser etter kapittel 9 (omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger), jf. § 9-4. Det er som hovedregel et vilkår om å oppholde seg i Norge for å få rett til ytelse etter kapittel 9. EØS-avtalen medfører at opphold i andre EØS-land likestilles med opphold i Norge for dem som er omfattet av forordningen.

Som følge av forslag til endringer i § 8-9 foreslås det en språklig endring i § 9-4 for å videreføre dagens bestemmelse om at det kan gis rett til pleiepenger mv. i utlandet i inntil åtte uker i løpet av en tolvmånedersperiode. Det foreslås å ta inn de relevante unntakene fra § 8-9 i § 9-4 fremfor den henvisningen som er i bestemmelsen i dag. Det foreslås også at det i § 9-4 presiseres at mottakeren må informere Arbeids- og velferdsetaten om utenlandsoppholdet. Det skal ikke lenger være plikt til å søke om utenlandsopphold, slik reglene er i § 8-9. For ytelser etter kapittel 9 er det ikke krav til aktivitet eller oppfølging av bruker på samme måte som når det gjelder sykepenger, og informasjon om utenlandsoppholdet anses derfor å være tilstrekkelig. Informasjon bør gis før utenlandsoppholdet starter, slik at det er mulig for etaten å kontrollere at utenlandsoppholdet er innenfor gitte rammer, i forkant av utbetaling.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven §§ 8-9 og 9-4.

Departementets forslag

Det foreslås å fjerne henvisningen til to uker i § 8-12 første ledd: «de første 16 kalenderdagene eller to ukene» er da formuleringen misvisende. Dette fordi det ikke lenger forekommer tilfeller hvor trygden yter sykepenger for de første to ukene.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-12.

Departementets forslag

Folketrygdloven § 8-48 angir at når man har rett til sykepenger, skal vilkårene i kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger også prøves, fordi man har rett til å velge den høyeste av ytelsene.

I høringsnotatet ble det presentert to alternative forslag for å forenkle saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten, slik at man ikke ved alle søknader om sykepenger må ta stilling til om søker også oppfyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger, og spørre søker om vedkommende heller ønsker denne ytelsen. Begge de foreslåtte alternativene vil løse mange av ulempene ved dagens ordning.

Retten til å motta den høyeste ytelsen når man samtidig fyller vilkårene for både sykepenger og arbeidsavklaringspenger, kompliserer og forlenger saksbehandlingen og vanskeliggjør en automatisert saksbehandling. Regelverket gjør det også uforutsigbart for medlemmene hva de vil få utbetalt i ytelse.

Det foreslås at retten til sykepenger skal benyttes først, såfremt sykepengegrunnlaget utgjør minst to ganger grunnbeløpet.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven §§ 8-48 og 11-27.

Departementets forslag

Regelen i § 8-55 første ledd bokstav c sikrer at en person med uføretrygd som starter å arbeide, men som igjen blir syk og får tilbakefall av en tidligere yrkesskade, skal få minst like mye utbetalt i sykepenger som det vedkommende ville ha fått utbetalt dersom vedkommende ikke hadde startet å jobbe, men i stedet hadde hatt uføretrygd med yrkesskadefordel.

Innføringen av ny uføretrygdordning fra 1. januar 2015 har medført at det ikke lenger er grunn til å beholde regelen i § 8-55 første ledd bokstav c. Det kan forekomme tilfeller der denne sikringsbestemmelsen medfører at vedkommende går opp i inntekt som følge av at han eller hun blir sykmeldt. Det vil kunne være tilfelle der en person med uføretrygd med yrkesskadefordel har startet å jobbe og tjener mer enn 80 pst. av inntekt før uførhet. I disse tilfellene kommer ikke uføretrygden til utbetaling (§ 12-14 tredje ledd). Dersom inntekten i arbeidsforholdet/sykepengene er mindre enn det man hadde i uføretrygd, vil man kunne tape på å fjerne bestemmelsen. Det samme gjelder personer som har jobbet så mye ved siden av uføretrygden at de ikke har fått utbetalt noe i uføretrygd de siste ti årene, slik at retten til uføretrygd er opphørt.

Å oppheve bestemmelsen vil medføre at Arbeids- og velferdsetaten ikke må vurdere tidligere rett til uføretrygd med yrkesskadefordel ved krav om sykepenger ved tilbakefall av yrkesskade. Det vil forenkle saksbehandlingen i etaten, og etaten vil slippe å lage løsninger for å håndtere slike saker. Dette vil øke muligheten for å automatisere saksbehandlingen.

Det foreslås derfor at folketrygdloven § 8-55 første ledd bokstav c, om at det ved tilbakefall ytes sykepenger som minst svarer til uføretrygd ved yrkesskade, oppheves.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-55.

Departementets forslag

Med de endringene som ble gjort i graderingsbestemmelsene i 2019, og som åpner for gradering ved behov for hvile og beredskap, kan det foreligge rett til pleiepenger selv om barnet har tilsyn mer enn 80 pst.

Den nye ordningen gir mulighet for å få stønad i 18 år. Det fremgår også av § 9-11 andre ledd andre punktum at ytelsen kan graderes ned til 20 pst. For vurderingen i folketrygdloven § 9-10 fjerde ledd vedrørende rett til pleiepenger når barnet dør i stønadsperioden, er det fortsatt nødvendig å regne ut antall dager med fulle pleiepenger for å fastslå varigheten på retten til pleiepenger etter dødsfallet. Dette gjelder et lite antall saker.

Det foreslås derfor å ta ut denne presiseringen.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 9-11.

Departementets forslag

Oppheve kravet om at legeerklæring må komme fra institusjon i spesialisthelsetjenesten

Kravet i § 9-16 første ledd om at legeerklæring de åtte første ukene må legges frem av en helseinstitusjon i spesialisthelsetjenesten, gjelder uavhengig av om den primære behandling og oppfølging av barnet faktisk skjer i en slik institusjon.

Det er fremdeles viktig å skille mellom det alminnelige fraværet alle foreldre har i forbindelse med at barn blir syke, og som ivaretas gjennom ordningen med omsorgspenger, og det særlige behovet for kontinuerlig tilsyn og pleie som gir rett til pleiepenger. Dette skillet har ikke nødvendigvis sammenheng med om barnet blir innlagt på sykehus eller ikke.

Kravet om at erklæringen må skrives av en lege i spesialisthelsetjenesten, tydeliggjør at alminnelige skader og sykdommer, som normalt behandles av fastlegen, ikke gir grunnlag for pleiepenger, men ivaretas av ordningen med omsorgspenger.

Det foreslås å oppheve kravet i folketrygdloven § 9-16 om at legeerklæring ved søknad om pleiepenger skal komme fra helseinstitusjon i spesialisthelsetjenesten, og erstatte dette med et krav om at legeerklæringen kan legges frem av lege i spesialisthelsetjenesten, uavhengig av om denne arbeider i eller utenfor en institusjon. Dette er det samme som i dag er dokumentasjonskravet etter åtte uker. Det vil altså fortsatt være krav om at spesialisthelsetjenesten er involvert i behandlingen. Legeerklæring fra fastlege kan ikke brukes som dokumentasjon ved søknad om pleiepenger.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 9-16.

Oppheve kravet til ny søknad og utvidet legeerklæring ved åtte uker

Formålet med kravet om en legeerklæring ved første gangs søknad og ny søknad og utvidet erklæring etter åtte uker var å lage en forenklet, og dermed raskere, behandling av søknader om pleiepenger i inntil åtte uker. I praksis har det vist seg at det ikke er vesentlig forskjell på behandling av søknader om pleiepenger i kort og lang tid.

Søknadsprosessen har blitt vanskeligere og mer byråkratisk enn nødvendig for både bruker, lege og saksbehandler. Vilkårene for ytelsen endres ikke etter åtte uker. I praksis er det sjelden behov for ny og utvidet søknad etter åtte uker for å vurdere vilkårene for videre rett til ytelsen.

Det foreslås å oppheve kravet om at det skal settes frem nytt krav, og at det må legges frem utvidet legeerklæring etter åtte uker.

Arbeids- og velferdsetaten skal fatte vedtak for den perioden den vurderer som riktig i den enkelte sak, og skal fortløpende vurdere om vilkårene for ytelsen er oppfylt. Etaten kan med hjemmel i folketrygdloven § 21-4 til enhver tid innhente den dokumentasjonen som er nødvendig for å vurdere vilkårene og eventuell gradering i den enkelte sak.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 9-16.

Forslaget om aktivitetsplikt og medvirkningsplikt samles i § 8-8

Samlingen av aktivitets- og medvirkningsplikt i § 8-8 andre ledd er en lovteknisk endring og innebærer en forenkling av regelverket og vil ikke ha administrative konsekvenser ut over å lette saksbehandlingen eller økonomiske konsekvenser.

Forslaget om presisering av perioden for rett til sykepenger i utlandet utenfor EØS

Forslaget er i stor grad en presisering av gjeldende praksis og vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning. For enkelte sykmeldte vil det innebære en innstramming, men det vil samtidig være en fordel med et tydelig regelverk som er lett å forholde seg til.

For Arbeids- og velferdsetaten vil saksbehandlingen bli mindre skjønnspreget, enklere og mer effektiv, noe som vil sikre likere behandling av sakene. Videre vil endringene muliggjøre automatisering av saksbehandlingen og dermed medføre en vesentlig besparelse i saksbehandlingstiden for Arbeids- og velferdsetaten. Saksbehandlingstiden forventes dermed å bli kortere.

Forslaget om teknisk rettelse av antall sykepengedager (punkt 4.3)

Forslaget er en ren lovteknisk endring og har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Forslaget om å begrense valgretten ved samtidig rett til sykepenger og arbeidsavklaringspenger (punkt 4.4)

Forslaget vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning.

Forslaget vil begrense retten til å velge mellom sykepenger og arbeidsavklaringspenger for personer som har inntekt over 2 G. Ettersom sykepenger utgjør 100 pst. av inntektsgrunnlaget, mens arbeidsavklaringspenger er begrenset til 66 pst. av beregningsgrunnlaget, er det grunn til å tro at det er svært få som velger arbeidsavklaringspenger i disse tilfellene.

Det legges til grunn at de aller fleste som i dag velger arbeidsavklaringspenger, har et sykepengegrunnlag under 2 G. Forslaget innebærer at disse fortsatt skal kunne velge arbeidsavklaringspenger. Forslaget vil derfor ha tilnærmet ingen økonomisk effekt.

Endringsforslaget vil gi gevinster i form av forenklet saksbehandling og redusert saksbehandlingstid. Det vil være mulig for etaten å maskinelt identifisere hvilke saker som skal vurderes opp mot vilkårene for arbeidsavklaringspenger. Reglene vil være mer forutsigbare.

Forslaget om å oppheve de særlige reglene for sykepenger ved tilbakefall av yrkesskade (punkt 4.5)

Forslaget vil gjelde svært få, og det legges til grunn at endringen vil ha begrensede konsekvenser for de som eventuelt berøres. Endringen vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning for stønadsbudsjettet og vil forenkle arbeidet for Arbeids- og velferdsetaten, som ved utbetaling av sykepenger ikke trenger å koble og vurdere saken mot uføretrygd med yrkesskadefordel. Dette vil også øke muligheten for automatisert saksbehandling.

Forslaget om å oppheve bestemmelsen som presiserer at man ikke har rett til pleiepenger ved mer enn 80 pst. tilsyn av andre (punkt 4.6)

Forslaget vil ikke ha konsekvenser for den enkeltes rett til pleiepenger eller for beløpet som utbetales. Endringen vil innebære en administrativ forenkling for stønadsmottaker, lege og Arbeids- og velferdsetaten, da det ikke lenger vil være nødvendig å fatte nytt vedtak etter en periode med mer enn 80 pst. tilsyn av andre. Forenklingen vil få størst betydning i saker hvor omfanget av tilsyn fra andre varierer ofte eller mye.

Forslaget om å endre krav til legeerklæring for pleiepenger (punkt 4.7)

Forslagene vil innebære en administrativ forenkling for mottakere av pleiepenger, for helsetjenesten og for Arbeids- og velferdsetaten og vil gjøre søknadsprosessen enklere.

Det antas at oppheving av krav om ny søknad ved åtte uker vil føre til noe færre søknader om forlengelse. Den gjennomsnittlige stønadsperioden for pleiepenger er imidlertid vesentlig kortere enn åtte uker, slik at den administrative besparelsen for etaten antas å bli liten.

Endringene i bestemmelsene om pleiepenger påvirker ikke hvem som har rett til ytelsen, eller for hvor lang tid stønaden kan gis, og får derfor ingen budsjettmessige konsekvenser.