Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tore Hagebakken, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland Liadal, Tuva Moflag
og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Erlend Larsen, Mari Holm Lønseth,
Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet,
Kari Kjønaas Kjos og Morten Stordalen, fra Senterpartiet, Kjersti
Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson, fra Venstre, Carl-Erik
Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold,
viser til at det er avholdt skriftlig høring i saken, og at det
er kommet inn seks høringsinnspill, fra Apotekforeningen, Funksjonshemmedes
Fellesorganisasjon (FFO), Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer, Kreftforeningen,
Sanofi-Aventis AS og Legemiddelindustrien (LMI).
Komiteen merker seg at forslaget
går ut på at legemiddelbytte i apotek ikke lenger skal forbeholdes
generiske og parallellimporterte legemidler, slik at originale biologiske
legemidler og deres biotilsvarende legemidler kan vurderes som byttbare. Komiteen støtter dette.
Komiteen viser til at et av
de overordnede målene for legemiddelpolitikken er at legemidler
skal ha lavest mulig pris, og at ordningen med legemiddelbytte bidrar
til dette. Komiteen mener
derfor det er positivt at ordningen nå utvikles videre til å omfatte
biologiske legemidler. En slik utvidelse vil sørge for at ordningen
er i takt med den medisinske utviklingen og legger til rette for
at potensialet for konkurranse i markedet utnyttes best mulig.
Komiteen merker seg at både
LMI og FFO er bekymret for at det legges opp til at pasienten må
tilbake til forskrivende lege for å motsette seg bytte av legemidler,
og at dette svekker pasientens unike rett til reservasjon.
Komiteen vil understreke at
pasienten har en selvstendig rett til reservasjon ifølge apotekloven
§ 6-6 dersom byttet er mot pasientens «uttrykkelige ønske».
Komiteen merker seg at enkelte
av høringsinstansene uttrykker en bekymring for at det åpnes opp for
bytte også der det er ulikt virkestoff.
Komiteen viser til at alle
bytter bør være medisinsk begrunnet, og vil understreke at det ikke
åpnes for bytte mellom ulike virkestoff på apotek med den foreslåtte
lovendringen. Bytte mellom legemidler med ulike virkestoff, virkningsmekanismer
og bivirkningsprofiler bør kun foretas av medisinske hensyn av behandlende lege.
Komiteen viser til det legemiddelpolitiske
målet om at legemidler skal ha lavest mulig pris, men minner samtidig
om et annet legemiddelpolitisk mål, å sikre god kvalitet ved behandling
med legemidler. Komiteen registrerer
at da de første biotilsvarende legemidlene kom på markedet, var
det en viss faglig bekymring knyttet til slikt legemiddelbytte,
men at det i ettertid er kommet en rekke vitenskapelige studier
som bekrefter at bytte mellom biotilsvarende legemidler på generelt grunnlag
er effektivt og trygt. Komiteen registrerer
likevel at det i forvaltningen av bytteordningen kan oppstå høyst
reelle dilemmaer mellom de to legemiddelpolitiske målene.
Komiteen merker seg at det
største antallet biologiske virkestoffer brukes inenfor medisinske
fagområder der legemidler finansieres av spesialisthelsetjenesten. Komiteen merker
seg at proposisjonen i hovedsak omtaler legemidler som er finansiert
gjennom blåreseptordningen. På bakgrunn av høringen antar komiteen at
en stor del av legemiddelvolumet som omfattes av regelendringen,
vil være insulinlegemidler til behandling av diabetes.
Komiteen viser til Helse- og
omsorgsdepartementets høring av lovendringen, der Diabetesforbundet
uttrykker følgende bekymring:
«Diabetesforbundet
er bekymret for hvordan den foreslåtte lovendringen vil påvirke
pasientenes administrasjon av insulin. Nye medisiner kommer i ny
forpakning, med andre penner som kan inneholde et annet styrkeforhold.
Bruk av andre og nye insulinpenner krever derfor informasjon og
opplæring. Vanligvis skjer dette i helsetjenesten, med denne lovendringen må
apotekene få ansvaret for dette.»
Komiteen vil
bemerke at denne problemstillingen ikke er enestående for biologiske
legemidler, og at bekymringen som reises av Diabetesforbundet, dermed finnes
i regelverket allerede. Komiteen viser
til at Statens legemiddelverk i februar 2018 besluttet å føre opp inhalasjonslegemidler
mot astma på byttelisten, der virkestoffet var det samme, men der
inhalatorene var ulike. Komiteen viser
til at beslutningen ble fattet på tross av at Legeforeningens forening
for lungemedisin og Sykepleierforbundets forening for lungesykepleiere advarte
om at bytte mellom ulike inhalatorer kunne føre til feil legemiddelbruk,
som igjen går ut over pasientsikkerheten og kvaliteten ved behandlingen. Komiteen registrerer
dermed at dagens regelverk allerede innebærer en risiko for økonomisk
motiverte byttevedtak som går på tvers av faglige innspill om hva som
er til pasientenes beste. Komiteen minner om at et krav
for å gjøre legemidler byttbare i apotek er at selve byttet er trygt
og forsvarlig. Komiteen forventer at
innspill fra fagmiljøene får vesentlig betydning i vurderingen av
byttbarhet mellom legemidler som administreres med ulikt utstyr.
Komiteen merker seg at flere
av produsentene av insulin har levert kritiske merknader til regjeringens høringsutkast,
som blant annet handler om at produksjonen av biologiske legemidler
er mer kostbar og tidkrevende enn det som typisk gjelder konvensjonelle
legemidler. Følgelig kan et for høyt prispress ifølge disse høringsinstansene
medføre at leverandørene ikke kan/vil prioritere det norske markedet. Komiteen merker seg
at heller ikke dette er en problemstilling som er enestående for
biologiske legemidler, ettersom leverandører av konvensjonelle legemidler
også har reist bekymring fra tid til annen om at prisreduksjonene
gjennom trinnprisordningen kan svekke forsyningssikkerheten. Komiteen merker
seg dessuten at legemiddelprodusentene har økonomiske interesser
knyttet til et høyt prisnivå. Komiteen mener imidlertid at
forsyningssikkerhet er et svært viktig hensyn i en tid der legemiddelmangel
i årevis har vært et økende problem i Norge. Komiteen påpeker dessuten at
trygg forsyning av insulinpreparater er av svært stor betydning
for folkehelsen. Komiteen forventer
derfor at konsekvensene for forsyningssikkerhet er en del av vurderingen
når legemiddelmyndighetene fastsetter trinnpris for biologiske legemidler.