Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Martin Henriksen, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud,
fra Høyre, Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Jan
Bøhler og Jenny Klinge, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide,
viser til Dokument 8:33 S (2020–2021) om å innlemme ILOs kjernekonvensjoner
i menneskerettsloven og uttalelse fra statsråd Monica Mæland i brev
av 23. november 2020 (vedlagt).
Komiteen legger til grunn at
spørsmålet om hvilke internasjonale konvensjoner som bør inkorporeres
i menneskerettsloven, ble grundig vurdert i lovens forarbeider.
Komiteen viser til at ILOs
kjernekonvensjoner fastsetter minimumsrettigheter som skal respekteres
i arbeidslivet. De kan deles inn i fire hovedkategorier: organisasjonsfrihet
og kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot
tvangsarbeid og forbud mot diskriminering.
Komiteen viser videre til at
Norge har ratifisert alle de åtte konvensjonene og således er forpliktet
til å etterleve konvensjonsforpliktelsene. Komiteen legger til grunn at
dette gjelder uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk rett. Komiteen viser
til at ILO-konvensjonene ikke stiller krav om en bestemt gjennomføringsform
i nasjonal rett. Komiteen legger
til grunn at det er opp til den enkelte stat å avgjøre hvordan dette
bør skje. Komiteen viser
videre til at konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved konstatering
av rettsharmoni eller ved transformasjon. Komiteen understreker at presumsjonsprinsippet
sikrer at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med Norges folkerettslige
forpliktelser, herunder ILOs kjernekonvensjoner.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem forslag om å innlemme ILOs kjernekonvensjoner
i menneskerettsloven.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at dersom en skal
åpne for flere konvensjoner, ville det lett oppstått spørsmål om
hvor grensen skulle gå. Disse
medlemmer viser videre til at det vil kunne danne seg en oppfatning
av at konvensjoner som blir inkorporert i norsk lov uten forrang,
blir vurdert som mindre viktige eller annenrangs. Disse medlemmer slutter seg
derfor ikke til en utvikling hvor nye særkonvensjoner blir tatt
inn i menneskerettsloven med forrang.
Disse medlemmer legger til
grunn et prinsipp om at det i utgangspunktet kun er de utpregendte
generelle konvensjonene som skal inkorporeres i menneskerettsloven.
Disse medlemmer mener det er
fornuftig å utvise tilbakeholdenhet med å inkorporere konvensjoner i
menneskerettsloven. Som del av menneskerettsloven får konvensjonen
trinnhøyde over norsk lovgivning. Dette betyr at norske rettskilder
skyves i bakgrunnen dersom det oppstår behov for å harmonisere bestemmelser
som trekker i ulik retning. Disse medlemmer viser til at
problemet oppstår ved at man hekter på rettsnormer som er utviklet
andre steder enn i vårt rettssystem. Disse medlemmer mener dette
kan representere et demokratisk problem, særlig med tanke på at
vi mister kontrollen over hvordan vår egen lovgivning skal tolkes,
i tillegg til at vi ikke har kontroll på hvem som utformer tolkningsreglene.
Særlig vil dette settes på spissen der konvensjonene har egne håndhevingsorganer
som kan være sammensatt av nasjoner og personer som står langt fra
den norske rettstradisjonen.
Disse medlemmer vil fastholde
prinsippet om at det er de utpreget generelle konvensjonene som
bør inkorporeres i menneskerettsloven.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at ILOs åtte kjernekonvensjoner
inneholder grunnleggende menneskerettigheter som alle land i Europa
og store deler av verden har forpliktet seg til å følge. De utgjør
til sammen et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
ved å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven vil
ILOs grunnleggende rettigheter løftes og få en helt ny status, på
linje med de viktigste konvensjoner man har i norsk rett. Videre
vil disse medlemmer slutte
seg til at en slik lovendring vil ha stor faktisk og rettslig betydning, og
at norske domstoler, og andre aktører, vil ta utgangspunkt i og
legge avgjørende vekt på de regler og den praksis som følger av
ILOs kjernekonvensjoner.
Disse medlemmer er enige med
forslagsstillerne i at ILOs kjernekonvensjoner bør innlemmes i menneskerettsloven.
Slik disse medlemmer ser
det, vil konvensjonene få en sterkere formell rettslig stilling
i norsk rett ved at de kan anvendes direkte som norsk lov, enn de
har i dag. Når konvensjonene inkorporeres med forrang foran annen
norsk lovgivning, blir stillingen særlig sterk. Disse medlemmer vil også vise
til at en innlemmelse av ILOs kjernekonvensjoner vil gi en sterk signaleffekt,
både nasjonalt og internasjonalt. Ved å ta ILOs kjernekonvensjoner
inn i menneskerettsloven vil en vise at de grunnleggende rettighetene
i arbeidslivet står på linje med rettighetene i allerede inkorporerte menneskerettskonvensjoner.
Disse medlemmer deler ikke
vurderingen av at EØS-avtalen er til hinder for at ILOs kjernekonvensjoner
kan tas inn i menneskerettsloven og gis forrang for andre bestemmelser.
Det vises bl.a. til at LOs juridiske avdeling og professor ved UiO
Finn Arnesen klart har gitt uttrykk for at det ikke er noen rettslige
hinder for å gi ILOs kjernekonvensjoner en slik status, og at det
kun er et politisk spørsmål om ILO-konvensjonene skal innlemmes
i menneskerettsloven, slik Arbeiderpartiet og LO-kongressen har
stilt krav om.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget fra
Arbeiderpartiet, men finner grunn til å påpeke at forslaget ikke
vil løse de konfliktene Norge og norske arbeidstakere står i. EØS-avtalen
utfordrer både norsk selvstyre og norsk arbeidsliv. EU-domstolen
har lagt til grunn at medlemsstatene i EU ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner
på saksfelt som er underlagt felles EU-regler. Det er, slik disse medlemmer ser
det, helt urimelig at EU skal kunne blokkere grunnleggende rettigheter
og friheter.
Disse medlemmer peker på at
det som spesielt bør bekymre oss i Norge, er at artikkel 120 i EØS-avtalen slår
fast at bestemmelsene i EØS-avtalen går foran andre internasjonale
avtaler Norge har inngått. Det står ingenting om at ILO-konvensjoner
er unntatt. Ved en innlemmelse av ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven
må disse ha forrang ved motstrid.