Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred
Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen,
og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til Representantforslag
63 S (2020–2021) fra representanter fra Fremskrittspartiet om fjerning
av boplikt for boligeiendom og fritidseiendom og forslagets begrunnelse
der. Komiteen har imøtesett
og mottatt skriftlige innspill i saken.
Komiteen viser til at det etter
loven er opp til den enkelte kommune å vurdere om man vil innføre
boplikt for boligeiendommer. Konsesjonsloven §§ 7 og 10 åpner for
at kommunene kan innføre lokal forskrift om konsesjonsplikt for
eiendommer som ellers er unntatt konsesjonsplikten etter konsesjonsloven.
Blant annet er det en åpning for at kommunene kan stille krav om
at eiendommen skal være bebodd 50 pst. av årets dager. Komiteen viser
til departementets opplysninger om at det i dag er 43 kommuner som
har innført slike lokale forskrifter.
Komiteen viser til at boplikten
for boligeiendommer blir kalt «nullkonsesjon», fordi det ikke er
krav til størrelse på eiendommen. Formålet med nullkonsesjon kan
være å hindre at eiendommer som bør brukes til helårsbolig, blir
brukt til fritidsformål. Komiteen mener dette videre
kan bidra til å styrke bosettingen og aktiviteten i områder som
ellers hadde blitt preget av deltidsinnbyggere.
Komiteen viser til en rapport
Samfunnsøkonomisk analyse AS har utarbeidet på oppdrag fra Kommunal-
og moderniseringsdepartementet og Distriktssenteret, ferdigstilt
11. desember 2020, der man har kartlagt i hvilken grad tilgang på
egnede boliger i distriktskommuner hemmer rekruttering av arbeidskraft.
På spørsmål om hva som er viktige årsaker til rekrutteringsutfordringene,
svarer 25 pst. at manglende tilgang på egnede boliger er en viktig
årsak til deres rekrutteringsutfordringer.
Komiteen viser videre til at
i samme rapport oppgir virksomheter lokalisert i kommuner som utgjør
sin egen bo- og arbeidsmarkedsregion, noe oftere (4 prosentpoeng
større andel) manglende tilgang på egnede boliger som en viktig
årsak. Industrivirksomheter oppgir relativt mer hyppig dette som
en viktig årsak. Den viktigste årsaken til at virksomhetene opplever
at manglende tilgang på egnede boliger hemmer rekrutteringen av
arbeidskraft, er at det sjelden er boliger for salg eller leie i regionen,
og dernest at lokale boligpriser er så lave at det ikke lønner seg
å bygge nytt. Her er boplikten et mulig virkemiddel for å sikre
tilgang på boliger, slik at disse blir bebodd og ikke omgjort til
fritidsboliger. Komiteen merker
seg at forslagsstillerne begrunner sitt forslag blant annet med
en forskningsundersøkelse fra 2002.
Komiteen viser til at Landbruks-
og matdepartementet 15. oktober 2014 sendte på høring et forslag
om å oppheve konsesjonsloven og boplikten. Forslaget om opphevelse
omfattet også reglene som gir hjemmel for lokale forskrifter om
nedsatt konsesjonsgrense. Forslaget møtte stor motstand i høringen
og ble ikke fremmet i Stortinget. I stedet fremmet regjeringen Prop.
92 L (2016–2017), som førte til at Stortingets flertall fastsatte noen
endringer i konsesjonsreglene som gjaldt landbrukseiendommer. Reglene
om konsesjonsplikt som følge av lokale forskrifter ble ikke endret. Komiteen viser
i den sammenheng til de respektive partiers forslag og merknader
i Innst. 427 L (2016–2017), jf. Prop. 92 L (2016–2017).
Komiteen viser videre til de
respektive partiers merknader og forslag blant annet til Meld. St.
5 (2019–2020), jf. Innst. 88 S (2020–2021) Distriktsmeldingen, hvor
bolig var et av temaene.
Komiteenmerker
seg for øvrig at det i vurderingen av forslaget fremkommer at regjeringen
ikke ønsker å gjennomføre ytterligere liberalisering i jord- og
konsesjonslovgivningen, heller ikke i muligheter for lokale forskrifter
knyttet til boplikt etter konsesjonsloven på nåværende tidspunkt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti støtter
dette.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
merker seg at forslaget utelukkende omhandler boplikt for boligeiendom,
og at forslagsstillerne viser til NMBUs undersøkelse fra 2002, der
ulike negative konsekvenser av boplikt trekkes frem. Konsesjonsloven omfatter
i utgangspunktet alle typer eiendom. En rekke unntak gjør likevel
at de fleste eiendommer i Norge ikke omfattes av konsesjonsplikt.
Det er flere aspekter
ved boplikt som ikke omtales i dette forslaget fra Fremskrittspartiet,
blant annet det normative spørsmål som har å gjøre med hvem som høster
fordeler av at bopliktordningen blir opphevet, og hvem som bærer
ulempene.
Dette flertallet ønsker å vise
til at det i en rapport fra 2012 (Bustnes, Institutt for lanskapsplanlegging)
ble konkludert med at i kommuner med boplikt er boligprisene i kystsonen
mye høyere enn i innlandssonen, og at denne forskjellen er større
i bopliktkommuner enn i kommuner uten boplikt. Boplikt kan derfor
se ut til å gi høyere boligpriser i kystsonen, men forskjellen mellom
de to kommunegruppene var ikke statistisk signifikant. Imidlertid
fremkommer det i Tidsskrift for boligforskning i 2020 (Theisen og
Dahl) at de stiller seg tvilende til at dette resultatet har generell
gyldighet, og at forskjellen bare skyldes boplikt.
Dette flertallet ser at boplikt
er et kraftig inngrep i privat eiendomsrett, samtidig som det bør
vises forståelse for at kommunene ønsker virkemidler for å sikre
gode bomiljø. Men her kan det også være et spørsmål om hvem som
skal høste gevinsten av at enkelte eiendommer er særlig attraktive.
Det er store forskjeller
på i hvor stor grad kommuner anser bruken av boligen for å være
en utfordring, men i enkelte pressområder for fritidsbolig ser flertallet at
det har vært ønskelig å benytte seg av boplikt. Flere har stilt
spørsmål om kommunene oppnår det de ønsker gjennom bruk av boplikt,
eller om gevinstene samlet sett er svært små. Dette er avveininger
som flertallet mener
best gjøres lokalt, og som bør vurderes opp mot utfordringen en
nullkonsesjonsgrense vil kunne sies å ha.
Dette flertallet ser det som
riktig at det er kommunene som kan vurdere om det er ønskelig å
innføre boplikt på boligeiendom. Denne loven er en av mulighetene
kommunene har til å regulere hvordan eiendommene i kommunen skal
brukes. Lokalt selvstyre skal stå sterkt. Det er kommunene som best
kan vurdere om det er egnet å innføre boplikt på boligeiendom.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det er på høy tid at eiendomsretten imøtegår
en tid der denne menneskeretten blir like dominerende som allemannsretten.
Det har vært reist til dels sterk kritikk av de særnorske reglene
om boplikt. Bakgrunnen for kritikken er at boplikt innebærer en
vesentlig begrensning av den personlige friheten. I to store undersøkelser
utført av blant andre professor Normann Aanesland ved Universitetet
for miljø- og biovitenskap (i 2002 og 2004), blir det konkludert
med at boplikten virker mot sin hensikt, uavhengig av om boplikten
er personlig eller upersonlig.
Kritikken er i hovedsak
basert på fire forhold:
1. Forhold til fri kapitalbevegelse
Disse medlemmer viser til at
EU-domstolen 25. januar 2007 avsa dom om at reglene i den danske landbrukslovgivningen
om personlig boplikt på landbrukseiendommer er i strid med prinsippet
om «fri kapitalbevegelse» (Artikkel 56 EF i EU-traktaten). Under domstolbehandlingen
var også den norske regjeringen representert ved K. Moen og I. Holten,
som hadde innlegg for domstolen.
2. Forholdet til menneskerettigheter
Disse medlemmer viser til at
det også er blitt reist tvil om reglene i den norske konsesjonsloven
og odelsloven om boplikt er i strid med artikkel 13 og/eller artikkel
17 i FNs menneskerettighetserklæring, men spørsmålet har ikke vært
prøvd for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).
Artikkel 13:
Disse medlemmer viser
til at i EU-domstolens dom av 25. januar 2007, pkt. 37, sies det
at den personlige boplikten strider mot dette punktet i menneskerettserklæringen.
Dette vil således gjelde tilsvarende for de norske reglene om personlig
boplikt etter odelsloven og hovedregelen i konsesjonsloven (§ 5).
Det er uklart om den upersonlige
boplikten etter konsesjonsloven § 7 vil bli vurdert tilsvarende,
om denne vil rammes av menneskerettighetserklæringens artikkel 17,
eller om den ikke vil stride mot menneskerettighetserklæringen.
Artikkel 17:
3. Redusert verdi og investeringslyst
Disse medlemmer viser til at
boplikt innebærer at staten innfører en legalservitutt på eiendommen,
som fører til en reduksjon av eiendommens verdi ved fritt salg.
I henhold til den første undersøkelsen til Universitetet for miljæ-
og biovitenskap (2002), og også logisk, vil dette kunne føre til
en manglende investeringslyst i eiendommen, ved at eieren kan risikere
å ikke få dekket sine investeringer ved et eventuelt salg. For disse medlemmer fremstår
det logisk at dess mer usentralt en slik eiendom ligger, jo større
er risikoen for tap ved en investering.
4. Manglende kontroll av resultatoppnåelse
Disse medlemmer viser til at
det er blitt reist kritikk av at Stortinget ikke har foretatt noen
undersøkelse for å dokumentere at hensiktene med reglene om boplikt
blir oppnådd i praksis.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at
boplikten for boligeiendom og fritidseiendom oppheves.»
«Stortinget
ber regjeringen gjøre en helhetlig gjennomgang av virkningen boplikten
har for distriktene der den er innført, og om kommunene kan innføre
mer treffsikre tilflyttingstiltak for å få flere fastboende uten
å legge beslag på privat eiendom.»