Representantforslagets pkt. 1–2

Komiteen viser til at det foreslås å utrede en kommunal vetorett mot kommersielle aktører i velferdstjenestene, og at kommunene skal ha rett til å si nei til kommersiell etablering og til å redusere kapasiteten hvis kommersielle selskaper truer det offentlige tilbudet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til departementets vurdering om at det er kommunene som har ansvar for å levere en tjeneste, og at det som regel er opp til den enkelte kommune om den ønsker å bruke private aktører til å levere denne tjenesten på sine vegne. Flertallet viser til at det må ligge innenfor det lokalpolitiske handlingsrommet hvordan en organiserer sine tjenester innenfor de nasjonale rammene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til vedtak nr. 460 13. februar 2018:

«Stortinget ber regjeringen utrede lovendringer som kan gi kommunene mulighet til å skille mellom ideelle og kommersielle private barnehager, samt om det ved et slikt skille kan være formålstjenlig med alternative organisasjonsformer for å drive ideelle barnehager.»

Dette flertallet er kritiske til at regjeringen ennå ikke har kommet tilbake til Stortinget med dette. Dette flertallet viser til at Kunnskapsdepartementet uttaler følgende i brev 15. januar 2019:

«I Prop. 1 S (2018–2019) for Kunnskapsdepartementet fremgår følgende om Kunnskapsdepartementets oppfølging: ‘Regjeringa har sett i gang eit lovarbeid om endringar i reguleringa av dei private barnehagane. Regjeringa vil følge opp vedtaket i samband med dette lovarbeidet, og komme tilbake til Stortinget på ein eigna måte.’»

Dette flertallet viser for øvrig til sine merknader og forslag i Innst. 63 S (2020–2021) om to representantforslag som gjelder offentlige tilskudd og eiendomsforhold for private barnehager.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er et gode at kommunene kan ta i bruk private aktører, både ideelle og kommersielle, som et supplement til de offentlige. Disse medlemmer er opptatt av at det skal kunne tilbys velferdstjenester på en måte som bidrar til en samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk. Skillet mellom ideelle og kommersielle aktører kan være krevende. Disse medlemmer vil peke på at organisasjonsform i seg selv ikke er noen garanti hverken for kvalitet i tjenesten eller effektiv drift.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at kommersielle og ideelle aktører leverer velferdstjenester som både kan supplere og være i konkurranse med lokale offentlige tilbud. I noen sammenhenger har disse aktørene det offentlige som eneste «kunde», og andre ganger har de helt eller delvis sin praksis basert på privat finansiering. En generell adgang til kommunal vetorett mot kommersielle aktører er derfor et inngrep i den private etableringsretten som disse medlemmer ikke ser at er hensiktsmessig.

Disse medlemmer viser i den sammenhengen til at Senterpartiet har støttet forslag som skal sørge for at profitt til store internasjonale selskap unngås og andre forslag som skal gi større gjennomsiktighet i blant annet pengestrømmer og legge til rette for å øke andelen ideelle aktører. I den sammenheng vises det til Dokument 8:85 S (2015–2016) fra representanter fra Senterpartiet, jf. Innst. 102 S (2016–2017).

Disse medlemmer mener utviklingen i barnehagesektoren de siste årene har gitt utfordringer som dagens regelverk ikke tar høyde for. Disse medlemmer registrerer at Kunnskapsdepartement på denne bakgrunn har sendt en rekke forslag på høring, og flere av forslagene ble fulgt opp i Prop. 96 L (2019–2020), jf. Innst. 274 L (2019–2020).

Disse medlemmer viser videre til at Kunnskapsdepartementet har sendt på høring spørsmål om hvorvidt kommuner skal gis hjemmel til å beslutte at nye private barnehager skal forbeholdes ideelle aktører. Forslaget følger opp anmodningsvedtak nr. 460 (2017–2018), jf. Dokument 8:18 S (2017–2018), jf Innst. 114 S (2017–2018). Disse medlemmer mener hensynet til lokaldemokratiet kan tale for at kommunene gis en slik hjemmel. Samtidig er det krevende å definere hva som skal være å regne som en ideell barnehage, og det finnes ingen lovfestet eller enhetlig definisjon av hva dette er. En generell oppfatning er at en ideell barnehage skiller seg fra andre barnehager ved at de ikke tar utbytte, og at eventuelle overskudd reinvesteres i barnehagedrift eller andre samfunnsnyttige formål. Dette reflekteres ikke ved å se på selskapsform alene, og det gjør det krevende å innføre en slik hjemmel. Disse medlemmer registrerer at Kunnskapsdepartementet vil komme tilbake til en eventuell oppfølging av forslaget. Disse medlemmer imøteser en nærmere vurdering av spørsmålet fra departementets side.

Disse medlemmer vil understreke at Senterpartiet er opptatt av å sørge for et regelverk som begrenser kommersielt utbytte fra private leverandører av velferdstjenester, og som gir adgang til å kontrollere dette, innenfor et lovverk som er tilstrekkelig presist, og som avveier flere hensyn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Representantforslag 123 S (2019–2020), Representantforslag 31 S (2020–2021) og Innst. 63 S (2020–2021) og sine respektive partiers forslag fremmet der, sitert nedenfor:

«Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer i barnehageloven, slik at offentlige tilskudd utelukkende kommer barna til gode, og at disse peng ene ikke kan tas ut i form av utbytte for private barne hageeiere.

Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag som uavhengig av kommunal eller ikke-kommun al drift av offentlige oppgaver sikrer åpenhet og innsyn i regnskap, kvalitetsindikatorer, bemanningssituasjon og pengestrømmer, samt at de endringer i sentrale deler av lovverket som er nødvendige for reelt innsyn i offentlig drift, også gjøres gjeldende for private leverandører som kommunen har inngått kontrakter med, slik at kommunesektoren reelt kan kontrollere eventuelt misbruk av offentlige tilskudd.

Stortinget ber regjeringen innføre meldeplikt til og forkjøpsrett for kommunen ved salg av barnehager og fremme eventuelle forslag om nødvendige lovendringer for å innføre slik rett og plikt.

Stortinget ber regjeringen legge fram lovforslag tilsvarende reguleringen i friskoleloven, som sikrer at ansatte i private barnehager skal ha lønns- og arbeidsvilkår som minst er likeverdige med kommunale barnehager.

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stort inget med en plan for hvordan regjeringen skal sikre tilstrekkelig tilsyn med en stadig mer kommersiell barnehagesektor.

Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i lovverket som sikrer offentligheten innsyn i regnskap for virksomheter som mottar offentlige overføringer til barnehagedrift.

Stortinget ber regjeringen innføre, eller fremme nødvendige forslag for å innføre, et krav om at når en barnehage selges, må ny eier søke om tilskudd på nytt.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til endring av barnehageloven § 53 første ledd, slik at kommunen fortsatt skal foreta økonomisk tilsyn med de private barnehagene i egen kommune.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for opptrapping av offentlig og ideelt eierskap og drift av barnehager for å sikre at barnehagene drives av offentlige eller ideelle aktører.

Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Storti nget med forslag til endringer av lovverket som sikrer kommunen råderett over fordelingen av antall plasser mellom private og kommunale barnehager dersom kommunen opplever reduksjon i barnetall.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter intensjonen til forslagstilleren og påpeker at skoler og barnehager er av kommunesektorens kjerneoppgaver. På dette området kan kommunesektoren verken nekte etablering av private skoler som har fått statlig godkjenning, eller stoppe etablering av private barnehager. Dette gjelder selv om det medfører store økonomiske forpliktelser for kommuner, og for fylkeskommuner når det gjelder videregående private skoler, både til driftsstøtte og skyssutgifter. Dette kan stride mot lokalpolitiske ønsker om at skoler og barnehager skal være fellesarenaer for alle barn. Det kan også være pedagogiske grunner til å ville endre skole- og barnehagestruktur, beslutninger som i dag kan tas ut av kommunestyrets hender fordi de ikke har full beslutningsmyndighet over strukturen så lenge private kan etablere seg. I tillegg har mange kommuner trang kommuneøkonomi og kan tvinges til å endre skole- og/eller barnehagestruktur eller -størrelse fordi det ansees som det minste ondet. Med dagens system risikerer en at all innsparing forsvinner, fordi det da kan etableres private tilbud som kommunen må finansiere og innsparingen veltes over på andre sektorer eller kommunen kommer i stor økonomisk ubalanse.

Dette medlem mener dette er uholdbart. Å fastsette struktur og volum på skole og barnehage skal være en kommunal/fylkeskommunal oppgave.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre lovverket slik at kommuner og fylkeskommuner har beslutningsmyndighet over skolestruktur og dimensjonering av skoletilbudet uavhengig av om tilbudet er privat eller offentlig.»

«Stortinget ber regjeringen endre lovverket slik at kommunene har beslutningsmyndighet over barnehagestruktur og dimensjonering, uavhengig av om tilbudet er privat eller offentlig.»

Representantforslagets pkt. 3

Komiteen viser til at det foreslås at kommunene skal gis lovhjemmel til å stille samme kvalitetskrav til private som kommunale velferdstjenester, og til å stille høyere kommunale krav enn de nasjonale kravene. Komiteen viser til departementets vurdering av at det innenfor rammene av de ulike sektorlovene som regel er opp til den enkelte kommune hvilke kvalitetskrav den ønsker å stille til private leverandører. Der kommunene kjøper tjenester i henhold til regelverket for offentlige anskaffelser, vil disse kvalitetskravene følge av kontrakter mellom kommunene og de private. Kommunenes egne krav til kvaliteten på tjenestene kommer i tillegg til de kravene som følger av lov og forskrift, og bidrar til at tjenestene kan tilpasses lokale behov og prioriteringer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortinget har behandlet den samme problemstillingen som er omtalt i pkt. 3, i representantforslaget som ble behandlet i Innst. 107 S (2020–2021), om rettslige konsekvenser for velferdsprofitører ved lov-, regel- eller kontraktsbrudd. Flertallet viser i den sammenheng til sine merknader og forslag der.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er opptatt av at kvaliteten i tjenestene skal være lik enten det benyttes offentlige eller private leverandører. Der kommunene kjøper tjenester i henhold til regelverket for offentlige anskaffelser, vil kvalitetskravene følge av kontrakter mellom kommunene og det offentlige. Disse medlemmer viser også til statsrådens brev av 9. november 2020, der det presiseres at kommunens egne krav til kvaliteten på tjenestene kommer i tillegg til de krav som følger av lov og forskrift, og dermed bidrar til at tjenestene kan tilpasses lokale behov og prioriteringer.

Disse medlemmer viser også til Velferdstjenesteutvalgets kartlegging av pengestrømmene i det offentlig finansierte velferdstjenestetilbudet. Utvalget har hatt som en del av sitt mandat å foreslå tiltak som bidrar til at offentlige midler i størst mulig grad går til produksjon av faktisk velferd. Disse medlemmer har forventninger til at utvalgets arbeid og anbefalinger vil bidra til et godt kunnskapsgrunnlag for å vurdere behov for videre tiltak. Åpenhet rundt offentlige pengestrømmer og disponeringen av tilskuddsmidler er viktig.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til forslag i Innst. 107 S (2020–2021), hvor Senterpartiet fremmet forslag om å «[i]nnføre et lovmessig skille mellom kommersielle og ideelle barnehager». Disse medlemmer ønsker å avvente høringen og eventuelle forslag som følge av NOU 2020:13 Private aktører i velferdsstaten før man vurderer å gjøre eventuelle ytterligere endringer, og viser til partiets øvrige merknader i denne innstillingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at muligheten til å stille egne og høyere kvalitetskrav ikke bare bør gjelde der kommunen velger å inngå kontrakt med private leverandører, men at det er behov for at slike hjemler også gjelder overfor private barnehager og skoler som finansieres over kommunale/fylkeskommunale budsjett.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer kommunesektoren lovhjemmel til å stille samme kvalitetskrav til private som kommunale velferdstjenester, herunder private skoler og barnehager, og rett til å stille høyere krav enn de nasjonale til private virksomheter på samme måte som til egne virksomheter.»

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i Innst. 90 S (2020–2021).

Representantforslagets pkt. 4–5

Komiteen viser til at det foreslås at det skal gjøres lovendringer som sikrer offentlig innsynsrett i alle opplysninger som er nødvendige for å kontrollere private leverandører, blant annet opplysninger om økonomi og arbeidsforhold. Komiteen mener det er avgjørende at det er innsyn i hvordan fellesskapets midler blir disponert. Dette er viktig både for å bygge tillit blant innbyggerne og for at de folkevalgte kan utøve sin kontrollfunksjon og sikre mest mulig effektiv bruk av fellesskapets konkurranseforhold mv. Komiteen har merket seg at departementet viser til Velferdstjenesteutvalgets pågående arbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, imøteser at departementet kommer til Stortinget med rapporten på en egnet måte, og ber om at en drøfter hvordan innsynsretten kan sikres bedre enn i dag.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at offentlige tjenester er underlagt lovverk som regulerer offentlig innsyn og rettssikkerhet. Når velferdstjenester settes ut til kommersielle aktører, blir informasjonen om drift, bemanning og kompetanse derimot omgjort til forretningshemmeligheter unntatt offentlig innsyn. Det er uheldig for godt samarbeid på tvers av ulike enheter og læring og innovasjonsdeling. Det gir også store problemer med å kunne føre kontroll med at penger som bevilges til et formål, faktisk brukes til dette. Kompliserte selskapsstrukturer brukes for å kunne skjule faktisk uttak.

Dette flertallet viser til merknader og forslag i Innst. 375 S (2014–2015), der komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti uttrykte følgende:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at kommersialisering og privatisering kan medføre hemmelighold og at viktige kvalitetsindikatorer ikke blir offentlig tilgjengelig med begrunnelse i bedriftshemmeligheter. Disse medlemmer vil også minne om at private institusjoner i dag ikke har krav om å følge forvaltningsloven, offentleglova og arkivloven på samme måten som offentlige institusjoner. Disse medlemmer viser også til at private institusjoner kan unnlate å delta i kommunale eller statlige satsinger og felles brukerundersøkelser. Disse medlemmer mener åpenhet rundt mangfoldet av metoder, innovasjon og nyskaping vil kunne bidra til videreutvikling av tjenestetilbudet, mens manglende åpenhet og ansvar på like vilkår med det offentlige kan påvirke rettssikkerheten for innbyggere som bruker tjenestene hos private.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag som, uavhengig av kommunal eller ikke-kommunal drift, sikrer full åpenhet rundt sentrale kvalitets indikatorer, herunder bemanningssituasjonen, ved tjenester kommunene har ansvaret for, samt at sentrale deler av lovverk som gjelder det offentlige også gjøres gjeldende for private institusjoner.»

Dette flertallet viser til at det er politisk uenighet rundt bruk av anbud, men at det ikke burde føre til at de kommuner som benytter seg av anbud, ikke gis de nødvendige redskaper til å kunne kontrollere både kvalitet, lovlighet og pengebruk, særlig fordi kommunen har finansieringsansvaret. Dette flertallet mener at det offentlige må kunne kontrollere hvordan skattebetalernes penger brukes også når oppgavene blir løst av eksterne leverandører.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener regjeringen i oppfølgingen av NOU 2020:13 må foreslå lovendringer som sikrer kommunesektoren og det offentlige nødvendig innsyn i de opplysninger som trengs for å kontrollere private velferdsaktører som leverer tjenester som er offentlig finansiert, både når det gjelder kvalitet og selskapsstruktur, pengeflyt, økonomi og arbeidsforhold.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag som uavhengig av kommunal eller ikke-kommunal drift av offentlige oppgaver sikrer åpenhet og innsyn i regnskap, kvalitetsindikatorer, bemanningssituasjon og pengestrømmer, samt at de endringer i sentrale deler av lovverket som er nødvendige for reelt innsyn i offentlig drift, også gjøres gjeldende for private leverandører som kommunen har inngått kontrakter med, slik at kommunesektoren reelt kan kontrollere eventuelt misbruk av offentlige tilskudd.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er langt på overtid å slå fast prinsippet om innsyn og full åpenhet.

Komiteen viser til at det foreslås at private virksomheter som driver offentlig finansierte velferdstjenester, skal underlegges samme krav om å følge offentleglova og forvaltningsloven som offentlige virksomheter. Komiteen viser til at Stortinget tidligere delvis har vurdert dette i forbindelse med den nye offentleglova. Komiteen har merket seg at departementet har overbrakt synspunktene til Justis- og beredskapsdepartementet. Komiteen viser til at de forholdene som lå til grunn for vurderingen tidligere, kan være vesentlig endret i den tiden som er gått siden loven ble behandlet.

Komiteen har merket seg at departementet mener at forslaget om endringer i forvaltningsloven bør vurderes i forbindelse med forslaget til ny forvaltningslov. Komiteen imøteser en grundigere drøfting av forslaget i sakens anledning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at offentlighetslovutvalget i NOU 2003:30 foreslo at den nye loven skulle gjelde for rettssubjekter som utfører helse-, sosial- eller utdanningstjenester som det offentlige har et lovpålagt ansvar for å tilby, i den grad slike rettssubjekter utfører slike tjenester. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp. Det er mulig at en eventuell endring av lovens virkeområde vil kreve en ny utredning av hvordan dette kan gjøres, på grunn av at det er forholdsvis lang tid siden dette arbeidet ble utført, men prinsippet må det være mulig å fastslå nå og få dette arbeidet igangsatt.

Dette medlem viser til at forvaltningsloven i dag gjelder for «virksomhet som drives av forvaltningsorganer». I forslaget til ny forvaltningslov i NOU 2019:5 er dette foreslått endret. I forslaget til § 2 første ledd her heter det at loven gjelder for staten, kommunene og fylkeskommunene og for «andre i saker hvor de utøver offentlig myndighet». Det følger av merknadene til forslaget at dette kan være både private og offentlig kontrollerte selskaper og andre selvstendige rettssubjekter. Det er påkrevet at dette utvalgets arbeid følges opp raskt, og at en oppfølging av dette lovforslaget kommer til Stortinget.

Dette medlem mener det er behov for å slå fast prinsippet om at private selskap som driver offentlig finansierte velferdstjenester, skal følge offentleglova og forvaltningsloven.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen underlegge private virksomheter som driver offentlig finansierte tjenester, samme krav om å følge offentleglova og forvaltningsloven som offentlig virksomhet og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag som sikrer dette.»

Komiteen viser til at det foreslås at private virksomheter som driver velferdstjenester, også skal underlegges samme krav om å følge arkivlova som offentlige virksomheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av spørsmålet i forbindelse med forslag til ny arkivlov, og imøteser dette.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for å slå fast prinsippet om at private selskap som driver offentlig finansierte velferdstjenester, skal underlegges samme krav til å følge arkivlova som offentlig virksomhet. Dette medlem viser til at arkivlovutvalget i NOU 2019:9 foreslo at den nye arkivlova skal gjelde for offentlige virksomheter og for selvstendige virksomheter hvor det offentlige eier mer enn 50 prosent eller har rett til å velge flere enn halvparten av medlemmene i det øverste organet i virksomheten. Når virksomheter med arkivplikt setter ut lovpålagte oppgaver til noen som ikke er omfattet av arkivlova, foreslo utvalget at virksomhetene skal sørge for oppfølging av dokumentasjonspliktene for disse oppgavene. Det er nødvendig at arkivlova blir gjort gjeldende for private virksomheter som utfører lovpålagte tjenester for offentlig forvaltning, både stat og kommune. Dette medlem vil vise til bruk av private leverandører i barnevernet som eksempel, der det er helt avgjørende at alt blir dokumentert og arkivert på samme måte som i offentlig tjenester. Dette handler om grunnleggende rettssikkerhet for barna, familiene og de ansatte, og det er helt nødvendig for å kunne føre kontroll med tilbudet, både på system- og individnivå.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen underlegge private virksomheter som driver offentlig finansierte tjenester, samme krav om å følge arkivlova som offentlig virksomhet og komme tilbake til Stortinget med eventuelle nødvendige forslag som sikrer dette.»