Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Elise Bjørnebekk-Waagen, Lise Christoffersen, Arild Grande og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Gisle Meininger Saudland og lederen
Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Kristelig Folkeparti, Torill
Selsvold Nyborg, viser til Representantforslag 29 S (2020–2021) om
å legge til rette for at flere forsøker å stå i arbeid tross helseutfordringer.
Det bes i forslaget om at regjeringen utreder og fremmer forslag
om utvidelse av beregningsgrunnlaget for uføretrygd, der man eksempelvis
legger til grunn gjennomsnittlig inntekt i de fem beste av de siste
ti årene, for å gi incitamenter til å forsøke redusert stilling
før en vurderer avklaring mot uføretrygd.
Komiteen viser til at uføretrygd
i dag beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt i de siste
fem kalenderårene før uføretidspunktet, jf. folketrygdloven § 12-8.
Gjennomsnittlig inntekt i de tre beste årene legges til grunn, jf.
folketrygdloven § 2-11, for inntekt opp til 6 G hvert år.
Komiteen mener det er viktig
å legge til rette for at mennesker med helseutfordringer og nedsatt
arbeidsevne får muligheten til å kunne delta i arbeidslivet. Deltakelse
i arbeidslivet er ikke bare samfunnsøkonomisk lønnsomt, men gir
meningsfullt innhold og struktur i den enkeltes hverdag. Aktivitet
og opplevelse av å bidra i samfunnet er viktig for å ha livskvalitet. Komiteen understreker
at uføretrygd er en viktig rettighet i velferdssamfunnet, som sikrer
inntekten dersom uførhet rammer.
Komiteen viser til tall fra
Nav som viser at det ved utgangen av september 2020 var om lag 357 200
personer i Norge som mottok uføretrygd, en økning på 2,4 pst. fra september
2019. Samtidig var det i løpet av de ni første månedene i 2020 18 200
personer som gikk ut av uføreordningen, noe som tilsvarer 500 flere
enn samme periode i 2019. Blant overganger i 2020 var 76,4 pst.
67-åringer.
Komiteen understreker at det
skjer mye innenfor teknologi og moderne medisin som kan bedre den
enkeltes muligheter for å delta i arbeidslivet. Samtidig er det
behov for å gjøre mer for å skape etterspørsel etter arbeidskraft
fra mennesker med helseutfordringer og nedsatt arbeidsevne.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at private arbeidsgivere i dag ikke er lovpålagt å ha en uføreordning.
Komiteen understreker
at virkemidler og modeller bør ses i sammenheng i arbeidet med å
legge til rette for at flere med helseutfordringer kan stå i arbeid.
En utvidelse av antall år i beregningsgrunnlaget for uføretrygd
vil kunne gi en høyere trygdeinntekt enn med dagens ordning for
mennesker som selv reduserer sin stilling, eller som av helsemessige
årsaker søker seg inn i jobber med lavere inntekt de siste fem årene
før uføretidspunktet. Komiteen viser
til NOU 2019:7 og kapittel 8 om en arbeidsorientert uføretrygd.
Komiteen mener det må være
lønnsomt å være i arbeid med helseutfordringer, samtidig som det
må være en god nok inntektssikring for uføre, som ikke medfører
lavere trygd ved gradvis nedsatt inntekts- og arbeidsevne før tidspunktet
da vedkommende ble ufør.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at et velfungerende arbeidsmarked
er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer
og ambisjoner. Det må alltid lønne seg å jobbe, slik at den enkeltes
arbeidsevne kan bidra både til egen utvikling og nytte for samfunnet. Disse medlemmer viser
videre til at det er viktig å sikre at flest mulig deltar i arbeidslivet,
også blant de som har redusert arbeidsevne. Innretningen av uføreordningen
skal ta sikte på å bygge opp under arbeidsdeltakelsen til de som
kan jobbe, helt eller delvis. Dette gjelder også før innvilgelse
av uføretrygd.
Disse medlemmer viser til at
et av hovedformålene med uførereformen fra 2015 er at det skal være
lettere å kombinere arbeid og uføretrygd. Disse medlemmer viser videre
til at uføretrygdens regler allerede er innrettet med sikte på å
ivareta situasjoner der personer har en gradvis nedgang i inntekt
som følge av sykdom. For rett til uføretrygd er det et krav at inntektsevnen
er varig nedsatt med minst halvparten. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger
når krav om uføretrygd settes frem, er det tilstrekkelig at inntektsevnen
er varig nedsatt med 40 pst.
Disse medlemmer understreker
at dersom sykdommen har redusert inntektsevnen gradvis over flere år,
følger det av folketrygdloven § 12-7 tredje ledd siste punktum at
det ved vurdering av nedsatt inntektsevne kan tas utgangspunkt i
inntektsevnen før sykdommen, skaden eller lytet oppstod. I slike
saker kan inntekt før uførhet vurderes ut fra det tidspunktet da
sykdommen medførte en inntektsreduksjon, og dermed få betydning
for hvilke kalenderår beregningsgrunnlaget for uføretrygd hentes
fra.
Disse medlemmer viser til at
forslaget om å utvide antall år som skal legges til grunn ved beregningsgrunnlaget
for uføretrygd, vil innebære en større omlegging av uføreordningen
og antagelig treffe en betydelig bredere gruppe en den forslaget
tar sikte på å treffe.
Disse medlemmer viser videre
til at hvilke perioder som skal legges til grunn for beregningen
av uføretrygd, ble vurdert i Prop. 130 (2010–2011) og lagt til grunn
ved Stortingets behandling av saken, jf. Innst. 80 L (2011–2012).
I proposisjonen pekte regjeringen på at den enkeltes inntekt i mange
tilfeller vil kunne variere fra år til år, og at tilfeldige inntektssvingninger
i liten grad bør påvirke en ytelse man skal motta i lang tid. Departementet
mente at et gjennomsnitt av inntekten i tre kalenderår ville gi
et representativt bilde av den bortfalte inntekten.
Disse medlemmer viser til at
en endring av folketrygdloven § 12-11 første ledd som innebærer
at gjennomsnittlig inntekt i de fem beste siste ti årene skal benyttes
som beregningsgrunnlag for uføretrygd, har to effekter. Å legge
til grunn et gjennomsnitt av de fem beste inntektsårene i stedet
for de tre beste inntektsårene vil isolert sett gi et lavere gjennomsnittlig
beregningsgrunnlag. Dette gir isolert sett en innsparing. Å utvide perioden
de beste årene kan hentes fra, fra fem til ti år, vil isolert sett
gi et høyere gjennomsnittlig beregningsgrunnlag. Dette gir isolert
sett en merkostnad. Samlet sett anslås forslaget å gi merkostnader
på kap. 2655 post 70 på om lag 1,4 mrd. kroner (2021-kroner), gitt
at forslaget hadde blitt gjort gjeldende for alle mottakere.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at gjeldende regler, og spesielt adgangen etter folketrygdloven § 12-7
tredje ledd siste punktum til å kunne ta utgangspunkt i inntektsevnen
før sykdommen, skaden eller lytet oppstod, i tilstrekkelig grad
ivaretar de hensyn som forslagsstillerne legger vekt på i sitt forslag. Disse medlemmer vil
av den grunn ikke støtte forslaget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at forslaget innebærer en utredning av og forslag om utvidelse
av beregningsgrunnlaget for uføretrygd, der man eksempelvis legger
til grunn gjennomsnittlig inntekt i de fem beste av de siste ti
årene, for å gi insentiv til å forsøke redusert stilling før en
vurderer avklaring mot uføretrygd.
Disse medlemmer mener det er
viktig å legge til rette for at flere kan stå i arbeid på tross
av helseutfordringer, og at det er et mål å sikre at alle som kan
jobbe helt eller delvis, får muligheten til det. Å forhindre at
flere blir uføre, bør være et felles politisk mål.
Disse medlemmer viser til Innst.
15 S (2020–2021) til statsbudsjettet for 2021, der en samlet komité uttrykker
bekymring for økt antall og andel uføre under regjeringen Solberg.
Disse medlemmer viser til Stortingets
behandling av Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven
(ny uføretrygd og alderspensjon til uføre), jf. Innst. 80 L (2011–2012),
der ulike forslag til hvilke perioder som skal legges til grunn
for beregningen av uføretrygd, ble grundig vurdert og endelig fastsatt
til gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av de fem siste årene
før uføretidspunktet. Et alternativ basert på gjennomsnittlig inntekt
i de tre beste av de åtte siste årene ble forkastet fordi en lengre
periode først og fremst ville være til fordel for menn, personer
som blir uføre i høy alder, og personer med inntekt rundt og over
gjennomsnittet. En prioritering av disse gruppene ville samtidig
medført en reduksjon av dekningsgraden fra 66 til 64 pst., gitt
forutsetningen om provenynøytralitet ved overgangen fra uførepensjon
til uføretrygd. Disse
medlemmer viser videre til at personer med svak tilknytning
til arbeidsmarkedet ikke ville kommet spesielt godt ut om man hadde
valgt en lengre periode enn fem år, med unntak av personer som hadde
utført ulønnet omsorgsarbeid for små barn, eldre, syke eller funksjonshemmede,
og personer som hadde avtjent førstegangstjeneste. Tidligere særregler
for disse gruppene ble derfor videreført, samtidig som det etter
folketrygdloven § 12-7 ble gitt mulighet til å fastsette beregningsgrunnlaget
med utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen, skaden eller lytet
oppstod. Disse medlemmer viser
videre til at Fremskrittspartiets forslag nr. 11 i Innst. 80 L (2011–2012)
om at beregningsgrunnlaget skulle være de tre beste av de siste
ti årene før uføretidspunktet, kun fikk partiets egne stemmer.
Disse medlemmer viser til statsrådens
brev og til innspill fra FFO til representantforslaget, der sistnevnte
konkluderer med at forslaget er et «ganske passivt virkemiddel for
å holde personer med helseutfordringer i arbeid», og at andre typer
virkemidler bør utredes nærmere. Disse medlemmer deler disse
vurderingene.
Disse medlemmer viser til at
personer med nedsatt funksjonsevne utgjør ca. 18 pst. av personer
i yrkesaktiv alder (15–66 år). Ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse
(oppdatert pr. 3. september 2020) er sysselsettingsandelen blant
personer med nedsatt funksjonsevne kun 40,6 pst. Samtidig viser
tallene fra SSB at over 60 pst. av disse hadde et ansettelsesforhold
før funksjonsnedsettelsen oppsto. Det er imidlertid forholdsmessig færre
av de sistnevnte som har fått tilpasninger i arbeidssituasjonen
i form av endringer i arbeidsoppgaver, arbeidstid og fysisk tilrettelegging
av arbeidsplassen, sammenlignet med dem som begynte i nåværende
jobb etter at funksjonsevnen ble nedsatt.
Disse medlemmer viser videre
til at regelverket for den nye uføretrygden i seg selv legger bedre
til rette for å kombinere arbeid og trygd enn med den tidligere uførepensjonen.
Likevel viser analyser fra Nav at det nye uføreregelverket i liten
grad har påvirket hvor stor andel av de uføretrygdede som jobber.
Denne andelen ligger på om lag 5 pst. for 100 pst. uføretrygdede
og 75 pst. for gradert uføre, både før og etter reformen (i følge
artikkelen Uføretrygd og arbeid: Jobber de uføre mer etter reformen
i 2015? Arbeid og velferd nr. 3-2018). Disse medlemmer mener dette
tyder på at det ikke først og fremst er regelverket i seg selv,
men mangelen på andre, mer aktive tiltak, også av holdningsskapende
art, og hardere konkurranse om jobber i arbeidsmarkedet, som er
det største hinderet for at personer med nedsatt funksjonsevne og/eller
arbeidsevne får utnyttet sine muligheter på arbeidsmarkedet i den
grad de selv ønsker det. Disse medlemmer viser for eksempel
til Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons notat «Broer til arbeid
– Hvordan få flere funksjonshemmede i jobb», som handler om tiltak
mot diskriminering, tilrettelagte arbeidsplasser, økt bruk av lønnstilskudd,
utdanning, kompetanse og veiledning i Nav mv.
Disse medlemmer vil også fremheve
betydningen av IA-avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (2019–2022)
mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Et av målene er redusert
frafall fra arbeidslivet ved at færre skal gå via langtidssykmelding
til arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller tidligpensjonering.
Avtalen inneholder flere målrettede virkemidler, herunder et organisert
samarbeid mellom helsevesenet og Nav kalt «HelseIArbeid», samtidig
som det er under etablering et eget FoU-program for å sikre en god
og kunnskapsbasert bruk av virkemidler.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti under
ulike sammensetninger av regjeringen Solberg har fremmet en rekke
forslag i Stortinget for å sikre et mer inkluderende arbeidsliv,
men som er blitt nedstemt av det borgerlige flertallet. Eksempler
på slike forslag er kravet om en ny tidsfrist for et universelt
utformet Norge innen 2035, en aktivitetsreform med en jobbgaranti
for å hindre at ungdom med arbeidsevne blir henvist til uføretrygd
en, jobbgaranti for utviklingshemmede, flere tiltaksplasser og plasser
for varig tilrettelagt arbeid, økt bruk av lønnsgaranti og arbeidsforberedende
tiltak, økt bruk av utdanning som tiltak, skriftlig garanti for
tilrettelegging på arbeidsplassen ved endt arbeidsavklaring, opphevelse
av karenstiden på arbeidsavklaringspenger og å sikre at personer
som ikke er ferdig avklart fra Nav og/eller helsevesenet innen utgangen
av perioden de kan motta arbeidsavklaringspenger, får rett til forlengelse. Disse medlemmer mener
at slike tiltak er mer målrettede virkemidler for et inkluderende
arbeidsliv enn økt beregningsgrunnlag for uføretrygd, som i mindre
grad vil komme personer med svak tilknytning til arbeidslivet til
gode.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti erkjenner
at for flere er det aktuelt og fornuftig å redusere sin arbeidsinnsats
for ikke å få enda svakere helse. Det vil også gi lavere arbeidsinntekt.
Dermed vil det gi lavere beregningsgrunnlag for utbetaling av eventuelt
senere uføretrygd. Dagens regelverk bør på en bedre måte fange opp
denne virkeligheten.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener derfor
at dagens regelverk (med gjennomsnittlig inntekt i de tre beste
av de fem siste kalenderår) må justeres med mer omfattende unntaksmulighet
for denne gruppen.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til tidligere forslag
fra Sosialistisk Venstreparti om bedre oppfølging i Nav og styrkede velferdsordninger
for de menneskene dette gjelder, samt å legge til rette for at uføre
får bedre muligheter til å ha en tilknytning til arbeidslivet, blant
annet ved å øke fribeløpet for uføre og vurdere avkortningen med
utgangspunkt i at flere må få mulighet til å jobbe mer. Dette medlem viser
til representantforslaget om å gi unge som er innvilget uføretrygd,
tilgang på hjelp og tiltak fra Nav for å komme i arbeid, Representantforslag 97
S (2013–2014), jf. Innst. 88 S (2014–2015), og representantforslaget
om å legge til rette for at uføre får de beste muligheter til å
ha en tilknytning til arbeidslivet, Representantforslag 51 S (2018–2019),
jf. Innst. 188 S (2018–2019).
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener endringer
i uføretrygden og beregningen av denne potensielt kan være med på
å gjøre det mulig for flere å delta noe i arbeidslivet. I forslaget
trekkes det frem at dagens beregningsgrunnlag i liten grad gir økonomiske insentiv
til å forsøke redusert arbeidsbelastning før en må vurdere et avklaringsløp
og eventuelt uføretrygd. Personer som går ned noe i stillingsbrøk
når en full stilling ikke lenger er forenlig med egen helse, men
likevel ender med å søke om uføretrygd, vil tape økonomisk på ikke
å søke så tidlig som mulig grunnet dagens beregningsregler.
Disse medlemmer viser samtidig
til at det er viktig å styrke oppfølgingen av den enkelte, skape
et arbeidsliv som inkluderer de som har tilretteleggingsbehov, og
sikre en inntekt å leve av også for de som ikke har mulighet til
å redusere stillingen sin, og som har behov for avklaring og uføretrygd.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti påpeker at dersom man utvider
antall år i beregningsgrunnlaget, vil det gi en del personer som selv
reduserer sin stillingsprosent, eller som av helsemessige årsaker
søker seg inn i en jobb med lavere inntekt de siste fem årene før
uføretidspunktet, en høyere trygdeinntekt enn de ville fått med
dagens ordning. Samtidig tas det utgangspunkt i at den enkelte selv
skal tilpasse arbeidssituasjonen sin ved helseutfordringer som medfører
mindre enn 50 pst. nedsatt inntekts- og arbeidsevne. Insentivet
er her at det ikke gis en fremtidig redusert trygdeutbetaling. Forslaget
løser ikke utfordringene for de som er avhengige av å få kompensert inntektstap
ved sykdom før de eventuelt blir minimum 50 pst. varig uføre. Dette medlem mener
det er nødvendig at staten tar mer ansvar for arbeidssituasjonen også
når det gjelder økonomisk kompensasjon for redusert arbeids- og
inntektsevne som er mindre nedsatt enn 50 pst., og tilrettelegging
og tiltak som kan sørge for at færre får behov for å havne over
på uføretrygd. Dette er ikke dekket av forslaget slik det ser ut
nå.
Dette medlem viser til at organisasjoner
som FØL Norge, OFUR og AAP-aksjonen har problematisert at de tre
beste av de fem siste årene er for kort tid for beregning av uføretrygd,
og at det bør legges til grunn de tre beste av de ti siste årene
for å gi mindre risiko for å bli stående i redusert stilling over
lengre tid. Disse organisasjonene tar også opp at det bør utredes
en mulighet for å få en mindre grad enn 50 pst. uføretrygd, og at
alle uføre bør ha lik fribeløpsgrense, som bør være lik grensen for
de som har en VTA-plass. I dag kan man tjene inntil 0,4 G i året
uten at det får konsekvenser for utbetalingen av uføretrygd, dersom
man ikke har innvilget VTA.
Dette medlem slutter seg til
innspill fra FFO om at flere mulige modeller bør utredes, ikke kun
forslag om utvidelse av beregningsgrunnlaget for uføretrygd. FFO
understreker i sitt innspill at forslag som kan sikre jobbfastholdelse,
hindre redusert inntekt og motvirker, eller utsette at man må over
på delvis eller 100 pst. uføretrygd, er svært viktige forslag å
løfte og diskutere, men at dette forslaget er et noe passivt virkemiddel.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme forslag om utvidelse av beregningsgrunnlaget
for uføretrygd, der det legges til grunn gjennomsnittlig inntekt
i de tre beste av de siste ti årene.»
«Stortinget
ber regjeringen legge til rette for at uføre får samme fribeløpsgrense
som de som har en VTA-plass.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede modeller for å gi bedre insentiv til å forsøke
redusert stilling før en vurderer avklaring mot uføretrygd.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede en mulighet for å kunne ha en lavere grad
enn 50 pst. uføretrygd.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til notat fra Arbeids-
og sosialdepartementet fra 2010, hvor beregningsgrunnlag for fastsettelse av
uføreytelser er vurdert. Dette viser at ulike beregningsmodeller
slår ulikt ut for kvinner og menn. Det er flere kvinner enn menn
som i dag mottar uføretrygd, og kvinner er oftere i faresonen for
å bli uføre. Beregningene fra 2010 viser til at de som vil tjene
på å beregne uføretrygd ut fra de siste åtte årene, er menn i større
grad enn kvinner. Beregningene viser at i gjennomsnitt øker pensjon for
menn med 2,5 pst., mens den øker med 1,4 pst. for kvinner. Dette medlem understreker
at nye beregningsmodeller for uføretrygd må ivareta et likestillingshensyn.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme forslag om utvidelse av beregningsgrunnlaget
for uføretrygd, der man eksempelvis legger til grunn gjennomsnittlig inntekt
i de fem beste av de siste ti årene, for å gi incitamenter til å
forsøke redusert stilling før en vurderer avklaring mot uføretrygd.»