Virkeområdet
– hvilke avtaler loven skal gjelde for
I proposisjonens
kapittel 4 behandles spørsmål knyttet til virkeområdet for loven.
Departementet foreslår i likhet med forslaget i høringsnotatet at
lovens virkeområde som et utgangspunkt avgrenses ut fra avtaletypen,
og ikke institusjonen. Det følger av § 1-1 første ledd i lovforslaget
at loven gir regler om «finansavtaler». Når det gjelder det nærmere
innholdet i begrepene «finansavtale», «finansiell tjeneste» og «finansoppdrag», må
det tas høyde for at lovforslaget skal gjennomføre flere EØS-direktiver
i norsk rett samt inkorporere EØS-forordninger. Lovforslagets virkeområde
må derfor minst dekke et virkeområde som er tilstrekkelig for gjennomføringen
av EØS-reglene.
Det foreslås at finansavtaleloven
i utgangspunktet skal gjelde for finansavtaler uavhengig av hvem
som er tjenesteyter, tilsvarende andre kontraktslover. Dette vil si
at i motsetning til etter gjeldende lov vil det ikke være et vilkår
at tjenesteyteren har konsesjon for å bli omfattet av lovens regler.
Dessuten vil alle finansielle tjenester som et utgangspunkt være
omfattet av lovforslaget, noe som blant annet innebærer at avtaler
om investeringstjenester og avtaler om individuelle pensjonstjenester omfattes
av de generelle reglene i kapittel 3. Dette er en endring i forhold
til gjeldende lov.
Spørsmålet om hvilke
avtaler og hvilke parter loven skal gjelde for, har nær sammenheng
med spørsmålet om adgangen til å fravike lovens bestemmelser ved
avtale. I likhet med gjeldende lov foreslås det i § 1-9 at loven
ikke skal kunne fravikes ved avtale til skade for en forbruker.
Det vil imidlertid være adgang til å gi forbrukerkunder mer fordelaktige
vilkår. Når kunden ikke er forbruker, foreslås det et utgangspunkt
om at reglene skal kunne fravikes ved avtale. Det foreslås likevel
noen unntak fra dette utgangspunktet: Unntakene som følger av gjeldende
lov, foreslås videreført. Videre må det gjøres enkelte unntak som
følge av forpliktelser etter EØS-direktivene. Dessuten mener departementet
at det er enkelte atferdsregler som samfunnet har en åpenbar interesse
av at følges i alle avtaleforhold, uavhengig av hva avtalepartene
selv måtte ønske. Det foreslås etter dette at kravet til god forretningsskikk
og faglig forsvarlig opptreden, forbudet mot ågerrenter og plikten
til å foreta kredittvurdering ikke skal kunne fravikes til ulempe for
noen kunder, med andre ord heller ikke i næringsforhold.
Videre foreslås det
at enkelte av lovens regler skal gjelde bare for forbrukere. Reglene
om angrerett (lovforslaget §§ 3-41 flg.) bør som i dag gjelde bare
for forbrukere. Det samme foreslås for retten til et standardisert gebyropplysningsskjema
etter § 3-33. Videre foreslås det blant annet at reglene om kontobytte
og bistand ved åpning av konto i andre EØS-stater i §§ 4-34 flg.,
avslagsplikten ved negativ kredittvurdering etter § 5-4 og retten
til konvertering mv. for valutalån etter § 5-12 kun skal gjelde
for forbrukere. Dette innebærer at for næringsdrivende kunder må
tilsvarende regler eventuelt avtales.
I lovforslagets kapittel
3 er det gitt generelle regler om finansielle tjenester. Med finansielle
tjenester menes alle banktjenester, kredittjenester, betalingstjenester
og alle tjenester som gjelder investering og individuelle pensjoner.
Forsikringstjenester skal etter forslaget fortsatt være regulert
av forsikringsavtaleloven.
Reglene i kapittel
3 gjelder ulike tjenester avhengig av om kunden er forbruker eller
ikke. Når kunden er forbruker, kommer kapittel 3 til anvendelse
ved alle banktjenester, kredittjenester og betalingstjenester – også
de som for øvrig ikke er regulert i lovforslaget kapittel 4 til
6. For næringsdrivende kunder innebærer sammenhengen med lovforslagets
alminnelige virkeområde i §§ 1-1 til 1-3 for det første at disse
reglene bare vil få anvendelse for avtaler – herunder finansoppdrag
– dersom avtalen også er nærmere regulert i lovforslaget kapittel
4 til 6, jf. nærmere om disse kapitlene nedenfor. For det andre
må den aktuelle tjenesten leveres av virksomhet som etter regler
i finansforetaksloven har meldeplikt eller konsesjonsplikt.