Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til at årets hovedtariffoppgjør ble utsatt på grunn av koronautbruddet, og at gjeldende avtale ble videreført til og med 15. september 2020.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er fremforhandlet to tariffavtaler i det statlige tariffområdet når det gjelder lønnsregulering, og at hovedtariffavtalene ikke lenger er organisasjonsnøytrale.

Komiteen viser til at dette medfører to ulike profiler på oppgjøret innenfor samme ramme.

Den økonomiske profilen på oppgjøret med LO stat, YS, Unio og YS stat har fordelt hele den økonomiske rammen sentralt. Den økonomiske profilen på oppgjøret med Akademikerne har lagt hele den økonomiske rammen til lokale forhandlinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til merknader i Innst. 406 S (2018–2019). Flertallet viser til at det heller ikke denne gangen er gjort noen utredning av de langsiktige konsekvensene av dette. Flertallet vil som eksempel påpeke at det er uklart hvilke konsekvenser dette kan ha for streikeretten når mer og mer av lønnsdannelsen blir flyttet fra sentral- til lokalplanet.

En helt sentral del av det norske trepartssamarbeidet er å etablere systemer som ikke undergraver mulighetene for organisasjonene til å streike. Dagens situasjon kan undergrave streikeretten, noe som er uakseptabelt.

Flertallet viser til at staten som arbeidsgiverpart er i en særstilling fordi tariffoppgjørene i staten er en del av regjeringens inntektspolitikk. Gjennom inntektspolitikken har regjeringen et overordnet nasjonalt ansvar for lønnsutviklingen og sysselsettingen.

Flertallet viser til at et bærende prinsipp i norsk lønnsdannelse har vært lik lønn for likt arbeid – også innenfor det statlige tariffområdet. Dette prinsippet har Stortinget slått fast i likestillings- og diskrimineringsloven § 34. Et system med to ulike tariffavtaler svekker dette prinsippet.

Flertallet peker på at statens lønns- og forhandlingssystem har vært nøytralt og uavhengig av virksomhet og organisasjonstilknytning. Disse endringene som nå videreføres, kan vanskelig forstås på annen måte enn at regjeringen aksepterer et lønns- og forhandlingssystem som innebærer større lønnsforskjeller i staten enn det som har vært førende tidligere.

Flertallet merker seg at forbundsvise lokale forhandlinger i den enkelte virksomhet ikke sikrer likelønn på tvers av statens virksomheter. Flertallet mener dette er uheldig, og det er nødvendig at det etableres systemer for statistikkføring og for å sikre likelønn.

Flertallet viser til at likelønn og lavtlønnede må ivaretas i alle lønnsforhandlinger, ved fordeling av generelle tillegg, ved justeringer av stillinger og ved sentrale føringer ved lokale forhandlinger. Dersom skjevheter mellom grupper og kjønn allikevel skulle oppstå ved lokale forhandlinger, kan dette rettes opp ved påfølgende sentrale forhandlinger. Men det forutsetter at regjeringen fremlegger sikker og lett tilgjengelig statistikk for alle statlige virksomheter, og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet følger forhandlingsordningen i tjenestetvistloven, som forutsetter en sterk sentral oppgjørsform.

Flertallet viser til sine merknader og forslag i tilsvarende sak i tidligere år. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ved neste revisjon av hovedtariffavtalen i 2022 gjennomføre lønnsoppgjøret i staten slik at det blir én hovedtariffavtale gjeldende for alle arbeidstakere i det statlige tariffområdet uavhengig av organisasjonstilknytning.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at embetsmenn og statsansatte i stillinger som er tatt ut av tariffavtalene, får lønn og arbeidsvilkår fastsatt administrativt i kontrakt. Dette medlem viser til merknader og forslag i Innst. 177 S (2019–2020) om lønnsmoderasjon for høytlønte ledere i staten og at regjeringen må ta dette på større alvor enn det dagens regjering gjør.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til Representantforslag 66 S (2017–2018), jf. Innst. 166 S (2017–2018), om at regjeringen må fremme en egen sak for Stortinget om retningslinjer for lederlønninger og andre typer godtgjøring for ledere i staten. Dette er minst like aktuelt i dag. Disse medlemmer viser til at framtidens arbeidsliv er høykompetent, og at ledere er helt avhengige av dette hvis de skal lykkes som ledere. Dette gjør seg særlig gjeldende i staten. Det er ødeleggende for tilliten og den norske modellen hvis ledere og ansatte lever i to helt ulike økonomiske verdener. Alle disse høykompetente medarbeiderne staten er avhengig av, skal gjøre en jobb til en vanlig anstendig lønn som samfunnet kan finansiere. Økte lønnsforskjeller mellom ansatte og ledere bidrar ikke til å sikre tillit og stabilitet i et moderne, høykompetent arbeidsliv som er helt avhengig av lojalitet og stå-på-vilje hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet og offentlig sektor trenger.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak for Stortinget om nye retningslinjer for lederlønninger og andre typer godtgjøring for ledere i staten, som bidrar til reduserte lønnsforskjeller.»

Disse medlemmer mener forskjellsutviklingen undergraver tilliten og samholdet som vår samfunnsmodell hviler på. Lederlønnsutviklingen har en særlig negativ effekt og skaper inntrykk av at en elite på toppen stikker fra, mens andre regler gjelder for vanlige folk. Lederlønnsgaloppen må derfor stanses. Det krever sterkere virkemidler enn i dag. Disse partier vil nedsette en lederlønnskommisjon med deltakelse av partene. Den skal se lønn og bonuser i statseide selskaper og selskaper der staten er majoritetseier, lederlønnsutviklingen i staten samt politikerlønn, etterlønnsordninger og andre godtgjørelser på nasjonalt og lokalt nivå i sammenheng. Den skal grundig vurdere hvorfor lønnsutviklingen på toppnivå har fått fortsette på tross av vedtatte retningslinjer, hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen, og hva som ikke kan begrunnes med dette. Disse medlemmer varsler at disse partier vil følge opp konklusjonene fra en slik kommisjon med politiske grep for å redusere lønnsforskjellene i Norge.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger, lederlønninger i statseide selskaper og selskaper der staten er majoritetseier, samt lønnen til politikere på nasjonalt og lokalt nivå og etterlønnsordninger. Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene, bonusordningene og godtgjørelsene i sammenheng og analysere hvorfor lønnsutviklingen på toppnivå har fått fortsette, på tross av blant annet tidligere vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta en grundig vurdering av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen, og hva som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk representasjon fra partene. Godtgjørelsen til statsminister, statsråder og stortingsrepresentanter stilles nominelt i bero til lederlønnskommisjonen har lagt fram sine konklusjoner.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at ansvarlig statsråd årlig rapporterer til Stortinget om lederlønnsutviklingen innenfor sitt ansvarsområde.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Representantforslag 31 S (2019–2020) fra representanter fra Senterpartiet om lønnsmoderasjon for høytlønte ledere i staten og til merknader i Innst. 177 S (2019–2020).