Denne proposisjonen følger opp en rekke anmodningsvedtak fra Stortinget og enkelte handlingsplaner. Den følger også opp utilsiktede konsekvenser ved ikrafttredelsen av straffeloven 2005.

Justiskomiteen besluttet og fikk presidentskapets samtykke til først å behandle deler av proposisjonen og på et senere tidspunkt behandle resten, jf. Stortingets forretningsorden § 31 fjerde ledd. Denne innstillingen omhandler derfor proposisjonens kapitler 3, 4, 5, 6, 7, 8, 11, 13, 15, 17, 18 og 19. Det vises til Innst. 328 L (2019–2020) for behandling av kapitlene 9, 10, 12, 14 og 16.

I kapittel 3 foreslås endringer i avvergingsplikten. Straffeloven § 196 fastsetter en straffsanksjonert avvergingsplikt som rammer den som gjennom anmeldelse eller på annen måte unnlater å forsøke å hindre visse alvorlige straffbare handlinger eller følgene av disse. Plikten gjelder for enhver og uten hensyn til taushetsplikt, og den inntrer når avverging «fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig» at den aktuelle straffbare handlingen er eller vil bli begått. De straffbare handlingene som omfattes av avvergingsplikten, er uttømmende oppregnet i § 196 første ledd bokstav a til c, sammenholdt med annet ledd. Overtredelse av bestemmelsen straffes med bot eller fengsel inntil ett år. Det foreslås i proposisjonen at terrorhandlinger og terrorforbund, alvorlig miljøkriminalitet, tvangsekteskap, grov menneskehandel og grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år skal omfattes av avvergingsplikten, at avvergingsplikten for kjønnslemlestelse utvides, og at avvergingsplikten ved prevensjonsveiledning presiseres. Forslaget følger opp anmodningsvedtak nr. 787, 29. mai 2018, om tiltak mot kjønnslemlestelse.

I kapittel 4 foreslås en kriminalisering av utenomrettslige tvangsekteskap. Tvangsekteskap inngås ofte mer eller mindre uformelt. Det vil si at ekteskapet inngås i samsvar med en religiøs eller kulturell tradisjon. Brudeparet kan for eksempel være viet av en prest eller imam uten vigselsrett. Slike vigsler betegnes gjerne som religiøse vigsler, uformelle ekteskap eller utenomrettslige ekteskap. Straffelovens forbud mot tvangsekteskap i § 253 første ledd rammer kun formelt gyldige ekteskap. Justis- og beredskapsdepartementet foreslår nå en særskilt kriminalisering av utenomrettslige tvangsekteskap. Utenomrettslige tvangsekteskap foreslås likestilt med formelle tvangsekteskap. Strafferammen i bestemmelsen er fengsel inntil 6 år.

I kapittel 5 er det foretatt en vurdering av om det er ønskelig å presisere vilkåret om «utilbørlig press» i straffeloven § 253 om tvangsekteskap. Departementet viser til at det synes klart at formuleringen «utilbørlig press» omfatter ulike former for kvalifisert psykisk og sosialt press. En slik tolkning er i tråd med en naturlig forståelse av ordlyden. På denne bakgrunnen kan departementet ikke se at en endring er nødvendig for å ramme atferd som i dag ikke omfattes av bestemmelsen. Grensen for det straffbare vil avhenge av en helhetlig vurdering av den konkrete situasjonen, hvor viktige momenter blant annet vil være hva presset består av, varigheten av presset og hvor sterkt det er. Dette følger opp anmodningsvedtak nr. 789, 29. mai 2018, om utvidelse av straffeloven § 253.

I kapittel 6 foreslås en avklaring av at forsøk på kjøp av sex er straffbart. Departementet legger til grunn at forsøk på kjøp av seksuelle tjenester var straffbart etter straffeloven 1902, og at en avkriminalisering av forsøk på kjøp av seksuelle tjenester ikke synes å være en tilsiktet virkning av ikrafttredelsen av ny straffelov i 2005. Det fremstår etter lovendringen som uklart om forsøk er straffbart. Departementet foreslår å oppheve straffeloven § 316 annet ledd og videreføre strafferammen på fengsel inntil ett år som den alminnelige strafferammen i straffebudet. En slik endring vil gjøre det klart at forsøk er straffbart, jf. straffeloven § 16. For øvrig innebærer forslaget en løsning som passer bedre med systematikken i straffeloven. Forslaget følger opp anmodningsvedtak nr. 699, 7. mai 2018.

I kapittel 7 er det foreslått et straffebud om utleie av lokaler som benyttes til grov utnyttelse av arbeidstakere. Forslaget følger opp anmodningsvedtak nr. 130, 7. desember 2015. Departementet foreslår at utleier skal kunne straffes dersom han eller hun utviser forsett eller grov uaktsomhet om at lokaler leies ut til virksomhet som driver med grov eller gjentatt ulovlig utnyttelse av noens arbeidskraft. Departementet foreslår også en presisering i straffebestemmelsen om menneskehandel som innebærer å endre vilkåret «arbeid eller tjenester» i straffeloven § 257 første ledd bokstav b tilbake til «tvangsarbeid eller tvangstjenester».

I kapittel 8 er det foreslått flere lovendringer som styrker det strafferettslige diskrimineringsvernet for transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger. Departementet foreslår å tilføye «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, § 174 om tortur, § 185 om hatefulle ytringer, § 186 om diskriminering, § 264 om grove trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade og § 352 om grovt skadeverk. Forslaget i proposisjonen følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 698, 7. mai 2018. Departementet foreslår videre at formuleringen «homofil orientering» endres til «seksuell orientering» i de ovennevnte bestemmelsene. Endringen gjør det tydeligere at også bifile har et særskilt strafferettslig vern mot diskriminering. Departementet fremmer etter en helhetsvurdering ikke forslag om å tilføye «kjønn» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven §§ 77, 185, 186, 264, 272, 274 og 352.

I kapittel 11 foreslås det at gjentatt eller graverende ulovlig befatning med våpendeler skal rammes av straffelovens bestemmelser. Dette betyr at ulovlig befatning med våpendeler får tilsvarende strafferamme som ulovlig befatning med skytevåpen og ammunisjon.

Kapittel 13 gjelder endringer i straffebudet om krenkelser av representant for fremmed stat. Straffansvaret for fornærmelser av diplomater presiseres av hensyn til ytringsfriheten, gjennom et vilkår om at bare rettsstridige fornærmelser kan straffes. I tillegg foreslås det å utvide bestemmelsens anvendelsesområde til å gjelde for representanter for mellomstatlige organisasjoner samt for familiemedlemmer som tilhører representanters husstand. Forslaget følger opp anmodningsvedtak nr. 96, 2. desember 2016.

I kapittel 15 foreslås det endringer i reglene om foreldelse. For det første foreslås det forlenget foreldelsesfrist eller utskutt foreldelsesfrist i enkelte saker for å sikre muligheten til å etterforske sakene før foreldelse inntrer. Forslagene gjelder utskutt foreldelsesfrist i saker om seksuell handling med barn under 16 år samt forlenget foreldelsesfrist (økning fra to til fem år) for å tvinge eller forlede et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. I tillegg foreslås utskutt foreldelsesfrist i saker etter § 196 om manglende avverging av handlinger som er omfattet av straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner, § 284 om kjønnslemlestelse, § 299 om voldtekt av barn under 14 år og § 303 om grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år. Det foreslås en forlengelse i foreldelsesfristen (økning fra to til fem år) for grovt uaktsomt bedrageri.

Det følger av straffeloven § 305 at å tvinge eller forlede et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd straffes med fengsel inntil ett år med mindre forholdet rammes av strengere straffebestemmelser. Departementet foreslår heving av strafferammen etter straffeloven § 305 til to år for å få en foreldelsesfrist på fem år. Samtidig går departementet ikke inn for å innføre regler om utskutt foreldelse for saker etter denne bestemmelsen.

For det andre foreslås en viss utvidelse av unntaket fra foreldelse. Departementet foreslår at straffansvaret for overtredelse av straffeloven § 175 om grov tortur og § 171 b om grov tvungen forsvinning ikke skal foreldes såfremt en dødsfølge inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt. Forslaget følger opp anmodningsvedtak nr. 462, 17. mars 2015. Det foreslås også unntak for foreldelse av idømt straff i visse tilfeller.

Kapittel 17 inneholder forslag til adgang til å bruke visse tvangsmidler ved enkelte mindre alvorlige lovbrudd, slik det var mulighet til etter gammel straffelov. De fleste av straffeprosesslovens regler som gir hjemmel for tvang overfor mistenkte eller andre, forutsetter mistanke om en straffbar handling av en viss alvorlighetsgrad. For en rekke tvangsmidler er det en forutsetning at mistanken gjelder en straffbar handling som etter loven kan medføre «frihetsstraff». Straffeloven av 2005 har ført til at man i etterforskingen av en del straffbare handlinger som nå kun har bøtestraff som reaksjon, ikke lenger kan bruke straffeprosessuelle tvangsmidler som har «frihetsstraff» som vilkår. Behovet for å kunne benytte tvangsmidler i etterforskningen av mindre alvorlige lovbrudd må avveies mot det inngrepet dette vil representere overfor siktede. Departementet fremmer, etter en avveining av ulike hensyn, forslag om adgang til ransaking av rom (straffeprosessloven § 192) i saker etter straffeloven § 326 om mindre underslag og § 334 om mindre heleri, samt adgang til ransaking av person (straffeprosessloven § 195) i saker etter straffeloven § 162 om brudd på identifikasjonsplikten, § 326 om mindre underslag, § 334 om mindre heleri og § 353 om mindre skadeverk.

Kapittel 18 gjelder klargjøring av at påtalen anses ubetinget offentlig når ikke offentlig myndighet har begjært påtale. Departementet foreslår at det kun er når offentlig myndighet har begjært påtale, eller der det foreligger andre vilkår for påtale, at det er nødvendig å innta opplysning i tiltalebeslutningen.

I kapittel 19 foreslås det at påtalekompetansen for skattesvik og for brudd på allmenngjøringsloven legges til politiet. Politiet hadde påtalekompetanse i slike saker før straffeloven 2005 trådte i kraft. Påtalekompetansen ble imidlertid flyttet til statsadvokaten som følge av endringer foretatt i forbindelse med ikraftsetting av straffeloven. Så langt departementet kan se, var denne flyttingen av påtalekompetanse ikke tilsiktet.