Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tore Hagebakken, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland Liadal, Tuva Moflag
og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Erlend Larsen, Mari Holm Lønseth,
Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet,
Åshild Bruun-Gundersen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet,
Kjersti Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson,
og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold,
viser til at departementets høringsnotat til denne saken inneholdt
to forslag. Forslaget om tvungen isolering i tilpasset bolig fremmes ikke
i proposisjon, og dette forslaget omtales derfor ikke videre i denne
innstillingen.
Komiteen viser til at den har
bedt om skriftlige innspill til saken, og har mottatt dette fra
Advokatforeningen, Virke og Norsk Sykepleierforbund.
Komiteen mener vi må være forberedt
på at pandemien kan bli langvarig, og at vi må leve med covid-19 som
en folkehelsetrussel i minst ett til to år.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
støtter derfor lovbestemmelsen som gir Kongen hjemmel til å fastsette
forskrifter om isolering eller begrensninger i bevegelsesfrihet
for bekreftet smittede personer, antatt smittede og for personer
som har økt risiko for å ha covid-19 etter nærkontakt med smittet
eller antatt smittet. Bestemmelsen skal være midlertidig, og gir
blant annet lovhjemmel til å videreføre forskriftsbestemmelser om
isolering og smittekarantene i covid-19-forskriften §§ 8 og 11.
Komiteen påpeker
at smittevernloven er loven som gir hjemmel for mange av smitteverntiltakene
som er iverksatt for å bekjempe utbruddet av covid-19. Smittevernloven
er en generell lov og gjelder for alle smittsomme sykdommer. Loven
gir både regler om ansvar og oppgaver for å forebygge smittsomme
sykdommer i en normalsituasjon, og lovgrunnlag for å kunne håndtere nye
og farlige smittestoffer vi ikke har kunnskap om.
Komiteen viser til at tiltak
som karantene og isolasjon etter nærkontakt med person bekreftet
smittet av covid-19 er regulert i covid-19-forskriften §§ 8 til
11 og er hjemlet i den særlige fullmakten til Kongen i smittevernloven
§ 7-12. Denne forskriftshjemmelen gir hjemmel for tidsbegrensede
tiltak. Komiteen er
enig i at tiltakene bør få en annen hjemmel dersom de skal vare over
en lengre tidsperiode.
Komiteen deler departementets
vurdering om at beredskapslovgivningen i minst mulig grad bør endres når
vi står midt i en pandemi. Vi kan ikke med sikkerhet på nåværende
tidspunkt si hvordan situasjonen vil utvikle seg og hvilke smitteverntiltak
vi må ta i bruk fremover.
Komiteen påpeker at isolering
innebærer at personer avskjæres fra omgivelsene. I smittevernsammenheng
er isolering og andre begrensninger i bevegelsesfriheten tiltak
som har som formål å hindre eller begrense spredningen av smitte
(kontaktreduserende tiltak). Bestemmelsen omfatter ikke innreisekarantene.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at isolering eller begrensninger i bevegelsesfriheten
kan ilegges personer som har, eller etter en faglig vurdering antas
å ha, covid-19, eller har økt risiko for å ha covid-19. Nærkontakter
til bekreftet smittede personer eller antatt smittede er omfattet
av bestemmelsen. Det er ikke nødvendig å ha utviklet symptomer for
å omfattes av bestemmelsen.
Komiteen påpeker
at dette åpner for forskjellig tilnærming i forskjellige landsdeler,
da tiltak etter § 4-3 a kan vedtas for hele landet, for visse deler
av landet eller visse typer områder ut fra en vurdering av for eksempel
smittespredning.
Komiteen mener hensynene til
rettssikkerhet og integritetsvern er vesentlige,
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at det er en svært
snever adgang til å benytte tvang. Adgangen til å benytte tvang
vil bare foreligge i helt spesielle tilfeller hvor andre mulige
tiltak er vurdert og ikke vil føre til et forsvarlig resultat. Reglene
om overprøving av vedtak skal også bidra til rettssikkerhet for
den enkelte.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, minner om at erfaringene med tvangsbruk etter
smittevernloven viser at det sjeldent benyttes, men at det er nødvendig
med effektive tiltak i de tilfellene det er behov for isolering
eller legemiddelbehandling. Adgangen til hastevedtak for tvangsundersøkelse
eller kortvarig isolasjon er også sjelden benyttet. Videre tyder
erfaringene på at bestemmelsene tolkes restriktivt.
Komiteen viser
til at Helse- og omsorgsdepartementet sendte lovforslaget på en
rask høring, og fikk et begrenset antall svar. Komiteen viser til at lovforslaget
ble endret, og at den mest inngripende delen av dette ble ikke fremmet
etter høringsrunden. Komiteen vil
spesielt trekke frem Pensjonistforbundets høringssvar, hvor de uttaler:
«Noe av det viktigste
man kan gjøre for å begrense smitten framover er å oppspore smittede
og isolere dem samt sette i karantene de som er nærkontakter og
antatt smittede. Da må hjemmelsgrunnlaget være i orden. De begrensningene
som allerede er lagt på smitteverntiltak i andre deler av smittevernloven
f. eks. §1-1 og 1-5, gjelder også her. Å holde smittetrykket nede,
er viktig for dem over 65 år med underliggende sykdom.»
Komiteen mener isolering av
smittede vil være et av de tiltakene det kan være behov for å ha
fremover, også etter at samfunnet blir mer normalisert. Komiteen deler
departementets vurdering om at det i en periode fremover også kan
være behov for karantene eller andre tiltak for personer som har
hatt nærkontakt med smittede personer. Komiteen mener at smitteverntiltakene
som er tatt i bruk, anses som nødvendige i den ekstraordinære smittesituasjonen
vi nå står i, og at tiltakene justeres hyppig når ny kunnskap er
tilgjengelig og når smittepresset tilsier det.
Komiteen viser til at forslaget
til ny lovbestemmelse vil gi en forskriftshjemmel der kompetansen
til å fastsette forskrifter legges til Kongen. Ved fastsettelse
av forskriften må den inneholde nærmere regler om isolering og smittekarantene.
Tiltakene er generelle befolkningsrettede tiltak og kan ikke gjennomføres
med tvang overfor personene som er omfattet. De grunnleggende kravene
til smitteverntiltak i smittevernloven § 1-5 innebærer at tiltaket
skal oppheves så snart det ikke lenger er nødvendig. Det kreves
at tiltaket er både nødvendig og forholdsmessig, herunder at tiltaket
ikke er mer inngripende enn nødvendig. For eksempel vil dette kunne
medføre at tiltak kun skal gjelde for deler av landet, dersom smittesituasjonen
er lokal. Vurderingene etter § 1-5 forutsetter at det er gjort en
medisinskfaglig vurdering som tilsier at tiltaket vil være et effektivt
virkemiddel for å hindre spredning av covid-19. Vurderingene må
blant annet baseres på sykdommens alvorlighet og smittsomhet, og
om isolering eller smittekarantene er effektive tiltak for å beskytte
samfunnet. Dette setter rammer for hvilke forskrifter som kan vedtas
etter den nye hjemmelen.
Komiteen mener forskriften
må konkretisere pliktene til personer som blir underlagt isolering
og smittekarantene, og pliktene kan ikke være mer inngripende enn
nødvendig. På samme måte som kriteriene for å bli ilagt isolering
eller smittekarantene, vil innholdet i pliktene til den enkelte
måtte framgå klart av forskriften og være basert på en medisinskfaglig
vurdering. Pliktene i forskriften vil måtte justeres ut fra en vurdering
av hva som er nødvendig ut fra tilgjengelig kunnskap om covid-19,
utbredelsen og risiko. Smittevernfaglige vurderinger som ligger
til grunn for disse smitteverntiltakene, gjøres av Folkehelseinstituttet
og Helsedirektoratet. Hvilke restriksjoner i bevegelsesfriheten som
er nødvendig, vil måtte vurderes konkret ut fra situasjonen og på
hvilken måte det er nødvendig å forebygge eller motvirke spredning
av sykdommen.
Komiteen påpeker at pliktene
som kan pålegges den enkelte i forskrifter, vil være inngrep i privatlivet
og i bevegelsesfriheten. Dette er grunnlovfestede rettigheter og
rettigheter etter Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse
av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK) og De
forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om
sivile og politiske rettigheter (SP). For å kunne gjøre inngrep
i rettighetene etter Grunnloven §§ 102 og 106 og EMK art 8 nr. 2
og tilleggsprotokoll 4 nr. 2 kreves en konkret vurdering, som må
ligge til grunn for forskriftene.
Komiteen viser til at det foreslås
å stille krav til undersøkelser i forbindelse med eller til erstatning
for isolering eller smittekarantene, og at det i forskrift skal kunne
gis nærmere bestemmelser om krav til undersøkelser i forbindelse
med eller til erstatning for isolering eller smittekarantene etter
den nye hjemmelen i § 4-3 a. Det kan for eksempel være aktuelt å
innføre testing som forutsetning for unntak fra smittekarantene.
Undersøkelse og testing som erstatning for karantene vil kunne medføre
lavere tiltaksbyrde for den enkelte og samfunnet. Undersøkelser
som kan gjennomføres i forbindelse med eller til erstatning for
isolasjon eller begrensninger i bevegelsesfriheten, forutsetter
frivillighet. Dersom det er nødvendig med pålegg om undersøkelser,
er dette regulert i smittevernloven kapittel 3 og 5.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener den midlertidige varigheten av lovforslaget skal endres til
1. juli 2021, samt at en videreføring av forskriftshjemmelen kun
kan skje etter en grundig høring av lovforslaget. Et slikt forslag
skal sendes på høring senest innen utgangen av 2020, slik at Stortinget kan
gjennomføre en ordinær behandling av et eventuelt nytt lovforslag.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Romertall II
punkt 2 skal lyde:
Smittevernloven § 4-3
a oppheves 1. juli 2021»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at forslaget var på høring i under 48 timer. Disse medlemmer mener at ved
inngripende tiltak som smittevernloven hjemler, er det ekstra viktig
å sikre en grundig og åpen prosess. Disse medlemmer merker seg
og støtter at departementet ikke viderefører forslaget fra høringsnotatet
om tvungen isolering av ikke samtykkekompetente personer. Disse medlemmer merker
seg videre at hjemmelen skal motvirke covid-19, mens det opprinnelige
forlaget omfattet alle allmenfarlige smittsomme sykdommer.
Disse medlemmer viser til at
lovforslaget i praksis innebærer en strengere strafferamme og en
lavere terskel for skyld enn det covid-19-forskriften har. I forskriften
er det en strafferamme på seks måneders fengsel ved brudd på bestemmelsene
om karantene og isolasjon, og forskriften opererer med «grov uaktsomhet»
som skyldkrav. Brudd på smittevernloven har, med mindre det er eksplisitt
unntatt, en strafferamme på to år, og et skyldkrav om «uaktsomhet».
Dermed kan en mulig konsekvens av lovendringen være en firedobling av
strafferammen hvis man ikke følger pålegg om karantene eller isolasjon.
Dette berører departementet i liten grad i proposisjonen, og det
illustrerer faren ved å hastebehandle denne typen lovbestemmelser.
Disse medlemmer viser til at
smittevernloven § 4-1 første ledd, bokstav b, i dag hjemler pålegg
om isolering og smittekarantene, men innehar en skranke på sju dager
før vedtak må fornyes. Departementet mener skranken gjør det lite
hensiktsmessig å benytte denne hjemmelen, men argumenterer ikke
for hvorfor den nye hjemmelen ikke bygger inn en slik skranke. Hvis
det ikke jevnlig vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig at et såpass
inngripende tiltak er på plass, vil det fort kunne lede til at inngripende
tiltak også vil gjelde i perioder med svært lav smitte. Videre viser disse medlemmer til
at smittevernloven kapittel 5 sier at leger kan pålegge sine pasienter
en plikt til karantene og isolasjon ved allmennfarlige smittsomme
sykdommer. Dette er en lovpålagt plikt, der det ikke følger straffesanksjoner. Folkehelseinstituttet
etterlyser en begrunnelse for hvorfor disse bestemmelsene ikke er
anvendt, og disse medlemmer finner
ikke at departementet har gitt noen god begrunnelse.
Disse medlemmer viser til høringsinnspill
til komiteen fra Advokatforeningen, som fremhever at hjemmelen til
å gi forskrifter er videre enn nødvendig, og at beslutningsprosessene
vedrørende de aktuelle smitteverntiltak fremstår som lite presist
beskrevet, slik at rettssikkerhetshensyn ikke synes tilstrekkelig
ivaretatt. Advokatforeningen viser til at teksten ikke inneholder
noen begrensninger i hva isolasjonen eller begrensningene kan bestå
i, eller hvor lenge tiltaket kan vare. Etter Advokatforeningens
syn hjemler forslaget helt klart svært inngripende individuelle
plikter, men uten at det overhodet gjenspeiles i forslagets utforming.
Disse medlemmer mener innvendingene
som kom frem i den korte høringsrunden, taler mot at loven skal
ha en så lang virketid som frem til sommeren 2022, og kan ikke se
at regjeringen i proposisjonen har forklart hvorfor loven ikke kan
gis en normal behandling til høsten, gitt at Smittevernlegene og
Folkehelseinstituttet i sine høringsuttalelser påpeker at gjeldende
lov gir tilstrekkelig grunnlag for tiltakene. Flere høringsinstanser
argumenterer med at det ikke er noe i veien for å fortsette å benytte
den særskilte fullmakten som covid-19-forskriften hittil er hjemlet
i, frem til en grundigere høring er gjennomført.
Disse medlemmer viser til
høringsinnspill fra Advokatforeningen, der det advares mot en oppfatning om
at forslag med tilknytning til covid-19 generelt forsvarer ekstremt
korte høringsfrister. Forslaget reiser uavklarte spørsmål, som burde
vært kartlagt grundigere.
Disse medlemmer viser til
at slik forslaget til lovhjemmel er utformet, kan en som har hatt
nærkontakt med antatt smittet person, settes i ikke nærmere spesifisert
isolat på ubestemt tid. Det sies heller ikke noe om hvem som har
kompetanse til å foreta disse vurderingene, eller hvordan de som
utsettes for isolasjon eller annen begrensning kan få overprøvd
beslutningene.
Disse medlemmer viser også
til at det synes uklart hva som menes med fastsettelse av forskrifter
til «nærmere krav til undersøkelser i forbindelse med eller til
erstatning for isolering eller andre begrensninger i bevegelsesfriheten».
Disse medlemmer viser til
komiteens merknader om innramming av denne lovhjemmelen, og mener at
den må bety at lovendringen ikke gir fullmakt til å innføre mer
inngripende smitteverntiltak enn det som har vært innført gjennom
covid-19-forskriften. Disse medlemmer vil
påpeke at dette blant annet gjelder strafferamme og skyldkrav ved
brudd på bestemmelser om karantene og isolasjon, varigheten og innholdet
i bestemmelser om karantene og isolasjon, og at det opprettholdes
et tydelig skille mellom smittede og antatt smittede på én side,
og nærkontakter på den andre siden.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet vil understreke at en slik forståelse er
avgjørende for at dette
medlem i innstillingen vil støtte forslag til midlertidige
endringer av loven, men at det uansett ikke kan aksepteres i en
lengre periode enn til 1. november 2020. Dette innebærer at regjeringen straks
må utarbeide et nytt lovforslag som sendes på ordinær høring. Dersom
forslaget om å redusere varigheten av midlertidig lov til 1. november
2020 ikke får flertall i Stortinget, vil dette medlem varsle at Senterpartiet
da vil stemme imot hele proposisjonen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Romertall II
punkt 2 skal lyde:
Smittevernloven
§ 4-3 a oppheves 1. november 2020»