Sammendrag

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tore Hagebakken, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland Liadal, Tuva Moflag og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Erlend Larsen, Mari Holm Lønseth, Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet, Åshild Bruun-Gundersen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold, viser til at vi blir flere eldre, og at vi lever lenger i Norge. Aldringen av befolkningen endrer samfunnet. I løpet av de siste 100 årene har befolkningssammensetningen endret seg betydelig, og andelen eldre øker. Gjennomsnittlig forventet levealder er om lag 82,5 år, men stadig flere lever til de er over 90 og 100 år.

Komiteen viser til at om lag 1,2 millioner nordmenn i dag er over 60 år. Alle kommuner får flere eldre innbyggere, og størst eldrebefolkning er det i de største kommunene. Komiteen viser til at helseundersøkelser og livsløpsstudier viser at eldre i dag har bedre funksjonsevne og har bedre selvopplevd helse enn tidligere, selv om de har kroniske sykdommer.

Komiteen viser til at høringen knyttet til lov om Eldreombudet viser at det er stor støtte til at det etableres et eldreombud etter modell av Barneombudet. Flertallet av instansene støtter etableringen og peker på behovet for et ombud som kan ivareta eldres interesser, særlig fremover når det er ventet en økning i antall eldre.

Komiteen viser til at en egen lov om Eldreombudet også vil sikre nødvendig hjemmel for tiltak som innebærer inngrep i private forhold i samsvar med legalitetsprinsippet. I hovedsak vil ikke Eldreombudets oppgaver innebære inngrep i private forhold. Enkelte forhold kan innebære behov for tilgang til informasjon, og tilgang til for eksempel taushetsbelagt informasjon vil kreve lovregulering.

Komiteen viser til at Eldreombudets virksomhet skal gjelde alle eldre i Norge, uavhengig av bakgrunn. Eldreombudet må imidlertid være oppmerksom på at noen eldre møter særlige utfordringer.

Komiteen viser til at høringsinstansene i stor grad er positive til at Eldreombudet skal arbeide på systemnivå og fremme eldres interesser overfor både offentlige og private aktører. Komiteen viser til at Stiftelsen Verdighetsenteret har store forventninger til at Eldreombudet kan være en vaktbikkje, slik Barneombudet har vært.

Komiteen understreker at Eldreombudet skal fremme eldres interesser og være en synlig stemme i det offentlige rom, uavhengig av gjeldende politikk og samfunnsstrukturer.

Komiteen viser til at en viktig del av Eldreombudets rolle vil være å løfte saker og være en stemme for de gruppene som møter utfordringer som direkte eller indirekte er knyttet til alder. Dersom Eldreombudet skal kunne fylle sin oppgave med å være en samfunnskritisk røst som skal ta opp utfordringer og bidra til positiv endring, må Eldreombudet kunne uttale seg fritt.

Komiteen viser til at etableringen av Eldreombudet ikke innebærer endringer i eksisterende ombuds-, tilsyns- eller klageordninger eller i regelverk som berører eldre. Komiteen viser til at Eldreombudet vil kunne uttale seg på alle samfunnsområder og om alle forhold som berører eldre, også forhold som følges opp under de andre ordningene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter at innføringen av et eldreombud ikke påvirker dagens ordning med pasient- og brukerombud, og at den for øvrig ikke endrer eksisterende ordninger eller regelverk som berører eldre.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at disse medlemmer ikke støttet det opprinnelige forslaget om å slå pasient- og brukerombudet sammen til et eldre-, pasient- og brukerombud, finansiert med et beskjedent budsjettpåslag. Disse medlemmer valgte derfor innledningsvis å beholde hele budsjettstyrkingen til pasient- og brukerombudets eksisterende arbeid, med en utvidelse av ansvarsområdet til å omfatte tannhelse. Disse medlemmer mener det er positivt å styrke oppmerksomheten rundt eldreomsorg og de eldres behov og rettigheter, og støtter ordningen slik den nå er foreslått.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i lang tid har tatt til orde for å etablere et eldreombud. Allerede i 2007 ble det fremmet et representantforslag fra Carl I. Hagen, Siv Jensen og Harald T. Nesvik på vegne av Fremskrittspartiet, om å sikre en varm, verdig og valgfri eldreomsorg som skinner, som ble behandlet på Stortinget.

Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 50 (2007–2008), jf. det ovennevnte representantforslaget, og følgende merknad fra Fremskrittspartiet:

«Disse medlemmer mener at med alt det kompliserte regelverk som ligger til grunn for og regulerer pensjonisters og syke eldres hverdag, må det være på sin plass å etablere et statlig eldreombud. Et slikt ombud skal påse at eldreomsorgen i de forskjellige kommuner oppfyller de krav som loven pålegger dem på dette området. Ombudet bør også kunne gi veiledning og informasjon om tjenester og ytelser som senior-innbyggere har rettigheter til eller krav på i forskjellige situasjoner, og ombudet må ha til oppgave å fremme eldres interesser overfor både offentlige og private instanser og følge med i utviklingen av eldres levekår. Et eldreombud bør kunne virke av eget tiltak eller etter henvendelser fra andre og selv avgjøre om slik henvendelse gir grunn til behandling og tiltak.»

Disse medlemmer viser til at det også ble fremmet forslag i denne saken om å etablere et eldreombud. Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre støttet ikke Fremskrittspartiets representantforslag og dermed ønsket om å etablere et eldreombud.

Disse medlemmer understreker at det er positivt at Sosialistisk Venstreparti også i ettertid har sett nytten av og behovet for et eldreombud, men presiserer at det er Fremskrittspartiet som har kjempet for dette i alle år.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i behandlingen av statsbudsjettet for 2020 (Prop. 1 S (2019–2020), jf. Innst. 11 S (2019–2020)), stemte imot bevilgningen til å opprette en egen ombudsordning for eldre. Begrunnelsen for ikke å prioritere dette, var at eksisterende ordninger som Likestillings- og diskrimineringsombudet, pasient- og brukerombudene, kommunale og fylkeskommunale eldreråd og Sivilombudsmannen, etter dette medlems syn, kunne ivareta de samme oppgavene og funksjonene som det nye Eldreombudet.

Dette medlem vil imidlertid bemerke at når det først foreligger et flertall for å innføre en slik ombudsordning, angir proposisjonen en akseptabel innretning av ordningen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til spørsmål av 19. mars 2018 fra Sosialistisk Venstreparti om tidsplanen for å få på plass et eldreombud. Svaret fra eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen var at hun vil «sende forslag til nødvendige lovendringer på alminnelig høring med sikte på å så snart som mulig kunne fremme et lovforslag for Stortinget».

Dette medlem mener at to år ikke er «så snart som mulig». Dette medlem mener at sent er bedre enn aldri, og viser til at saken om Eldreombudet endelig kom til Stortinget da Fremskrittspartiet var ute av regjeringen.

Dette medlem viser til interpellasjonen om eldreombud i Stortinget 15. februar 2018 fra Nicholas Wilkinson.

Dette medlem viser til forslaget om å sikre grunnleggende menneskerettigheter og kompetansebaserte bemanningsnormer i eldreomsorgen og andre kommunale omsorgstilbud. Dette medlem mener at et eldreombud er bra, men ombudet trenger lover det kan bruke for å hjelpe eldre. Dette medlem viser til at Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt stemte for kartlegging av menneskerettighetssituasjonen på norske sykehjem, i hjemmetjenesten og den øvrige kommunale omsorgstjenesten, der også beboere og brukere selv, og deres pårørende, er kilder. Dette medlem er bekymret over at høyrepartiene foreslår et eldreombud uten å få en kartlegging av menneskerettighetssituasjonen.