Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til representantforslaget. Det ble gjennomført høring om forslaget 25. februar 2020. Komiteen viser til at inndelingslova langt på vei ivaretar nødvendige mekanismer knyttet til deling og sammenslåing av kommuner og fylkeskommuner. Fylkeskommunene har initiativrett etter inndelingslova til å fremme søknad om utredning om sammenslåing eller deling. Stortinget har fullmakt til å gjøre vedtak i disse sakene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, verdsetter lokaldemokratiet høyt og mener lokalpolitikere på vegne av velgerne tar de beste beslutningene for egne fylkeskommuner, også i saker som omhandler grenseendringer. Skulle det være hindringer for å gjennomføre den lokale viljen, bør disse fjernes. Flertallet mener i utgangspunktet det er mest hensiktsmessig om initiativet kommer direkte fra fylkeskommunene, uten at regjeringen skal måtte undersøke dette først.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at inndelingslova på en god måte avklarer samhandlingsrammer og beslutningsansvar mellom forvaltningsnivåene. God involvering av berørte kommuner og fylkeskommuner er vesentlig i slike spørsmål.

Komiteen mener at fylkeskommunene selv må bestemme når de eventuelt ønsker å søke om oppløsning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til statsrådens vurdering av forslaget, hvor følgende fremgår om finansiering av fylkessammenslåingene:

«Departementet har utbetalt 225 millioner kroner for engangskostnader til fylkeskommunene som gikk sammen i regionreformen, som delvis kompensasjon for kostnadene ved sammenslåingsprosessene. Det er ikke regler i inndelingslova om kompensasjon fra staten for engangskostnader ved deling av en kommune eller fylkeskommune. Det er vanskelig å tallfeste kostnader ved deling av ett eller flere fylker. Departementet har ikke erfaring med å dele fylker, men det vil være kostnader ved å dele fylker bl.a. knyttet til IKT-systemer, endring av kommunenummer og gjennomføring av ev. ekstraordinære valg til fylkestingene.»

Flertallet vil understreke at strukturendringer igangsatt av Stortinget må sikres tilstrekkelig finansiering for å unngå at slike ekstraordinære kostnader skal resultere i dårligere tjenestetilbud til innbyggerne.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til at Stortinget 8. juni 2017 vedtok en ny fylkesstruktur fra 1. januar 2020, der landet fikk ti nye fylkeskommuner og Oslo kommune med fylkeskommunale oppgaver. Vedtakene i Stortinget er forankret i behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver, Prop. 84 S (2016–2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå og Prop. 128 S (2016–2017) Kommuneproposisjonen 2018. I tillegg er vedtakene forankret i en skriftlig avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Den 8. desember 2017 behandlet Stortinget forslag om å omgjøre samtlige vedtak om sammenslåing. Disse forslagene fikk ikke flertall. Disse medlemmer viser til at Stortinget både høsten 2017 og høsten 2018 har behandlet flere forslag om reversering av fylkessammenslåingene, uten at de har fått flertall.

Disse medlemmer viser også til brev fra statsråden til komiteen, datert 20. februar 2020, der det slås fast at flere fylkeskommuner nå har gjennomført ressurskrevende sammenslåinger, og at det er gjort et godt arbeid i fylkene for å håndtere disse prosessene.

Disse medlemmer mener det nå er riktig å se fremover og sørge for at fylkeskommunene får ro til å tilby og videreutvikle gode tjenester til beste for innbyggere og næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener den beste løsningen for innbyggerne er å avvikle fylkeskommunen, og viser videre til representantforslag om å avvikle fylkeskommunen for å kutte byråkrati og bringe tjenestene nærmere innbyggerne, Dokument 8:61 S (2019–2020).

Disse medlemmers primære standpunkt er at Norge ikke skal ha tre forvaltningsnivåer, og bygger det på målet om at innbyggerne skal møte et minst mulig fordyrende byråkrati i det offentlige, og at tjenestene skal løses nærmest mulig hver enkelt innbygger. Disse medlemmer viser til at reversering av regionreformen vil koste mye penger, som er dårlig ressursbruk for å etablere fylkeskommuner som har liten legitimitet i befolkningen. Disse medlemmer vil ikke prioritere å bruke skattebetalernes penger på en slik måte.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til representantforslagene fremmet av Senterpartiet for å oppheve tvangssammenslåing av fylkeskommunene, i Representantforslag 3 S (2018–2019), Representantforslag 4 S (2018–2019) og Representantforslag 25 S (2018–2019).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at tvangssammenslåing av fylkeskommuner er en dårlig forutsetning for å desentralisere makt. Regjeringen viser tydelig hvor lite makt den er villig til å gi fylkene, når man i saken om struktur gjør det motsatte av hva lokaldemokratiet mener er fornuftig. For å sikre velfungerende styringsnivåer er det avgjørende at de berørte parter blir hørt i prosesser som angår dem, det har ikke skjedd i regionreformen. I folkeavstemningen i Finnmark stemte 87 pst. nei til sammenslåing. Overkjøring av lokaldemokratiet har preget prosessen fra start og har skapt et dårlig utgangspunkt for utvikling av fylkene. Flertallet mener avstanden mellom folkevalgte og folk blir større og kan redusere muligheten til å påvirke politiske avgjørelser. Størrelsen på regionene vil medføre mer byråkrati og færre folkevalgte.

Flertallet viser til at det er reist juridiske betenkninger knyttet til lovligheten av Stortingets vedtak i juni 2017 om sammenslåingene. I høringsrunder i kommunal- og forvaltningskomiteen har flere påpekt at strukturendringene i regionreformen ble vedtatt uten forsvarlig utredning, og at bestemmelsene i inndelingslova ikke er fulgt.

Flertallet viser til at fylkessammenslåingene har ført til at færre statlige etater har sammenfallende grenser. Man risikerer svekket samhandling og økt byråkrati ved ulike grenser for etater som for eksempel Nav, politi, vegvesen, helseforetak, domstoler og NVE. NIVI Analyses rapport om beredskap og samfunnssikkerhet på Østlandet viser at beredskapen vil bli svekket med de nye regionene fordi statlige etater på regionnivå ikke vil samsvare med en ny stor region.

Flertallet viser til at Stortingets vedtak om tvangssammenslåing av fylkeskommuner ble gjort uten at det forelå forslag til overføring av oppgaver eller styrking av regional planlegging i forkant av sammenslåingen. Regjeringens såkalte målsetting om fylkeskommunens nye og sterkere rolle som samfunnsutvikler var ikke utformet eller gitt noe klart mandat. Ei heller har regjeringen klart å forklare et politisk vedtak med så krevende økonomiske, geografiske, organisatoriske og demokratiske utfordringer på en tilfredsstillende måte, da mener disse medlemmer det er grunn til å revurdere de vedtak som er gjort. Tiden etter at sammenslåingene ble vedtatt, har vist at man ikke har klart å fylle reformen med innhold og oppgaver. I Meld. St. 6 (2018–2019) Oppgaver til nye regioner ble det foreslått overføring av noen oppgaver, mens flere skulle vurderes senere. Halvannet år etterpå har ikke fylkeskommunene fått flere oppgaver av betydning, tvert imot har regjeringen skrinlagt en del av oppgaveoverføringen. Flere fylkeskommuners vegring mot å overta ansvaret for fiskerihavner grunnet manglende finansiering er et annet tydelig eksempel på hvordan reformen ikke har lykkes. Flertallet viser til Troms og Finnmark fylkeskommunes innspill i høringsrunden. De peker på at finansieringen av de nye oppgavene er svært mangelfull. I den grad reformen har oppnådd noe, så er det ikke å gjøre fylkene mer robuste, men heller det motsatte. Rammene er enda trangere enn før. Regionale utviklingsmidler har gått jevnt nedover i mange år allerede, og oppgavene som ble overført, er ikke fullfinansiert. Flertallet har hele tiden ment at overføring av statlige oppgaver og myndighet ikke forutsetter strukturendringer. Flertallet mener valglovutvalgets forslag om å opprettholde dagens 19 stortingsvalgkretser styrker bildet av at regionreformen ikke har sørget for fornuftige grenser for det fylkeskommunale forvaltningsnivået, og heller ikke sørget for å styrke lokaldemokratiet.

Flertallet viser til tilbakemeldinger fra fylkeskommunene om at både nye oppgaver og selve sammenslåingsprosessene er underfinansiert. Regionreformen har i så måte flyttet ressurser bort fra tjenestetilbudet og investeringer i fylkeskommunene, og i stedet tvunget fylkeskommunene til å bruke tid på en reform de selv ikke ønsker. Flertallet vil understreke viktigheten av at staten sørger for å finansiere de kostnadene fylkeskommunene har i forbindelse med reformen, samt eventuelle kostnader som følge av oppløsning av sammenslåingene.

Flertallet vil understreke at forslag om oppløsning bør komme fra fylkeskommunene, og forutsetter ikke at fylkeskommunene skal avvente noe initiativ fra regjeringen. Det bør videre legges opp til at fylkeskommunene skal behandles likt og sikres like muligheter til å søke om oppløsning der det er lokalpolitisk flertall for dette.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at så snart fylkeskommunene gjør vedtak om oppløsning, vil Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremme forslag i Stortinget for å gjennomføre dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker at prosessen med sammenslåing av fylkeskommuner fullt og helt var i tråd med inndelingslovas bestemmelser. Disse medlemmer viser til Regjeringsadvokatens svar av 24. januar 2019 på Finnmark fylkeskommunes søksmålsvarsel av 18. desember 2018 om at sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner var ugyldig. Regjeringsadvokaten viser her at det verken prosessuelt eller materielt er noe grunnlag for å kreve Stortingets vedtak opphevet.

Disse medlemmer vil også imøtegå påstanden om at regionreformen har ført til svekket demokrati. Hele hensikten med reformen var å flytte makt til folkevalgt regional politisk styring, og derigjennom sikre både mer demokrati og treffsikker regionalpolitisk skjønnsutøvelse. Større fylkeskommuner med forsterket samfunnsutviklerrolle vil få større innflytelse og stå overfor flere saker som må prioriteres opp mot hverandre. Det styrker demokratiet på regionalt nivå. Større fylkeskommuner vil også få styrkede fagmiljøer som kan støtte opp om fylkespolitikerne og gi dem bedre anledning til å sette saker på dagsordenen overfor omverden og samarbeidspartnere.

Disse medlemmer vil også påpeke at større og færre fylkeskommuner kan forsterke rollen sin i dialogen med og som avtalepart med staten, og de vil kunne fremme interessene til innbyggerne og næringslivet overfor nasjonale styresmakter på en mer effektiv måte.

Disse medlemmer viser også til at organiseringen av statlige etater ikke var identisk med fylkesgrensene før regionreformen. Det var også en vesentlig grunn til å gjennomføre en reform som ryddet i dette. Det er mer sammenfallende inndeling mellom regionale statsetater og fylkeskommuner etter regionreformen – primært fordi det har blitt færre fylkeskommuner. Det er imidlertid mange hensyn som må veies mot hverandre når det gjelder organiseringen av statlige etater, ikke bare hensynet til fylkesgrensene.

Disse medlemmer vil videre fremheve at det er overført oppgaver og virkemidler innenfor en rekke områder, som for eksempel samferdsel, integrering, kompetanse, folkehelse, næringsutvikling og landbruk. Dette gir fylkeskommunene flere virkemidler til å utvikle fylkene i ønsket retning, og er dermed med på å styrke fylkeskommunene som samfunnsutviklere.

Disse medlemmer vil påpeke at overføring av oppgaver følges av rammeoverføringer innenfor en uendret utgiftsside på statsbudsjettet. De midlene avgivende forvaltningsnivå har brukt på oppgaven, danner utgangspunktet for det som overføres til mottakende forvaltningsnivå. Med andre ord er det en klar forutsetning at pengene følger oppgavene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti har stemt mot alle tvangssammenslåinger av kommuner og fylker, og viser til egne forslag om å reversere tvangssammenslåingene under alle tidligere behandlinger av disse sakene. Dette medlem viser til representantforslaget, og at ingen av de fylkeskommunene som er nevnt i forslaget, ønsket sammenslåing. Dette er snakk om tvangssammenslåinger, og feilaktige og uhensiktsmessige vedtak bør omgjøres så raskt som mulig.

Å vente lenger nå vil gjøre det svært vanskelig å gjøre om disse uheldige vedtakene. Kostnadene og usikkerheten hos ansatte vil måtte vare lenger, og det er uheldig. De partier som sier de mener disse vedtakene bør oppheves, har et ansvar for å få dette gjennomført så raskt som mulig og helst slik at det blir mulig å gjennomføre et nytt fylkestingsvalg samtidig med stortingsvalget i 2021.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener derfor dette spørsmålet bør avklares raskt, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette slik at de fylkeskommuner som ønsker å reversere tvangssammenslåingene raskt, får mulighet til å avholde nyvalg til fylkestingene samtidig med stortingsvalget i 2021.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å kompensere fullt ut utgiftene fylkeskommunene har pådratt seg i forbindelse med tvangssammenslåingene, herunder utgifter som påløper i forbindelse med en eventuell oppheving av tvangsvedtakene. Dette må skje uten å kutte i rammeoverføringene til kommuner og fylkeskommuner.»