Grunnlovsforslag
fra Michael Tetzschner, Erik Skutle og Per Olaf Lundteigen gjelder
endring i Grunnloven § 89 om domstolskontroll med lover mv.
Gjeldende grunnlovsbestemmelse
om domstolskontroll med lover mv. ble vedtatt av Stortinget 1. juni 2015
(Innst. 263 S (2014–2015)), jf. Dokument 12:30 (2011–2012). Bestemmelsen
lyder:
«I saker som reises
for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover
og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot
Grunnloven.»
Forslagsstillerne
viser til at forslaget om å ta en slik bestemmelse inn i Grunnloven
ble utsatt ved Stortingets behandling av den nye del E (menneskerettigheter) i
mai 2014. Det ble hentet frem igjen og vedtatt i forbindelse med
200-årsjubileet for Høyesterett våren 2015.
Vedtakets formål
var ikke å innføre noe nytt i Norges statsskikk, men å la det systemet
for domstolskontroll med lover og forvaltningsvedtak som hadde vokst frem
i praksis gjennom nærmere 200 år, komme til uttrykk. I samsvar med
dette inneholdt innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
viktige bemerkninger om hvordan den nye bestemmelsen skulle tolkes
for å oppfylle formålet om å kodifisere en ordning som allerede
hadde vært praktisert gjennom mange år. På enkelte punkter innebar
dette presiseringer som var nødvendige for å unngå at bestemmelsen
ble tatt på ordet.
Det fremsatte forslaget
om å endre teksten i § 89 tar ikke sikte på å rokke ved Stortingets
vilje til å la systemet for domstolskontroll komme til uttrykk i
Grunnlovens tekst. I samsvar med formålet om å grunnlovfeste den etablerte
ordningen tar forslaget heller ikke sikte på å endre bestemmelsens
saklige innhold.
Forslagsstillerne
viser til at formålet utelukkende er å gjøre det mulig for det storting
som skal velges i september 2017, å bringe paragrafens ordlyd bedre
i samsvar med dens tilsiktede meningsinnhold.
En slik endring kan
i første rekke begrunnes ut fra et ønske om at nettopp Grunnlovens
tekst så langt som råd skal kunne leses av alle på en slik måte
at den gir best mulig uttrykk for Grunnlovens sentrale innhold.
Som uttrykk for det systemet for domstolskontroll som den tar sikte
på å grunnlovfeste (kodifisere), har dagens formuleringer i Grunnloven
§ 89 flere svakheter, dels på grunn av ting den faktisk sier, men
også på grunn av viktige sider av systemet som ikke kommer til uttrykk.
Dette er uheldig fordi grunnlovsteksten dermed ikke tilbyr leseren
adekvat veiledning om dens «reelle» meningsinnhold.
Ønsket om bedre samsvar
mellom ordlyd og reelt innhold er i seg selv tilstrekkelig til å
begrunne den foreslåtte grunnlovsendringen. Men på et enkelt punkt («abstrakt»
kontroll med lover, se nedenfor) vil forslaget i tillegg kunne begrunnes
i et ønske om å unngå at de formuleringer som ble valgt i juni 2015,
tjener som grunnlag for å utvikle domstolskontrollen i en retning som
både er fremmed for norsk rettstradisjon og for forholdet mellom
domstoler og dagens politikk.
Forslagsstillerne
viser til at de alternative forslagene på ulike måter retter de
vesentligste uklarhetene i dagens tekst.
For det første vil
forslagene klargjøre at det ikke er loven som sådan som er gjenstand
for domstolenes kontroll, slik ordlyden nå kunne tyde på. Slik «abstrakt kontroll»
er et typisk kjennetegn ved spesialiserte konstitusjonsdomstoler
som man i dag finner i mange stater i og utenfor Europa. Det norske
systemet for domstolskontroll har alltid rettet seg mot lovens anvendelse i
den enkelte sak («konkret kontroll»), og det er utvilsomt dette
Stortinget tok sikte på å grunnlovfeste da dagens § 89 ble vedtatt.
Dette er også i samsvar med den tilsvarende bestemmelsen i Sverige,
jf. Regeringsformen kap. 11 § 14.
For det andre vil
forslagene tydeliggjøre at domstolskontrollen med forvaltningen
ikke bare gjelder regjeringens og forvaltningsapparatets respekt
for Grunnloven, men at den også omfatter forvaltningens binding til
loven (legalitetskontroll). I praksis er legalitetskontrollen langt
viktigere enn domstolskontroll med at forvaltningsapparatet holder
seg innenfor Grunnlovens grenser. Etter forslagsstillernes syn tilsier
dette i seg selv at bestemmelsen bør endres snarest.
Domstolene skal også
kontrollere at underordnede forvaltningsorganer holder seg innenfor
de rammer som følger av forskrifter mv. som er fastsatt av overordnet
organ. Dette kommer eksplisitt til uttrykk i den nevnte parallelle
svenske bestemmelsen («grundlag eller annan överordnad författning»).
Ut fra ønsket om en kort og enkel grunnlovstekst nøyer forslagene
seg likevel med å nevne domstolskontrollen med forvaltningens legalitet.
Kontrollen med at også overordnede forskrifter mv. blir respektert,
kan problemfritt tolkes inn i begrepet lov («landets lover»), forstått
som bindende rettsregler utenfor Grunnloven selv.
For det tredje vil
forslagene klargjøre at kontrollen ikke bare gjelder beslutninger
av «statens» myndigheter, men alle avgjørelser som treffes under
utøving av offentlig myndighet. At kontrollen både omfatter kommuner
mv. og private (organisasjoner mv.) som utøver offentlig myndighet
i kraft av lov, er utvilsomt allerede i dag. Det beste vil være
om denne viktige siden av systemet også kommer til uttrykk i Grunnlovens
tekst.
Forslagsstillerne
viser avslutningsvis til at det første alternativet A, men til en
viss grad også alternativ B, vil ivareta alle de ovennevnte behov
og dessuten klargjøre at domstolskontroll omfatter alle beslutninger
som kan representere brudd på Grunnloven eller landets lover – ikke
bare beslutninger som er truffet av «statens myndigheter» (dagens
tekst) eller under utøving av offentlig myndighet (de øvrige forslagene).
Dermed vil det tre bedre frem at domstolene også skal påse at grunnlovsbestemmelser
som må tolkes slik at de begrenser privates handlefrihet, blir respektert
når den saken de har til behandling, gjør det nødvendig. Et kjent
eksempel er de grenser som Grunnloven § 100 setter for både offentlige
og private arbeidsgiveres rett til å begrense ansattes ytringsfrihet.
Det enkleste alternativet
A dekker dermed alle de nevnte behov for en mer dekkende, og i en
viss forstand sannere, formulering. De øvrige alternativer dekker
alle de tre førstnevnte behovene for grunnlovsendring. Også stortingsrepresentanter
som ønsker å legge seg nært opp til dagens tekst (om for eksempel
domstolenes «rett og plikt»), vil finne forslag som ivaretar deres
syn.
Forslagsstillerne
fremmer følgende forslag:
«§ 89 skal lyde:
Alternativ A:
Domstolene kan ikke
avgjøre en sak i strid med Grunnloven eller landets lover.
–
Domstolane kan ikkje
avgjere ei sak i strid med Grunnlova eller lovene i landet.
Alternativ B:
Domstolene kan ikke
anvende lovbestemmelser eller andre beslutninger på en måte som
ville stride mot Grunnloven eller landets lover.
–
Domstolane kan ikkje
byggje på lovføresegner eller andre avgjerder på eit vis som strir
mot Grunnlova eller lovene i landet.
Alternativ C:
Domstolene kan ikke
anvende lovbestemmelser eller andre beslutninger som er truffet
under utøving av offentlig myndighet, i strid med Grunnloven eller
landets lover.
–
Domstolane kan ikkje
byggje på lovføresegner eller andre avgjerder som er tekne med offentleg
styringsmakt, i strid med Grunnlova eller lovene i landet.
Alternativ D:
Domstolene kan ikke
anvende lovbestemmelser eller andre beslutninger som er truffet
under utøving av offentlig myndighet, når anvendelsen ville stride
mot Grunnloven eller landets lover.
–
Domstolane kan ikkje
byggje på lovføresegner eller andre avgjerder som er tekne med offentleg
styringsmakt, dersom dette ville stri mot Grunnlova eller lovene
i landet.
Alternativ E:
Domstolene har rett
og plikt til bare å anvende lovbestemmelser eller andre beslutninger
som er truffet under utøving av offentlig myndighet, i den grad
anvendelsen ikke strider mot Grunnloven eller landets lover.
–
Domstolane har rett
og plikt til berre å byggje på lovføresegner eller andre avgjerder
som er tekne med offentleg styringsmakt, så langt det ikkje strir
mot Grunnlova eller lovene i landet.
Alternativ F:
Domstolene kan ikke
anvende lovbestemmelser i en sak når dette vil stride mot Grunnloven.
De kan ikke anvende eller opprettholde andre beslutninger truffet under
utøving av offentlig myndighet hvis det vil stride mot Grunnloven
eller landets lover.
–
Domstolane kan ikkje
byggje på lovføresegner i ei sak når dette ville stri mot Grunnlova.
Dei kan ikkje byggje på eller halde fast ved andre avgjerder tekne
med offentleg styringsmakt dersom det ville stri mot Grunnlova eller
lovene i landet.
Alternativ G:
I saker som reises
for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om anvendelse
av lovbestemmelser eller andre beslutninger truffet under utøving
av offentlig myndighet ville stride mot Grunnloven eller landets
lover.
–
I saker som blir
reiste for domstolane, har domstolane rett og plikt til å prøve
om det å byggje på lovføresegner eller andre avgjerder tekne med
offentleg styringsmakt ville stri mot Grunnlova eller lovene i landet.
Alternativ H:
I saker som reises
for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om det
strider mot Grunnloven å anvende en lovbestemmelse, og om det strider
mot Grunnloven eller landets lover å anvende andre beslutninger
truffet under utøving av offentlig myndighet.
–
I saker som blir
reiste for domstolane, har domstolane rett og plikt til å prøve
om det strir mot Grunnlova å byggje på ei lovføresegn, og om det
strir mot Grunnlova eller lovene i landet å byggje på andre avgjerder
tekne med offentleg styringsmakt.»